Hva gjør vi med Koranens og Bibelens voldsspråk – og hva gjør det med oss?

­

SG: Du og jeg har snakket mye om tro og teologi, hvordan vi forholder oss til voldsspråket som finnes i våre hellige skrifter, og hvordan det utfordrer oss. Hvorfor er du så opptatt av dette temaet?

BI: Voldsspråk er på mange måter blitt en merkelapp som hefter ved muslimer. Men her er det en forskjell mellom å være muslim i Vesten og i muslimske land. Årsaken til at merkelappen forfølger oss muslimer i Vesten, er at voldsspråket i Koranen settes i direkte sammenheng med verdensbildet vi står overfor, ikke minst internasjonal terrorisme. Når en selvmordsbomber sprenger seg selv i luften i Kabul, spør ikke folk i Afghanistan: «Hva er galt med islam?» Men nettopp det spørsmålet stiller majoritetsbefolkningen i Vesten når en muslim gjør det samme i et vestlig land. I Vesten leter man i religionen og Koranen for å forklare terroren, men egentlig handler det jo om geopolitikk, om en maktkamp mellom totalitære ledere, diktatorerog brutale opprørsgrupper. Problemet er at både de totalitære lederne og opprørsgrupper ofte bruker islamsk språkdrakt for å skaffe seg legitimitet. De fleste ofrene for terrorisme i dag er muslimer selv. I 2015 viste en rapport fra Norske leger mot atomvåpen at anslagsvis 4 millioner muslimer var drept som følge av vestlige kriger i muslimske land siden 90-tallet. Men dessverre ser ikke majoritetsopinionen ut til å være interessert i en dybdeforståelse av verden rundt oss. Folk som den nederlandske politikeren Geert Wilders og Ayan Hirsi Ali ønsker heller at vi skal avskrive oss Koranen, i tro på at det vil avskaffe terror. Men det vil det ikke.

SG: Det finnes en tilsvarende debatt innen kristen og post-kristen teologi, som jeg oppdaget med boka Texts of Terror av feministteologen Phyllis Tribble fra 1984. I min tradisjon finnes det ulike lesestrategier i møte med tekster som beskriver vold og overgrep begått av Gud eller i Guds navn. Noen konkluderer med at Bibelen må forkastes helt som hellig skrift. Andre holder fast på Bibelens ufeilbarlighet og vil hevde at det er leseren som er problemet, ikke teksten. Mellom disse ytterpunktene er vi mange som stadig jobber med hvordan vi kan og vil forholde oss til Bibelen som hellig skrift – med de fantastiske og forferdelige tekstene som finnes der. Jeg synes det er veldig tankevekkende, når du og jeg tidligere har diskutert dette problemfeltet, at du har spurt: «Hva gjør voldsspråket med oss?» Mens jeg snarere har vært opptatt av hvordan vi håndterer det. Tror du det skyldes at dette handler om deg og din identitet; at du som muslim hele tiden må forsvare deg? I motsetning til meg, en av de majoritetstroende, som i litt større grad kan distansere meg fra voldsspråket, reflektere over det på avstand? Kan du si enda litt mer om dine erfaringer, som muslim, med hvordan det er hele tiden å bli konfrontert med og skulle forsvare, eller forklare, voldsbruk?

Jeg mener storsamfunnet er i ferd med å religionifisere en hel generasjon muslimer.

BI: Det er ikke minst den generasjonen muslimer som er født i Norge, som står i en spagat her. Og det handler ikke bare om Koranen, men hele den religiøse tradisjonen. Andre setter premissene for oss. Selv kjente jeg ikke til begrepet sharia før jeg ble konfrontert med det på skolen. Jeg hadde jo blitt opplært i sharia gjennom oppdragelsen min. Men sharia handlet bare om bønn og allmenne leveregler, hva som var tillatt og ikke – haram og halal. Sharia var noe privat for meg – og plutselig hadde samfunnet meninger om troen min egentlig var en politisk ideologi. Denne kollektive ansvarliggjøringen gjør at mange unge muslimer søker inn mot religionen, og vi gjør det på en annen måte enn det som ville vært tilfellet hvis det var på egne premisser. Jeg mener at storsamfunnet med dette er i ferd med å religionifisere en hel generasjon muslimer. For muslimers del representerer dette en type dobbel tragedie: Vi må forsvare oss, og dette skaper distanse mellom «dere» og «oss». Men likevel må vi prøve å forstå majoritetssamfunnet, dets undring og usikkerhet overfor muslimer.
Når det sprenges en bombe, og terroristen er muslim, er det helt legitimt og naturlig å sette dette i sammenheng. For terroristene har lange skjegg, de siterer koranvers og ser ut som autentiske muslimer. For meg er det imidlertid interessant at både terroristene og islamkritikerne ofte tar utgangspunkt i de samme koranversene, for eksempel det såkalte Sverdets vers, løsrevet fra kontekst. Dette sier noe om ekstremismens grunnlag. Men denne typen lesning av Koranen synliggjør et brytningspunkt innen islam: I dag er det flere muslimer som memorerer Koranen blindt enn dem som virkelig går dypt inn i den og tolker den. Det skyldes at vi har få teologer og muftier i verden i dag. Rett og slett fordi det ikke utdannes nok folk som kan tolke troen. Det handler om en kollaps i utdanningssystemet i muslimske land. Få teologiske autoriteter fører til en større tilbøyelighet til bokstavtro, og at religiøse ledere blir brukt til å legitimere politisk makt, men det skaper også et fravær av mangfoldig argumentasjon i teologien. Akkurat som vi i utdanningspolitikken snakker om utilsiktede konsekvenser av mangel på kvalitetssikret kompetanse i en fagdisiplin, er de utilsiktede konsekvensene av mangel på teologisk kompetanse blant muslimer ikke nødvendigvis et fravær av religion, men en systematisk sårbarhet blant muslimer for ekstreme tolkninger og ideer. Heldigvis finnes det lyspunkter, for eksempel The Study Quran, et prosjekt der islamske lærde, både sjiaer og sunnier, tar for seg hvert av de hellige versene i koranen og setter dem inn i en sammenheng, ledd for ledd – en aktiv motsats mot ekstremistene, som ønsker å lese Koranen bokstavtro, uten å tolke for mye. Det finnes faktisk også en app nå, der folk kan logge seg inn og til enhver tid lese fordømmelser av terrorangrep fra lokale og internasjonale islamske ledere. Fordømmelsene er nettopp basert på en dybdeforståelse av Koranen.

SG: Det sier jo ikke så lite om behovet for å forsvare sin tro. Jeg får litt klump i halsen.

BI: Vi er vant til å tenke på Koranen som noe poetisk og varmt. Nå, når vi konfronteres med koranvers som mange – med rette og urette – oppfatter som voldelige og problematiske, blir vi skamfulle, og ikke minst: Vi blir passive og ikke offensive.

SG: Jeg tenker at det er mye som er parallelt i våre to tradisjoner, både fine og vanskelige ting. Vi har jo felles røtter. Mange er nok
for eksempel ikke klar over at Jesus, Maria og Moses er sentrale i Koranen. Men i den vestlige akademiske tradisjonen har vi nok lengre erfaring med å arbeide tekstkritisk, å stille spørsmål ved hvordan skriftene – og oversettelsene – er preget av tiden og miljøet de ble til i. En annen viktig forskjell i denne sammenhengen er at Koranen er åpenbaringen deres, mens Jesus er vår. Det gjør vel at dere nærmer dere originalteksten med en litt annen form for ærbødighet? Mange kristne vil mene at Bibelen er inspirert av Gud, men skrevet av mennesker. Slik er det ikke med Koranen, som for muslimer flest virkelig er Guds ord, direkte åpenbart for profeten. Jeg tenker at det gjør det mer nærliggende for en del muslimer å fastholde muligheten for en bokstavtro tolkning. Når det gjelder min egen tradisjon, opplever jeg at samtalen om hva det innebærer for oss at Bibelen er hellig, er ganske krevende. Det blir fort ytterpunktene som høres best. Enkelt sagt: På den ene siden de som mener at det er mulig «bare» å lese teksten slik den står – Guds klare ord. På den andre siden de som ikke ønsker å tillegge Bibelen noen større betydning enn andre fortellinger om menneskers erfaringer med Gud. Selv er jeg blant dem som tenker at Bibelen er inspirert av Gud på en særlig måte, og åpenbarer Jesus for oss. Men den er skrevet og preget av mennesker, med deres erfaringer og agendaer, og historien har vist at den kan brukes og misbrukes til å legitimere det meste. Som lesere har vi et stort ansvar – og som teologer et enda større. For meg er det umulig å tenke at jeg ikke skal bruke meg selv som lesende og spørrende subjekt. Sunn teologi forutsetter en kontinuerlig samtale blant folk med ulike erfaringer, ståsteder og innfallsvinkler, om ulike typer bibelske tekster. Også de som inneholder voldsspråk. Og vi må spørre oss hva det innebærer at noe er en hellig tekst. Hvis Bibelen bare er én tekst blant flere, mister den mye av både sitt destruktive og konstruktive potensial – begge deler avhenger av autoriteten vi gir den. Jeg mener vi må håndtere en dobbelthet – at vi både tror og ikke tror på den. At vi må bringe med oss ydmykhet, nysgjerrighet, kritisk sans og forventning inn i lesingen. At vi leser ulike bibeltekster på ulike måter. Hva betyr det for deg at Koranen er hellig skrift?

BI: Også min hellige skrift inneholder mange vers som utfordrer meg. Og jeg tenker at den skal utfordre meg. Det er dette livet handler om. Gud sier at han setter den troende på prøve i alt i livet, og det skal være en prøvelse hvordan vi leser Koranen. Voldsspråket i Koranen utfordrer meg, men jeg har alltid med meg kjærlighetsbudskapet, som for meg er og blir det overordnede i skriften. Dette er ikke betinget i mitt personlige verdisyn. Trosbekjennelsen, som er grunnsteinen i den islamske troslæren, lærer om hengivelse til Gud gjennom kjærlighet. Hvis Koranen hadde vært en prosedyrebok, kunne du lest den bokstavelig. Men som hellig skrift skal den appellere til hele sinnet mitt, min rasjonalitet og mine emosjoner. Det krever at vi setter ordene i Koranen i en sammenheng, samtidig som vi grunner over dem. Og det er nettopp det jeg må gjøre for å lete etter kjærlighet i Koranen, også når den snakker om vold. Kjærlighet er den røde tråden i islam. Min islamske tro har oppdratt meg til å søke nestekjærlighet i alt som er. Med min profesjonelle bakgrunn, som lege, er jeg pasifist. Jeg er dessuten feminist. Gjennom yrket mitt har jeg sett så mange brutale konsekvenser av vold at jeg ikke lenger klarer å forholde meg til vold fra et utøvende perspektiv. Jeg vet sannelig ikke hva jeg ville gjort, hvis jeg ble kalt inn til Forsvaret, selv om jeg egentlig er feminist og støtter kjønnsnøytrale plikter. Men jeg klarer ikke å identifisere meg med et militært apparat. Mens majoritetsbefolkningen ofte fokuserer på grunnlag for vold i Koranen, har jeg prøvd å lete etter et grunnlag for å avstå fra vold – også i tilfeller hvor vold kan virke nødvendig og rettferdig. Og jeg tror faktisk jeg langt på vei har støtte i Koranen for mitt pasifistiske standpunkt. For jihadbudskapet i Koranen er egentlig veldig tydelig. Koranen tillater bare forsvars- og ikke angrepskrig. Selv når du vet at fienden skal angripe deg, og du ser dem med ditt blotte øye, pålegger islam sine troende alltid å vente på at den første voldshandlingen er utført av fienden. Da blir spørsmålet om forholdet til vold i Koranen er noe annet enn den formaliserte retten til å forsvare seg mot vold som er nedfelt i internasjonal lovgivning, og som ligger bak prinsippet om å ha et forsvar til enhver tid. Eller ta begrepet «rettferdig krig», som kristne bruker. Invasjonen i Irak ble legitimert med henvisning til nettopp det begrepet. Selv sliter jeg med om den type krig kan rettferdiggjøres ut fra en islamsk tenkemåte. Som pasifist har jeg imidlertid et noe uløst problem, for hvis noen hypotetisk sett skulle angripe meg, tror jeg at Gud ville tilgi meg for ikke å bruke vold til å forsvare meg selv. Men hvis det er andre mennesker og særlig barn som angripes, da vet jeg ikke om jeg ville vært i stand til å stå stille. Jeg har ikke funnet noe koranvers som kan veilede meg direkte i dette, men det Koranen er helt tydelig på, er at: «Har du reddet et liv, har du reddet hele menneskeheten.» I så fall må jeg kanskje akseptere at vold kan være et middel til å redde liv under visse omstendigheter.

SG: Vi kan ikke forvente av de hellige skriftene at de skal gi oss svar på absolutt alt her i livet. De ble skrevet ned i et helt annet samfunn enn vårt, i en annen tid og kultur. Det står for eksempel ikke noe om CO2-utslipp i Bibelen. Og vi må heller ikke legge skjul på at våre hellige skrifter inneholder mange problematiske og diskutable eksempler på voldsspråk. I Bibelen: for eksempel i Johannes’ åpenbaring. Eller la oss ta selve kjernehendelsen i Bibelen, korsfestelsen. Med et utenfrablikk kan en slik hendelse oppleves som barbarisk eller absurd, som tortur, og ikke bare av et hvilket som helst menneske, men Guds tortur av sin egen sønn. En blodtørstig, hevnlysten offerhandling. Men fra et kristent ståsted handler korsfestelsen om at Gud gikk inn i slekten og ble en av oss, og at Gud selv gikk i døden for oss, og gjennom det overvant ondskapen og døden en gang for alle. Selv om det ikke alltid virker sånn. Dette forstår man bare om man forstår treenigheten, og jeg medgir: Det er ikke et enkelt konsept. Men det er vel ikke Gud heller. Litt latin kan være på sin plass akkurat her: Gud er misterio tremendum et fascinosum – et overveldende og fascinerende mysterium. Jeg vil uansett protestere mot dem som vil redusere Bibelen til skadelig idioti og tåkeprat. Snarere må vi verbalisere hva voldsspråket innebærer. Et initiativ jeg liker godt i så måte, er den såkalte Tamar-kampanjen i Sør-Afrika. Den tok utgangspunkt i bibelfortellingen om Tamar som ble voldtatt av sin bror, og organiserte grundige og kritiske felleslesninger med representanter fra ulike kirkelige miljøer. Dette er veien å gå, tenker jeg. At vi, gjerne tverrdisiplinært, setter ord på menneskelige erfaringer som ellers blir fortiet.

BI: Nå er du inne på noe viktig, nemlig at Koranen og Bibelen refererer til noe allmennmenneskelig. Ja, de hellige skriftene inneholder vold, men det reflekterer bare at samfunnet inneholder vold, enten vi liker det eller ei. Bare at vi har en etat som militæret, klart til kamp og til å ta liv, er et uttrykk for dette.Voldsutøvelse er en uatskillelig del av vår kultur. For eksempel tjener fredsnasjonen Norge nesten 2,4 milliarder i året på våpeneksport. Det skal også sies at det ikke er sant at muslimer begår det meste av terroren i dag, i Koranens navn.Tvert imot: Ifølge en undersøkelse utført av Europol, EUs organisasjon for politisamarbeid innen kriminaletterretning, ble bare 2 prosent av verdens terroraksjoner i 2014 utført av muslimer. Så, ja, jeg er med på at muslimer kan ha et ansvar for å avkle og fordømme terrorister, men jeg går ikke med på premisset om Koranen som en voldelig tekst per se, og vi må også diskutere vold generelt som en integrert del av våre liv. Løsningen er ikke å legge vekk Skriften, det blir for enkelt – noe annet vil bare komme i stedet. Menneskets atferd og måten vi organiserer samfunnet vårt på, har jo endret seg enormt på de 1400 årene Koranen har eksistert. Det er så mange og komplekse årsaker til vold. Løsningen ligger, som du sier, i tolkningstradisjonen og i menneskene. Jeg tror noe av det viktigste muslimer kan gjøre, er å vise til Koranen direkte. Gud er tydelig på at islam aldri har representert en politisk ideologi eller program. «Vi har ikke utpekt deg som deres vokter, og du er ikke satt til å være deres formynder», sier Gud til profeten Muhammed i koranvers 6:107. HamzaYusuf – en av de mest innflytelsesrike islamske lærde i verden i dag – har lagd en liten statistikk for dem som insisterer på at Muhammed var en krigsherre ut fra det vi kan lese i Koranen. IfølgeYusuf varte profetskapet til Muhammed i 8142 dager. Av disse ble 70 dager brukt til militær ekspedisjon. Og av de 70 dagene ble 10 dager brukt i kamp. Det tilsvarer en promille av hele hans liv som profet. Det er kanskje 10 dager for mye, men gitt at Muhammed var et menneske som oss alle andre, som ble forfulgt og angrepet av stammene rundt ham, så hadde også han retten til å forsvare seg. Uansett tenker jeg at muslimer må forholde seg til Muhammeds eksistensielle og militære kamper i Koranen på en måte som gjør at det har en overførbarhet til deres liv i lys av kjærlighet. Men jeg vil spørre deg, siden Koranen brukes til å rettferdiggjøre jihadisme og generelt erobringer i et historisk perspektiv: Bibelen har da blitt brukt på samme måte?

Jeg tror selv på en kjempende Gud – en rettferdig Gud, i en blodig urettferdig verden. Bibel-lesning er ingen uskyldig hobby. Det finnes ikke nøytrale lesninger.

SG: Bibelen har blitt brukt og misbrukt til det meste opp gjennom tidene. Mange av Bibelens bøker er preget av å ha blitt til mens de kristne ennå var en sårbar minoritetsgruppe, både blant jøder og romere. Dette preger det kontekstuelle ved Bibelen, den er skrevet for at folk skal holde ut prøvelser, få hevn over grusomme fiender. Den er skrevet for å styrke troen og sette mot i forfulgte mennesker. Dette kan virke helt fjernt for velfødde sosialdemokrater. Som student var jeg i Guatemala, i en helt annen politisk virkelighet, og møtte kristne der som betraktet Gud som en hærførergud, en krigsgud, en som kjempet for rettferdighet, på deres side. Det var ikke vanskelig for meg å forstå at de tenkte slik. Jeg tror selv på en kjempende Gud – en rettferdig Gud, i en blodig urettferdig verden. Bibellesning er ingen uskyldig hobby. Det finnes ikke nøytrale lesninger. Bibelen ble brukt på begge sider i apartheid. Den ble brukt til forsvar både for og mot slaveri på 1800-tallet i USA. Som kjent ble den brukt til å legitimere korstogene og som en av grunnpilarene i antisemittismen, tenk bare på frasen «Gott mitt uns». Den brukes av den forferdelige Lord’s Resistance Army i Uganda, som har rekruttert barnesoldater. Det ferskeste brutale eksempelet på terrorisme som bekjenner seg til kristendommen, i norsk sammenheng, er Anders Behring Breivik. Samtidig har Bibelen inspirert mennesker over hele verden, til å elske Gud og sin neste som seg selv, til å ta imot og gi videre nåde, lindring, frigjøring, håp. Bibel- og koranlesning rommer alltid viktige valg, og bare gjennom
å holde mangfoldige og krevende samtaler levende, er vi i stand til å ta de gode valgene.