Koranen og jihad

­

Jihad-begrepet har de siste tiårene fått stadig større politisk aktualitet. Grupper som al-Qaida og IS representerer en trend som gjerne omtales som jihadisme: En ytterliggående form for politisk islam som anser at væpnet kamp er det eneste effektive virkemiddelet for politisk endring, og for frigjøring av den islamske verden fra vestlig dominans og okkupasjon. Jihadistgrupper får enorm medieoppmerksomhet med sine voldelige angrep og spektakulære aksjoner, der aktørene påberoper seg jihad som et legitimerende begrep. I kjølvannet av de strandede folkeopprørene i flere land i den arabiske verden etter 2011 ser disse bevegelsene ut til å ha fått fornyet styrke.

Men ordet «jihad» dukker stadig opp også i helt andre og langt mer positivt betonte sammenhenger. I begrepet gender jihad tas det til orde for sosiokulturell og intellektuell kamp for en kjønnsrettferdig muslimsk tenkning. Dette begrepet er en avlegger av bruken av jihad som kamp mot apartheid i Sør-Afrika. Unge muslimer tar også i bruk jihad-begrepet for å fremme sine politiske eller sosiale kampsaker. Det kan dreie seg om en eco jihad for en mer miljøvennlig verden, eller kampanjer som «Jihad against ISIS», eller «My Jihad», hvor unge muslimer i sosiale medier beskriver sine egne hverdagslige anstrengelser for å holde fast ved troen.

Et grunnleggende premiss i tradisjonelt arbeid med koranteksten er å opprettholde skillet mellom tekst og tolkning. Muslimer insisterer på tekstens integritet, mens tolkning, inkludert oversettelse, anses som et menneskelig domene hvor det per definisjon ikke finnes fasitsvar. Ulike tolkninger må likevel sies å ha ulik grad av gyldighet, både teologisk og historisk. Historisk gyldighet må avgjøres deskriptivt og i henhold til empirisk kunnskap, mens teologisk gyldighet er en normativ vurdering. I denne sammenhengen skal jeg nøye meg med et innblikk i jihad-begrepet slik det opptrer i korantekster, og se på hvordan begrepet og tekstene har blitt forstått.

«JIHAD» = «HELLIG KRIG»?

«Jihad, oversettes gjerne som ‘hellig krig’, men ordet har flere betydninger i islams trosliv», heter det i Store norske leksikon. Inntrykket bekreftes gjennom søk i avisartikler, hvor begrepet i overveiende grad er oversatt som «hellig krig». Med denne gjengivelsen refereres det så å si utelukkende til en forståelse av jihad som væpnet kamp.^{Uttrykket «hellig krig» kan imidlertid også brukes i en mer overført betydning, som når Nazneen Khan-Østrem kalte sin bok om jakten på en europeisk muslimsk identitet for Min hellige krig.} De krigerske assosiasjonene vekker frustrasjon hos folk som kjenner og bruker det arabiske begrepet, med referanser som strekker seg ut over dette snevre innholdet. På arabisk er heller ikke begrepet bare knyttet til islam, men benyttes for eksempel i arabiske bibeloversettelser. I 2006 lød det lettere oppgitt på Aftenpostens Si ;D-sider: «Ordet ‘jihad’ betyr hellig anstrengelse, ikke hellig krig som mange medier helst vil ha det til. Kanskje selger krig flere aviser enn anstrengelse, men det skaper også fiendebilder og avstand til islam. [...] Enten får dere skrive alt på arabisk, eller så får dere oversette alt riktig.»^{deSilver, «Allah er Gud». Aftenposten Si ;D 27.07.2006.}

Fra 2000-tallet opptrer «jihad» oftere på norsk som et lånord uten oversettelse, men de krigerske assosiasjonene er stadig mest fremtredende. Samtidig har flere forsøkt å fremme en mer nyansert forståelse av jihad-begrepet i norsk offentlighet, og Shabana Rehman har sågar mant til en «latterens jihad» i et innlegg om sitt famøse mullaløft.^{Shabana Rehman, «Latterens jihad». Dagbladet 29.5.2004.} Jihad er for øvrig et alminnelig personnavn som gis både gutter og jenter i den arabiske og muslimske verden. Men, heter det i en vits som verserer i muslimske kretser, hvis ungen din heter Jihad, må du ikke miste ham på flyplassen. Du kan jo ikke rope på ham!

Krig, kamp eller anstrengelse? Problemet lar seg selvfølgelig ikke løse med en «riktig oversettelse» – det er ikke mulig å finne én term på norsk som dekker både det leksikalske innholdet og begrepets mangfoldige historie.

LEKSIKALSK BETYDNING

Jihãd kan oversettes med verbet «å anstrenge seg kraftig» eller «å kjempe», men også med substantivet «kraftanstrengelse» eller «kamp». Det ser ikke ut til at ordet var i bruk i før-koransk arabisk språk og litteratur, men det relaterer seg gjennom rotkonsonantene j-h-d til andre ord i gammel arabisk språkbruk. Grunnbetydningen er i henhold til tidlig arabisk leksikografisk litteratur «anstrengelse» og «kraft», og verbformen jãhada, som er direkte relatert til substantivet jihãd, betyr «å anstrenge seg til det ytterste» eller «kjempe». Følgelig er en mujãhid en som anstrenger seg eller kjemper. Gjennom rotkonsonantene er jihãd også relatert til termen ijtihãd. Dette ordet har den juridisk-tekniske betydningen «å anstrenge seg til det ytterste for å formulere et juridisk argument», men det har også ofte blitt brukt i den mer generelle betydningen «nytenkning».

I sin koranoversettelse fra 1980 brukte Einar Berg en rekke ulike ord og uttrykk for å oversette ordene jãhada, jihãd og mujãhid: «streve», «prøve å få noen til å gjøre noe», «kjempe», «føre en kamp», «satse, «gjøre en innsats», «strid», «ønske». På denne måten fikk Berg frem at begrepet har mange betydningsnyanser. På den andre siden resulterer en slik oversetterstrategi i at det blir vanskeligere å få øye på begrepsmessige strukturer i koranteksten, altså hvordan begreper går igjen i teksten og hvordan de står i sammenheng med andre begreper. I det følgende gjengir jeg (med enkelte justeringer) koransitater etter Einar Bergs oversettelse, men for at det skal bli lettere å følge den begrepsorienterte fremstillingen, erstatter jeg de ulike synonyme og nærsynonyme uttrykkene med ord og uttrykk basert på verbet «kjempe». «Kjempe» stammer fra det latinske campus – «(slag)mark» – og er derfor etymologisk knyttet til fysisk kamp, men det brukes jo både i konkret, fysisk, og i overført betydning.

BETYDNING I KORANEN

Jihãd er ikke et høyfrekvent ord i koranteksten, men det må likevel sies å ha en sentral plass både fordi det begrepsfester et sentralt anliggende i Koranens budskap, nemlig aktiv bekreftelse av troen gjennom handling, og med tanke på begrepets historiske betydning. Langt oftere enn jihãd (fire forekomster) opptrer verbet jãhada (27 forekomster) og presens partisipp aktiv mujãhid (fire forekomster), som i likhet med jihãd både kan opptre som verb og substantiv, og som i koranteksten bare forekommer i flertallsformen mujãhidũn. Disse til sammen 35 forekomstene finnes i 30 ulike vers, fordelt over 15 surer i ulike deler av teksten. Én gang forekommer det beslektede ordet juhd (9:79) i betydningen «innsats», mens det faste uttrykket jahda aymãnihim (fem forekomster) betyr «deres mest oppriktige løfte».

Verbet jãhada innebærer ikke nødvendigvis i seg selv noen bestemt posisjon i kampen, som det klart fremgår av dette sitatet:

'Vi har pålagt mennesket å vise godhet mot sine foreldre. Men hvis de to kjemper mot deg for å få deg til å sette slikt ved Min side som du intet vet om, så adlyd dem ikke. (29:8, også 31:15).'

Det vanligste er likevel at det opptrer sammen med nærmere bestemmende uttrykk som «for Gud» (fĩllãhi) eller «for Guds skyld» (fĩ sabĩ li llãhi). «For» må her forstås som en høyere motivasjon:

'Den som kjemper, kjemper for seg selv [li-nafsihi]. For Gud er uavhengig av denne verden.(29:6)'

Dette er altså kamper med en religiøs begrunnelse, om enn et menneskelig formål. Kampens foredlende hensikt kommer også frem når ordene knyttet til jihãd opptrer i sammenheng med etiske begreper som tro (ĩmãn), gudsfrykt (tawqã) og utholdenhet (ṣabr):

'Dere som tror, frykt Gud, søk hen til Ham så godt dere kan, og kjemp for Hans sak, – at det må gå dere godt! (5:35)'

Utholdenheten vil også få guddommelig belønning:

'Overfor dem som utvandret etter prøvelser, som kjempet, og bar med tålmod, vil Herren etter dette vise tilgivelse og nåde. (16:110)'

Flere ganger opptrer «å reise ut» (hijra) og «prøvelser» (fitna) sammen med det å kjempe – begge sentrale begreper i Koranens teologisk-etiske univers.

MENINGSINNHOLD

Hvordan kan vi sortere disse forskjellige tekst-stedene? En mulighet er å identifisere ulikt meningsinnhold, siden det koranske språket er grunnleggende mangfoldig. I tradisjonell koranfortolkning fantes det en høy bevissthet omkring dette, og nettopp de semantiske distinksjonene utgjorde ofte en stor del av fortolkningsarbeidet. I tidlige utlegninger finner vi en tredelt semantisk-tematisk inndeling. Én type jihad er «ordets kamp» (jihãd bil-qawl):

'Så hør ikke etter de vantro, men før en drabelig kamp mot dem ved hjelp av den», hvor «den» som oftest regnes som en referanse til selve Koranen. (25:52)'

En annen er «væpnet kamp» (jihãd bil-silãḥ), selv om det gis få konkrete forordninger utover at den troende oppfordres til å satse det han har av midler:

'De som har antatt troen, har utvandret, og kjempet for Guds sak med sin eiendom og seg selv [bi-amwālihim wa-anfusihim] står høyere i rang hos Gud. (9:20)'

Den tredje typen er en mer generell forståelse av kamp i form av innsats, handling eller gode gjerninger ('amal):

'Men de som kjemper for Vår sak, dem vil Vi lede på Våre veier! Gud er med dem som gjør det gode. (29:69)'

Enda en måte å kategorisere meningsinnholdet er å vektlegge hva eller hvem kampen skal rettes mot: en ytre fiende, djevelen eller menneskets eget selv. I flere vers forenes alle disse betydningene, uten nærmere spesifikasjon:

'Kjemp for Guds sak, slik Han har krav på! Han har utvalgt dere, og har ikke pålagt dere noe trykkende i deres religion, deres far Abrahams lære. Han har kalt dere muslimer tidligere, og i denne Koran, så Sendebudet kan bære vitnesbyrd overfor dere, og dere overfor menneskene. Forrett bønnen, gi det rituelle bidrag, og hold dere fast til Gud. (22:78)'

HISTORISK UTVIKLING I TEKST OG TEKSTFORSTÅELSE

En annen mulighet for å analysere de ulike skriftstedene mot hverandre er å sortere dem kronologisk, altså i den rekkefølgen man mener de ulike tekststedene må ha blitt åpenbart. En slik kontekstuell lesning var en alminnelig del av klassisk koranfortolkning, hvor man gjerne refererte til historisk kunnskap om den konkrete situasjonen den enkelte passasje ble åpenbart i. Dette resulterte blant annet i diskusjoner om de koranske forordningene skulle forstås som situasjonsbestemte eller generelle. En tradisjonell hovedinndeling er før og etter Muhammeds og muslimenes utvandring til Medina. Fire av surene hvor jihad-relaterte ord forekommer, anses å stamme fra Mekka-perioden, mens elleve stammer fra Medina-perioden.

Det lar seg vanskelig gjøre å sortere de ulike betydningsnyansene (som jeg har presentert over) strengt kronologisk. Snarere er det slik i tolkningslitteraturen at de semantiske spenningene diskuteres på tvers av åpenbaringskronologien. Enkelte skriftsteder som inneholder ord knyttet til j-h-d-roten, inngår i lengre passasjer hvor også begrepet qitãl – «(militær) strid» – forekommer. I tolkningslitteraturen utover 800-tallet ble den semantiske overlappingen mellom jihãd og qitãl tydeligere fremholdt, slik den innflytelsesrike historikeren og koranfortolkeren al-Ṭabarĩs (d. 923) svært omfattende tafsĩr viser. I dette verket oppsummerte han de dominerende strømningene frem til sin tid, og la på mange måter grunnen for videre fortolkningsarbeid. Men andre stemmer og motstemmer har også hele tiden gjort seg gjeldende. Pålegget «Kjemp for Guds sak, slik Han har krav på!» ble ofte, og av koranfortolkere med forskjellige teologiske ståsteder, lest i lys av begrepsparet «den lille og den store jihad», som anskueliggjør både motsetninger og likheter mellom den troendes åndelige og fysiske kamp, og som foregis å stamme fra en uttalelse fra Muhammed etter et militært slag: «Dere har nå kommet fra den lille kampen tilbake til den store kampen», der han med «den store kampen» skal ha siktet til en individuell åndelig og moralsk utvikling. Utsagnet inngår ikke i de mest autoritative ḥadĩth-samlingene, men det sirkulerte i annen tidlig litteratur og festet seg særlig gjennom teologen, rettstenkeren og filosofens al-Ghazãlĩs (d. 1111) utlegninger.

JURIDISKE OG IDEOLOGISKE JIHAD-BEGREPER

De ulike etter-koranske begrepsdannelsene refererte delvis til det koranske språket og til åpenbaringens teologiske og etiske forelegg, men de skriver seg i høy grad også fra ulike historiske forhold, og fra skiftende presserende behov og interesser. Klassisk islamsk rettstenkning, utviklet gjennom de første, imperiebyggende århundrene av islams historie, tok i bruk jihãd, sammen med andre begrep (særlig siyãr og ribãṭ), som betegnelse for reguleringene omkring krigføring, og jihãd ble i denne sammenhengen et militaristisk rettslig begrep. Det fantes en forestilling om at bruk av fysisk makt var knyttet til styresmaktenes voldsmonopol. Sentrale spørsmål var hva som var legitim krigføring, altså hvem som kunne «erklære jihad» og under hvilke betingelser, og hvordan krigføring skulle foregå (kan sammenlignes med begrepene jus ad bellum og jus in bello i internasjonal lov).

Det militaristiske jihad-begrepet har blitt både utnyttet og utfordret. Jihad har blitt brukt som et legitimerende og motiverende begrep av styresmakter så vel som av ulike opposisjonelle bevegelser for å fremme geopolitiske interesser så vel som for å fremme bestemte ideologiske program, av bevegelser som kaller til åndelig fornyelse og av politiske frigjøringsbevegelser. De ulike postkoranske jihad-begrepene kan oppsummeres som klassisk juridisk jihad, jihad som propaganda, forsvars-jihad, frigjørings-jihad, pasifistisk jihad og islamistisk jihad. Til tross for en mangfoldig bruk av ordet «jihad» er det jihadisme-bevegelsens (al-ḥaraka al-jihãdiyya) bruk av begrepet som i dag dominerer offentlige diskurser. Dette er ikke identisk med et koransk jihad-begrep. Det skiller seg dessuten fra rettsvitenskapelige tradisjoner på avgjørende punkter som angår legitimitet, mål og strategi: kollektiv versus individuell plikt, defensiv versus offensiv krigføring, lokale versus globale aksjoner, og sivile mål. Denne ideologiske bruken av jihad-begrepet tydeliggjøres ved at også aktørene kaller seg «jihadister» (jihãdĩ), altså bærere av en spesifikt jihadistisk idé. Men heller ikke denne bruken er entydig, men snarere preget av bevegelsens indre spenninger og uenigheter.

OPPSUMMERING

Som vi har sett, er det koranske jihãd-begrepet mangetydig, åpent og fleksibelt, og bruken av begrepet i historien det samme. Begrepet har fi kraft av sine religiøse og moralske notasjoner og konnotasjoner tydelig appell, og det kan virke avgrensende utad, men også samlende og motiverende innad. Dagens kamp – jihad om man vil – står altså i høyeste grad om eierskap til selve begrepet, og gjennom begrepet om definisjonsmakt, ideologisk makt og politisk makt.

Litteratur

• Abdel Haleem, M.A.S., «Qur’anic ‘jihād’: A Linguistic and Contextual Analysis», Journal of Qur’anic Studies 12 (2010) 1, 147–166.

• Afsaruddin, Asma, Striving in the Path of God: Jihād and Martyrdom in Islamic Thought. Oxford: Oxford University Press, 2013.
• al-ʿAskarī, Abū Hilāl (d. ca. 400/1010), Taṣḥīḥ al-wujūh wal-naẓāʾir. Red. M. ʿUthmān. Cairo: Maktabat al-thaqāfa al-dīniyya, 2007.
• Bakircioglu, Onder, «A Sociolegal Analysis of the Concept of Jiad» International and Comparative Law Quarterly 59 (2019), 413–440.
• Bonner, Michael, Jihad in Islamic History: Doctrines and Practice. Princeton: Princeton University Press, 2006.
• Gerges, Fawaz A., The Far Enemy: Why Jihad Went Global. Cambridge: Cambridge University Press, (2005) 2009.
• Grafton, David D., «Defining the term jihād in the Arabic New Testament: Arab Christian identity within the current Islamic environment of the Middle East», Islam and Christian–Muslim Relations 22 (2011) 3, 235–248.
• Heck, Paul L., «’Jihad’ Revisited», The Journal of Religious Ethics 32 (2004) 1, 95–128.

• Hellestveit, Cecilie, «Jihad – hellig krig?», Pacem 8 (2005) 1, 71–77.
• Ibn Fāris, Aḥmad (d. 395/1005), Al-Ṣāḥibī fī fiqh al-lugha al-ʿarabiyya wa-masāʾilihā wa-sunan al-ʿarab fī kalāmihā. Red. A.H. Basuj. Beirut: Dār al-kutub al-ʿilmiyya, 2007.
• Ibn Sulaymān, Muqātil (d. 150/767), al-Wujūh wal-naẓāʾir fī l-Qurʾān al-karīm. Red. A.F. al-Mazīrī. Beirut: Dār al-kutub al-ʿilmiyya, 2008.
• Janmohamed, Shelina, Generation M: Young Muslims Changing the World. London: I.B. Tauris, 2016.
• Kendall, Elisabeth og Ewan Stein (red.),
• Twenty-first Century Jihad: Law, Society and Military Action. London: I.B.Tauris, 2015, samt i Erik-Jan Zürcher (red.), Jihad and Islam in World War I. Leiden: Brill, 2016.
• Landau-Tasseron, Ella, «Jihād» Encyclopaedia of the Qur'ān 3, 35–43. Red. J. D. McAuliffe. Leiden: Brill, 2003.
• Lane, E.W., Arabic–English Lexicon. Cambridge: The Islamic Texts Society, (1877) 1984.
• Leirvik, Oddbjørn, «Er islam ein valdeleg religion?», Religion og livssyn (2002) 04, 4–10.
• Lia, Brynjar, «Jihadbevegelsen i den arabiske verdenen før og etter 2011», Babylon: Nordisk tidsskrift for Midtøstenstudier, 2 (2014), 8–22.
• Lia, Brynjar, «Jihadism in the Arab World after 2011: Explaining its Expansion», Middle East Policy 23 (2016), 74–91.
• Nilsen, Anne Birgitta, «Osama bin Laden – demonen og helten», Internasjonal Politikk 70 (2012) 4, 455–473.
• Peters, Rudolph, Islam and Colonialism: The Doctrine of Jihad in Modern History. The Hague: Mouton, 1979. Reuven Firestone, Jihād: The Origin of Holy War in Islam. New York: Oxford University Press, 1999.
• al-Rāghib al-Iṣfahānī, (d. 5th/11th century), al-Mufradāt fī gharīb al-Qur'ān. Red. Muḥammad Khalīl ʿῙtānī. Beirut: Dār al-maʿrifa, 1998.
• Reichberg, Gregory M., Henrik Syse og Nicole M. Hartwell (red.), Religion, War, and Ethics: A Sourcebook of Textual Traditions. Cambridge: Cambridge University Press, 2014.
• Sedgwick, Mark, «Jihad, Modernity, and Sectarianism», Nova Religio: The Journal of Alternative and Emergent Religions 11 (2007) 2, 6–27.
• Wadud, Amina, Inside the Gender Jihad: Women’s Reform in Islam. Oxford: Oneworld, 2006.
• Wignell, Peter, Sabine Tan og Kay L. O’Halloran, «Violent extremism and iconisation: commanding good and forbidding evil?», Critical Discourse Studies, 14 (2017) 1, 1–22.