Ondskapen vi ikke blir kvitt

Jens Bjørneboe er en av norsk litteraturs største refsere og provokatører, og ble skjellsettende for en hel generasjon. Bjørneboe er fremdeles like viktig som på 60 og 70-tallet, men må leses – og settes opp på teater – i lys av vår tid, mener Anders Heger. Vi har nettopp vært på Det Norske Teatret og sett en sceneversjon av Bjørneboes hovedverk, «Bestialitetens historie».

– Du har lest bøkene da du var tenåring, og har nettopp lest «Kruttårnet» på ny, cirka femti år senere, nå like før vi gikk på teater. Hvordan virket den på deg nå?

– Like duggfriske og aktuell. Det er et underliggende raseri og fortvilelse i teksten, som er like aktuelt i dag. Det kom ikke helt frem på scenen.

Grep tak i ubehaget

Da romantrilogien «Bestialitetens historie» ble utgitt, hadde verden gjennomgått en krig preget av en brutalitet uten sidestykke, som kulminerte med drapet på Europas jøder. Gulag – slaveleirene i Sovjet – var et hett tema, og Moskvaprosessene lå friskt i minnet. Allikevel – eller kanskje derfor – forsøkte mange å blokkere vekk ondskapen og massedrapene som hadde skjedd kort tid før, og som fortsatte andre steder i verden, påpeker Heger. Femtitallet og det tidlige sekstitallet er kjent som en optimistisk og uskyldsren periode, som også var naiv og tilstrebet uskyldig – og dermed hyklersk.

Alle piler pekte tilsynelatende oppover i etterkrigstiden. Krigen var vi ferdig med, nå skulle det gjenoppbygges. Økonomien gikk bare en vei. Det var babyboom. Alle fikk kjøleskap og alle slags konsumgoder. Tidlig på sekstitallet kom det til og med p-piller.

– Mens noe ubehagelig lå under og skurret?

– Ja, og Bjørneboe var en av de første i norsk litteratur som grep fatt i dette ubehaget, dette kulturelle skiftet.

Stille før stormen

– På 60-tallet vokste det frem en reell frykt for atomkrig. Verden virket grunnleggende utrygg. Mange hadde en følelse av et kommende sivilisasjonssammenbrudd, sier Heger.

– En slik frykt opplever mange i dag også, men vi frykter noe annet. Vi lever i en løgnens tidsalder med en løgnmaskin i USA. Vi lever kanskje slik Bjørneboe forutså i siste bind – i et øyeblikk hvor det er stille – før stormen river oss alle overende.

Forlagsredaktøren mener det ikke ville vært nødvendig med mange inngrep i teksten for å oppdatere den. Det hadde vært nok med antydninger.

– Bjørneboe minner oss om at ondskapen er ikke historie, den er aldri historie, den er stadig med oss i nye former. De kunne ha laget en oppdatering hvor «den store angsten», som Bjørneboe kaller det, har vendt tilbake i ny form.

Å lese Bjørneboe var en pubertetsgreie for veldig mange i min generasjon

Raseriet treffer

Mange har lest sin Bjørneboe i ungdommen, men mange nøler med å gå tilbake – selv om forfatteren har betydd mye for dem, erfarer Heger. For Bjørneboe passer så godt i puberteten.

– Han tar alt fullt ut. Han forteller oss at hele samfunnet er sinnssykt. Verden er sinnssyk. Universet er sinnssykt. For unge er det tiltrekkende, forførende til og med. Å lese Bjørneboe var en pubertetsgreie for veldig mange i min generasjon. Mange ble fullstendig hekta på disse romanene. For dem var det som å ta et bad og komme opp igjen renset, før og etter lesingen av romanverket var liksom to verdener. Men du kan ikke bade to ganger i samme elv. Jeg er en annen person enn da jeg var femten. Da var jeg uten filter. Alt jeg leste, traff nervestrengene direkte. Nå kan jeg oftere trekke mer på skuldrene og si «dette har jeg lest før – og bedre fremstilt».

Heger var derfor spent på om Bjørneboe ville holde flere tiår etterpå, eller om han ville miste sin ungdomsforelskelse.

– Men jeg fant igjen et raseri og en fortvilelse i teksten som fortsatte å gjøre inntrykk – selv om det ikke er identisk med opplevelsen fra jeg var ung.

Foto

Hovedkarakteren Protokollføreren, spilt av Oddgeir Thune. Han protokollfører menneskenes perverse hang til ondskap. Foto: Magnus Skrede, Det Norske Teateret

Far i konsentrasjonsleir

Heger oppfatter Bjørneboe som en antiautoritær forfatter «med hver trevl» av sin personlighet. Han hadde en grunnleggende mistro til alle autoriteter, og verken i forestillingen eller i boken dømmer han de vanlige menneskene – bare prestene, juristene og andre maktpersoner. Han er også sentimental, men kamuflerer det.

– Har du et spesielt sterkt forhold til ondskap fra barndomshjemmet ditt? Din far satt jo i Sachsenhausen under annen verdenskrig, og din mor var en krigsheltinne som bragte matpakker til fangene i Ravensbrück og Natweiler og reddet mange liv. Hva fortalte de deg om nazisme og ondskap de selv hadde opplevd?

Foto

Stykket «Bestalitetens historie» bygges i stor grad på Bjørneboes roman «Kruttårnet» – Det er et underliggende raseri og fortvilelse i den romanen som er like aktuelt i dag, mener forlagsredaktør og forfatter Anders Heger. Foto: Nina Kraft

– Ondskapens problem var ikke noe de snakket om hjemme. Det var ikke noe som ble intellektualisert av foreldrene mine. Men indirekte preget det meg enormt, selvfølgelig, sier Heger, og forteller at Wanda Heger snakket mye om opplevelser under krigen, mens faren Bjørn Heger snakket veldig lite om det før han ble seksti.

– Pappa hadde det som nå kalles «survivor syndrome» – dårlig samvittighet over å ha overlevd når så mange av de han satt sammen med forsvant. Han var et menneske som kunne forgylle hvert øyeblikk, men han var også veldig anarkistisk anlagt, sier Heger. Han beskriver begge foreldrene som «ekstremt etisk orienterte, ikke legalistiske, men opptatt av hva som er menneskelig rett og galt».

– Ekstremt moralsk

Som en øyeåpner fikk Bjørneboe stor betydning for Heger, som for en hel generasjon radikale unge mennesker. Men han var ikke brukbar som politisk veiviser eller ledestjerne, mener han.

– Oppfatter du at Bjørneboe ville skrive bøker om ondskapen som gjennomsyrer alt, eller var det ment som en politisk tekst? For alle jurister og politikere og prester og andre øvrighetspersoner er jo ifølge Bjørneboe med på drapene og torturen gjennom hele historien?

– Uansett hva han måtte ha ment selv, så var hans styrke som forfatter metafysisk, og at han hadde mot. Bjørneboes politiske syn var intenst følt, men ikke noe praktisk program. Han ble påstått å være nihilistisk, men var det motsatte – han var ekstremt moralsk. Han var antroposof, han hadde noen religiøse forestillinger som ligger nær det jeg vil kalle overtro, han hadde et voldsomt engasjement, men han leverte ingen politisk analyse.

Overflaten kan være polert, under den er det blod og spy og ekskrementer

Meningsløsheten

Det Bjørneboe gjorde, understreker Heger, var å bryte inn i femtitallets fremskrittstro og optimisme. Han viste fram frykten under overflaten.

– Vi vil gjerne tro at verden er god og at den henger sammen. Det gjør den ikke. Ikke da, ikke nå. Dette er et blendverk. Overflaten kan være polert, under den er det blod og spy og ekskrementer.

– Bjørneboe postulerer at universet er ondt, jorden er ond, vi lever på en tynn skorpe – av hva vi feilaktig tror er sivilisasjon – over en ildkule, med dødskulde over oss i stratosfæren. Menneskenes ondskap synes grenseløs. Og det er ikke noe mening med noe …?

– Nettopp. Og dette dunkes inn og dunkes inn. I boken er det fremstilt med en tilsynelatende objektivitet, eller til og med en påtatt – eller ironisk – selvtilfredshet: Se hvor flinke menneskene er til å torturere! Dette skaper en distanse mellom form og innhold, og denne avstanden fremprovoserer leserens egne reaksjoner. Og når avkutting av kjønnsorganer og koking og partering av menneskekropper blir avbrutt av bemerkninger som «ja, nå skal det smake med en kopp kaffe», da reagerer vi. Da tenker vi selv, tilføyer Heger.

Glimt av håp

Heger synes ikke Bjørneboe er bare bekmørk. Beskrivelser av tilsynelatende tilfeldig kaffedrikking, god sex, god vin, hasjrus og gode måltider er ikke fyllstoff, mener han. Forfatteren viser slik små glimt av håp midt i ondskapen – men det kommer indirekte til uttrykk.

– Romanene har en svak handlingstråd som grusomhetene og uhyrlighetene blir hengt på, og slik er det på scenen også. Men disse tilsynelatende irrelevante episodene fra dagliglivet som strøs utover teksten i de tre romanene sier noe om den andre siden av livet. De sier at livet også kan være godt. Det finnes kunst, god mat og kjærlighet, som fortellerpersonens forhold til den unge kvinnen Christine. Det finnes sårbare dyr – som pinnsvinet som avslutter forstillingen.

– En oppsetning hvor temaet er all verdens grusomheter, ender med at hovedpersonen viser omsorg for et lite pinnsvin. Hvilken betydning har pinnsvinet?

– Jeg tror teatret har tenkt slik: Et lite pinnsvin er ute for å parre seg under månen en sommernatt. Det lille kjærlighetssøkende dyret blir lagt i én vektskål og all verden ondskap i den andre, og de balanserer perfekt. Og det synes jeg fungerte. Selv om det kunne vært litt mer pinnsvin tidligere i forstillingen også.

Foto

Bjørneboe var en antiautoritær forfatter, med en grunnleggende mistro til alle autoriteter. Foto: Magnus Skrede, Det Norske Teateret

Bøddelens ståsted

– Du har ikke bare sett Bjørneboe på teater og gjenlest ham, du har også nettopp lyttet til lydbok, har du fortalt?  

– Ja, med Nils Ole Oftebro som oppleser. Han valgte å fremstille fortellerstemmen på en helt annen måte enn teatret. Han brukte en stillferdig, nærmest koselig stemme. Han var like lavmælt og hyggelig og litt omstendelig selv når «heksene» fikk glødende jernstenger stukket opp i kjønnsdelene, kjettere ble kokt eller partert, og små barn ble hengt. Dette produserer en diskrepans – en mangel på samsvar – som etterlater tilhørerne sjokkerte og fascinerte. På teatret ble de verste detaljene skreket ut med høyt stemmevolum. Regissøren har valgt en rufsete estetikk med sagflis på gulvet, med flere sang og musikkinnslag, med dans, skrik og skrål og effekter. Da blir stykket som en happening, og intensiteten svekkes.

I teaterstykket er det to monologer som sterkest fortetter det som er stykkets kjerne, mener Heger. Den første var historien om grusomheter fra heksebrenningene til Moskvaprosessene. Den andre var om dødsstraff sett fra bøddelens ståsted.

– Den ble teaterstykkets høydepunkt for meg. Den var godt fremført, og skuespilleren bragte inn noe nytt, slik at det oppsto en spenning mellom foredraget og teksten, sier Anders Heger.

Han liker også fremstillingen av Christine.

– I boken er Christine, den eneste kvinneskikkelsen med mer enn to replikker, en helt flat skikkelse med én funksjon. Hun er en middelaldrende manns sex-fantasi, en sexdukke uten egne behov. I sceneversjonen får hun mer personlighet og mer å spille på.

Foto

På 60-tallet vokste det frem en reell frykt for atomkrig og mange fryktet at sivilisasjonen ville bryte sammen. – En slik frykt opplever mange i dag også, men vi frykter noe annet, sier Anders Heger. Foto: Magnus Skrede, Det Norske Teater

Sex og makt

– Det er mye sex i dette stykket, og mye sex er knyttet til drap og død. Vi har en intenst onanerende russisk ambassadørfrue, vi har diverse seksualdrap blant pasientene på galehuset. Dessuten er det påfallende mye sex i oppramsingene av torturmetoder. Hva får du ut av det?

– Det siste vil jeg ikke kalle det sex, men perversjoner. Vold virker desto sterkere når den også forvrenger noe av det som kan være det fineste vi har.

– Det er også mye homofil sex – som for så vidt behandles på samme måte som hetero sex – både i bøkene og på scenen. Det må jo ha vært påfallende for hans tids lesere?

– Det er et av de stedene vi lettest ser hvor mye tiden har gått. På dette området har det skjedd en revolusjon. Åpen beskrivelse av homofili var en del av disse bøkenes provokative potensial da de var ferske, men i dag vil unge lesere og teatergjengere trolig ikke legge merke til det som noe spesielt. Og det er jo oppløftende.

– Galehusdirektørens arabiske guttekjæreste var bare femten da direktøren plukket ham opp fra slummen i Nord-Afrika. Og nå danser de stadig tett sammen – som om de skulle vært oppsetningens store romantiske par. Er ikke denne romantiseringen påfallende i lys av maktforskjellen mellom de to?

– Absolutt. Men jeg synes teatret har sneket inn en liten kritikk ved å gjøre dansen deres så påfallende at vår tids tilskuere reagerer. Det ubehaget tror jeg er tilsiktet.

Regi-påfunn

– Setter du det vi har sett på scenen i forbindelse med noen spesiell teatertradisjon?

– Vel, dette kommer nok av min bakgrunn som forlagsmann, men ja: Litt for ofte synes jeg regissører blir for opptatt av å lage noe som er nytt og annerledes, sier Heger. Han eksemplifiserer:

– Hvis du er engelsk og er nysgjerrig på Shakespeare, vil du lett finne en oppsetning i London som er tekst-tro og gjenskaper det Shakespeare ville si. Selv om du også vil finne andre typer oppsetninger, med motorsykler og voldsomme effekter. Vil du oppleve Ibsen i Oslo, kommer du ikke unna regiteater hvor skuespillerne slipper ut duer på scenen, eller de synger en sang mens de har sølvpapirhatter på seg. Jeg bare finner på eksemplene, men den slags har vi vel alle sett.

To timer og førti minutter med tortur og vold kunne tålt flere kontraster. Det ble lite ivaretatt på scenen, men det finnes en form for mørk humor i Bjørneboe

Noen av sangtekstene i stykket er hentet fra den franske, kontroversielle forfatteren Michel Houllebecq, som skriver fra moderne tid. Heger mener teatret kunne gjort dette mye tydligere, fordi Houllebecq og Bjørneboe har mye til felles. Han kunne også tenkt seg mer humor.

– I oppsetningen var det et par ganger forsøk på humor. Da trakk du takknemlig på smilebåndet, så jeg?

– To timer og førti minutter med tortur og vold kunne tålt flere kontraster. Det ble lite ivaretatt på scenen, men det finnes en form for mørk humor i Bjørneboe.