Lesernes ansvar for Koranen

­

Koranen er en del av menneskehetens kulturelle fellesarv, og en svært viktig bok i mange troendes liv som en veileder for muslimsk religiøs praksis og islamske verdensbilder. Som følge av den økte menneskelige mobiliteten de siste tiårene er det nå titusener av mennesker i Norge som har Koranen som en sentral del av sin religiøsitet og tilhørighet. For de fleste i Norge og Europa, derimot, er Koranen en ukjent bok. For noen virker den skremmende.

Mens bøker tidligere var begrenset til sitt fysiske format, gir internett nå adgang til tekster av alle slag. Også religiøse tekster som regnes som hellige, autoritative eller kanoniske innen de forskjellige religiøse tradisjonene, er bare et tastetrykk unna. Dette skaper helt nye muligheter til å erverve seg kunnskap, men bringer også med seg noen utfordringer: For det første kan religiøse tradisjoner og tekstfortolkninger møte motstand både innenfra og utenfra, og for det andre kan spørsmålet om hvem som har tolkningsautoritet føre til konflikt.Tekstene og kunnskapen om fortolkningstradisjonene befinner seg heller ikke alltid lenger på samme sted.

De fleste som regner seg som en del av norsk og vesteuropeisk tradisjon, har fortsatt et eller annet slags forhold til Bibelen. Dette kan være et forhold preget av nærhet, der referanser til bibeltekster har betydning for personens tolkning av Gud, livet, seg selv og andre. Forskere og prester arbeider profesjonelt med bibeltekster for å vriste mening ut av dem gjennom språklige, historiske og nåtidige tekstanalyser. Andre ser på bibelen som en tekstsamling man har tatt avstand fra eller er likegyldig til.

Bibelen består av ulike bøker skrevet av mange forskjellige forfattere over et tidsspenn på flere århundrer. Tekstene representerer et betydelig referansepunkt for store deler av norsk og vesteuropeisk kultur – tenk bare på hvor mange av oss som bærer bibelske navn, eller på hvordan jul og påske hviler på bibelske tekster. Skriftsteder fra Bibelen har blitt trukket inn i politikken i argumentasjonen rundt ekteskap, kvinnerettigheter og abort – de siste tiårene mest i interne kirkelige diskusjoner om kvinnelige prester eller samkjønnet ekteskap. Tross sekulariseringen er slike argumenter ennå betydningsfulle i mange kristne miljøer.

I kristendommen er det imidlertid ikke Bibelen som er selve gudsåpenbaringen, men Jesus og Jesu liv. Kunnskapen om Jesus får vi fra bibellitteraturen, men kristne forholder seg også til ulike tolkningstradisjoner, for eksempel den lutherske. For de fleste er det en selvfølge at bibeltekstene må settes inn i en historisk sammenheng og fortolkes for å ha gyldighet for dagens lesere, og verken mulig eller ønskelig å ta disse tekstene bokstavelig. Så når ikke-muslimer hører at korantekster ikke kan tolkes, blir mange urolige. Men er det virkelig slik muslimene selv ser på Koranen?

Det stemmer ikke at man ikke tolker korantekster i islamske religiøse tradisjoner. Det finnes tvert imot et omfattende tilfang av forskjellige utlegninger og eksegeser om hva tekstene betyr eller kan bety. Noen har foreslått at det i muslimsk tolkningspraksis kan skilles mellom kumulativ og moderne tolkning, der den første forholder seg nært til tradisjon og historie, mens den andre er representert ved ulike reformbevegelser, for eksempel muslimske feminister. Den sistnevnte tolkningsmåten ser gjerne forbi de historiske og tradisjonelle tolkningene og bringer nåtidens spørsmål tettere inn i lesningen.

Sure 4:34

«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart. Dem som dere frykter oppsetsighet fra, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk. Hvis de så er lydige, så forfølg ikke saken. Gud er opphøyet, stor.»

NÅR MUSLIMER LESER BIBELEN OG KRISTNE LESER KORANEN

Hva skjer når en kristen leser Koranen, eller en muslim leser Bibelen? Hva kan skje hvis kristne og muslimer leser bibel- og koran-tekster sammen? For noen år siden forsket jeg på en gruppe kristne og muslimske kvinner i Norge som leste, samtalte om og diskuterte tekster fra Bibelen, Koranen og hadith (samlinger av tekster som refererer til Muhammeds liv og lære). Blant teksten som ble lest fra henholdsvis Det nye testamentet og Koranen, var 1. Timoteus 2, 8–15 og Sure 4:34, som i begge tradisjoner har vært brukt til å legitimere mannens herredømme over kvinnen. I teksten fra Det nye testamentet står det blant annet at kvinner skal «tie i forsamlingen» og at de skal «bli frelst gjennom barnefødsel». I teksten fra Koranen står det at «mannen er kvinnens formynder», og at dersom kona er ulydig, skal mannen «sende dem til sengs og gi dem stryk».

Alle leserne, både de kristne og de muslimske, slo fast at denne suren var en utfordring. De beskrev hva de tenkte og følte når de leste eller hørte den. De kristne kvinnene ga uttrykk for sinne og oppgitthet, og at de ikke forstod hva suren egentlig formidlet. Teksten var på mange måter «stengt» for dem, siden de ikke fant igjen sine egne etiske idealer i den. De muslimske kvinnene hadde arbeidet med denne suren gjennom lang tid. Sure 4:34 er en tekst alle muslimer jeg har møtt kjenner godt til, og mange muslimske feminister har strevd med dens ordlyd i forhandlinger mellom feministiske idealer, muslimsk trospraksis og Koranen.

Alternative tolkninger av suren er blitt utarbeidet, blant annet har det arabiske begrepet qiwama – gjengitt som «formynder» i den norske gjengivelsen fra 1980 – blitt drøftet. De muslimske kvinnene henviste til kjente muslimske feminister når de foreslo at qiwama burde representere et kjønnsnøytralt prinsipp om at den sterke i en relasjon bør ha ansvaret for å hjelpe den svake. Rollene kan alternere, og det ble tatt utgangspunkt i moderne norske muslimske familier: Dersom bare kvinnen har en betalt jobb, er det rimelig at partene deler på hennes inntekt selv om mannen i islamsk tradisjon tradisjonelt har hatt forsørgeransvaret (også ofte begrunnet med utgangspunkt i sure 4:34). Dersom begge jobber, er det rimelig at partene deler på ansvaret for barn og husarbeid. Når disse refleksjonene ble delt i gruppa, åpnet teksten seg også for de kristne kvinnene.

Den delen av sure 4:34 som synes å innebære at en ektemann i visse tilfeller har rett til å straffe hustruen fysisk, ble også grundig diskutert. Alle tok avstand fra vold i ekteskapet, og både de kristne og de muslimske leserne understreket at fysisk og psykisk vold måtte sidestilles. Når de muslimske kvinnene forsøkte å gi denne delen av suren mening, sa enkelte av dem at skilsmisse langt var å foretrekke fremfor å bli i et voldelig forhold. De uttrykte også det problematiske ved at kvinner tradisjonelt har hatt for liten innflytelse på tolkningsarbeidet med Koranen og hadith. De ville utfordre hvem som hadde autoritet til å tolke tekstene på vegne av fellesskapet, og sa at muslimske menn som bruker Koranen til å skaffe seg makt over kvinner, misbruker islam.

De kristne kvinnene som leste sure 4:34, uten spesielle forkunnskaper, var avhengige av sine muslimske samtalepartnere for å finne en mening de kunne akseptere.Teksten gikk fra å være noe de ikke greide å respondere på til å bli noe de kunne diskutere, takket være perspektivene og kunnskapen som ble brakt inn. Lesningen til de muslimske kvinnene var preget av flere viktige tolkningsgrep: For det første tok de et moralsk ansvar for teksten: Vissheten om hvordan den kunne misbrukes, gjorde at de gikk grundig til verks. For det andre fant de meningen med verset i en slags forhandling mellom forståelsen av ordene og sine egne etiske prinsipper, grunnfestet i islam og Koranen, som gikk ut på at alle mennesker er like mye verdt. De muslimske kvinnene avviste ikke Koranen som autoritet og rettesnor for livet, nettopp fordi de i Koranen fant et budskap om menneskelig likestilling og guds ønske om rettferdighet.

Spørsmålet om leserens ansvar for Koranen er beslektet med andre spørsmål, som «Hvordan skal vi lese Koranen fra ulike posisjoner?» og «Hvem har rett til å tolke korantekstene?» Vi kan lese Koranen som en hvilken som helst annen tekst, eller vi kan nærme oss den med en forventning om å bli opplyst, beveget eller provosert. Koranen er blitt en del av det norske samfunnet, og vi er mange som trenger mer kunnskap om bokens innhold. Noe av det mest verdifulle vi ikke-muslimer kan gjøre i denne sammenhengen, er derfor å lese Koranen sammen med muslimer. Muslimer kan også gi bibellesere et nyttig utenfrablikk på våre kjente bibeltekster. Slik kan vi la oss utfordre og engasjere av hverandre, og finne frem til et fellesskap der vi verken avfeier Bibelen eller er redde for Koranen.

1. Timoteus 2, 8–15
8. Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette.
9. Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær,
10. men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige.
11. En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg.
12. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.
13. For Adam ble skapt først, deretter Eva.
14. Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.
15. Men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet.

I en tid der religion stadig oftere blir betraktet som avgjørende for hvem man er og hvor man hører hjemme, er det helt nødvendig å skape rom og sammenhenger der fellesskap på tvers av religiøs bakgrunn kan oppstå og blomstre. Å lese bibel- og korantekster sammen kan bety å dele sin trospraksis og historie på en måte som gjør at mangfoldet i menneskelige erfaringer kommer til syne. Kritikere av slike prosjekter kan hevde at det truer deltakernes religiøse identitet og tilhørighet, og at det kan føre til forvirring og religionsblanding. Som et svar på dette er det fristende å sitere religionsforskeren Max Müller, som sa: «He who knows one, knows none», altså at den som kun kjenner én religion, i virkeligheten ikke kjenner noen religion – inkludert sin egen.