– Pakketurene til Mallorca er over i sin klassiske form

– Dette var artig. Jeg får lyst til å skrive en koronamonolog jeg også, utbryter sosialantropologi-professor Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett «Koronamonologene» på nettsiden til Teater Innlandet.

Vi sitter i et bakeri i Ullevål Hageby og snakker om korona – denne pesten som vi visstnok alle er truet av, men som vi ikke ser. Hagebyen virker søvnig, men vennlig. Alt er tilsynelatende helt normalt. Bordene står litt lengre fra hverandre, det er alt.

Professoren og jeg har selvsagt sett det utvalgte «nett-teaterstykket» slik vi ser alt i våre korona-
dager – på nettet og hver for oss. Personene i «Koronamonologene» sitter hver for seg, de også. De snakker inn i hver sin mobiltelefon. De fremfører en monolog hver, en tekst som er helt adskilt fra de andre tekstene. Ingen har noen kontakt med de andre, det er kun enetaler som ikke fører noen steds hen.

Foto

Pandemien gjorde at livene våre ble snudd på hodet. Der satt vi. I hver våre hjem, med tankekverna på høygir og minst to meter til fornuften. Det er hva «Koronamologoene» handler om. Bildet: Skuespiller Tom Styve. Foto: Teater Innlandet

Beskytte oss mot kravene

– Teatret oppmuntrer faktisk publikum til å skrive egne monologer, er jeg blitt fortalt. Hvis du skulle skrive din egen monolog om korona, hva skulle den handle om?

– Ja, jeg fikk et par ideer med en gang! Det mest opplagte for meg er dette med migrasjonen av en masse aktiviteter fra det analoge til det digitale, begynner sosialantropologen.

– Det er standarddiskusjonen i min universitetsverden: Zoom versus personlig oppmøte. Her tror jeg mye vil endre seg, og at det blir permanent. Det er mye vi vil savne ved før-korona-
situasjonen, mye vi har tatt for gitt. Som det å møtes ansikt til ansikt, som vi to gjør nå. Det er alltid noe annet enn via skjerm. Men det blir også deilig å slippe stresset ved jobbreiser. Vi blir mer effektive av digitale møter, men dermed får vi også et sterkere behov for å beskytte oss mot kravene om økt produktivitet.

Vi blir mer effektive av digitale møter, men dermed får vi også et sterkere behov for å beskytte oss mot kravene om økt produktivitet

Nervene utenpå

– Du synes ikke disse fem personene som har hver sin monolog, blir litt stereotype, litt for flate typer: hun som løper så fort og smiler så anstrengt, han som sitter bredbent i sofaen på hytta – som en litt oppdatert Stutum – og kritiserer alle andre og så videre?

– Nei, jeg kjenner meg selv igjen litt i alle de fire første monologene! Den siste synes jeg er litt rar, litt for tynn. Men de fire andre var tatt på kornet. Og de var så godt gestaltet av skuespillerne at det virket som om de hadde fått flere fasetter dersom monologene hadde vært litt lengre, sier Thomas Hylland Eriksen.

– Som om de kunne vært faktisk mennesker, og hadde vi tilbragt litt lenger tid med dem, hadde vi blitt bedre kjent og kommet litt dypere?

Professoren nikker entusiastisk.

– Nettopp. Da kunne vi også fått høre mer om arbeidsløshet og permitteringer, for de har nervene utenpå huden, og selv om de snakker om seg selv, ligger det noe mer under, som de bare antyder. Noe nervøst, overopphetet, som handler om alt utenfor.

Usynlig pandemi

– Jeg går ut fra at hver monolog skal representere en mennesketype eller en måte å reagere på, men jeg la merke til at ingen av dem er redde for å dø – kanskje med unntak av den nevrotiske jenta som sitter i skogen og identifiserer seg med viruset? Ingen av dem er nevneverdig bekymret for de blant oss som faktisk blir syke og kanskje dør?

– Ja, men er det ikke sånn det er blitt? Den store elefanten i rommet er det helsemessige. Disse monologene er veldig private. Hver av personene er opptatt av seg selv og sin egen lille verden, tilsynelatende uten en tanke på den større verden utenfor Norge eller på de som blir syke rundt oss, sier Hylland Eriksen.

– Én grunn kan være at pandemien er så usynlig. Vi har fått høre at den er så farlig, men det ligger ikke akkurat hauger av lik i gatene. Det er ingen byllepest eller Spanskesyke. De fleste av oss vet ikke om så mange som er syke, og de fleste av oss kjenner ingen som er døde. De fleste som dør er trolig eldre mennesker på institusjoner som ellers er lite synlige i samfunnet. En annen grunn er at det dør mange færre enn det ekspertene trodde til å begynne med. Det har ikke vært flere dødsfall i mars enn i vanlige år her i Norge, faktisk litt færre. I et normalt år dør 800 mennesker av influensa her; foreløpig har litt over 200 dødd av korona. I en del andre land er det annerledes, som USA eller Brasil. Jeg sier jo ikke at viruset ikke finnes. Men det er ikke Svartedauden.

Foto

Skuespiller John Nystumo er én av fem skuespillere som fremfører monologer om covid19 i «Koronamonologene». Foto: Teater Innlandet

Overopphetet globalisering

– Kommer du virkelig til å ta kontakt med teatret og si at du vil skrive en monolog du også?

– Gjerne! Det hadde vært innmari gøy. Jeg har vært opptatt av hva dette vil føre til helt fra det startet. Det er mange som vil være uenig i dette, men jeg er blant dem som tror at mye aldri – eller i overskuelig fremtid – blir som før. Pakketurene til Mallorca er over i sin klassiske form. Turismen har stått for over ti prosent av verdensøkonomien, så det får følger. Vi har en overopphetet globalisering, og er blitt tvunget til å gjøre alt litt langsommere. Vi har lenge vært klar over at vi har et verdenssystem som ødelegger vårt eget livsgrunnlag. Nå er vi tvunget til å ta en pause, noe som gir en mulighet til å tenke seriøst på hvor vi vil gå videre. Jeg håper pandemien fører til at vi endelig kan begynne å ta noen klimamål på alvor.

– Tror du virkelig det? Når økonomien går dårligere, vil vi da ta oss råd til å gjøre ting som er dyrere, for eksempel satse mer på grønne løsninger som kan koste mer penger?

– Jeg vet ikke om jeg tror, men jeg håper. Vi må jo snu en gang, og nå har vi en gyllen mulighet til å gjøre det.

– Du er optimist av natur?

– Jeg er en optimistisk fatalist av natur. Jeg har ikke fått viruset, selv om jeg reiste mye før 12. mars – blant annet har jeg en profesjonell og personlig svakhet for tropiske øyer – og tilhører et par risikogrupper. Men allikevel har det ikke falt meg inn at jeg skal være virkelig redd for å bli syk, sier Hylland Eriksen, som har hatt kreft, men «klarer meg bra, foreløpig.»

Langsommere tid

– Synes du ikke, siden du selv har hatt en alvorlig sykdom, at det kan bli litt merkelig, urimelig, taktløst, ufølsomt at hele samfunnet ser ut til å proklamere en slags unntakstilstand for en pandemi som faller ned som en skinnfell?

– Jeg tar det ikke personlig, om det var det du mente. Eller det vil si, kanskje jeg tar det litt personlig, men på en annen måte enn man kanskje skulle tro. For meg er det fascinerende å se mønsterlikhetene mellom det lille og det store. I mitt eget tilfelle opplevde jeg en dramatisk nedkjøling av livet, senket tempo og langsommere tid, noe som førte til en sterk opplevelse av sårbarhet og avhengighet, og ikke minst takknemlighet. Tanken har slått meg at noe lignende kanskje er i ferd med å skje med verden i større skala nå. Det er iallfall lov å håpe. De spisse albuene og den egoistiske kortsiktigheten har fått regjere lenge nok nå.

Hylland Eriksen er allikevel ikke redd for å sammenligne seg selv med den karakteren i «Koronamonologene» som det virker som han har minst til felles med – en eldre innful kar som synes det er helt greit at de eldre dør, de skal jo dø snart uansett.

– Han har forberedt seg på verdens undergang ganske lenge nå – nærmest forventningsfullt! Vi har alle en rem av den huden.

Frykten for de andre

– Hvis du gjør alvor av å skrive monologer, flere ideer?

– Frykten for de andre blir helt klart en av dem. Det kommer vi til å se mye mer av. Alle dagene er blitt som fredager nå, se bare på roen overalt rundt oss her på bakeriet. Vi sitter lenger fra hverandre, og kommer til å fortsette å holde avstand. Det går litt tilbake nå på sommeren, vi slapper litt av, men så kommer kanskje bølge nummer to i september. Og så en tredje bølge. Det er ingen grunn til å tro at viruset forsvinner helt.

Vi setter oss neppe like lett på et fly igjen, mener Hylland Eriksen. Vi kommer til å lure på om det er trygt å ta denne drinken eller ta på dette dørhåndtaket eller bade i dette svømmebassenget. Vi kommer til å tenke engstelig på om vi virkelig ønsker å gå et sted med store forsamlinger, som teater eller konserter.

Det er også en reell fare for at det blir mer mistenksomhet overfor fremmede

Polkøen gjenoppstår

– Sosiale avstand blir en vane, en del av kulturen?

– Ja. En del mennesker kan bli nevrotisk redde for smitten. Det er også en reell fare for at det blir mer mistenksomhet overfor fremmede. I Europa var det vanlig å gi jødene skylden for Svartedauen, og vi har sett lignende antydninger nå. Den etniske nasjonalismen som allerede har vokst seg stor og fet, kan føre til avstandtagen overfor alt som virker fremmed, med mindre man kan tjene mye penger på det.

– Hvis du ikke holder to meters avstand, blir du irettesatt av en annen i køen?

– Ja, det har vel flere av oss opplevd, og køer skal vi se mer av. Vi har allerede gjeninnført polkøen, som jeg husker fra yngre dager. Der skal du stå på geledd, holde en meter avstand og la deg spraye i håndflatene av en vakt før du får lov til å gå inn.

Foto

Personene i «Koronoamonologene», her representert ved skuespiller Anne Guri Tvedt, er mest opptatt av seg og sitt, ikke verden utenfor. Sosialantropolog Hylland Eriksen tror at én grunn til at det blir slik, er at pandemien er så usynlig. Foto: Teater Innlandet

Manisk sunnhet

Hylland Eriksen påpeker at de fem personene som fremfører hver sin monolog, egentlig ikke er så annerledes enn man kan tenke seg at de ville ha vært før pandemien. Viruset gjør dem bare mer ekstreme. Den første dialogen viser en kvinne som driver med sitt morgenritual mens hun snakker opphisset inn i telefonen og til oss. Hun presser grønne juicer i en blender («smaker sikkert forferdelig», er Hylland Eriksen kommentar) og gjør morgengymnastikk. Samtidig tar hun selfies – det vil si hun blotter hele tanngarden mens det glitrer manisk i øynene hennes. Noen virkelig glede kan vanskelig spores.

– Hun iscenesetter seg selv på sosiale medier. Det er ikke akkurat noe nytt, kommenterer professoren.

– Og løper fra døden med styrketrening og tang-og-tare-juice?

– Og surdeigsbrød og strikking. Egentlig er hun nok ganske ulykkelig. Backstage, når hun ikke tar bilder og legger dem ut, gråter hun. Av ensomhet kanskje? Det er i hvert fall ikke noe liv bak noen av disse personene. Vi ser ingen familie i bakgrunnen hos noen av dem. Ikke som de jeg selv ofte snakker med på Zoom, særlig de som er litt yngre enn meg. Der hører og ser jeg barn vimse omkring i bakgrunnen, de har jo vært hjemme fra skolen.

– Og vi ser hunder som klatrer opp i fanget til eierne sine eller ligger og sover i bakgrunnen...?

– Og katter som spankulerer over tastaturet!

Mange er eneboere og mange er ensomme. Med restriksjonene vi forsøker å overholde nå, blir de mer utsatt. Vi blir alle ensommere nå

– Hvis du snakker med meg på nettet, vil du se en kattehale som stikker opp rett som det er. Men mange er eneboere og mange er ensomme. Med restriksjonene vi forsøker å overholde nå, blir de mer utsatt. Vi blir alle ensommere nå. Å avstå fra menneskelig kontakt gjør noe med oss alle.

Foto

Skuespiller Stian Isaksen. I «Koronamonologene» presenteres rollefigurer som man kan tenke ikke er så annerledes enn de var før pandemien, men viruset gjør dem mer ekstreme. Foto: Teater Innlandet

Selektive flokker

Hylland Eriksen ser de voldsomme demonstrasjonen mot rasisme og for solidaritet med George Floyd i Minneapolis dels som en demonstrasjon av behovet av å samles fysisk.

– Det er jo interessant at folk stimler sammen i tusenvis og at enkelte politikere moraliserer om at det må de ikke gjøre på grunn av koronaen, sier han.

– Men det må vel politikerne gjøre? Det er jo de som har bestemt reglene for sosial distanse og hvor mange som kan være sammen på et arrangement?

– Jo, jeg kan se det også. Men det håndheves selektivt. Jeg var på Storosentret forleden, og der gikk folk som sild i tønne. Noen av butikkene håndhevet restriksjonene, men utenfor butikkene virket det som om flokken av mennesker aldri hadde hørt om viruset. Og jada, jeg er også et medlem av den flokken.

– Allikevel vanker det, som du var inne på, irettesettelser i polkøer og andre steder. Medfører korona mer sosial konformitet?

– I høy grad. Vi har Janteloven her i Norge. Den sier at du ikke må tro du er noe, og slett ikke er bedre enn oss, fellesskapet. Den andre og positive siden av Janteloven, som stikker like dypt, er likhetstanken. Vi er alle like gode, like mye verdt. Men når vi skal være så like, kan vi ikke være forskjellige, stikke oss ut, leve annerledes, ha andre meninger, la være å adlyde restriksjonene. Det er to sider av samme mynt. Gro Harlem Brundtlands berømte «nabokjerring», som både er tante Sofie og omsorgsfullt medmenneske, har gode vilkår nå i et land som Norge, men ikke i samme grad i for eksempel New York.

Foto

Skuespiller Sunniva DuMand Nordal søker i teaterstykket til skogen. Kan koronatiden få oss til å snu?, undrer Thomas Hylland Eriksen. Han håper vi vil ta klimaendringene mer på alvor. Foto: Teater Innlandet

Slutten på begynnelsen

– Dette er langt fra det ene nettstykket eller nett-fenomenet som har dukket opp i kjølvannet av viruset. Jeg tror det er en del nervøsitet i teatret som kunstart, at det kjemper for sin fremtid, og at en del kunstnere, også i andre kunstarter, bruker koronaen til å vise at de og deres kunstform er relevant …

I likhet med selve pandemien fungerer teateret som et forstørrelsesglass, som en katalysator

– Ja, men er ikke det rimelig, da? Skuespillerne vil jo spille, og hvor kan de gjøre det nå? I likhet med selve pandemien fungerer teateret som et forstørrelsesglass, som en katalysator. Nå kan store institusjoner kjempe for livet, store virksomheter ligger med åndenød, kanskje på det siste. Enten det er i kunstlivet, reiselivet eller andre arenaer. Da må skuespillerne gjøre noe, og siden vi ikke kan være i samme rom lenger, spiller teatrene på nett, og det samme gjør Kringkastingsorkesteret og ulike artister.

– Hvordan ender det?

– Ingen vet. Men spør du meg, kanskje jeg kan sitere Winston Churchill – han sa dette i 1942, før slaget i El Alamein, mens Hitlers tropper fremdeles rykket seierrikt frem: «Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

Det slaget var det de allierte som vant, og dermed snudde krigslykken.