– Gud er kanskje litt ensom

Selv er han ikke det man tradisjonelt kaller religiøs, forteller Kjoås, han tror ikke på en personlig gud. Men han grubler mye, og når man spiller en rolle, må man jo sette seg inn i karakteren.

– Du forstiller deg alltid at din rollefigur er enormt ensom, er helt alene i verden, har du sagt. Hvorfor det?

– Jeg begynner karakterbyggingen på karakterens aller svakeste punkt, der han føler seg aller mest ensom og alene, brekkpunktet, og tenker at nå skal han føle all ensomheten i verden.

– Kjernen i karakteren?

– Ja. Det aller innerste, som ikke er avhengig av mennesker rundt og sosiale normer og forventninger. Så bygger jeg derfra. Når vi har prøver skjer det ofte at jeg blir utfordret av samspillet eller til og med noen av det de andre skuespillerne sier når i snakker om stykket.

Farmor

– Har Gud følt på ensomhet, tror du – hvis vi nå forestiller oss en Gud?

– Det har han nok! Han er jo det eneste vesenet i sitt slag. Gud er alt og intet. Hvis han finnes er han alt vi ikke kan fatte, alt det vitenskapen ikke forstår. Det er mye. Tenk på hvor svært universet er, og hvor begrenset kunnskap er om vårt eget solsystem. Det er derfor jeg ikke kan tro på at han skulle være interesser til skjebnen til hvert enkelt menneske.

Sorg er en form for ensomhet. Men det kan samtidig være en form for ro.

– Har du selv følt ensomhet?

– Jeg var igjennom en depresjon på grunn av et dødsfall i familien – farmoren min. Da så jeg plutselig hvor skjørt livet kan være. Hun var som en bauta, hadde alltid vært der. Så ble hun 94, fikk kreft, som vi nesten alle får, og hun forvitret liksom, forsvant gradvis uten grunn. En dag på scenen gikk det et gys gjennom kroppen min, det er helt sprøtt, og jeg tenkte. ”Nå er farmor død.” Da jeg kom tilbake til garderoben, så jeg en beskjed på mobilen fra faren min om at nå hadde det skjedd. Sorg er en form for ensomhet. Men det kan samtidig være en form for ro. Og det finns også gode former for ensomhet. Det kan føles veldig trygt å være alene og trives med det.

– Hvordan kom du deg gjennom forestillingen etter gyset?

– Jeg hadde en rolle som dement, og det var i grunnen litt deilig akkurat da! Pluss at det skjedde mot slutten av forestillingen.

Sint Gud

– Hvordan forbereder man seg som skuespiller for å bli Gud?

– Omtrent som for andre roller. Men siden dette er en satire og en komisk forestilling må jeg få folk til å le. Det er den store forskjellen.

Foto

Frank Kjosås tror ikke man blir snillere av å spille Gud. (Foto: Nina Kraft)

– Blir man snillere av å spille Gud?

– Nei! Gud i denne forestillingen er utålmodig og irritert. Men han håper at vi andre kan bli snillere enn ham. Budskapet hans er at vi ikke skal tro på ham, men på oss selv, forklarer Kjosås.

Selv er han sjelden sint eller irritabel, bedyrer Kjosås: «Sinne er en forsvarsmekanisme, mot forsvarsløshet, depresjon, urettferdighet eller andre vonde følelser». Han er derimot ofte glad og begeistret, han kan bli rørt og gråter lett, han blir lett forelsket. Enten det er «i en potensiell kjæreste eller en personlighet» og han «flørter mye». Han er ikke forfengelig, tror han, for det kan man ikke være som skuespiller, selvom han innrømmer at han kanskje er det litt innerst inne. Perfeksjonist er han så absolutt.

– Titter du ut gjennom det lille hullet i sceneteppet før stykket begynner?

Latter.

– Jaaa! Stemningen blant publikum betyr mye. Om de smiler og ler, om de følger med, om de hoster og kremter. Fra senen kan man se ansiktsuttrykkene tolv-tretten rader bakover. Jeg ser alltid etter om det er noen jeg kjenner. Det er lettere å spille for 750 ukjente – som er full sal på hovedscenen på Det norske teatret – enn for 40 venner på første rad.

Den gode læreren

– Ville du alltid bli skuespiller?

– På videregående tok jeg rettslære og trodde jeg ville bli advokat. Så skjønte jeg at jeg egentlig ville heller ville være den kule skuespilleren som holdt den flammende sluttprosedyren i LA, sier han fleipende.

Jeg blant de få som er glad for å bli eldre. Det er et privilegium.

Senere så han Trond Espen Seim som Mercutio i Romeo og Julie og ble «blown away».

Men mest, tilføyer han, må han kreditere sin gamle norsklærer hjemme i Øystese. Hun het Randi, og har betydd enormt mye for ham.

– Jeg skrev en monolog sammen med Randi. Den handlet om en bonde som gikk naken rundt i huset.

Det var norsklæreren som så talentet hans og oppfordret ham til å gå på en folkehøgskole med dramalinje - «og det forandret livet mitt». Etter det ble det teaterhøgskole, og rett etterpå ble han engasjert som skuespiller på Det norske teatret. I 2012 spilte han halvbroren Fred i NRK-serien. 

Det gode bygdedyret

Han beskriver oppveksten som idyllisk. Unge Frank Kjosås tegnet, var med i koret, og var med på å starte en teatergruppe. Hvis det bodde noe bygdedyr på Øystese, må det ha vært godartet.

– Hva skrev du ellers som barn?

– Jeg fylte fem skrivehefter med historier om en liten mus som bodde i en potetkjeller og dro ut i naturen. Jeg skrev og spilte i russerevyen. Mellom sketsjene opptrådde to karakterer som var basert på «Heisann Montebello» med Trond Kirkvaag, husker han.

Skrive gjør han fremdeles. Neste år kommer hans første barnebok, om gutten Oskar som så gjerne vil kunne fly.  Kreativiteten får mange utløp. Han fotograferer – og i det siste har han slått seg på hjemmeinnredning. Et bilde på telefonen av stuen hans viser vegger malt i en varm blåfarge som heter «statement blue», med teak bokhyller. Resten av leiligheten er malt i «tender green». Det er kult og maskulint og retro-moderne.

Pinter

Dessuten vil han gjerne utvikle seg som teaterregissør. Han har allerede regissert fem-seks ganger, og snart skal han sette opp «Kjøkkenheisen» av Harold Pinter på Hålogaland teater. 

– Jeg kvier meg for å stille dette spørsmålet du alltid får, og som du sikkert er lut lei av ...

– Om at jeg ser androgyn ut og hvilken betydning det har for rollene jeg får? Ja, jeg skulle ønsket journalistene kunne finne på noe annet snart! På teaterskolen fikk jeg høre at jeg ville få to typer roller hele karrieren – liten gutt og prins. Men jeg har jo spilt alt mulig annet også – som Gud og Jesus. Så det slo ikke til.

– Du er ikke så ung som du ser ut som – 40 om to år. Går du inn i en midtlivskrise snart, eller må vi vente noen år?

– Jeg blant de få som er glad for å bli eldre! Det er et privilegium. Fremtidsønsker ved siden av å regissere mer? Litt mer film og TV hadde vært fint, jeg har jo spilt mest teater.