Masketrusselen

«Jeg gikk ned en øde gate, og jeg hørte plutselig skritt bak meg. Jeg snudde meg og fikk øye på en mann med maske foran nese og munn. Det gikk kaldt nedover ryggen, og jeg satte opp farten».

Historien kommer fra en nabo jeg tilfeldigvis traff på i nabolaget mitt forleden. Han hadde nettopp vært noen uker i Sverige, og der oppfører de seg «som om ingen har hørt om korona», fortalte ham.

Så kom han tilbake til et Oslo som hadde forandret seg i mellomtiden. Før gikk knapt noen med maske på offentlige transportmidler eller på gaten. Nå var masker plutselig blitt et relativt vanlig syn i gatebildet – men altså ikke for ham.

Naboen min er en velbygd mann på mellom 30 og 40, som ikke virker spesielt lettskremt. Men det er tydeligvis noe med masker som gjør mange av oss urolige. Hvorfor er det slik?

Kommunikasjonen forpurres

Den amerikanske psykologen William Condon har beskrevet kommunikasjon mellom mennesker som en slags dans, der begge parter følger med på den andres tonefall, rytme, bevegelser og ansiktsuttrykk.

I en samtale snakker én person, mens den andre lytter. Så reverseres rollene, og deretter fortsetter det – frem og tilbake. Den som ikke snakker, er også aktiv i «dansen» ved å sende ut og tolke signaler. En del av disse tegnene viskes ut når ansiktet ikke synes.

At ansiktet er veien inn til å forstå hvem vi egentlig er, vinduet inn til sjelen, er en urgammel forestilling. I det 19. århundre forsøkte den italienske kriminologen Cecare Lombroso å gjøre det om til en vitenskap, fysiognomikk, det vil si den nå diskrediterte «læren» om at forbrytere har store fremskutte kjever, små flakkende øyne. Avisen The Washington Post forteller forøvrig en pussig anekdote om hvordan Charles Darwin nesten ble nektet å gå ombord på HMS Beagle, på turen som skulle gi ham materiale til evolusjonsteorien. Skipets kaptein, Robert Fitzroy, en ivrig tilhenger av fysiognomikken, synes nemlig at Darwins nese var for kort, og det mente han røpet at Darwin ikke hadde viljestyrke nok til å gjennomføre den tøffe ekspedisjonen.

Ifølge Roberto Olivardio, som underviser i psykologi på Harvard, kan opp til én prosent av alle små barn lide av maskefobi, være redde for masker. Årsaken er, sier psykologen til New York Times, at små barn ikke greier å identifisere ansikter like lett som voksne. De fleste voksne oppfatter hvem som skjuler seg bak masken, fordi de kjenner igjen f eks øyne og ansiktsform. Det er en ferdighet barn ifølge psykologiprofessoren Kang Lee på University of Toronto ikke oppøver før de er cirka fjorten.

Dukker, særlig i menneskestørrelse, og også roboter med realistisk «ansikter», kan i likhet med masker virke skremmende. I sitt essay om det uhyggelige, das Unheimliche, fra 1919 skriver Freud om hvor ubekvemme vi blir over alt som er delvis menneske, delsvis ikke. Det utfordrer vårt behov for å kategorisere. Når mennesker blir ting, og ting blir mennesker, er vår første impuls å støte det fra oss og bli redde, heller enn å rasjonalisere og forsøke å forstå hva vi står overfor.

Kulturelle forskjeller

Mitsutoshi Horii, en sosiologiprofessor på Shumei Universitetet i Japan, mener imidlertid at mye av ubehaget er kulturelt betinget. Den kulturelle normen i sørøst-Asia er helt annerledes enn i vestlige land, påpeker han. I store deler av Asia er det en sosial norm å bruke maske i influensasesongen eller hvis man er litt forkjølet. Mange bruker maske hvis de har allergi eller bare synes det er litt kaldt ute – det er akseptert eller til og med forventet.

Masken er et tegn på at man viser hensyn, at man passer på ikke å smitte andre. Det er ekstra hensynsfullt å ta på seg maske selv om man ikke er syk, fordi man kan være bærer av viruset uten å få symptomer.

Da covid-19 var på sitt høyeste i Asia, lå det folk i kø natten over utenfor apotekene i Hong Kong for å være sikre på at de fikk kjøpt masker før de ble utsolgt, melder Time Magazine. I Sør-Korea, Singapore og Japan fikk alle innbyggere utdelt masker fra myndighetene, og det var ingen problemer med å få dem til å ta dem på. Det ble forbudt å eksportere masker fra Taiwan og Thailand. Alt man hadde av masker skulle spares til landenes egen befolkning.

I byen Flint i Michagan ble en sikkerhetsvakt, Calvin Munerlyn, skutt og drept i mai i år av shoppere som reagerte på at han ikke slapp inn kunder uten maske på kjøpesenteret der han jobbet

Horii forteller at da han lærte opp japanske lærerstudenter på en britisk universitetscampus, var noe av det første han måtte innprente i studentene at de ikke måtte bruke maske når de underviste. For da ville barna bli redde. Denne vestlige normen var noe studentene måtte lære seg.

«I sosiale sammenhenger i Vesten, må du vise identiteten din og få øyenkontakt. Ansiktsuttrykk er veldig viktig,» sier han til Time Magazine.

Vold

«Folk her er fremdeles kollektivistiske i hvordan de tenker, og det medfører at råd fra myndighetene blir lyttet til, selv når en regjering er spesielt mislikt, dersom rådene virker fornuftige», forteller Alan Chong, som underviser på S. Rajatnam School of International Studies i Singapore til Voice of America. Chong tror en årsak kan være arven fra konfusianismen, som setter kollektivet over individet.

Folk som ikke følger påbud eller råd om maskebruk og går med nakent fjes, risikerer ifølge BBC å bli stigmatisert, og har noen ganger til og med angrepet i Kina, Hong Kong, Japan, Sør-Korea, Thailand og Taiwan.

I vestlige land har det derimot vært voldelig episoder fra de maskeløse mot de maskerte i koronatiden. I byen Flint i Michagan ble en sikkerhetsvakt, Calvin Munerlyn, skutt og drept i mai i år av shoppere som reagerte på at han ikke slapp inn kunder uten maske på kjøpesenteret der han jobbet.

At masker i det offentlige rom vekker så sterke reaksjoner er ikke av ny dato. Da spanskesyken herjet i 1918 og 1919 ble det innført maskepåbud i sju amerikanske byer. San Fransisco ble kjent som maskebyen. Dem som gikk uten maske der, risikerte bøter eller fengsel. Dette fikk juristen E.J. Harrington til å grunnlegge Anti-Mask League. Han mente påbud om masker både var i strid med den amerikanske grunnloven og dessuten uten medisinsk grunnlag.

Skumle filmer

Populærkulturen er proppfull av skumle massemordere – og de bærer gjerne masker. Masker er blitt en gjenganger i amerikanske skrekkfilmer. I Halloween-filmene er masken rimelig nok en Halloween-maske, mens maskene i Scream-filmene skal være inspirert av Munchs Skrik, og i den beryktede «Texas Chain Saw Massacre» brukte morderen en lærmaske.

Maskene dukket opp allerede under stumfilmperioden. Antiheltinnen Irma Vep i Georges Feuillades «Les Vampires» (fransk stumfilm i ti episoder fra 1915) opptrådde ofte i sort med helt tildekket ansikt, unntatt en liten stripe hvor øynene syntes. Christiane, den kvinnelige hovedpersonen i Georges Franjus «Øyne uten ansikt» fra 1960, bærer en blank hvit maske, kun med hull til øynene. Det viser seg at hun ikke har noe ansikt lenger etter en grusom bilulykke, og faren hennes som er plastisk kirurg forsøker å fjerne ansiktet fra andre unge kvinner og sy dem på sin ansiktsløse datter.

Med masken på plass ligner Christiane litt på en deltager på det årlige karnevalet i Venezia. Blant de mest ikoniske kostymene, er «la bauta», en hvit porselensmaske (kalt larva - fra latin og betyr spøkelse) under en svart hatt med svart kappe som dekker hele kroppen. Maskene er blitt brukt for å skjule identiteten, bryte sosiale barrierer og kunne oppføre seg friere, blant annet for å kunne gjøre erotiske erobringer anonymt.

Europas mest kjente karneval ble en offisiell festival i 1296, men ble uoffisielt feiret omtrent et århundre før. Det finnes imidlertid flere, og trolig eldre, karneval i Europa som fremdeles holder det gående, blant annet i Litauen, Romania og Ungarn. Et av de mest særpregede er kukeri-danserne i Bulgaria. De bærer tremasker og kostymer laget av dyreskinn og fuglefjær, og skal visstnok skremme onder ånder. Det hevdes at tradisjonen går tilbake til de greske og romerske saturnaliene, en festival som fant sted rundt det som i vår tid er juletider, for å feire Saturn og andre skapelses- og fruktbarhetsguder.

Guder og ånder

Masker er blitt brukt som kulturelle objekter tilbake til steinalderen, ifølge Encyclopedia Britannica. Masken representerer vanligvis guder, forfedre og andre overnaturlige vesener.

Det er store ulikheter i symbolikk i bruk av masker rundt om i verden, men et fellestrekk er at den som bærer masken i et religiøst ritual til en viss grad får del av ånden som ligger i masken. Maskebæreren mister i noen tradisjoner helt sin egenvilje og identitet, og blir bærer av åndens identitet. Ellers ville jo ikke bønnsigelsene og ofringene hatt noen effekt.

Maskene ble vanligvis laget av dyktige håndverkere, og i enkelte kulturer, for eksempel enkelte stammer i Vest-Afrika, tror man at maskemakerne også får overført noen av åndens egenskaper og slik kan gjøre skade på andre.

En viktig funksjon for maskeritualene i førmoderne samfunn har vært å fungere som et bindeledd mellom fortid og nåtid. Dette er essensielt i samfunn uten skriftkultur. Tilskuerne blir psykologisk knyttet til fortiden gjennom maskens makt, og i enkelte tradisjoner kan man piske opp stemningen slik at tilskuerne kommer i en tilstand av ekstrem lystighet eller raseri.