Hvem har bestemt at «fidus-kunsten», eller «rammeverkstedkunsten», ikke har noe verdi, spør Nina Kraft.

Emanuel Vigeland, Gustavs yngre bror, laget fresker beregnet på evigheten. I dag blir de skadet mer og mer av fukt for hver dag som går.

– Bob Dylan er ikke bare «protestsanger» – et utrykk han misliker. Han er også verdikonservativ – et ord mange ikke forbinder med ham, sier Reidar Aasgaard, Dylan-kjenner og professor i idéhistorie.

Innbyggerne i Øst-Europa – og alle de som flyktet derfra – levde helt annerledes enn i «Vesten». Her levde vi i monoton trygghet. Der kunne noe forferdelig skje når som helst, skriver Nina Kraft.

I Vigdis Hjorths «Er mor død» griper Hjorth modig fatt i det skjulte, og noen ganger svært vanskelige, minefeltet mellom voksne døtre og mødre. For ikke alle mødre er gode mødre, skiver Nina Kraft.

Cinemateket i Oslo viser for tiden en serie med filmer av kvinnelige franske stumfilmregissører. Nina Kraft har sett på Musidoras nyrestaurerte film, «Pour Don Carlos».

– Bjørneboe minner oss om at ondskapen ikke er historie, den er aldri historie, den er stadig med oss i nye former, sier Anders Heger, forlagsredaktør og forfatter.

Å hele tiden utfordre seg selv, gjøre noe man ikke kan fra før, lære seg noe nytt, er en fin øvelse for ledere, mener Nina Refseth, den nye direktøren i Stiftelsen Norsk Folkemuseum, som blant annet driver Folkemuseet på Bygdøy.

At ansiktet er veien inn til å forstå hvem vi egentlig er: vinduet inn til sjelen, er en urgammel forestilling. Bruken av korona-munnbind, eller masker som de blir kalt i utlandet, kan virke skremmende, skriver Nina Kraft.

I Dickens-filmatiseringen som for tiden går på norske kinoer, spilles hovedpersonen av en indisk skuespiller. Og hvorfor ikke, spør Nina Kraft.

Hun var den første kvinnen som dirigerte flere av de mest kjente symfoniorkestrene i Europa og USA, og hadde Leonard Bernstein og Quincy Jones som elever. Nå oppfører Oslo-Filharmonien musikken til Nadia Boulanger.

Nils August Andresen unnskylder seg verken for kjønn, hudfarge eller penger i banken. Minerva-redaktøren er dog ikke rede for å ta over Aftenpostens gamle posisjon ennå.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen har sett Teater Innlandets «Koronamonologene». Han tror at mye aldri, eller i overskuelig fremtid, blir som før pandemien. – Jeg håper vi endelig kan begynne å ta noen klimamål på alvor.

Mathilde Dietrichson, Blaafarveværkets store satsing i sommer, malte bilder som hennes samtidige satte pris på. Utstillingens suksess kan leses som et forvarsel om at vår samtidskunst – post-korona – i større grad kan henvende seg til vår tids publikum, skriver Nina Kraft.

– Hedda Gabler har ingen vei ut. Ikke vil hun bli mor, ikke vil hun ha samkvem med sin mann og hun har ingen mulighet til å stå på egne bein.

I februar sto skuespillerne på scenen og skildret apokalyptiske tilstander og smittsom blindhet i «En beretning om blindhet». I mars ble teateret koronastengt, og skuespillerne forvist til hjemmekontor. Resultatet ble en internett-versjon av stykket.

Kunstnere vil tape store inntekter. Det internasjonale markedet med oppblåste kunstpriser vil falle sammen til det halve eller lavere. Da rekker innkjøpsfondene til Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley og andre norske museer mye lenger, mener kunstsosiolog Dag Solhjell.

Koronakrisen vil ikke stoppe den klassiske musikken. Det er Stephan Barratt Due sikker på. Men musikken kan bli mindre langreist.

Sven Nordin er ikke det minste redd for at scenekunsten vil få seg en støyt etter koronakrisen. Publikum kommer tilbake når de igjen får lov til å samles i en teatersal, spår han.

Antall bøker solgt til forhandler i perioden 12.-30. mars viser i gjennomsnitt en nedgang på 44 prosent i forhold til tilsvarende uker i fjor. Dette inkluderer salg av e-bøker. Forleggerforeningen kaller utviklingen «illevarslende».

– Når jeg skal lage en utstilling eller få i stand et kunstsalg til for eksempel et nybygg i Tromsø, tar det månedsvis med planlegging, søknader og møter. Hvem betaler for dette – når alle planene bortfaller i koronatidene, spør Kristin Josefine Solstad.

Det norske teatrets ville and handler aller mest om løgn, ufrihet og hykleri. Men er de tingene som ikke lot seg nevne på 1800-tallet verdt å trekke opp fra møllposen i en oppsetning av 2020?

– Opera er fantastisk, sier Morten Abel. Sammen med bandet The September When skulle han opptre i Operaen i Oslo. Med attitude – og sannsynligvis med hatt. Nå må konserten vente.

Frank Kjosås spiller Gud i en musikal som går på Chat Noir, og har reflektert mye over vesener fra himmel og helvete. Fra før av har han jo spilt både Jesus, Judas og Hitler, vår tids djevel.

«Norske folk er fucka folk. Norske folk er fucka folk. Sorry, ass, jeg må si det. Dere er fucka folk».