Unsplash / Nick Karvounis
Når mor abdiserer
Moren er dronningen i det lille barnets liv. Hun er solen alt dreier seg rundt, gudinnen, livgiveren, skapningens midtpunkt. Som voksen har allikevel mange kvinner et motsetningsfylt forhold til sin mor. Hva har skjedd?
Vigdis Hjorths siste roman «Er mor død» handler om en voksen datter som har en mor som er fysisk i live. Moren har allikevel fullstendig fjernet seg fra morsrollen. Den noen-og-åtti-årige kvinnen vil overhodet ikke se eller snakke med sin datter. Hun betrakter datteren Johanne som død.
Johanne har nettopp kommet hjem til fødebyen etter mange år i USA, og forsøker å gjenoppta kontakten med moren. Men moren tar ikke telefonen, leser ikke Johannes mailer og brev.
Datteren blir desperat. Hun går igjennom morens søppel. Hun blir en stalker. Moren oppsøker kirken i smug, og Johanne følger etter. Hun skygger henne også til farens grav, som moren besøker sammen med Ruth, Johannes lillesøster.
Ruth var den snille medgjørlige datteren. Johanne var rebellen som ville bli billedkunster i stedet for å studere jus og være fornuftig. Hun forlot snille og kjedelige Torleif (som Thorvald i «Et dukkehjem»?), dro til USA, giftet seg, fikk barn og kunstnerisk suksess med en serie med bilder som het «Mor og barn». De falt familien tungt for brystet.
Flere tiår etter vet ikke Johanne vet hvem moren er og hva moren tenker og føler. Så hun forestiller seg morens liv. Johanne dikter opp morens daglige gjøremål, forestiller seg morens samtaler med søsteren Ruth. Hun skriver hele manus hvor hun dikter opp morens innerste tanker. Hun drømmer at moren er forvirret, og at hun, Johanne, redder henne.
Men kanskje er morens virkelighet en helt annen? Det er hun fullstendig klar over. Johanne er, i liket med sin forfatter, ikke dum – så hun tviler på sin oppdiktede virkelighet og dikter stadig om på den.
Forfatter Vigdis Hjorth har skrevet bok om et problematisk mor / datter-forhold. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
For eksempel: Er det Ruth som dominerer moren og er blitt morens fangevokter, eller moren som dominerer Ruth? Hva har formet moren i barndommen? Hva har hun lært av livet? Hva syntes moren om Johanne som liten pike? Var hun glad i Johanne da datteren var yngre? Er moren avvisende fordi hun er såret eller fortørnet over noe Johanne har gjort, fordi hun er likegyldig, eller fordi hun har uløste konflikter i sin fortid som hun projiserer over på Johanne?
Johanne spør seg selv om moren egentlig hadde ønsket å leve et kunstnerliv som hun selv har gjort. Som moren har hun levd et inautentisk og konvensjonelt liv fordi hun ikke turte noe annet. Og nå som gammel angrer hun. Eller er det tvert imot henne selv, Johanne, som har insistert på å leve et «spennende og autentisk» – og grenseløst – kunstnerliv, og som har skyld i bruddet, funderer hun videre.
Og ikke minst: hvem er Johanne selv, hvordan var egentlig forholdet til mor da hun vokste opp og hvorfor har hun som voksen dette suget etter å forenes med sin gamle mor?
Det er mye ambivalens i teksten, det er ikke klart for leseren hvordan romanen vil ende.
«Er mor død» kan ses på som en pendant til den omstridte, men kritikerroste «Arv og miljø», hvor faren var en overgriper. Det er mulig å betrakte de to romanene som en privat hevnaksjon mot begge foreldrene: først mot far, så mot mor. Boken står klart på egne ben som litteratur – og som en utforsking av familierelasjoner som berører langt flere enn forfatteren.
«Nesten ingen av mine venninner har et uproblematisk forhold til moren sin», sa for eksempel en av mine nære venninner forleden. «Vi snakker stadig om de gamle mødrene våre, og nå som vi er blitt godt voksne enda oftere enn før», fortsatte hun. Jeg måtte innrømme at slik snakker jeg med flere av mine venninner om det samme. De fleste av oss har gode minner fra barndommen, men vi lurer også på hvor mye av våre utilfredsstilte behov og tvil på oss selv som kommer fra motsetningsfylte eller vanskelige forhold til det psykologene kaller «den viktigste omsorgspersonen» da vi var små.
Noen døtre, har jeg oppdaget, synes moren deres har ignorert dem hele livet. Andre har en mor som stadig kontrollerer dem, selv som voksne. Så har vi moren som holder emosjonell avstand overfor ett barn, men som er nær et annet av barna sine – som moren i Hjorts roman. Den ikke-fortrukne datteren hungrer desto mer etter mors nærhet – til ingen nytte.
Den ikke-fortrukne datteren hungrer desto mer etter mors nærhet – til ingen nytte.
Andre døtre vet aldri hvor de har mor. Hun kan være emosjonelt tilgjengelig og ekstremt kritisk og fiendtlig om hverandre, den gode mor og den onde mor skifter lynraskt. Det skaper mye usikkerhet og angst for å knytte seg til andre mennesker – som sitter godt igjen i voksen alder.
Moren som binder datteren til seg så sterkt at datteren ikke er sikker på om hun har noen egen personlighet, er en spesiell type. Mange vil kjenne igjen denne morstypen fra litteraturen, for eksempel i Vivian Gornicks «Fierce Attachments» eller Elfriede Jelineks «Pianolærerinnen».
Det finnes også voksne døtre som mener at moren deres ser ut til å være sjalu på datteren sin. Mor og datter er i mors øyne rivaler. Mange mødre med kjølig eller fiendtlig forhold til sine døtre kan være sjarmerende – utad, og overfor andre.
Det er trolig få voksne døtre som aldri ser moren sin overhodet, slik som hovedpersonen i Hjorts roman. Men boken treffer allikevel mange, for det er lett å trekke trådene til mindre dramatisk mangel på kontakt over generasjonene. For hva finnes ikke av nedgravde hemmeligheter i hvilken som helst familie? Når storfamilien en gang i blant møtes på familiehytta og i juleselskaper, er det ikke så uvanlig at samværet er overflate-høflig og forsert. En samtale mellom mor og voksen datter kan dreie seg ganske mye om vær og vind.
For hva finnes ikke av nedgravde hemmeligheter i hvilken som helst familie.
Vi forteller venninnene våre om dette – mens latteren sitter løst. Tårene triller også, for galgenhumoren kan ikke alltid skjule sårheten.
Hjorth sier et sted i boken sin at «det er forskjell på forholdet mellom mor og sønn og mor og datter. For moren er et speil som datteren ser seg i en kommende tid, og datteren er et speil som moren ser sitt tapte jeg i». Eller som min venninne sa det: «vi blir dessverre likere og likere våre mødre». Noe av det er sånt vi er glade for, eller i hvert fall kan leve med, og noe av det liker vi slett ikke.
Det finnes flere teorier om hvorfor det er sånn.
Psykoanalytikeren Nancy J. Chodorow sier i sin klassiker fra 1978, «The Reproduction of Mothering» at jenters «jeg», ego, utvikles på en annen måte enn gutters. Jenter utvikler sitt jeg i relasjon til andre, mens det å fornekte de andre og å insistere på uavhengighet er mer typisk for hvordan gutter utvikler sitt jeg. Mødre ser på sine døtre som «lik» seg selv, og sønner som «andre». Og jentebarn utvikler mye av sitt repertoar for samhandling med andre ut fra hvordan hun som liten lærte å forholde seg til moren. Både mor og datter opplever forholdet dem imellom som spesielt dypt, og utvikler og opplever i stor grad sitt jeg basert på denne relasjonen.
Psykologiprofessor Siri Gullestad forteller at i Freuds teori om ødipalfasen står barnets rivalisering med foreldre av samme kjønn i sentrum. Mest sønnens rivalisering om moren. Men det er mulig å bruke Freuds teori, snu på kjønnene på hodet og se på datterens rivalisering med mor om far. Dette er et viktig underliggende tema i Hjorths «Arv og miljø», slik Gullestad leser romanen.
«Hvis man visste, hvis man forsto som ung hvor avgjørende barndommen er, ville man ikke tørre selv å få barn», skriver Hjorth i denne siste boken, den om mor.
Så kan man spørre – litt moralistisk – om ikke voksne kvinner bør kunne lære seg å frigjøre seg fra foreldrenes makt og lære å se på hjelpeløse gamle mor med større empati og medfølelse? Kanskje det. Men man kan også frekt snu på det – som Hjorth skriver i «Er mor død»:
«Har ikke foreldre en forpliktelse livet ut som barnet ikke har? I Bibelen er det omvendt. Der er det barn som skal hedre sin mor og sin far for å få leve lenge i landet, men Bibelen er skrevet av foreldre for å holde avkommet på plass».
Vigdis Hjorth griper modig fatt i det skjulte, og noen ganger svært vanskelige, minefeltet mellom voksne døtre og mødre. For ikke alle mødre er gode mødre.