Fra arkivet

Koranen er kommet for å bli i Norge. Noe av de mest verdifulle norske ikke-muslimer kan gjøre, er å lese og diskutere Koranen sammen med muslimer.

En dag gjorde jeg en oppdagelse: Å forstå Gud gjennom religionshistoriske oppsummeringer, er som å bli kjent med kokekunst via matbøker. Nei, du må ned i gryta. Eller opp i lyset. Og inn i de hellige tekstene. Iallfall hvis du vil litt nærmere Ham enn rasjonelle, sekulariserte observatører.

Som hovedsymbol på islams utbredelse er Koranen kanskje Europas største utfordring i dag. Kanskje er Koranen også muslimenes største utfordring? Den utfordrer med sin polemikk og flertydighet, sin konfliktorienterte og dermed demokratiske debattstil.

Islams bidrag til naturvitenskapene er udiskutabelt. Samtidig mener mange at religiøs islam er uforenelig med kritisk tenkning. I hvilken grad bør Koranen være et instrument for naturvitenskapen – eller omvendt?

Koranens natursyn presenterer et tankesett vi bør reflektere rundt, både muslimer og ikke-muslimer. Det handler ikke om hvorvidt man tror eller ikke tror på at Koranen er sendt av Gud, men om å erkjenne at her settes fingeren på noe viktig.

Koranen er ikke noe man ofte forbinder med samtidskunst, ikke minst på grunn av billedforbudet i islam. Men det finnes flere store internasjonale samtidskunstnere som tematiserer Koranen i sitt arbeid. Felles for dem er at de er opptatt av å fremme krysskulturell forståelse.

Sunniva Gylver og Bushra Ishaq ble kjent for over ti år siden, gjennom den nasjonale dialoggruppen «Kontaktgruppa for Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke». Siden har de fortsatt dialogen. De har erfart at den får dem til å se både egen og den andres tro med nye øyne.

Betydningen av det arabiske ordet jihād er kompleks, ofte misforstått og misbrukt. Koranens jihād er verken synonymt med jihadistenes bruk av begrepet eller med oversettelsen «hellig krig».

Feministiske tolkninger av Koranen er i vinden som aldri før. Men hva innebærer det å lese Koranen fra et feministisk ståsted, og hva slags utfordringer oppstår på veien?

Fiendtligheten i norsk islamdebatt skyldes ikke politisk korrekthet eller islamofobi, men en underliggende tilstand som skaper mistillit: politisk anomi – et kolliderende sett av spilleregler.