Når kvitedauden og korona rammer
Først blir en mann blind – helt plutselig. Alt han ser, er bare hvitt – som melk. Så blir en person til blind, og deretter øyelegen, og så en til og en til … Vil denne katastrofen aldri ta slutt?
Det er som nett-teater teater utspiller seg i disse koronatider. Ved Haugesund teater har de laget fortløpende små episoder av en dystopi hvor blindhet er smittsomt og rammer uten forvarsel – basert på José Saramagos roman «En beretning om blindhet».
Jeg snakker med historieprofessor Marie Smith-Solbakken om opplevelsen – etter at vi begge har sett de tre første episodene i hver vår by, hun i Stavanger og jeg i Oslo.
Iskulde
– Da jeg snakket med deg i telefonen tidligere, sa du umiddelbart at dette gjorde inntrykk. Hvorfor ble du så opprørt av stykket?
– På grunn av kulden mellom menneskene som ble blinde. Jeg opplever personene i stykket som veldig isolerte. Her var det ingen small talk, og vi så ikke noe av det sosiale limet som ellers er en selvfølge i et samfunn. Det var heller ingen interesse for andre, og ingen sjenerøsitet mellom de blinde. Det var bare brutalitet og vold. Så det ble en intens, men også fremmedgjørende opplevelse.
– Ble du redd?
– Ja, jeg begynner å fryse litt, selv når jeg snakker om det nå! Jeg assosierer det til da jeg leste William Goldings «Fluenes Herre» på ungdomsskolen. I den romanen så vi den samme hjerteløsheten, den samme kulden og mangel på sjenerøsitet.
– Det første som skjer når person nummer én blir blind, er at han som later som om han er snill og kjører den blinde hjem, stjeler bilen hans …
– Nettopp. Alle de blinde oppførte seg som ville dyr. De blindes samfunn er et anarki uten snev av omsorg og ivaretagelse av andre. Og jeg vet ikke om et eneste eksempel i menneskehetens historie hvor det har skjedd! Jeg tror alltid det vil finnes enkeltmennesker og små grupper som støtter hverandre og strekker ut en hånd til andre. Det er derfor jeg fryser sånn i Saramagos totalt kompromissløse verden, sier Marie Smith-Solbakken.
Hjelpe kameraten din
Smith-Solbakken har erfaring når det gjelder reaksjoner etter en katastrofe. Hun har forsket på de overlevende etter Kielland-ulykken og har sammen med medforfattere utgitt «Kielland. Basert på historien til de som var der». Forskningen hennes dannet grunnlag for en teateroppsetning på Rogaland teater i samarbeid med Stavanger symfoniorkester for to år siden.
– Hvordan oppførte de overlevende etter Alexander Kielland-ulykken seg? Var det «meg selv først og til helvete med alle de andre» slik som i dette nett-teaterstykket?
– Nei, det var nettopp ikke slik det var, utbryter historikeren og minner om hva som skjedde da oljeplattformen kantret i 1980 på Ekofisk-feltet i Nordsjøen.
– Det kun gikk atten minutter fra oljeplattformen fikk slagside til den gikk rundt. I løpet av disse få minuttene måtte 212 menn berge seg ut av lugarer, krype langs korridorer, hente redningsvest og komme seg på dekk. De var unge og sterke. Den eldste var 57 og den yngste var nitten, men de fleste var i 20-årene. De løp for livet. Det var overlevelsesinstinktet som slo inn, begynner hun.
Her var det ingen small talk, og vi så ikke noe av det sosiale limet som ellers er en selvfølge i et samfunn
– Men da jeg intervjuet dem, kom det stadig frem historier om hvordan mange av dem hjalp hverandre. Mange satte eget liv på spill. Det var også en del som døde etter å ha prøvd å redde andre.
– Vet du hvorfor? Er forklaringen på at de ikke bare satte alt inn på å redde seg selv altruisme – det motsatte av egoisme – eller solidaritet?
– Begge deler kanskje? Kanskje det også ligger en trang til å hjelpe nedfelt i oss? Men gode handlinger er ikke nødvendigvis et uttrykk for altruisme. Det kan simpelthen være et ønske om å etablere og bevare en relasjon. Da hjelper du kameraten din.
Soldater i skyttergraver
Smith-Solbakken forteller at vi kan lese om den samme utstrakte hånden i brev fra soldater til mor og kjærester under første verdenskrig. Det finnes tusenvis av slike brev, og de er en fantastisk kilde for historikerne. Hun bruker ofte disse soldatbrevene i historieundervisningen på Universitetet i Stavanger.
De unge tok vare på hverandre på Utøya, det vet vi
– Unge gutter, ned til seksten år, beskrev hvordan de står til knærne i søle og ekskrementer. De skrev hjem om sult og lus og sår og lemmer som hovnet opp og ble blå. Men også om hvordan de tok vare på hverandre der de sto i skyttergravene måned etter måned, forteller Smith-Solbakken.
– Du husker spillefilmen «En dag uten krig», som gikk på kino for noen år siden? Den handlet om hvordan franske, tyske og britiske soldater avblåste krigen en kort stund og feiret jul sammen. Dette skjedde faktisk, flere steder langs fronten, sier hun – og trekker tråden videre til Utøya i 2011.
Tar vare på hverandre
– Det går en vandrehistorie om Utøya om en ung gutt som springer etter en jente og bringer henne i sikkerhet. Så ble gutten skutt og drept av Breivik. Jeg har ikke sjekket akkurat dén historien, men selv om dette er en vandrehistorie, så er den sann. Slike vandrehistorier er kondenseringer av en sannhet. De unge tok var på hverandre på Utøya, det vet vi.
– Har du flere eksempler på at katastrofer ikke utelukkende fører til ondskap og anarki?
– Mange. Den franske revolusjon i 1789 endte med blodbad. Revolusjonen spiste sine barn. De revolusjonære lederne endte selv under giljotinen. Det var ingen nåde – ikke så ulikt de blinde massene i Saramagos beretning. Dette vet vi. Men det var alltid noen som ikke fulgte med i blodbadet, som gikk motstrøms. En tidlig feminist og anti-slaveri-aktivist, Olympe de Gouges, snudde om og ville ikke engang ha Marie Antoinette henrettet. De Gouges ble selv henrettet i 1793.
Ny kunstform?
– Hvis vi beveger oss tilbake til vår situasjon i dag: Synes du det vi ser nå i koronatiden stemmer – på et eller annet plan – med Saramagos dystopi? Eller er det litt latterlig å sammenligne? For de fleste er det verste som skjer i Norge i dag at noen fester og at joggere løper litt for nær deg …
– Det er, som du sier, ikke akkurat tilløp til vold og lovløshet vi opplever nå. Det vi opplever nå, er det motsatte, stort sett. Folk er disiplinerte og rolige. Vi får se hvordan det går etter hvert.
– Tror du at flere teatre vil fortsette å lage slike stykker på nettet? Og kanskje etter hvert ta seg betalt for dem – denne gang legges det jo ut gratis? Det kan bli begynnelsen på en ny kunstform?
– Det er mulig, men igjen litt tidlig å si. Jeg ser at også Rogaland teater skal kjøre noe lignende på nettet. Men jeg tror at denne måten å lage teater på blir best dersom det er et stykke hvor temaet passer spesielt godt med formen, slik som i «Blindhet». Jeg kan ikke forestille meg at de kan gjøre det med et hvilket som helst teaterstykke, sier Smith-Solbakken.
– Hva reagerte du mest positivt på i denne oppsetningen; hvilke replikker og hvilke visuelle grep?
– En av de episodene jeg la spesielt merke til, var da den første blinde kommer hjem og forteller til sin ektefelle at han er blind – uten å bli trodd. Med andre ord: Du blir ikke trodd og får ikke sympati, selv fra dine nærmeste, sier Saramago og teateret i denne oppsetningen. Det var også veldig hverdagslig spilt, og med en viss humor. Jeg la også merke til hvordan øyelegen bøyer hodet – i ydmykhet kanskje, eller i fortvilelse – før han selv blir blind. Da tenkte jeg: Vi skal ha svar på alt i våre dager, men her kommer legevitenskapen til kort, for det er ikke noe i veien med synet til de som blir rammet av epidemien. Den medisinske kunnskapen hans gir ingen svar. Blindhet kan ikke smitte, men det skjer her, sier Smith-Solbakken.
Det vi ikke ser
– Saramago var selv kommunist til sin død. Noen kommentatorer har ment at det han ønsket å si via denne allegorien, er at vi ikke ser – at vi er forblindet – fordi vi ikke ønsket å se. Og at det vi ikke vil se, er verdens utrolige sosiale urettferdighet. Men det er en åpen tekst … Hvilket tema mener du at vi som lever i dag, ikke ønsker å se?
– Det første jeg tenker på er hvordan vi har bygd et samfunn hvor vi ikke ser – fordi noen andre ser for oss. Vi er gjennomkontrollert, vi har forbud og påbud om alt. Byråkratiet brer om seg etter Max Webers modell, byråkratiet skaper «behov» for mer byråkrati som igjen skaper behov for mer byråkrati. Vi er fanget i et webersk jernbur av regler og systemer.
– Du mener at vi lever i et samfunn hvor vi nærmest ikke blir oppfordret til å reflektere over vår egen situasjon?
– Ja, jeg ser litt av det, og samtidig blir vi oppfordret til å være litt kyniske i dette samfunnet. Du vet, hele denne «Nytt på nytt»-ironien, hvor alt og alle er fritt vilt. La meg ta et eksempel: For et par år siden ble et lerret med en korsfestet Sylvi Listhaug hengt opp på et gatehjørne i Bergen. Det var stygt, nedlatende og kvinnefiendtlig. Men få protesterte. Jeg angrer på at jeg ikke protesterte selv – selv om jeg ikke stemmer på Frp.
– Stereotypt om maskulinitet
– I «En beretning om blindhet» er det også en del kvinnefiendtlighet. Noe av det første som skjer når folk blir blinde, er at blinde menn masse-voldtar blinde kvinner og at noen av kvinnene bestemmer seg for å selge sex mot mat?
– Det var også noe av det jeg reagerte mot. Dette viser et stereotypt syn på maskulinitet, som jeg synes er udatert. Det finnes også menn som beskytter kvinner. Voldtekter i flyktningleire forekommer, det er godt kjent, men vold mot kvinner er ikke nødvendigvis det første som skjer etter en katastrofe.
Hun tenker seg om og legger til:
– Det neste jeg tenker på, som blindheten kan være et bilde på, er hvordan mennesker i flere tiår har vært blinde for våre egne inngrep i naturen. Vi oppfører oss kynisk og grusomt overfor andre arter, og særlig arter vi ikke kan se, som mikroorganismer, eller arter som lever langt unna oss. Art etter art forsvinner, og vi lar det skje. Jeg måtte tenke på Elsa Beskows omtrent hundre år gamle barnebøker. Hun lar blomstene snakke med hverandre. Bær og blomster og sopp og insekter og alle slags bittesmå planter og dyr kommuniserer i bøkene hennes. Mens vi som lever på det sene 1900-tallet og på 2000-tallet – vi lytter ikke til disse samtalene. «Spede spira lyt få stå», sa Skjæraasen. Det har vi greid å glemme – eller ikke se.
Minimalistisk meta
– De lager teater i små snutter som blir lagt ut på nettet med ujevne mellomrom, og skuespillerne er avsondret i hver sin bås. De sitter og snakker inn i mobiltelefonene sine, hjemme hos seg selv med kjøkkenbenker og bad og dører og rot i bakgrunnen. Hvilken effekt skaper dette?
– Jeg likte på en måte enkeltheten, og at skuespillerne er avsondret på samme måte som karakterene de skal forestille. Men jeg synes også at det kunne bli litt for rotete. En godt voksen kvinnelig skuespiller falt ut av rollen sin og klaget over at hun alltid fikk roller som den eldste. Skal vi tilskuere være med på diskusjonen om teatrets rollebesetning, var det poenget? Og er det interessant? Hva synes du?
Blindhet kan ikke smitte, men det skjer her
– At det er mye bra, gode skuespillere, og at det er mange meta-referanser i teksten. Dette er noe man ofte ser i teater. Teksten diskuterer stadig vekk med seg selv og med virkeligheten. Allerede første setning lyder: «Er dette realitet er det fiksjon er det noe midt i mellom». Jeg synes det kan går litt manér i meta-diskusjonen i scenekunsten. Jeg ser også litt for ofte en slags «minimalisme». Saramagos språk er jo helt annerledes, med lange slyngende setninger …
– Nettopp. Jeg er gått litt lei av denne kjølige kommentarstilen og lengter mot store oppsetninger med ordentlige kulisser og alle virkemidler teatret kan by på. Med kostymer, ikke bare at hver skuespiller ser ut til å komme i sitt eget hverdagstøy. Kanskje er jeg for konservativ? En del moderne teater gjør i hvert fall ikke annet med meg, enn at det irriterer meg litt, sier Smith-Solbakken.
– Det går tilbake til det jeg sa om kynisme, at det blir en mote uten innhold. Det virker litt ufølsomt med all denne brechtianske fremmedgjøringen, hvor vi stadig rykkes ut av karakterene og blir gjort oppmerksom på at dette er fiksjon, tilføyer professoren.
– Men det funker også godt akkurat her fordi vi alle har en redsel for noe å bli blinde, tror jeg. Jeg har i hvert fall en viss frykt for det, har du?
– Ja. Det er noe av det som folk er aller med mest redd for, tror jeg. Noe av deg dør når du blir blind – det tenker i hvert fall vi som er seende. Synet, alt vi ser hver dag, er en viktig del av oss. Det en viktig del av identiteten vår. I koronaen som vi er midt i nå, mister de syke pusten, leser vi. Også det er skremmende på en helt elementær måte.
Plot og Marie Smith-
Solbakken, professor i historie ved UiS, har sett Haugesund teaters nett-oppsetning basert på José Saramagos
roman «En beretning om blindhet».