Hvit, rik og flink

– Hvor stor politisk betydning Minerva har? Det er lett å overdrive, men det er kanskje mulig å underdrive også, sier Andresen.

Redaktøren for det gamle konservative tidsskriftet – som nå er blitt avis og vesentlig finnes på nett – trekker straks en sammenligning med USA.

– The Weekly Standard var premissleverandør for den amerikanske regjeringen under George W. Bush. De formulerte det «neocon»-programmet som kom til å prege administrasjonen. Slik er ikke vi. Erna Solberg begynner ikke hver dag med å se hva vi har skrevet i Minerva. Snarere tvert imot. Vi er et ideologisk basert tidsskrift, og Høyre er som regjeringsparti mer pragmatisk orientert, med mindre fokus på ideologi.

– Men selv om leserkretsen vår er liten, leses vi i stor grad av mennesker i det politiske miljøet og mediene, og vi er ganske godt representert i Verdibørsen, Dagsnytt 18, Politisk kvarter og Debatten, fremhever redaktør Andresen.

– Hvor er du og Minerva på vei? Da vi hadde partipresse, var Aftenposten den moderate høyresidens hovedorgan i Norge. Skal Minerva bli det?

– Vi konkurrerer jo ikke med Aftenposten som nyhetsavis. Vi er en liten og spesialisert politisk og kulturell avis. Men i en viss forstand har vi jo som ambisjon å dekke mer eller mindre det politiske rommet der avisen var før 1990, før venstresiden fikk et tydeligere hegemoni ikke bare i akademia, men også i mediene.

Da partipressen ble avviklet, fortsatte venstresidens organer omtrent som før, mens de tidligere borgerlige avisene gikk inn i et mer apolitisk sentrum. Og velgerne på høyresiden, som før det hadde fått sine synspunkter godt representert, satt ifølge Andresen igjen uten representasjon.

– Da tar jeg ikke med næringslivsavisene, som er nisjeaviser, vi snakker om aviser som dekker den brede kulturdebatten, påpeker han.

Så kanskje ja, men det er et stykke frem.

Synseklassen

Førtien-åringen, som ble redaktør for Minerva i 2009, pleier å oppvise god selvtillit. Han erklærer også, uten unnskyldninger og omskrivninger, at han kommer fra den mye omdiskuterte «eliten».

– I podcaster på nettet karakteriserer du deg selv som en rik, hvit mann fra en svært velstående familie – kanskje med selvironi ...?

– Litt.

... og du har kalt din egen familiebakgrunn en «elite»-bakgrunn. Er det å være rik og hvit noen fordel som redaktør?

– Nei. Men det kan være fordel å være klar over at man er privilegert. Jeg var nylig i en debatt med Trygve Slagsvold Vedum, hvor vi ble spurt om vi var medlemmer av eliten, og han sa nei, og jeg sa ja. Jeg kommer fra en velstående familie og jobber i media. Det finnes selvsagt mektigere mennesker enn både den tidligere statsråden og meg, men hvis ikke jeg eller partilederen og storbonden Vedum skulle vært i eliten, hadde begrepet vært tømt for mening, sier Andresen.

– I Norge er det en veldig stor motvilje mot «eliter». Folk vil ikke erkjenne at de er privilegerte. Men vi i synseklassen kan ikke uten videre skrive på vegne av, la oss si en trygdet person fra Vesterålen, uten å gjøre forarbeidet først, finne ut hvordan deres situasjon er. Hvis man tror at man kan skrive på vegne av helt andre ståsteder, narrer man seg selv.

Frp tabu i vennekretsen

– Du har vært rådgiver i Høyres stortingsgruppe. I hvor stor grad er Minerva organ for Høyre?

– Jeg vil sammenligne Minervas forhold til Høyre som Klassekampens forhold til partiet Rødt. I motsetning til hos oss finnes Rødt også på eiersiden i Klassekampen, men Klassekampen er ikke noe talerør for partiet Rødt, men et organ for hele venstresiden, som også leses med utbytte av mange på høyresiden, sier Andresen.

Jeg liker innflytelse. Ansvar kan derimot være slitsomt. Men uten ansvar får man ingen innflytelse, og vice versa

Han definerer Minerva som mer konservativt enn tenketanken Civita, som han mener er mer av et liberalt prosjekt. Men han er klar over at fra utsiden ser Minerva og Civita ut som tvillinger, og medgir at det finnes et stort felt hvor de overlapper.

– Du har sagt at du selv kommer fra en slags «innvandrerfamilie», dvs. av dansk og tysk opphav. Hva i denne familiebakgrunnen fra noen hundre år siden er overførbart til innvandrere fra utenfor Europa i dag?

– Ikke all verden, innrømmer han.

– Men det kunne være interessant å studere etterkommere av danske og tyske innvandrere til Norge i dansketiden. De utgjorde før 1814 en betydelig del av borgerskapet i de største byene. Jeg mistenker at deres etterkommere skiller seg litt fra øvrige nordmenn sosiologisk og politisk også i dag. Som hvordan de stiller de seg til Europa og EU. Jeg ville gjette på at de er langt mer positive enn befolkningen ellers. – I så fall kan det kanskje være med på å illustrere at kultur og identitet er seiglivede fenomener, tilføyer han.

Slik Andresen beskriver vennekretsen sin, kan det tyde på at han har et poeng. De er utdanningsmiddelklasse, verdiliberale, bor oftest i Oslo, og intet er så tabu som Fremskrittspartiet.

– Jeg omgås nok ikke noe tverrsnitt av befolkningen, selv om jeg har noen lytterposter fra andre miljøer. Velgerundersøkelsen fra 2017 viste at blant kvinner med høyere utdannelse var det syv ganger så mange som stemte Rødt, SV og Venstre, som de som stemte Frp, mens partiene samlet sett i befolkningen var like store. Så dette er miljøer der det er helt ukontroversielt å stemme Rødt, men belastende å ha sympati for Frp, forteller han.

– I andre kretser, la oss si blant menn som jobber på Raufoss Bil og Motor, er MGD sannsynligvis noe veldig rart. Og her var de tilsvarende tallet tre mot en, i Frps favør.

Han legger til:

– Men jeg kjenner litt for mange Frp-ere til å tenke på denne måten.

Tobakksfamilie

I tilfelle det ikke skulle være klart allerede: Navnet Andresen kan lyde litt som «Hvermansen», men nei: Nils August er fra samme familie som de som eide Tiedemanns tobaksfabrik. Da farfaren døde, gikk imidlertid fabrikken og det meste av formuen til hans onkel og deretter til hans fetter Johan H. Andersen, men det var likevel nok til resten av familien.

– Familien var en del av embetsmannsklassen, du er i slekt med folk som heter Astrup og Fearnley. Hvilken oppmerksomhet synes du dette befolkningssjiktet har fått i norsk historieskriving?

– Det kommer an på hvilken historieskriving. Tidligere fikk denne gruppen stor oppmerksomhet, blant annet med Jens Arup Seips innflytelsesrike essay «Fra embedsmannsstat til ettpartistat». Omtrent alle gatene i det sentrale Oslo er oppkalt etter folk i dette sjiktet, som var instrumentelle i å skape den nasjonalstaten som vi har blitt.

– Dette er ikke noen undertrykt klasse, legger han til. – Vi har klart oss godt, selv om vi er mindre dominerende etter utdannesesrevolusjonen fra 60-tallet og fremover.

Balte med arven

Foto

Nils August Andresen (41) ble redaktør for Minerva i 2009. Han pleier å oppvise god selvtillit. Han erklærer, uten unnskyldninger og omskrivninger, at han kommer fra den mye omdiskuterte «eliten». (Foto: Nina Kraft)

– Den første Andresen på norsk jord var brennevinshandler, har jeg hørt?

– Han var handelsmann, men han kan ha handlet med brennevin også. I 1890 startet han Andresens bank.

– Og siden ble dere styrtrike på tobakk, og eide Tiedemanns tobaksfabrik fra 1849-1998. Hva tenker du om det?

– Pengene i familien kommer absolutt fra tobakk, men også bank, skog og annet. Tobakksfortiden er noe jeg har balet med, særlig da jeg gikk på videregående og tiden etter. Jeg syntes det var vanskelig å forholde seg til denne delen av arven, men kom på et tidspunkt til at fortiden kan man ikke gjøre noe med. Min farfar døde i 1953, lenge før jeg ble født, så jeg kunne ikke snakke med ham om det.

– Din farfar var med i Oslokonsortiet, som samarbeidet med nazistene, så det kom noen penger derfra også?

– Det er en komplisert historie, og jeg skjønnmaler ikke. Jeg har ikke noen sterke behov for å forsvare familien, det kommer an på hva anklagen er. Det er skrevet en bok ...

– «Norske kollaboratører» av Anette H. Storeide?

– Jeg tenkte på boken om min familie, av Knut Sogner, som kom i 2012. Det meste som angår farfar står der. Men dette er fortid. Jeg erkjenner at jeg lever et privilegert liv, gode livsbetingelser medfører også mer ansvar.

– Er du interessert i penger?

– I aksjespekulering? Da er svaret nei. Men jeg har et forhold til å forvalte verdier.

Fremmelig femåring

Andresen virker ikke irritert eller oppbragt over at vi har sveipet innom mørke flekker i familiedynastiet. Han forteller villig vekk om oppveksten.

Faren hans er historiker, moren «jobbet i Husfliden da jeg var liten og startet vevstue og lysstøping på Folkemuseet». Som barn var han ikke, forteller han, noen utpreget ledertype, og foreldrene var ikke spesielt opptatt av at han skulle utmerke seg.

– Jeg var aldri klassens tillitsvalgte, og hadde ikke lyst heller. På det punktet var jeg nok en ganske vanlig gutt uten lederambisjoner, litt lat kanskje, og definitivt mer interessert i fotball, påstår han.

– Liker du å være leder nå?

– Jeg liker innflytelse. Ansvar kan derimot være slitsomt. Men uten ansvar får man ingen innflytelse, og vice versa.

– Når begynte du å interessere deg for politikk?

– I 1983, da jeg var fem. Jeg fulgte med på valgresultatene. Høyre hadde omtrent 80 prosent i vår bydel.

– Da jublet du?

– Jeg hadde nok fått med meg at Høyre var partiet vi skulle heie på. Pappa hadde vært politisk aktiv og farfar hadde vært formann i Høyre

– Du gikk etterhvert på Katta, Oslo katedralskole, og lærte latin. Jeg hørte at du rettet på noen som brukte et latinsk uttrykk feil i en podcast, den var fra et møte i Litteraturhuset?

– Det var fordi det ble en morsom replikk i sammenhengen. Jeg retter vanligvis ikke på folk, sier Andresen, som ikke synes alle burde lære seg latin. Men noen bør kunne det, for «det er en del av vår kulturhistorie».

Kristen tro

Kristendommen er jo også i aller høyeste grad er en del av vår kulturhistorie, og det viser seg at Andresen har en personlig gudstro.

– Religion var ikke noen stor sak hjemme, men jeg fikk jo med meg det grunnleggende i kristendommen, og kunne nok i hvert fall mitt fadervår, begynner han. 

– Fikk du så en slags religiøs opplevelse en gang som voksen?

– Min interesse for kristendommen dukket opp mens jeg sang i kor, og derfor tilbrakte en del tid i kirkerommet. Det som appellerte til meg, var spørsmål om skyld og nåde. Noe av det som er krevende i menneskelivet, er å fastholde ansvaret for sine feiltrinn uten å la seg bryte ned av dem. Og på det punktet taler nådebegrepet til meg. Så det var nok min introduksjon til å interessere meg for teologi. 

– Hva er etter ditt syn kjernen i kristendommen?

– Kjernen i kristendommen er nåde, ufortjent tilgivelse. En del av nåden er også å erkjenne det i oss selv som trekker feil vei, som i teologien kalles synd. Det er forferdelig synd at «synd» er blitt så forbundet med utdaterte syn på seksualitet. Begrepet er viktig. Det handler om at vi for ofte velger egoisme, feighet og vår egen stolthet. Jeg tror det er sunt jevnlig å inviteres til å «holde dommedag over seg selv», som Ibsen formulerte det, hvis man kan gjøre det uten å fortvile.

– Hvor ofte går du i kirken eller leser i Bibelen?

– Jeg synger fortsatt i kor, og koret synger i gudstjenester omtrent annenhver måned. Det er omtrent passe for meg, i tillegg til jul og påske. Bibelen har jeg lest omtrent i sin helhet, for lenge siden. Jeg driver ikke med hyppige eksegetiske studier.

– Forstår du muslimers tro og hvordan det preger deres liv, ofte mye sterkere enn det vi er vant til, fordi du selv har en tro?

– Jeg tror jeg klarer å forstå omtrent på hvilke måter tro kan prege muslimer, på godt og vondt. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har en tro, eller fordi jeg har møtt og samtalt ganske mye med ulike typer kristne og muslimer. De mest utbredte formene for islam og kristendom i Norge er såpass ulike at det gir seg forskjellige utslag.

Liberal-konservativ

Politisk kaller han seg liberal-konservativ, men hvis man spør nærmere, virker det som om han vektlegger det siste mest. I spørsmål etter spørsmål faller han ned på hva som opprettholder og hva som truer samfunnets stabilitet. Altså at «man ikke må risikere å uthule de demokratiske institusjoner som samfunnet hviler på». Det gjelder også dersom han selv har «liberale instinkter» i en politisk sak. For eksempel innvandring.

– Jeg liker innvandrere og sjeneres ikke av mennesker med ulikt opphav. Men når innvandringen blir så stor som den har vært i Norge de siste par tiårene, skjer tre viktige ting samtidig:

Det får en rekke økonomiske konsekvenser – både kortsiktige integreringskostnader og langsiktige velferdskostnader.

Det finnes ikke så mange konservative journalister

Integrering vanskelig, og tar tid, og underveis oppstår en rekke ulike typer konflikter – verdikonflikter, sosialt utenforskap, kriminalitet og fattigdom som følger etniske skillelinjer.

Og raske demografiske endringer skaper svært ofte ulike typer bekymringer i resten av befolkningen, som – hvis de ikke håndteres – kan skape grobunn for fremmedfiendtlighet, hvit identitetspolitikk, svekket tillit til de politiske institusjonene og svermeri for autoritær og antidemokratisk politikk.

– Det siste er kanskje det viktigste. Det kan i siste instans true det liberale demokratiet som vi kjenner det. Derfor er migrasjon er en av de store politiske sakene i vår tid, ved siden av klima, sier han. 

Assimilering og identitet

– For at nye grupper skal fungere godt i et land, og landet skal fungere godt med de nye gruppene, hva er viktigst: At de to gruppene er kulturelt kompatible eller at de nye greier seg godt økonomisk?

– Over lang tid er kulturell kompatibilitet kanskje viktigst. Ellers vil vi over mange generasjoner ha grupper som har ganske svake bånd mellom seg, og som dermed i ulike sammenhenger kan komme i konflikt, for eksempel dersom økonomien forverres. Vi tåler større kulturelle forskjeller dersom den økonomiske integreringen er god. Den typen innvandring vi har i Norge, har vært slik at kulturelt og økonomisk utenforskap i stor grad har sammenfalt, og det skaper større utfordringer.

Andresen mener at samfunn fint kan ha noen ikke-assimilerte minoriteter med en distinkt identitet.

– Men hvis store grupper over generasjoner ikke i noen grad assimileres, er det ofte et symptom på et underliggende problem. Når etnisk identitet forblir viktig, og det er lite ekteskap på tvers av grupper, betyr det at båndene mellom gruppene blir svakere. Det kan innebære tendenser til parallellsamfunn.

Om dette faller sammen med økonomiske og sosiale skiller, kan det bli svært krevende over tid. Derfor bør vi ifølge Andresen ikke å betrakte assimilering som noe negativt. Det innebærer ikke å viske ut alle minoritetskulturer. Men med en så stor gruppe med innvandringsbakgrunn som vi har i Norge, vil assimilering også innebære en grad av sammensmelting, der minoritetene påvirker majoriteten.

«Venstrevridde» journalister

Andresen sitter i Domkirkens menighetsutvalg, men har hevdet at Kirken som organisasjon er blitt venstrevridd i vår tid – og det samme er stort sett for norske journalister også.

– Mange som er uteksaminert fra Journalisthøgskolen i Volda identifiserer seg ikke med vårt konservative prosjekt. Det finnes ikke så mange konservative journalister. Jeg rekrutterer en blanding av folk med politisk bakgrunn og folk som svarer på stillingsutlysninger. Vi har selvsagt ingen partitest, men de må forstå hva det konservative prosjektet går ut på. De som skriver hos oss forstår politikk.

– Noen kvotering, etnisk eller annen?

– Nei.

– Hvor mye av den redaksjonelle linjen bestemmer du? Redaktøren i Klassekampen sa at hun var «diktator»?

– Jeg håper det er sjelden at jeg er diktator. En avis er absolutt en hierarkisk organisasjon, og til syvende og sist bestemmer jeg alt. Men dette er teori, i praksis er Minerva ganske flat. Jeg tror det blir best når man lytter til motstemmer. Og journalister skriver best når de skriver om noe de liker å skrive om. Vi kan være uenige, og da er det alltid lurt å ikke trumfe igjennom det andre ikke vil. Hvis jeg må bruke min diktatormakt altfor ofte, er det tegn på at noe er galt. Men makten må kunne brukes om nødvendig.

– Du tror jo at nett er fremtiden for pressen. Forsvinner papiraviser innen ti år? Fem?

– Ikke i nisjemarkedet, men i breddemarkedet tror jeg i hvert fall løssalgsavisene er borte om fem år.

– Hvordan løser man annonsering og inntekter på nett?

– De fleste har fått betalingsmur, som publikum etterhvert godtar. Et problem er at folk kan føle seg bundet til å måtte velge én eller få nettaviser, og synes det blir for dyrt. Her kan vi få en løsning à la Spotify, hvor avisene kan samarbeide og leserne kan plukke artikler. Problemet med annonsering vet jeg ikke hvordan man skal løse.

Ikke hatet

– Er du blitt beskyldt for hat?

– Ikke direkte, med unntak av en gang da jeg skrev en tekst som harselerte litt med bergensere. Men jeg er blitt beskyldt for å være blant annet «etnonasjonalist» og for å bidra til rasisme. Det lever jeg greit med. Man må tåle slike karakteristikker når man tar tydelige posisjoner. Selv om jeg prøver å bruke innestemme i disse debattene, må man erkjenne at spørsmål om etnisitet og nasjon kan være ganske krevende og sårbare for alle involverte parter.