Assessor Brack (Shane Urton) vil ha makt over Hedda (Grete Sofie Borud Nybakken) – og det får han.
Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett
– Hvis du fratar et menneske all frihet, er selvmordet rasjonelt, for da har du ikke mulighet til å være menneske
Det sier filosofen Einar Øverenget etter å ha sett en danseoppsetning av Ibsens «Hedda Gabler» som ligger tilgjengelig for alle på hjemmesiden til Den norske opera og ballett.
Nasjonalballetten hadde urpremiere med dansedramaet «Hedda Gabler» høsten 2017. Kritikerne var over seg av begeistring for måten Nasjonalballetten «danset Ibsen» på. Noen år tidligere hadde man gjort det samme med «Gjengangere» – også den forestillingen ble svært godt mottatt. I 2019 tok Nasjonalballetten «Hedda» med til utlandet. Blant annet danset de «Hedda Gabler» i verdens mest berømte balletthus, Bolsjojteatret, og fikk strålende kritikker fra et russisk publikum som er godt vant med ballett på høyt nivå.
I januar 2020 kom «Hedda» hjem igjen til vårt eget operahus. Forestillingen er filmet, og da koronaen kom, la Operaen like godt hele forestillingen ut på nett.
Eksistensielt drama på nett
Denne gangen har Plot dermed vært på teater hjemme i egen stue. Og på behørig avstand så vi forestillingen sammen med professor i filosofi, Einar Øverenget. Øverenget ser Ibsens stykke – og ballettversjonen – i kraft av å være filosof, og bruker de tyske filosofene Martin Heidegger og Hannah Arendt som forståelsesramme. Psykologiske tolkninger har han lite til overs for.
Jeg tror mye av fortolkningen av dette skuespillet, særlig tidlig fortolkning, har gått seg fullstendig vill i Freud
– Fiksjonsskikkelsen Hedda er jo beskrevet og diagnostisert etter psykologiske modeller opp og ned i mente, særlig etter freudianske teorier. Hva slags forhold hun hadde til faren, om hun led av penismisunnelse. Den slags synes jeg er tull, eller jeg misliker det i hvert fall sterkt, sier han.
– Jeg tror mye av fortolkningen av dette skuespillet, særlig tidlig fortolkning, har gått seg fullstendig vill i Freud. Freuds teori er ren spekulasjon. Ibsen kjente ikke Freud. Men han kjente nok så vidt til Kierkegaard, sier professoren ved Høgskolen i Innlandet, og tilføyer:
– Jeg velger å betrakte det som et eksistensielt drama. Kona mi er forresten psykolog. Hvordan det fungerer på hjemmebane? Helt fint.
Naken Hedda
Når Øverenget betrakter oppsetningen som et eksistensielt drama, er en scene hvor Hedda danser naken det første han biter seg merke i – vel, hun har sannsynligvis på seg en usynlig kroppsstrømpe.
– I nakenscenen er Hedda bare kropp, konstaterer han og viser til Heidegger og Arendts tvedeling mellom «jorda» og «verden». Jorda står for kroppen, biologiske nødvendigheter som å spise og sove. Samtidig står kroppen for det ufrie, der vi erfarer intet valg, for vi er alle biologiske vesener, begrenset av vår biologi, og vi skal alle dø. Slik er vi i bunn og grunn like – ingen individualitet. Som kropp lever vi alle etter nødvendighetens krav.
– Men i tillegg til jorda kommer verden. Og verden står for det menneskeskapte, det kunstige om du vil. Men også det frie, for det er først ute i den offentlige sfære sammen med andre frie individer at vi kan hevde vår individualitet. Verden er en verden vi bygger og velger. Der er det mening, frihet og valgt uttrykk.
– Verden er ifølge Arendt det stedet der du går ut og opplever din frihet, hvor du har en posisjon og en rolle. I verden er du et unikt individ, understreker Øverenget.
Hedda i huset
– Vi ser kun Hedda i huset, det vil si «på jorda», og ikke ute i samfunnet for øvrig?
– I 1890, da Hedda Gabler utkom, var verden forstått på denne måten. For eksempel et sted man kunne oppleve politiske frihet, men som bare var tilgjengelig for menn. Kvinner av borgerstanden måtte pent holde seg til jorda. De ble betraktet som kropp, en fødende mor, ektemannens seksualobjekt, hun som holder hus. De var utestengt fra alt offentlig liv. Hedda hadde ingen frihet. Først fordi hun ikke ville ha barn, og mye i Ibsens stykke tyder på at hun var gravid i det stykket begynner. For det andre fordi hun har inngått et fornuftsekteskap …
Hedda er per definisjon ufri fordi hun ikke har tilgang til verden, hun er henvist til ufrihetens sfære
– Ja, og hun er ikke særlig interessert i å ha sex med Jørgen Tesman, eller kanskje ikke med noen menn. At hun har et problematisk forhold til sex, kommer tydelig frem i denne ballettversjonen, som jo er så fysisk?
– Nå er du ute og psykologiserer igjen! Et problematisk forhold til sex – hvem har ikke det? Det er ikke der jeg er i min analyse. Hedda er per definisjon ufri fordi hun ikke har tilgang til verden, hun er henvist til ufrihetens sfære. Det tredje stedet hun er ufri, er i forholdet til assessor Brack, som har skaffet seg makt over henne, sier filosofen.
– Og hvis du fratar et menneske all frihet, er selvmordet rasjonelt, for da har du ikke mulighet til å være menneske. Hedda foretar én fri handling, og det er når hun retter pistolen mot tinningen og trekker av. Det ligger ingen psykologisering i dette. Det er helt rasjonelt, og gjelder enhver som lever i en totalt ufri situasjon, uten valgmuligheter.
Kjente på frihet som barn
Selvmordet er det eneste valget Hedda har, og hun velger den mest maskuline form for selvmord som mulig, mener Øverenget.
– En mann av ære skyter seg. Han tar ikke gift. Og skuddet bringer Hedda med et brak ut av privatsfæren, som kvinnene sitter innelåst i, der konformiteten hersker. «Slik gjør man da ikke!», som er stykket siste replikk. Ikke det at hun ønsker å bli mann.
– Men hvordan vet vi det? Denne ballettforestillingen begynner med at Hedda som liten pike, ikledd sjakett, flosshatt og ridestøvler danser med et kor av menn, og hun vekselsvis dominerer og sklir inn i gruppen av dansende menn …
– Jeg mener det er fordi menn har frihet, hun vil være som dem. Menn i hennes samfunn hadde ikke bare et yrkesliv og en rolle i offentligheten, de kunne gå ut og gjøre hva de ville, uten å begrunne eller forsvare det. De kunne gå på horehus for eksempel.
Noe av den friheten hadde hun ifølge Øverenget fått smaken på som liten pike. Faren, general Gabler, lærte henne å ri og skyte med pistol. Han oppdro henne som sin lille sønn.
– Det ga henne smak på forbuden frukt, og når det først er skjedd, er det umulig å presse kremen tilbake på tuben igjen. Hvis jeg får blande metaforer.
Mer klartenkt enn Nora
– Det er mange paralleller til «Et dukkehjem». Nora sier at faren hennes lekte med henne som en liten dukke, og som gift ble hun dukken til Torvald. Begge fedrene former sine døtre. På scenen i denne ballettversjonen av «Hedda Gabler» ser vi hvordan Hedda blir som en stiv utstillingsdukke som får lemmene satt i forskjellige vinkler både av både far og mann. Men Nora går fra dukkehjemmet, så da har vel også Hedda et valg?
– Her lurer jeg på om Ibsen var blitt mer realistisk med tiden. «Hedda Gabler» utkom elleve år etter «Et dukkehjem». I det senere stykket presenterer han en mer klarttenkende kvinne, mener jeg. For hvor gikk Nora egentlig? Hvor kunne hun gå i det samfunnet hun levde i? spør Øverenget, og svarer selv:
– I «Hedda Gabler» ser vi faktisk en kvinne som har gått fra mannen sin. Det er Thea Elvsted, som Hedda betrakter som en liten mus. Thea tar spranget, og hvor havner hun? Jo, i nok et dukkehjem, i den ufrie borger-stuen til Jørgen Tesman, som hans lille medhjelper.
Jeg er opptatt av Heddas situasjon, av hennes ufrihet. Den berører meg
Hedda er utilgjengelig
– Da passer det ikke så veldig godt å spørre, siden du ikke vil snakke om psykologi, om du har sympati med Hedda, om du identifiserer deg med henne, om historien hennes berører deg …?
– Sympati? Det kommer an på hva du mener med ordet. Ikke empati, å sette seg i den annens sted, å føle det vedkommende føler. Det kan man ikke. Jeg vet ikke hva Hedda føler. Men jeg er opptatt av Heddas situasjon, av hennes ufrihet. Den berører meg, sier Øverenget.
Det er forsket på ufrihet, opplyser han, på hva som skjer dersom man fratar et menneske all mulighet til å ha kontroll over sin livssituasjon.
– Selv den minste frihet kan være nok. Viktor Frankl satt i tysk konsentrasjonsleir under krigen. Men han oppdaget den ytterste form for frihet, det var ingen som kunne tvinge ham til å hate. Det ble hans frihet. Slik overlevde han.
– Blant bøkene dine er en bok om lykke. Hedda er i hvert fall ikke lykkelig? Blant de tingene hun sier at hun savner er ikke frihet eller jobb utenfor hjemmet, men «en tjener i livré og muligheten for stor selskapelighet» ...
– Her forveksler nok Hedda hedonistisk lykke, kortvarig nytelse, med det Aristoteles og andre greske filosofer kaller eudaimonia. Det siste kan oversettes med en «tilfreds og meningsfull tilværelse hvor man har makt over livet sitt og kan utfolde sine evner til det ytterste». I antikken gjaldt dette selvsagt bare frie menn med en viss levestandard, ikke kvinner og slaver. Patriarken utenfor huset var fritatt fra jorda og det nødvendige, men også fra å være overhodet i husholdningen. Ute i samfunnet var den frie greske mannen en likemann blant andre fire menn. Men det er vel en digresjon?
Hedda i dag
– Digresjoner er utmerket. Hvem er vår tids Hedda?
– Vår tids Hedda er alle som har opplevelsen av å være helt ufrie, å ikke ha noen valg. Det kan like gjerne være menn.
– Hva slags ufrihet kan de oppleve, hvis du kan være litt mer spesifikk?
– For meg, som er så opptatt av den personlige friheten, dreier det seg om å stadig være oppmerksom på ufriheten som ligger på lur. Det finnes mye konformitetspress i vårt samfunn. Det foregår en hard ideologisering. Det er debatter som få tør å gå inn i, og mange har problemer mellom å skille mellom person og sak, mener Øverenget.
– Ta sosiale medier, hvor det skammes over en lav sko. For få år siden, før de sosiale mediene, hadde ingen trodd at skam over annerledes meninger skulle bli så omfattende. Vi trodde at dette var noe vi var ferdig med i vår tid.
Inviteres til å oppgi frihet
– Hva med innskrenkning i frihet i koronatiden? Da vi møttes nå nettopp, var du i ferd med å ta meg i hånden – og det er imot alle koronaregler?
– Jeg liker å bryte reglene! Koronapandemien har gitt flere utslag hvor jeg ikke synes det er et rimelig forhold mellom den faktiske smittefaren og reaksjonene. Vi har sett forsøk på frihetsinnskrenkning som savner sidestykke i fredstid, som da statsministeren vår ville ha unntakstilstand i et år, det ble heldigvis skåret ned til en måned. Forholdsmessighet er en viktig tematikk. Det må være en viss forholdsmessighet mellom det vi ønsker å oppå og det vi gjør, sier professoren.
– Vi feiret 75-årsdagen for frigjøringen av Norge 8. mai. Min farfar var villig til å bli skutt på og lå i skogen med sin Krag-Jørgensen og siktet på tyskerne. For frihetens skyld. Norske motstandsmenn og –kvinner var villig til å utsette seg for ekstrem fare for å beskytte vår frihet. I dag inviteres vi til å oppgi noe av vår frihet for ikke å utsette oss for fare.
– Vi som lever i dag er kanskje mer villige til å oppgi friheten. Men dette blir vel nok en digresjon i forhold til Hedda Gabler?
Ballett forsterker
– Det gjør ingenting. Jeg synes Ibsens drama hadde mistet veldig få nyanser ved at det ble presentert som ballett. Og enkelte ting ble mye tydeligere, uten å være overtydelig. Som da den for lengst avdøde general Gabler var ute på scenen og danset med Hedda som barn. Og Jørgens tante Julle strikket på et langt grått skjerf, som nevøen holder den andre enden av. Med andre ord: Han er bundet til henne – han er avhengig av alt hun representerer …
– Enig. Og tante Julle representerer det konforme, det som fanger og holder oss fast på jorda. Håndarbeid, produksjon og reproduksjon av nødvendighetsartikler tilhørte kvinnesfæren, huset, naturen. Jorda.
– Dansen gjør det lettere å vise innhold ved hjelp av symboler og metaforer, og gjør temaene i stykket mindre tids- og stedsspesifikke, og mer abstrakte?
– Vi slipper også språklige anakronismer, som det er en del av hos Ibsen. I tillegg var det vakkert, både dans og scenebilde. Den meditative musikken spilte svært godt opp mot handlingen og forsterket den.
– Vil noen som ikke kjenner Ibsens Hedda Gabler, kunne følge handlingen i balletten?
– Det tror jeg absolutt.
For publikummere som søker den store opplevelsen, tror jeg skjerm ikke er optimalt
– Nå var det jo ikke så mange krumspring her som vi ser noen ganger når klassiske stykker settes opp og regissøren prøver å finne en innfallsvinkel som ikke er brukt før …
– Jeg går ikke så mye på teater, men jeg har observert det du snakker om. Husker du Monty Python-sketsjen hvor en maler hadde malt den siste nattverden med fire Jesus-er, 22 disipler og en kenguru? Han syntes det ble for banalt med den opprinnelige besetningen.
Skjerm forminsker
– Hvilken betydning har det for opplevelsen at de danser på en skjerm, og vi ikke kan være og se det der og da?
– Min kone hang i hvert fall over skulderen min og kikket! Hun hadde bare tenkt å se litt av forestillingen, men vi endte med å se hele sammen. Skjerm fungerte greit nok for meg, for jeg konsentrerte meg om å se de store sammenhengene. Men for publikummere som søker den store opplevelsen, tror jeg skjerm ikke er optimalt, sier Øverenget.
– Vi er lei av skjerm nå. Vi leser om «zoom fatigue», og det kan vel mange kjenner seg igjen i. Det er noen som tror konferanser er over og ut når koronatiden ebber ut. Det tror ikke jeg, unntatt for rene fagmøter. Vi er avhengige av hverandre ute i verden. Jeg tror at vi opplever et teaterstykke, en ballett eller en konsert annerledes når vi opplever det sammen med andre.
Journalist Nina Kraft og Einar Øverenget, professor i filosofi ved Høgskolen i Innlandet, har sett Den Norske Opera & Balletts filmede versjon av Ibsens drama «Hedda Gabler» på nett.