En anklage mot ufrihet og hykleri

Det er min teatergjest, forfatter og oversetter Siri Katinka Valdez, som stiller slike formastelige spørsmål om vårt nasjonalikon Henrik Ibsen. Vi har sett Det norske teatrets produksjon av Villanden, eller «Villanda» som stykket heter på Det norske teatret, og det setter i gang en tankerekke om oppsetninger av kjente, eldre klassikere.

For hva er egentlig hovedtema i Ibsens originalversjon av Villanden – hvis ett tema er så mye viktigere enn de andre? Er det viktigste budskapet Gregers Werle krav om «den ideale fordring» (altså om at vi skal snakke sant i alle sammenhenger og være totalt åpne med hverandre uansett konsekvensene) eller Dr. Rellings anbefaling om at alle må få beholde sin livsløgn, for hvis ikke kan de gå til grunne?

Teatret selv har i sin presentasjon utad lagt vekt på Hedvig. Hun tar jo livet av seg (det er neppe å røpe for mye, akkurat i dette stykket). Men hva får ungdom til å til å ta et så drastisk skritt? Er Hedvig spesielt «aktuell i dag», som eksponent for et slags ungdomsopprør eller en selvmordbølge blant ungdom? Er Gina Bernhoft Gørvells Hedvig-skikkelse en samfunnsstormer, en desperat ung jente i opprør mot foreldrene?

For meg virker hele Ibsens «Villanden» som en anklage mot den tids ufrihet og hykleri.

1800-tallets hykleri

Jeg lar spørsmålene gå videre til Siri Valdez, og hun svarer prompte:

– Jeg ser på Hedvig som et symbol, et virkemiddel som Ibsen bruker for å få sagt noe annet. Primært dreier det seg om hele samfunnet, og særlig de voksne i stykket.

– For meg virker hele Ibsens Villanden som en anklage mot den tids ufrihet og hykleri. Kanskje man kan si at hele stykket «Villanda» er en eneste stor villand? Alle i dette teaterstykket er ufrie. Gina fordi hun ikke hadde noe valg om å inngå ekteskap med en villig frier siden hun var gravid – etter noe som virker som en voldtekt da arbeidsgiveren hennes forgrep seg på henne nær 15 år tidligere. Hvilken mulighet hadde hun til et godt liv, som ugift mor og tjenestepike? Hjalmar fordi han er økonomisk avhengig av Werle senior. Gregers fordi han tydeligvis er ekstremt bundet til sin far, og klasseskillene som han avskyr å være del av. Og fuglene og kaninene som er fanget inne på loftet.

– Dette motsetningsforholdet mellom det tradisjonelle, der man vil skyve alt under teppet og den nye tid, som vil ha alt åpent ut og debattere selv de sterkeste tabuer – dette er jo noe som Ibsen på ulike måter beskriver i alle sine «nutidsdramaer»?

– Ja. På en måte synes jeg villanden, fuglen på mørkeloftet var et symbol på det. Alt er fortiet, alt er løgn, alt er en villand på et innestengt loft. Kanskje er det det Ibsen vil vise: Samfunnsstrukturene som fører til økonomisk ulikhet og klasseskiller og kvinners undertrykkelse, mannsrollen og stolthet. Kanskje stykket forsøker å si: Når spillereglene er slik fra starten av, blir det så å si umulig å leve et ærlig liv. Men det som førte til skam og sosialt fall på Ibsens tid, er ikke det samme som mennesker i dag fortier og fornekter, sier Valdez. Selv om ulikhet og ufrihet til stor grad fortsatt eksisterer.

Foto

I Det norske teatrets oppsetning «Villanda» oppfører Hedvig (Gina Bernhoft Gørvell) seg som en jente på fjorten år i dag kan gjøre. Foto: Dag Jenssen

Tradisjonell

Oppsetningen på Det norske teatret er uten pauser og varer kun én time og førti minutter. Jeg merker meg at teatret har tatt bort en del av Ibsens humor. Og Hjalmar er litt mindre tåpelig på Det norske teatret enn han noen ganger fremstilles som. Oppsetningen har dessuten tatt bort en del av hans underlegne posisjon overfor gamle Werle og hans krets, for eksempel dette at han ikke vet hva årgangsvin er. Det er heller ikke gjort fullt så tydelig at Gina kommer fra arbeiderklassen

– Jeg synes det er en relativt konvensjonell oppsetning, til tross for hva teatret selv har sagt, og til tross for at de har strøket en masse tekst. Enig?

– Enig. Det er en tradisjonell oppsetning. Men litt av humoren er da igjen? Og dette med klasse synes jeg godt de kunne tatt med mer av. Det er aktuelt fremdeles, selv om det arter seg på en annen måte.

– Vi du si det det alt i alt er en vellykket oppsetning?

– Da spørs det hva som er intensjonen bak. Hvis teatret vil dekonstruere Ibsen eller skape en nylesning av Ibsen for et publikum som kjenner Ibsen fra før, ikke så veldig. Men hvis de vil skape en opplevelse og en moderne introduksjon for et potensielt yngre publikum som kanskje ikke er kjent med klassikerne, er det langt mer vellykket. For den forkortede teksten fremsto som enklere å forstå, klarere og mer tilspisset. Ibsen kondensert, og for ungdom, kan man si.

Jeg synes hun oppfører seg som en jente på fjorten år i dag kan gjøre. Ganske emo.

Tente lys

– Hva synes du om skuespill, scenografi, kostymer og så videre? Selv syntes jeg de spilte bra.

– Jeg synes åpningen av stykket – lyden av et pistolskudd! – og bruken av fotografi og projektor var vellykket. Kameraet som ser ulike utsnitt og perspektiv, blikket til Hedvig, kombinert med vissheten at hun kom til å bli blind var fint formidlet. Men etter hvert som stykket utvikler seg så skjer det ikke noe videre med det visuelle, og det dabber litt av. De kunne kanskje gjort det enda mer stramt og minimalistisk? Jeg syns de spilte godt, endog litt lavt eller utydelig fra Dr. Relling kanskje.

– Jeg er litt mindre streng enn deg. Jeg ble berørt selv om jeg har sett mange Villanden-oppsetninger. Og omtrent tre fjerdedeler av de som var i salen var ungdom, og de satt som tente lys. Så de var tydeligvis med?

– Særlig når Hedvig roper «pappa, pappa» og er helt fortvilet, etter at hun har vært stille så lenge. Da tror jeg de fleste i salen ble grepet. Jeg også.

– Og da var Hedvig uten sminke, med helt rent og åpent ansikt. Inntil da hadde hun sagt så lite.

– Ja, det var da Hedvig kom tydeligst fram. Det var det dramatiske høydepunktet. Men det er vanskelig å gjøre Hedvig til en sentral skikkelse i et stykke hvor jeg opplever at Hedvig opprinnelig bare er brukt som en slags emosjonell brikke. Hun er konsekvensen av løgnene som utspiller seg blant de andre karakterene, utfallet. Hun er ikke hovedpersonen, selv om løgnene rammer henne hardest.

Foto

Hjalmar Ekdals (Frode Winther) kjærlighet til Hedvig falmer da han skjønner at hun kanskje ikke er hans barn. Foto: Pernille Sandberg / Det norske teatret

Moderne eller gammeldags Hedvig

Jeg sitter og funderer på om Hedvig i denne oppsetningen egentlig en moderne ungdom, eller en 1800-talls ungdom ikledd vår tids ungdomsmote. Anslaget er spennende. Det første vi ser, er Hedvig alene på scenen, med masse fotoprojeksjoner bak. Hedvig fotografer seg selv, poserer, leker seg med identiteter. Hun ender med hettegenser og svart-hvit sminke. Ettersom dramaet utvikler seg, kommer imidlertid Hedvig litt i bakgrunnen. Hun er stadig på scenen og hun følger med, og den voldsomme sminken understreker ansiktsuttrykkene hennes, men hun sier fremdeles ikke så mye.

– Er hun i sin kantethet og tverrhet en moderne fjortenåring?

– Jeg synes hun oppfører seg som en jente på fjorten år i dag kan gjøre. Ganske emo. En ungdommelig kunstnersjel. Den opprinnelige 1800-talls Hedvig er mer av en smilende og glad jente. Yngre. Hun setter seg i fanget til Hjalmar, adlyder foreldrene og henter øl til dem. Jeg mistenker at Ibsen har skapt figuren slik fordi det er ekstra hjerteskjærende å se et uskyldig barn som offer for alle løgnene, sier Valdez.

– Denne Hedvig-versjonen er mer aggressiv, hun går rett opp til folk og tar bilder av dem uten å spørre om lov. Men allikevel: Når hun er opprørt, går det ikke mer enn et minutt før hun setter seg i sofaen med moren og gir moren en klem. Hun protesterer aldri.

Foto

Hedvig liker å høre på røverhistoriene til gamle Ekdal, spilt av Bernhard Ramstad. Foto: Pernille Sandberg / Det norske teatret

Ekte opprørere

– Hedvig på Det norske teatret er mer synlig enn i mange oppsetninger, men sier denne oppsetningen noe om moderne ungdoms problemer og selvmord blant tenåringer som gjør oss klokere?

– Det synes jeg ikke. Jeg tror at grunnen til at hun tar livet av seg er et psykologisk virkemiddel til å få det mer dramatisk.

– Enig. At hun tar livet av seg føles ikke helt forklart, hverken i Ibsens originaltekst eller i denne versjonen. Forsto du det dit at Hedvig har psykiske problemer som kan lede til selvmord?

– Nei. Hun virker introvert og utforskende, og har også noe aggressivitet i seg. Hun har åpenbart en sterk personlighet, sier Valdez.

Min teatergjest har selv oversatt og skrevet seg inn i en skikkelse fra 1800 tallet – en amerikansk ung jente, Mary MacLane (19881-1929) fra Montana – som levde på samme tid som fiksjons-skikkelsen Hedvig. Boken til Valdez, «Snille djevel befri meg», er basert på utdrag fra MacLanes erkjennelsesromaner skrevet i dagboksform, og tar også for seg Valdez’ reise til MacLanes hjemby Butte. Mary var en ekte opprører. Hun var en bestselger i sin tid, berømt for sine sjokkerende selvbiografiske romaner. Siden ble hun glemt – før hun ble gjenoppdaget for noen tiår siden.

Alt er fortiet, alt er løgn, alt er en villand på et innestengt loft.

– Mary MacLane henvender seg blant annet til djevelen og forteller om sitt indre liv, et fullt spekter av følelser og lyster som bryter ned forestillingen om «snille piker». Hvis Hedvig har en slik indre verden, ser vi ikke nok av dette. Dette hadde forresten vært en alternativ vei for en nyoppsetning av Ibsen. Man kunne ha valgt å ha en oppsetning hvor alt faktisk foregår på Ibsens tid, med kostymer og møbler fra den gang, men hatt en moderne Hedvig midt i det hele for å vise at opprøret har eksistert til alle tider, kommenterer Valdez.

Pratsomt

Valdez forteller at hun foretrekker teater som ikke er fullstendig realistisk i sin uttrykksform, og hun finner noe av dette i stykket. Noe av det som i Ibsens tid var ren sosialrealisme, kan oppleves som mer fremmed – og dermed litt surrealistisk – i vår tid. At en byfamilie har et helt menasjeri av ville dyr på et loft er trolig litt mer påfallende i dag enn da folk levde nærmere naturen og var vant til å fange og flå vilt.

– Det er ikke helt realistisk at familien går på jakt på loftet, men enda litt mer underlig i dag. Du ser aldri loftet, men det ligger som et drømmende landskap mot det sosialrealistiske. Og oppfinnelsen til Hjalmar, som det aldri blir noe av, har et snev av Beckett over seg, mener Valdez. 

– Siden denne forestillingen er så kort: Er Ibsen generelt for pratsom for vår tids publikum, og særlig for unge, som er vant til kjapp-kjapp tempo?

– Nei, la oss ikke generalisere! Vi voksne sitter da også og klikker og browser. Og prating er kommet tilbake. I amerikansk film er det en nyere retning som kalles «mumblecore», hvor de prater og prater (mumle, mumle) om de mest trivielle ting. TV-serien «Girls» er et eksempel. Jeg tror at ungdom vil kjede seg – uansett lengde – dersom det de ser på ikke har noen forbindelse til deres eget liv, sier Valdez.

Foto

Hjalmar Ekdal (Frode Winther) ser opp til Gregers Werle (Gard Skagestad), som på sin side mener at sannheten må på bordet. Foto: Pernille Sandberg / Det norske teatret

Klassikerne

Det finnes dem som synes det går litt for langt i vår tids regiteater, hvor regissører ofte skriver om klassikerne etter sine egne behov, og litt for mye. De beholder stykkets navn, slik at de kan tiltrekke seg publikum ved å spille på en klassikers kjente navn og prestisje. Og så kommer publikum, skjønner lite og kjeder seg, hevder enkelte.

– Nå kan man ikke kritisere denne oppsetningen for å fjerne seg for mye fra Ibsen, er vi blitt enig om, men prinsipielt: Synes du det er noen grenser for hvor mye man kan skrive om en klassiker?

– Nei, for hvem skulle sette grensene?

– Men hvis teatret hevder at en eldre klassiker egentlig er dagsaktuell, mens det er vanskelig å se det ut fra selve forestillingen?

– Da kan jeg til en viss grad forstå kritikken. Men hvis det er tilfelle, synes jeg det er større grunn til å se på teatrenes økonomiske rammevilkår enn å kritisere informasjonsavdelingene deres.

– Bør en teaterregissør omskrive Ibsen og finne et tema i den hvor mye står på spill for vår tids publikum – og hva kan det være?

Foto

– Alle i dette teaterstykket er ufrie, mener forfatter og oversetter Siri Katinka Valdez. Foto: Privat

– Jeg har ikke noe imot en klassisk oppsetning, men hvis man først skal skrive om, så bør man kanskje finne en vinkling som knytter seg til vår tid. Vår tids tema kunne for eksempel være miljøet. Vi har fornektet miljø-ødeleggelsene i generasjon etter generasjon, inntil de som er unge i dag – Greta Thunberg-generasjonen, kan vi kalle dem – anklager oss for hykleri og fortielse slik at de må forsøke å redde miljøet i ellevte time.

– Hadde du valgt en miljøvinkel dersom det hadde vært deg som var regissør?

– Kanskje, hvis jeg hadde funnet en måte å gjøre det på! Alt er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Jeg hadde i hvert fall sett etter et aspekt i stykket som virker viktig for oss i dag. Dersom oppsetningen var myntet på ungdom, hadde jeg invitert ungdom til en workshop for å finne et samtidstema de er opptatt av og som kan kobles til stykket. Hvilke strukturer i samfunnet er det som gjør oss ufri i dag? For barn utenfor ekteskap er ikke noen kilde til skam lenger. Og en kjærlig far hadde neppe fornektet sitt barn så bastant og brutalt som Hjalmar gjør, det virker ikke lenger fullt så troverdig.