En annen verden, like i nærheten

Møt Jamal. Han spretter rundt omkring på scenen, høyt og lavt, i stadig aktivitet, og forteller om sitt liv med sitt noe begrensede norske ordforråd – med sterkt innslag av ord som «tæsje», «keef», «bøffe», sjofe», «schpaa», «kæber» og «blæste».

Hans venn Mo (kortform for Mohammed), som er den som forteller historien om drabantby-oppveksten på Stovner, virker som hans rake motsetning. Mo er stillferdig, skoleflink, ikke på lang nær så fysisk, men adskillig mer intellektuell. «Om det er noen pakistansk unggutt som vil gjøre det godt i det norske samfunnet, er det Mo», kan man tenke som publikummer.

Men så enkelt er det ikke, viser det seg. For Mo klarer ikke den klassereisen som ser ut til å ligge så åpenbart til rette for ham.

Foto

Foto: Erika Hebbert / Det norske teatret

En evig kamp

Teaterstykket «Tante Ulrikkes vei», som er dramatisert etter Zeshan Shakars roman med samme navn, er satt opp av Det norske teatret. Det er her vi møter Jamal og Mo.

– Dette var godt teater, noe av det beste jeg har sett på mange år, sier Cathrine Sandnes, forlagssjef i J.M. Stenersens forlag, tidligere redaksjonssjef i Gyldendal og før det redaktør av kulturtidsskriftet Samtiden.

– Jeg var der med hele familien, med to døtre på 12 og 14, og det kjentes ekstremt relevant og viktig, forteller hun.

– Jeg tror de fleste nordmenn mener eller håper at integreringen vil gå av seg selv, etterhvert. Men det dette stykket viser, er at man – som Mo – kan gjøre alt «riktig» og likevel oppleve at veien blir for lang. Det tragiske i Mos historie, både på scenen og i boka, er at han har brukt opp alle kreftene sine på å slåss for aksept, innenfor spillereglene. Nordmenn har sagt «du må gjøre slik og sånn» og Mo gjør det, men det er ikke nok.

Liksom, jeg tenkte, hva prater dere om, a? Jeg kan norsk, da, jeg skjønner nesten all norsk dem sier til meg. Det er ikke det som er problemen.

– Norsk-pakistanerne blir aldri norske nok uansett hvor perfekt de oppfører seg?

– Forfatteren Hanif Kureshi, som hadde stor suksess med romanen «Buddha in Surburbia» i 1990, fortalte at unge britiske sikher i fjerde generasjon valgte å gå med turban. Fordi det er bedre å være førsteklasses sikh enn annenklasses brite. Den gangen var det en ukjent problemstilling her hjemme, men i dag tror jeg vi i større grad forstår hva han pekte på. Som muslimsk pakistaner fra Stovner, blir du møtt med et annet blikk enn hvit ateist fra Tåsen. Du er annerledes. Og det koster. Hvite nordmenn er ikke i tilstrekkelig grad klar over dette, i hvert fall ikke hvordan det kan oppleves for pakistaneren. Det kommer tydelig fram i dette stykket, og i det faktum at det er første gang jeg har sett det tematisert så tydelig, sier Sandnes.

Et annet blikk

– Vi følger to personer – som et slags motsetningspar. Den flinke Mo og den utagerende Jamal. Men det gikk det ikke så bra med dem, ikke engang for flinke Mo. Nærmest som om forfatteren forteller oss at denne integreringen mellom de nye og gamle nordmennene aldri kommer aldri til å lykkes. Det synes jeg var deprimerende …

– Jeg ble ikke deprimert, men heller det motsatte! Primært fordi det er så godt og relevant teater, som handler om en viktig utfordring i vår tid. Jeg blir heller deprimert av irrelevant og dårlig teater. Men jeg tror heller ikke at forfatteren har forsøkt å fortelle om alle innvandreres erfaringer gjennom Jamal og Mo, så jeg er ikke sikker på om han vil si at integreringen som sådan er mislykket, sier Sandnes.

Dette var godt teater, noe av det beste jeg har sett på mange år.

– Men er ikke mye av det personene i stykket opplever og mener, ganske kjent? Får vi ikke vite om det i media hele tiden? Vi har gettofisering, kebabspråk, utenforskap, gutter som gjør det dårlig på skolen, vold, æresdrap (i dette stykket bare omtalt, ikke vist) …?

– Det nye i romanen, som er enda tydeligere i oppsetningen, er hvordan representanter for en minoritet føler det fra innsiden. Det er grunnen til at det er så godt og viktig teater.

Cathrine Sandnes synes dessuten vi får se en del nytt i stykket – for eksempel Jamals omsorg for sin lillebror og sin mor, et perspektiv som ikke ofte belyses i media.

Jamal er spilt av Gaute Adela Aastorp Cudjoe.

Foto

Det norske teatret

Kultur eller fattigdom

– Familiesituasjonen til Jamal opplever jeg som ukjent i forhold til andre litterære fremstillinger av familier. Jamas møte med det svarte arbeidslivet er også sånt jeg ikke har hørt så mye om før. Hva skyldes kultur her, og hva skyldes fattigdom? Jeg tror mange av forskjellene skyldes fattigdom, og at det er noe vi kan tematisere mer enn vi gjør, sier Sandnes.

– Jeg mener stykket antyder at kulturforskjellene mellom innvandrere fra visse grupper land og originalbefolkningen er betraktelige. Mos kjæreste, Maria, sier at forskjeller i for eksempel kriminalitet bare skyldes fattigdom, at hvis man korrigerer for sosial ulikhet forsvinner alle motsetninger. Mo er himmelfallen over hennes naivitet. Maria er vel litt av en parodi på en norsk person med de beste intensjoner og begrenset innsikt?

– For meg var hun et forbløffende gjenkjennelig medlem av «the chattering classes», skravleklassen, eller de intellektuelle. Jeg tror mange norske publikummere krymper seg litt når de blir konfrontert med Maria. Hun gjør litt vondt. Vi føler oss litt avkledd, sier Sandnes.

Jeg tror han i praksis har en tilknytning til Norge, selv om han sier det motsatte.

– På den annen side er gode intensjoner og liten innsikt bedre enn det motsatte. Det er ikke så lett for henne å ha innsikt. Hvor skulle hun fått den fra? Hun kommer fra en annen verden, med en helt annen klassebakgrunn. Og har manglet fortellinger som den Zeshan Shakar har skrevet og folk i nær omgangskrets som har vokst opp som Mo og Jamal.

En forståelig reaksjon

– Hvordan stiller du deg til Jamal-skikkelsen. Jeg synes iblant at han sier de mest vanvittige ting, som klart gjør at han skiller seg fra oss i det norske storsamfunnet?

– Jeg syntes ikke det han sier er så vanvittig. Hva tenker du på?, spør Sandnes.

Foto

– Forestillingen viser at terrorangrepet i New York 11. september 2011 september har virket mer formende på denne generasjonen innvandrere enn det jeg var klar over. Det var en aha-opplevelse, sier forlagssjef Cathrine Sandnes. (Foto: Nina Kraft)

– Han er positiv til flyene som styrte inn i tvillingtårnene 11.september 2001, han forstår tenåringsbroren som drepte sin søster Farah i et æresdrap …

– Når det gjelder Farah, har Jamal to monologer, som går litt i ulike retninger. Og jeg synes det er mulig å skjønne raseriet hans når læreren krever tre minutter stillhet for 11. september, mens terror og massedrap i andre land knapt blir registrert. Jeg synes ikke det er en uforståelig reaksjon. Det fremkommer jo klart at Jamal ikke 100 prosent identifiserer seg med Norge, men har en mer sammensatt identitet, mener Sandnes.

– Han har vel svak tilknytning til Norge, skjønt mye sterkere til sin segregerte bydel?

– Jeg tror han i praksis har en tilknytning til Norge, selv om han sier det motsatte. Jamal er den klassiske gutten som har mye energi, er lite flink i teoretiske fag og vil ut i verden. Hadde han vokst opp som norsk gutt på 50-tallet, kunne han ha dratt til sjøs. Men siden han ikke er en hvit gutt på bygda, blir han møtt på en annen måte.

11. september som milepel

Cathrine Sandnes er, forteller hun, slått av i hvor stor grad 11. september strukturerer og preger fortellingen om Jamals og Mos oppvekst på Stovner.

– Der fikk jeg en aha-opplevelse! 11. september har virket mer formende på denne generasjonen innvandrere, de som gikk på videregående rett etter årtusenskiftet, enn det jeg var klar over. Du hører i stykket hvordan lærerne, allerede før 11. september, hvisker i korridorene om at innvandrerguttene kan dårlig norsk, er ressurssvake og får dårlige karakterer. Etterpå blir holdningene fra omgivelsene mer fiendtlige, og det former denne generasjonen sterkt.

Forskjellen mellom nå og da går mye på at nå har vi mange ulike sosiale lag og grupperinger blant innvandrere.

– Det kan jo ha noe å gjøre med terror i Europa, vold, kvinneundertrykking, hele årskull av gutter som faller ut av videregående … Altså ikke mer fordommer, men mer kunnskap?

– Ja, men jeg har ofte lurt på hvorfor vi snakker vi så mye om islam og så lite om fattigdom når vi diskuterer dette. Vi må fortsette å debattere koranskoler, barnehijab, arrangerte ekteskap og så videre, men vi må se at det handler om mer enn religion og kultur. Hva er viktigst når en mor ikke kan lese lappene som ungdommene har med seg fra skolen fordi hun ikke kan norsk, eller er analfabet. Er årsaken kultur eller fattigdom, spør hun retorisk.

– Hvem har, tror du, mest skyld i at integreringen ikke gikk så bra i Norge, slik at «gettoene» i øst forblir gettoer? Hvis man kan stille et så vidt spørsmål …

– Det er vanskelig å svare på. Mange faktorer spiller inn: økonomi, boligpolitikk, utdanningspolitikk, hvordan folk søker sammen med sin egen gruppe og mer. Men hvis man skulle tenke seg at man gjorde alt om igjen med den kunnskapen vi har i dag, kunne man begynt med å se på integrering av mødregenerasjonen, og ikke minst boligpriser. De bidrar i veldig høy grad til å skape ulike enklaver. 

Foto

Mo får norsk kjæreste, den veldig politisk korrekte Maria. – Jeg tror mange norske publikummere krymper seg litt når de blir konfrontert med Maria. Hun gjør litt vondt. Vi føler oss litt avkledd, sier Cathrine Sandnes. (Foto: Erika Ebbert / Det norske teatret)

Hvem ser stykket?

Før jeg gikk for å se «Tante Ulrikkes vei», som Det norske teatret setter opp på sin biscene Rommen scene (ved T-banestopp Rommen, som ligger mellom Stovner og Romsås), funderte jeg på hvem teatret ser på som sin viktigste publikumsgruppe. Er det minoritetsungdommen som bor i området – slik at de kan finne noe på teatret som speiler deres egen virkelighet? Og slik at de kan venne seg å gå på teater og få det som sosial vane?

I så fall kan det hende at teatret ikke traff helt. Da jeg var der, så jeg kun tre unge som så ikke-norske ut blant publikum – to jenter med pakistansk utseende, uten hijab, pluss en østasiatisk jente. De fleste tilskuerne så ut som om de kom med bil fra Bærum, parkeringsplassen utenfor var i hvert fall fylt av trendy miljøbiler.

Jeg lurer på hva Cathrine Sandnes mener om dette.

– Hva tror du teatret vil oppnå med oppsetningen? Skape en gjenkjennelse hos et yngre minoritetspublikum? Eller tror du at teatret primært vil informere oss fra majoritetsbefolkningen om hvordan mindretallet har det?

– Det vet jeg ikke, men det kan vel være begge deler? De færreste unge mennesker går på teater første gang og ser Ibsen og Tsjekhov. Hvis man vil venne nye grupper til å gå på teater, er det en god idé å begynne med noe umiddelbart gjenkjennelig. Da jeg så stykket, gikk det på teatret i sentrum, og det var oppsiktsvekkende mange unge i salen, sier Sandnes.

Språket er viktig

– Hvis jeg skulle gjette, tror jeg at Shakar skrev den romanen han kanskje ville ha lest selv da han vokste opp. Språket er viktig. Da jeg leste boken, tenkte jeg på Per Petterson. Han forteller i sin essaysamling «Månen over porten» om hvordan ingen på Veitvet kunne si «jeg elsker deg» eller «det er en så vakker solnedgang». De kunne ikke bruke ordene de fant i litteraturen. Det var ikke slik de snakket der han vokste opp, påpeker hun, og tilføyer:

Hvis jeg skulle gjette, tror jeg at Shakar skrev den romanen han kanskje ville ha lest selv da han vokste opp.

– Men jeg synes det er vel så viktig å lære majoriteten om minoriteter. Særlig kan det være viktig for hvit privilegert ungdom å oppdage hva som skjer tre-fire kilometer unna der de selv vokser opp.

– Det var kun en kvinnelig skuespiller på scenen. Hun spilte ulike roller, så ingen av kvinnerollene hadde dybde. Er det en svakhet at vi så lite av jentenes perspektiv?

– Jeg tenker det spørsmålet først og fremst viser behovet for flere fortellinger. Det er en tung bør å legge på en enkelt fortelling at den skal klare å dekke opp alt man ønsker å vite mer om, at den skal være representativ og vise hele bredden av erfaringer.

Barna nærmere

– Hvordan reagerte barna dine på oppsetningen?

– Vi bor på Korsvoll, så geografisk er det relativt nært, men kulturelt og økonomisk bor vi langt unna. Allikevel hadde barna ingen problemer med å kjenne igjen den virkeligheten som ble beskrevet. De forsto sjargongen, de har møtt typene. Her er det sannsynligvis en generasjonsforskjell, da jeg var på deres alder kjente jeg knapt folk fra andre bydeler før jeg begynte på Blindern og møtte dem der.

Foto

Mo, spilt av Manish Sharma, er den skoleflinke, den som prøver å gjøre alt riktig. Det er lettere sagt enn gjort.

– Kan jeg også stille et sikkert dumt spørsmål: Du er ikke akkurat innvandrer, for du er adoptert fra Korea og vokste opp i Norge, men gir din koreanske bakgrunn deg allikevel en form for ekstra innsikt?

– Jeg er definitivt innvandrer. Men jeg er enkulturell, ikke tokulturell. Det gjør at det er noen ting jeg har erfart, som at hudfarge har betydning for hvilket blikk man blir sett med. Det trenger ikke nødvendigvis være et negativt, nedlatende blikk, men det er et blikk som gjør at man tidlig opplever at man stikker seg ut. Samtidig vet jeg like lite om hvordan det er å vokse opp på Stovner, i en familie som enten lever på trygd eller på en inntekt, som de fleste andre. Da jeg kom til Norge i 1973, var innvandringen så liten at den ikke syntes på SSBs statistikker. Jeg vokste opp i et samfunn som var rimelig homogent. Siden har det norske samfunnet endret seg ufattelig mye. Da jeg var barn opplevde jeg at storsamfunnet ga sterk medvind i ryggen for at alle skulle bli en like berettiget del av et norsk fellesskap. Jeg er ikke sikker på om de som vokser opp i dag opplever det på samme måte.

– Handlingen i dette teaterstykket finner da heller ikke sted i dag, men for noen få tiår siden?

– Ja, og jeg vil tro at forskjellen mellom nå og da går mye på at nå har vi mange ulike sosiale lag og grupperinger blant innvandrere. Ulike grader av segregering, integrering og assimilering.

Stygt og pent

En ting stykket får godt frem, er hvordan de unge i drabantbyene i Oslo øst er lokalpatrioter. Mo er skamfull over hjemstedet, men på slutten av stykket er det der han havner. Mens Jamal er direkte begeistret for oppvekstmiljøet.

Det offisielle Norge, politikere, skolefolk, barnevernet og andre representanter for styre og stell dukker kun opp i bruddstykker og da gjerne som høye nynorske stemmer i høytalere. Og en av de tingene høytalerstemmene er enige om, er at det er trist og stygt på Stovner. Stovner er et problem, og det regner de med at beboerne der også synes. Derfor forsøker de å lyse opp i tristessen med en svær lampe – som skal være et slags kunstprosjekt.

Det er viktig at vi ikkje lar oss kneble, det er viktig at media får komme til orde også i sakar som gjeld muslimar og innvandrarar.

– Det synes jeg var morsomt og vellykket, kommenterer Sandnes. – Det kom en fin, komisk effekt ut av hvordan høytalerstemmene tok det for gitt at her ville vel ingen bo. For befolkingen i drabantbyen vil vel bo der du og jeg bor, og bli som oss? Selvfølgelig vil de det, mener det offisielle Norge.

– Det var et av de få sceniske grepene i en enkel forstilling. Få skuespillere, lite kulisser. Noen kasser som kunne være alt fra flytteesker til husblokker, noen projeksjoner, litt musikk som de unges identitetsmarkører. Vi har sett alt sammen før – men det betyr kanskje ikke så mye?

– Nei, det fungerte fint. Og det er klart teater. Jeg fikk ikke følelsen av å se en roman i feil format, slik man noen ganger får med dramatiserte romaner. Og så vil jeg berømme skuespillerne. De var kjempegode.