Koranen og naturvitenskap: Kan de to forenes?

­Islam is an indistinguishable union of spiritual and temporal, it is the reign of dogma, it is the heaviest chain that humankind has ever borne

-Ernest Renan

I 1883 holdt filosofen Ernest Renan en forelesning på Sorbonne-universitetet der han dekonstruerte forestillingen om "islamsk vitenskap". Riktignok hadde det eksistert begavede muslimske filosofer som Avicenna (980–1037) og Averroes (1126– 1198), innrømmet Renan, men å hedre deres religiøse bakgrunn var som å hedre Galileos katolisisme. De tenkte på tross av, og ikke på grunn av, omgivelsenes religiøsitet.

I denne sammenligningen lå en anerkjennelse av at andre religiøse systemer også har motsatt seg vitenskapelig tenkning gjennom historien. Men islam var mer dedikert enn andre religioner i forfølgelsen av den frie tenkningen. Beviset på dette var den begredelige underutviklingen i muslimske land. Ikke bare er religionen «menneskehetens tyngste lenke», men muslimen nærer åpenbart en dyp forakt for utdanning og vitenskap – for alt det som utgjør den europeiske ånd.

Ernest Renan ble kritisert av en rekke samtidige muslimske intellektuelle. De hevdet at det ikke var religionen i seg selv, men den religiøse ortodoksien som lammet vitenskapelig utvikling og nytenkning i muslimske samfunn. Selv om de var enige om diagnosen, rådet uenighet om den beste behandlingen. Den mest radikale løsningen ble fremmet av teologen og juristen Syed Ahmed Khan. Han foreslo å stryke alle vers i Koranen som stod i direkte motsetning til den fysiske virkeligheten. Ettersom Koranen er Guds ord og vitenskapelige sannheter utvilsomt er korrekte, må ethvert misforhold mellom disse være tilsynelatende og ikke ekte. Dersom muslimen virkelig tror at hans religion er sann, skrev Khan, må han fryktløst møte vestlig kunnskap og moderne forskning slik hans forfedre møtte gresk filosofi.

Den muslimske ideologen og politiske aktivisten Jamaluddin Afghani var mer pragmatisk i sin tilnærming. Det var ikke Skriften, men de skriftlærde som var barrieren mot moderniteten. Strebenen etter å beskytte sin etniske, nasjonale og religiøse egenart hadde skapt
en aversjon mot moderne, vestlig vitenskap. Derfor måtte resepten være holdningsendring. Det var nødvendig for ikke-vestlige å forstå at vitenskap og fritenkning var like mye Østens som Vestens arv. Derfor søkte han stadig etter hjemlige kilder for intellektuell og kulturell inspirasjon. I den «islamske gullalderen», perioden mellom det 8. og 13. århundre, fant han begge deler.

I Bagdad på begynnelsen av 800-tallet utviklet matematikeren al-Khwarizmi algebraen etter å ha studert greske og indiske skrifter om geometri inngående. Noe senere var al-Razi den første til å beskrive vannkopper, mens al-Haitham rundt år 1000 forfattet det første omfattende verket i optikk. Avicenna leflet med alt fra teologi til fysikk, mens Averroes påvirket middelalderens store vestlige filosofer. Det var med henvisning til disse storhetene at Afghani tilbakeviste påstanden om at muslimen forakter vitenskapen. Selv om Afghani var kritisk til det som nå kan betegnes som orientalisme, var han like kritisk til religiøs dogmatisme. Å tro at religion omfatter all kunnskap, binder mennesket til dogmene slik oksen er bundet til plogen, slik han så det.^{Habib, Irfan. 2000. «Reconciling science with Islam in 19th century India». Contributions to Indian Sociology.}

KORANENS VITENSKAPELIGE «MIRAKLER»

Majoriteten av verdens muslimer mener i dag at det ikke eksisterer noen konflikt mellom religion og moderne vitenskap, og land med muslimsk majoritetsbefolkning satser på naturvitenskapelige disipliner: Iran er i verdensfronten i stamcelleforskning, i løpet av århundrets første tiår økte antallet tyrkiske publikasjoner fra 5000 til 22 000, og saudiske King Abdullah University of Science and Technology (KAUST) ble i 2009 åpnet med en prislapp på 20 milliarder dollar. Men hva er årsaken til denne satsingen?

Ifølge Det muslimske brorskapets tidligere talsmann Kamal El Hebawi tjener vitenskap tre funksjoner i et samfunn: For det er første er naturvitenskapen utgangspunktet for teknologi som øker menneskets livskvalitet, for det andre kan vitenskap og teknologi bli brukt til å hindre angrep mot ens nasjon, og til slutt er vitenskapen nødvendig for å styrke den religiøse overbevisningen. «Jeg oppfordrer alle forskere til å studere Koranen, for gjennom den kan de lære mye om vitenskapelige tema», har Hebawi sagt.^{Mahmood, Ehsan. 2006. «An Islamist Revolution». Nature.}

Siden det forrige århundret har moderne vitenskap blitt brukt for å bekrefte og bevise Koranens guddommelige opphav. Årsaken er at denne 1400 år gamle boken tilsynelatende inneholder påstander og beskrivelser som først nylig har blitt oppdaget gjennom forskning. Interessen for Koranens vitenskapelige mirakler har ført til en industri av bøker, konferanser og spesialiserte institusjoner. Katalysatoren for denne interessen var kirurgen Maurice Bucaille, som i 1978 utga The Bible,The Qur’an and Science.

I boken gjennomgår han i detalj de hellige skriftene og setter dem opp mot hverandre og mot moderne vitenskap. Tidlig i kapittelet om Koranen konkluderer Bucaille at forholdet mellom Koranen og naturvitenskapen kan defineres som harmonisk. «Mens jeg fant betydelige feil i Bibelen, kunne jeg ikke finne én eneste feil i Koranen», skriver han, og fortsetter: «Jeg måtte stanse og spørre meg selv, dersom en mann har forfattet Koranen, hvordan har det seg at han i det 7. århundre nedtegnet det som først i dag anerkjennes som vitenskap?»^{Maurice Bucaille: The Bible, The Qur’an and Science, s. 83.} Vitenskapen han refererer til, er blant annet moderne astrofysiske forklaringer på universets opprinnelse. I dag vet vi at universet utviklet seg fra et uendelig lite, tett og varmt punkt der all materie var samlet, og som brått begynte å ekspandere og samtidig falle i temperatur. I Koranen heter det:

'Så drog Han til himmelen, som var røyk og damp, og sa til den og til jorden: «Kom igjen, godvillig eller motvillig!» De svarte: «Vi kommer godvillig.» (41:11)'

'Innser ikke de vantro at himlene og jorden var en tett masse som Vi rev fra hverandre? (21:30)'

Andre vers i Koranen omtaler menneskets tilblivelse:

'La mennesket betenke hvorav han ble skapt. Han ble skapt av en frembrytende væske, som kommer fra mellom lendene og brystbenet. (86:5–7)'

'Senere la Vi ham som en sæddråpe i sikker forvaring. Så gjorde Vi dråpen til en kime, dette til det minste foster, og i fosteret formet Vi knokler, og knoklene dekket Vi med kjøtt. Så frembrakte Vi ham som en ny skapning. Velsignelsesrik er Gud, den beste skaper! (23:13–14)'

Området mellom lendene og brystbenet blir tolket som testiklenes plassering i ryggen under fosterlivet. Den sikre forvaringen er mors livmor og kimen er embryoet. At Muhammed som verken kunne lese eller skrive var i stand til å dele detaljer om astrofysikk og embryogenese er ikke annet enn mirakuløst, mener bucaillistene. Men det er ikke bare kosmogoni og embryologi som omtales i Koranen:

'De er som mørket i havets dyp, dekket av en bølge, og atter en bølge, og så skyene, mørke på mørke. Om noen strekker frem hånden, kan han nesten ikke se den. Den Gud ikke gir lys, han har intet lys. (24:39–40)'

All kunnskap om moderne oseanografi, blant annet at naturlig lys ikke penetrerer dyphavet, har sitt grunnlag i undersøkelser som startet først på 1800-tallet. Så hvordan kunne Muhammed forutse havdypets mørke fra den arabiske ørkenen over tusen år tidligere?

VANNETS «HELBREDENDE KRAFT»

Bucailles betraktninger om de vitenskapelige miraklene i Koranen vant gjenklang hos troende over hele verden. Boken ble oversatt til arabisk, persisk, tyrkisk og urdu, og Maurice Bucaille holdt foredrag over hele den muslimske verden. Blant hans etterfølgere i nyere tid er Nidhal Guessoum, professor i fysikk ved Det amerikanske universitetet i Sharjah i De forente arabiske emirater, som har gjort det til sitt livsprosjekt å gjenopprette respekten for vitenskapelige metode i den muslimske verden. For spranget fra å finne vitenskap mellom koranversenes linjer til å bruke Koranen som et vitenskapelig utgangspunkt, har vist seg å være svært kort. I 1983 ble «Kommisjonen for vitenskapelige tegn i Koranen» grunnlagt i Saudi-Arabia. De siste årene har kommisjonen arrangert konferanser som tiltrekker seg politiske ledere, forskere, akademikere, geistlige og engasjerte lekfolk. Den åttende konferansen ble arrangert i Kuwait for ti år siden. Temaet var hvordan vann påvirker koranresitasjonens helbredende kraft. Innlederne var altså alle enige om at Koranen hadde en helbredende effekt, jamfør verset: «Si: ’[Koranen] er ledelse og legedom for dem som tror.’» (41:44). Noen av deltagerne hevdet at det å resitere vers over vann ville endre vannmolekylenes struktur gjennom elektromagnetiske bølger, og at det var denne endrede strukturen som virket helbredende. Andre igjen mente at koranresitasjon trigget en hukommelse i vannet som så virket terapeutisk. En av deltagerne hadde utviklet et apparat som kunne ekstrahere den helbredende energien fra både Koranen og vannet.

VITENSKAPENS KAMELER

Vitenskap handler om å avsløre usannheter, ikke om å lete etter sannheter. Sistnevnte fører til bekreftelse av egne fordommer – i verste fall et apparat som ekstraherer energi fra Koranen. Fokuset på vitenskapelige mirakler er dessuten retroaktivt.Vitenskapens formål må være å utvide menneskets kunnskapsgrunnlag. Gjør man dét hvis man med et forstørrelsesglass i hånden forsøker å finne Higgs-bosonet i Koranen? Mange muslimer forakter verken utdanning eller vitenskap, men har definitivt bundet seg til dogmene
og plassert vitenskapen i religionens tjeneste. Dersom forestillingen om vitenskapen og islams forenelighet baserer seg på idéen om at Koranen bekrefter vitenskapen – hva skjer når forskning avdekker sannheter som er i strid med islams lære?

Møtet med evolusjonsteori illustrerer splittelsen mellom vitenskap og tro. I Tyrkia har utdanningsdepartementet foreslått en ny læreplan for den videregående skolen, der alt om evolusjonsteori og darwinisme er fjernet. Likeledes kan unge muslimske nordmenn på Islam Nets websider lese at det er uenighet om evolusjonsteoriens validitet. Koranens skapelsesfortelling hevder at Gud skapte det første mennesket av leire – moderne utviklingslære er derfor en drøy kamel å svelge for mange troende muslimer.

Homofili er en annen slik kamel. Nyere epigenetisk forskning fører oss stadig nærmere en biologisk forklaring på fenomenet. Forskere antar i dag at overføringen av ulike genetiske markører bidrar i utviklingen av en bestemt legning. Likevel mener majoriteten av muslimske lærde at homofili er et psykologisk avvik som kan kureres ved bønn og disiplin. Den eneste måten å «forene» islam og vitenskap på er derfor å skille dem fra hverandre. Religionen tjener én funksjon, og vitenskapen en annen. Når rollene blandes, går det utover vitenskapens integritet, og fører til en selektiv vurdering av vitenskap der lære som utfordrer troens fundamenter, blir erklært forbudt.

Nettstedet Islamqa.info ble i 1997 grunnlagt av teologen Muhammed al-Munajjid, og har i løpet av de siste tjue årene blitt den mest populære islamske nettsiden globalt. På siden blir filosofi beskrevet som «farlige falskheter som søker å bekjempe religiøs tro gjennom logikk». «Filosofi», står det, «forvirrer den rettskafne i fornuftens navn.»^{Islam QA: Ruling on studying philosophy: islamqa.info/en/88184}

Men forfatteren glemmer at det er gjennom fornuft at muslimen kan erkjenne Gud.