Koranen og samtidskunsten

­

Helt siden de paleolittiske hulemaleriene i Lascaux har bilder blitt brukt i stedet for ord for å formidle viktige fortellinger. Historiene til de egyptiske faraoene ble også vakkert visualisert i pyramidene og templene i Egypt. Da de senere ble oppdaget av arkeologer, ble historiene til konger og dronninger som Tutankhamon og Nefertiti vekket til live for evigheten også for dem som ikke kunne lese hieroglyfene. På lignende vis er freskene som dekorerer kirker over hele Italia, praktfulle eksempler på visuell fortellerkunst, og har bidratt til å kaste glans over Bibelens historier. Som kjent hadde den vestlige kunsthistorien ikke blitt den samme uten den katolske kirkens overdådighet og interessen for å formidle Bibelens fabelaktige historier til massene.

Mens kunstnere som Giotto og Michelangelo hadde kirken å takke for sine gjennombrudd, er det få kunstnere i dag som er direkte inspirert av religion. Selv blant samtidskunstnere med vedvarende interesse for litteratur og det narrative, er det ikke akkurat mange som er opptatt av å tolke Bibelens historier slik kunsthistoriens store mestre var. Interessant nok er situasjonen mer nyansert enn man skulle tro når det gjelder islam og Koranen hvor det visuelle – i motsetning til hva som er tilfelle for kristendommen – er bundet til bruk av kalligrafiske tekster og ornamentikk, i stedet for figurasjon. Riktignok er tydelige referanser til Koranen i samtidskunst heller ikke spesielt utbredt, men blant de internasjonale samtidskunstnerne som lar seg inspirere av Koranen, er resultatene både fascinerende og tankevekkende.

En av de mest interessante kunstnerne som bruker Koranen i dag, er MOUNIR FATMI. Han ble født i Tanger i 1970, og bor og arbeider både der og i Paris. Gjennom en stilren uttrykksform som omfatter maleri, skulptur, video, fotografi og installasjonsarbeid, retter Fatmi fokus på møtet mellom det vestlige og det østlige på en finurlig måte som berører kulturelle, politiske og religiøse temaer.

Han er en aktiv deltaker i viktige kunst- og samfunnsdebatter både i Frankrike og Marokko, med en unik stemme som er tydelig preget av hans tilhørighet til begge kulturer. Fatmis kunst tar ofte utgangspunkt i hans egen erfaring som fransk i Marokko og som marokkaner i Frankrike, og vitner om hvordan det må være å bli trukket mellom kulturer og kontinenter, mellom fortid og nåtid, og hele tiden å måtte kjempe mot kulturelle stereotyper og misforståelser. Det er i dette spenningsfeltet at Fatmi får frem fengende budskap som utfordrer forutinntatte meninger om muslimsk kultur og identitet. Han forvandler samfunnskritiske spørsmål til et vakkert visuelt språk ved bruk av sterkt ladede universelle symboler som skjuler flerfoldige lag av betydning.

Installasjonsserien Save Manhattan er et eksempel på hvordan Mounir Fatmi formidler sine budskap på en veldig direkte måte. Save Manhattan 01 (2004) består av to eksemplarer av Koranen, samt et bredt utvalg av bøker som ble skrevet i kjølvannet av terrorangrepet i New York 11. september, 2001. Bøkene er nøye plassert på et bord, slik at lyset som projiseres langt borte fra, skaper en markant skygge på veggen. Skyggen ser akkurat ut som Manhattans skyline med tvillingtårnene intakt. Det er Koranen som skaper den ikoniske skyggen; et sterkt visuelt grep som gir romfor ettertanke og refleksjon. At islam så ofte får skylden for terrorisme, tar Mounir Fatmis arbeider opp på en veldig finurlig måte. Han bruker Koranen for å understreke at den virkelige årsaken til terrorisme ikke er den eller islam, men mangelen på krysskulturell kommunikasjon og forståelse. Kraftige visuelle virkemidler gjør budskapet lett tilgjengelig for alle. Som symboler taler tvillingtårnene, før de ble destruert, et tydeligere og mer forståelige språk enn nesten alle verdens ord.

Tvillingtårnene er med også i de andre arbeidene i Save Manhattan-serien. Med Save Manhattan 02 (2005) gjenskaper Fatmi enda en gang NewYork-horisonten, men nå ved hjelp av VHS-videokassetter. Vi har altså ikke å gjøre med en videoinstallasjon i vanlig forstand, men en installasjon som fysisk består av videokassetter. At filmene ikke har noe å gjøre med 11. september, bidrar til å understreke hvordan misforståelser ofte vokser ut av tom spekulasjon i stedet for dyptgående kunnskap og innsikt. Det finnes også en tredje versjon i serien, Save Manhattan 03 (2007), der nitti høyttalere i ulike størrelser og fasonger utgjør verket og lager mye lyd. Blant annet gir flystøy, utdrag fra nyhetssendinger, og hylende sirener sterke assosiasjoner til selve terrorangrepet. Sett under ett handler Manhattan-serien om illusjoner kontra virkelighet, om hva vi tror vi ser og hører kontra hva vi faktisk ser og hører.

Face 99, Names of God (1999)
Mounir Fatmi

99 navnelapper.
Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Goodman Gallery, Johannesburg og Cape Town.

I Want to Understand 02 (2013–14) er enda et eksempel på Mounir Fatmis respektfulle tilnærming til religiøse temaer. Arbeidet består av Koranen som vises sammen med fire bøker som forklarer innholdet i Koranen. På vakkert og stilrent vis poengterer det Koranens kompleksitet og understreker hvor viktig det er å studere den nøye. Å kunne tekstene utenat, uten å sette seg virkelig inn i deres budskap, er ikke egentlig betydningsfullt. Post-it-lapper i ulike farger er klistret til viktige passasjer i bøkene som forklarer Koranens budskap, og som kanskje burde diskuteres. I likhet med andre av Fatmis arbeider utfordrer IWant to Understand tilskueren til å tenke nytt, og til å sette seg godt inn i Koranens budskap. Også Bibelen og Toraen må tolkes, og det er med et bakenforliggende ønske om krysskulturell forståelse at Mounir Fatmi også har skapt andre arbeider med disse hellige bøkene.

Med Face, 99 Names of God (1999) spiller Mounir Fatmi bevisst på det faktum at Allah ikke skal visualiseres. Som tittelen antyder, inneholder arbeidet de nittini ulike navnene på Gud som kan finnes i Koranen, som Skaperen, Læreren eller Den allmektige, skrevet på hvert sitt helt alminnelige navneskilt. Selv om betydningen av den arabiske skriften i dette tekstbaserte arbeidet er utilgjengelig for mange vestlige tilskuere, har ordene likevel estetisk og hellig verdi. Dessuten fungerer skriften i seg selv som en referanse til kalligrafiens betydning i islamsk kultur. Arbeidet poengterer at Gud kan beskrives med så mange som nittini forskjellige navn, men uten et eneste visuelt motsvar.

Spillet mellom det tekstuelle og det visuelle, og betydningen av språk og symboler, er en rød tråd i Mounir Fatmis kunstnerskap, også i arbeider som ikke refererer til Koranen. Men det er kanskje særlig hans innsiktsfulle, respektfulle og reflekterte tilnærming til Koranen som kjennetegner mange av arbeidene. Begrensningene som ligger til grunn, ikke minst billedforbudet, snur Fatmi om til en konseptuell fordel.

Ghada Amer er en annen kunstner som har vært sterkt preget av en flerkulturell oppvekst. Hun er født i Kairo i 1963, tilbrakte ungdomsårene i Paris, og har dessuten bodd i New York i en årrekke. Slik sett er det kanskje ikke overraskende at hennes egen kunst refererer til både vestlig og islamsk kultur, ja, faktisk fremstår den som en helt unik syntese av vestlige og østlige tradisjoner. Tekst skaper en gjennomgående tråd i Ghada Amers kunst, både bokstavelig og i metaforisk forstand, for tekstene er sydd inn i tekstilarbeidene hennes.Tekstens dominans kan tolkes på flere nivåer, ikke minst som en måte å gi stemme til kvinner som er brakt til taushet, både i kunsthistorisk og religiøs sammenheng. Forbindelsen til den fremtredende rollen kalligrafi spiller i arabisk kultur, er også viktig både visuelt og innholdsmessig. Bruk av tekst som mønster og dekorasjon har alltid vært fremtredende i den arabiske kulturen, enten det dreier seg om moskéer, monumenter, billedmateriale, litteratur eller poesi. Betydningen av tekst og mønster er igjen knyttet til billedforbudet i islam. Ghada Amers billedspråk inviterer til mange interessante diskusjoner, men i denne sammenheng er det tekstens rolle som er mest relevant.Tekstene hun velger seg, handler ofte om kvinners felles erfaringer eller er hentet fra ulike kulturelle myter og legender.

Et talende eksempel er installasjonsarbeidet Private Rooms (1998), vist på utstillingen Å lese mellom trådene på Henie Onstad Kunstsenter i 2001. Arbeidet består av klesposer i sateng som er fylt med ord istedenfor klær. Det mest private, klær, vises ikke. De tomme klesposene er nemlig dekket med tekster som er sydd inn i overflaten. Her benyttet Amer tekster fra Koranen og fulgte i minste detalj de strenge reglene som gjelder for bruk av boken utenfor sin sammenheng. Hun ville ikke fornærme eller kritisere, men ønsket å ta opp spørsmål og kanskje forbedre folks forståelse ved å kommunisere på tvers av kulturer. Tatt i betraktning tekstenes art og arbeidets tittel, kan man undres over hva som er skjult innenfor tekstene og mellom linjene. Som tittelen antyder, handler kunstverket blant annet om en forståelse av det private rom kontra det offentlige rom. Dette forsterkes hver gang verket plasseres sentralt i et utstillingslokale. Grensene mellom det private og offentlige blir dermed oppløst. Selv om det visuelle språket i dette tilfellet er subtilt, er budskapet sterkt og handler om kvinners rolle i islam, ettersom de utvalgte korantekstene omhandler kvinner.Tekstene er gjengitt på fransk i stedet for arabisk – et tegn på respekt fra Amer, siden koranoversettelser som kjent ikke anses som hellige i seg selv, men kun som tolkninger av Koranen.

Bruk av tekst har også vært et meget sterkt virkemiddel for den iranskfødte kunstneren SHIRIN NESHAT (f. 1957), som fikk sitt store internasjonale gjennombrudd på midten av nittitallet med Women of Allah. Denne fotografiserien består av store bilder i svarthvitt der håndskrevne tekster er påført direkte på bildene. Sterke, klare kontraster bidrar til et sterkt visuelt uttrykk, mens de kalligrafiske tegn skaper budskap på mange plan. Portrettene, der kalligrafien er påført direkte på huden, gir umiddelbare assosiasjoner til hennatatovering. Kombinasjonen av tekst og fotografi bidrar til en slående uttrykksform der hver eneste detalj har både en representativ og visuell funksjon i helheten.

I denne serien fremstår tekst som en helt vesentlig og nødvendig del av billedspråket: Ord forvandles til symboler i et spennende spill mellom tekst og bilde. Mange vestlige tilskuere er naturlig nok ikke i stand til å forstå tekstene, og må dermed nøye seg med å betrakte dem som rent dekorative uttrykk. Av denne grunn er Shirin Neshat en kunstner som ofte blir totalt feiltolket.Tekstene hun bruker, er nemlig ikke hentet fra Koranen, og er heller ikke arabiske tekster, men persiske dikt. Som tilskuere utfordres vi til å ta oss tid til å forsøke å lese mellom linjene – i dette verket og generelt i møte med islam – slik at vi får med oss alle nyanser, for selv om bildene er vakre og dekorative, ligger det virkelige budskapet skjult i språket.

Enda en kunstner som stiller spørsmål rundt møtet mellom østlig og vestlig kultur, og fra sitt særskilte ståsted, er Kader Attia. Han ble født i Paris i 1970 og vokste opp i både Frankrike og Algerie. I likhet med Mounir Fatmi, Ghada Amer og Shirin Neshat har han en nyansert og dyptgående forståelse for og tilhørighet til to kulturer. Religion i seg selv er ikke et gjennomgående tema for Attia, men hans tilnærming til kunst er likevel relevant i en diskusjon om samtidskunst og Koranen. Attias evne til å ta opp potensielt sårbare temaer på en reflektert og omtenksom måte kjennetegner hele hans kunstnerskap, noe som også kommer tydelig frem i hans egne teoretiske tekster om kunst, kultur og politikk.Ta essayet «From the Policies of Distance to the Abolition of Spaces» (2015), en refleksjon rundt ulike mekanismer som bygger opp under frykt og kulturelle misforståelser. Observasjonene til Attia som handler om teknologi og dens rolle, er spesielt relevante i denne sammenheng:

Utviklingen av teknologi har gjort det mulig å holde seg informert gjennom bilder, ofte simultant, om hendelser som tidligere var atskilt fra oss fordi de fant sted langt borte fra oss, og som ellers ikke ville hatt direkte innflytelse på våre daglige liv. Nå dukker slike hendelser opp i vårt private rom. Denne utviskingen mellom det private og det offentlige har ført til at vi har en uutholdelig nærhet til bilder av ekstrem vold som bygger opp under frykt og misforståelser.^{Artikkelforfatterens oversettelse. Originalteksten kan leses her: http://kaderattia.de/from-the-...}

Attia stiller spørsmål ved hvordan man kan kjempe mot denne tendensen, for eksempel i form av selvmordsangrep på offentlige steder som Paris, Beirut, Bagdad og Istanbul. Enkle svar finnes ikke, men å oppfordre til økt innsikt og forståelse, slik arbeidene til de nevnte kunstnerne gjør, er i hvert fall en begynnelse. I installasjonen Ghost (2007) forvandles døden, slik den forfølger oss i media, til noe som både er forstyrrende og vakkert på samme tid. Installasjonen fremstiller 102 muslimske kvinner i bønn, utført i aluminiumsfolie. Figurene er hule, slik at kvinnene er kropps- og ansiktsløse, uten en klar identitet. Enten de vekker assosiasjoner til romvesener eller spøkelser, er effekten like sterk. At arbeidet er lagd av

aluminium, et billig hverdagslig materiale som man stort sett bare bruker og kaster, er slett ikke tilfeldig. Slik aktiveres spørsmål, ikke bare om kvinners rolle, men om religion generelt, individualitet og konformitet – samtidig som det assosieres til begreper som tilhørighet og ekskludering. Det er interessant at verkets tittel er i entall, når verket selv faktisk fremstiller mange individer. Kanskje er det konformitetens spøkelse Kader Attia ønsker å belyse. Individet forsvinner i et skinnende hav av sølv og blir helt borte i helheten. Som tilskuere inntar vi en rolle som observatører av et hellig ritual, omtrent som om vi skulle tre inn i V.S. Naipauls bokverden og befinne oss «blant de troende»^{I 1981 skrev V.S. Naipaul Blant de troende (norsk utgivelse i 2001, samme år som han mottok nobelprisen i litteratur). Boken skildrer en rundreise i muslimske land. De «troende» refererer til muslimske kvinner og menn som forsøker å finne tilbake til Profetens lære, ren og ubesmittet, i en moderne verden.}, der vi forsøker å forstå betydningen av hva vi ser.

Dessverre er det ikke alltid at en respektfull tilnærming til det hellige blir like positivt mottatt. Zoulikha Bouabdellahs installasjon Silence (2014) fikk en uventet dobbeltbetydning da den ble fjernet allerede før hun skulle vise den i 2015 på Pavillon Vendôme i Clichy, Frankrike. Bouabdellah selv er født i Russland i 1977, av algerisk avstamming, og lever og arbeider i Frankrike og Marokko. Silence består av stiletthæler som er forsiktig plassert på bønnetepper. Bouabdellah har uttalt at hun gikk med på å fjerne arbeidet for å unngå kontrovers og mulige represalier. Dette til tross for at målet med verket var å initiere en dialog rundt identitet, kvinner og islam, og til tross for at det allerede hadde vært vist flere andre steder i verden. Paradoksalt nok fikk arbeidet enda større betydning som følge av denne selvsensuren.

Det finnes flere versjoner av Silence, men den største består av 28 bønnetepper der selskapssko står forsiktig plassert på et sirkulært hull som er kuttet ut i midten av hvert teppe. Som kjent skal sko fjernes når man entrer en moské, før man setter seg ned for å be. Bønneteppene symboliserer hellig grunn, selv om de vises i gallerisammenheng. Dermed kan fremstillingen av sko på disse teppene virke provoserende, for ikke å snakke om hva det innebærer å klippe hull i dem. Samtidig er altså skoene direkte plassert i et hull på gulvet, slik at verket også kan tolkes dithen at de ikke står på hellig grunn. Med Silence utfordrer Bouabdellah grensene mellom det hellige og det profane på en ganske eklatant måte. Den uvanlige sammensetningen av et sterkt religiøst symbol med noe stereotypisk feminint kan tolkes som en kommentar til muslimske kvinner som står mellom to verdener. Slik løfter Bouabdellah forsiktig på sløret for å kommentere kvinners forhold til islam, og belyser motsetningen mellom det tradisjonelle og det samtidsaktuelle, mellom øst og vest, og mellom respekt for islam og fascinasjon for det vestlige. Bouabdellah er opptatt av å utfordre grenser for å skape interessante, nødvendige dialoger rundt kultur og kjønn. Som kvinne med arabisk-muslimsk bakgrunn opplever hun det som umulig å skille kunsten sin fra temaer som kulturell tilhørighet og feminisme. At hun likevel valgte å demontere Silence, sier noe om viktigheten av en mer åpen dialog rundt islam og kvinners posisjon i religionen: Slik levde kunstverket, ufrivillig, opp til sin tittel.

Om de fleste kunstnere nærmer seg temaer knyttet til Koranen på en forsiktig, og ofte symbolsk måte, finnes det én samtidskunstner som virkelig skiller seg ut: amerikaneren SANDOW BIRK (f. 1962). Ikke bare lot han seg inspirere av Koranen; han skapte sin egen versjon – American Qur’an – i 2013. Prosjektet ble til etter at han reiste i forskjellige muslimske land i flere år, og er enestående i måten det åpner opp for nye tolkninger og gir muligheter for en bredere forståelse av Koranen blant amerikanere. Birk var interessert i å fange opp hva som ville gjøre Koranen bedre forstått og muligens enda mer relevant for en hvilken som helst amerikaner i det tjueførste århundre. Hvert eneste kapittel, eller sure, som det heter, er vakkert gjengitt med tekst og bilder i denne versjonen av Koranen som er på 427 sider og inneholder 114 surer – like mange som i den vanlige Koranen. Birk formidler historiene fra Koranen akkurat som de var tenkt, som universelle budskap til menneskeheten – men ved hjelp av illustrasjoner og spesifikt amerikanske motiver.

Om bruken av figurasjon i en koran fremstår som ganske vågalt, er det akkurat dette grepet som tilfører American Qur’an en relevant samtidsaktuell, amerikansk kontekst. I løpet av de ni årene det tok Sandow Birk å lage kunstverket, studerte han gamle arabiske og islamske manuskripter nøye. Han skrev ned for hånd hele den engelske oversettelsen av Koranen i henhold til eksisterende retningslinjer om fargen på blekk, sideformatering, margbredde, samt utforming av sideoverskrifter og emblemer som markerer ulike vers og passasjer. Kalligrafien i Birks koran er derimot ikke av arabisk eller islamsk opprinnelse, men er inspirert av såkalt Cholo-graffiti, skapt av latinamerikanske gjenger i Los Angeles, og som det florerer av i Birks nabolag i samme by. Etter at han skrev ned teksten til hver sure, illustrerte han sidene med dagsaktuelle, urbane scener fra USA. Ved å kombinere tradisjonelle teknikker fra arabisk og persisk kunst med en urban, amerikansk uttrykksform, forenes skiller i tid og geografi på en banebrytende og unik måte.

Akkurat hvilke motiver Sandow Birk brukte for å visualisere ulike budskap i Koranen, er fascinerende. Sure 19 om Maria – eller på arabisk: Maryam – formidler historien om Jesu fødsel. I Birks versjon er den illustrert med et bilde av et veggmaleri av jomfru Maria av Guadalupe, ved et supermarked i det latinamerikanske området av Los Angeles der Birk bor. For å illustrere sure 100, som handler om hester som galopperer i krigen, valgte han å erstatte dem med biler på en racerbane. Videre er historien om den store flommen (jf. Noah, eller på arabisk: Nũḥ) formidlet ved hjelp av et lett gjenkjennelig fotografi av ødeleggelsene etter orkanen Katrina.

Før American Qur’an ble publisert, ble samtlige bilder vist under en stor separatutstilling på Orange County Museum of Art i California. Naturligvis var kunstneren en smule engstelig for hvordan prosjektet ville bli mottatt. Selv om intensjonene var gode – og resultatene, etter mitt syn, praktfulle rent estetisk – hadde ingen turt å gjøre noe lignende før. Heldigvis gikk det fint, kunstneren ble ikke utsatt for noen form for represalier. Og nettopp tolkinger av Koranen som den Birk sto for, bør det være rom for i kunsten, dersom man ønsker
å gjøre Koranen tilgjengelig for flere. At American Qur’an er skapt av en kunstner som uttrykker seg i et urbant, moderne billedspråk, vil forhåpentligvis bidra til å gjøre fortellingene fra Koranen mer forståelige og relevante for mange amerikanere som dessverre har hatt en tendens til å misforstå og til og med frykte Koranen, i stedet for å sette seg inn i den og forsøke å oppdage hvorfor den utvilsomt er en av de aller viktigste bøkene i historien.