Konsentrasjonen krever en ensomhet og indre glød, som verdensstjerner dyrker for å utvikle seg. Først når det fungerer, vil han dele. – Man må ha noe man gløder for i livet. Det har jeg heldigvis, sier Leif Ove Andsnes i samtale med Alf van der Hagen

– Bildet kan være fint, men det må være noe der som gir
en spenning, noe som gjør at man kommer tilbake til bildet. Ellers er det ikke kunst. Da blir det bare dekorasjon, sier Bjørn Ransve. Han har i 20 år holdt en lav profil som kunstner,
men nå vil han «gjenoppstå» – og han har dårlig tid.

Ingvar Ambjørnsen i en lang samtale med Alf van der Hagen om det han har snakket lite om tidligere: den transelignende tilstanden han opplevede som barn, rus, Gud, LSD, drivet etter å komme bak fasader for å få et glimt av verden bak det ytre.

Hodet er fullt av kaotiske tanker. Han må disiplinere seg for å skrive. Lars Saaby Christensen i en lang samtale med Alf van der Hagen om det som driver ham. Som alvorlig kreftsyk skrev han romanen der han tok avskjed som forfatter. Men han skriver fortsatt: En ny og annerledes bok er på vei.

– I sjamanismen finnes transen, overskridelsen, og i noen av sangene mine åpner jeg en dør inn til den, sier Mari Boine. Hun vil avmystifisere den samiske åndelige tradisjonen.

– Moralen kommer innenfra, ikke fra noen ytre ­guddom, mener biolog og ateist Dag Hessen. Men hvordan skulle verden kunne oppstå fra intet? Nei, der finnes det et lite smutthull for en Gud, mener han. Eller for en kraft som vi ennå ikke kjenner.

– Jeg er helt åpenlys moralist. Jeg tror det er lurt å ha idealer, sier Tor Åge Bringsværd. Forfatteren, som sammen med Jon Bing introduserte science fiction i Norge på 1960-tallet, omtaler seg selv som frihetlig sosialist.

Hun hadde krysset en grense, med rus, og tror skammen var nødvendig for å få henne på plass igjen. – Selvfølgelig var det vondt, men skamløshet er mye verre, sier Maria Kjos Fonn i samtale med Alf van der Hagen.

Det fins bøker som holder liv i andre mennesker og forfattere som forvandler angst og kaos til mening og innhold.

Som verdenskunstner i en trøndersk provins maler Håkon Bleken sorg og uhygge, motstand og skjønnhet.

I en lederkarriere teppelagt med sterke menn som har vært uvenner, er Ellen Horn stolt av at hun har fått flere av dem til å samarbeide. Hun er opptatt av forsoning, og det store Vi.

Erik Poppe har aldri vært redd for store følelser eller etiske spørsmål. Men nå vil han redusere virkemidlene.