– Ingen har vært på den andre siden. Vi er alle søkere, ingen kjenner det endelige svaret. Når kristendommen eller islam påstår at de har funnet det endelige svaret, tror jeg ikke på det, sier Boine.
Gregor Hohenberg
– Jeg er en formidler av den sjamanistiske kraften
Jeg har i mitt liv arrangert to konserter med Mari Boine, sist gang var på Kunstnernes Hus i 2002, under lanseringen av Brita Pollans antologi Noaidier i serien Verdens Hellige Skrifter, som jeg den gang var redaktør for. Pollan hadde samlet tekster om den samiske sjamanistiske tradisjonen. Og Mari Boine sang. Ikke bare sang, hun fløy. Vi hadde bygget en liten scene, en platting av gule bruskasser av plast nederst, og tunge plater oppå.
– Og der sto du og sang din beste låt, «Goaskinviellja»: «Ørnebror, Ørnebror, når får jeg fly med deg igjen? Oppe hos oss under nordlige stjerner så jeg dine brødre fly ... så jeg dem slippe seg under stjernene. De ba meg spørre hvem, hvem buntet dine vinger så hardt? Ørnebror, Ørnebror. Når får jeg fly med deg igjen?» Husker du?
– Jeg vil gjerne at folk skal oppdage det fantastiske jeg selv har oppdaget. Fordi denne musikken har healet meg, den har vært medisin, sier Mari Boine, her i aksjon på Rockefeller. Foto: Privat
– Jo, jeg husker godt den konserten, for det var der denne sangen begynte å utvikle seg. Jeg tillot meg å improvisere, og bli med dit hvor sangen ledet meg.
– Det var som om du løp, fremoverlent, og så begynte armene dine å rotere som vinger. Det virket som du gikk inn i en transe. Og du svevet. Lettet fra podiet. Det var så intenst at jeg var redd den spinkle scenen ville knekke sammen!
– Mens jeg var lykkelig uvitende om at jeg bare sto på bruskasser!
– Det var noen magiske minutter, hvor du transcenderte et eller annet. Du gjorde faktisk det?
– Den sangen er like magisk den dag i dag, hver gang jeg gjør den. Men det startet der. Det er en fantastisk sang å …
– ... hengi seg til? Eller hva er det som skjer?
– Jeg kommer jo fra en kultur som er sjamanistisk, men jeg visste ingenting om den da jeg var liten. Det ble aldri snakket om den, jeg ante ikke at vi hadde den arven. Senere har jeg hatt læremestere. Og etter hvert har disse sangene tatt meg med inn i en verden. For i sjamanismen finnes også transen, og i noen av sangene mine åpner jeg en dør inn til en transe jeg tør å bli med på. Jeg stoler på at jeg takler det, og at mitt publikum også takler det. Jeg er opptatt av å avmystifisere alt åndelig og sjamanistisk. Jeg har en åndelig side, men jeg har også en rasjonell side. Når man går inn i denne andre bevissthetstilstanden, åpnes det en dør inn til et sted som alle har muligheten til å nå inn til. Vi har det alle i oss.
– Hva er det for et sted?
– Det er et sted hvor man kan lade batteriene. Rett og slett. Fordi vi trenger åndelig opplading. Den vestlige verden som vi er en del av, er så ensidig rasjonell. Men mennesket blir slitent av bare å være rasjonelt. Ja, jeg tror at mange mennesker er fascinert av min musikk fordi de har en lengsel etter noe de er blitt fratatt.
– Noe de er blitt fratatt, men opprinnelig var en del av?
– Ikke sant. Jeg turnerer hele Europa, og folk kommer til meg og sier: «Du åpner dører til glemte drømmer. Noe rører seg inni meg, men hva er det? Jeg er jo ikke samisk!» Kanskje vi har fått beholde en arv, som er en universell arv. Vi har ikke mistet kontakten med den. Som musiker er jeg heldig som får holde på med dette.
– Når du går opp på scenen, hva skjer med deg? Blir du en annen?
– Jeg er den samme, men når jeg åpner den døren, blir jeg en formidler av noe som bare flyter gjennom meg. Det er fantastisk, for jeg kan være sliten, jeg kan tenke at i dag orker jeg ikke. I dag skjer det ingenting. Men så åpner jeg munnen, og musikken flyter og fyller rommet med magi. Det er en gave. Noe som bare skjer av seg selv.
Artisten Mari Boine er ingen sjaman, men hun er en formidler av sjamanistisk kraft gjennom musikken. Likevel tok det lang tid før hun fikk sin første samiske tromme. Foto: Tor Ivan Boine
– Hva slags menneskesyn trekker du ut av den erfaringen? At vi kan gå inn i noe vi er en del av, men har glemt? Har vi en sjel? Hva er dette man kan gå inn i?
– For meg er det helt klart at vi har en sjel! Folk som ikke tror de har en sjel, må ha det fryktelig kjedelig. I vår kultur ... i mange sjamanistiske kulturer tror man at vi faktisk har mange sjeler. Du er i kontakt med en sjel om natten når du sover og drømmer. Og vi har en sjel som er knyttet kroppen, til skjelettet. Men vi har også frisjelen, som sjamanismen er opptatt av. Det er sjelen du kan sende av sted hvis du skal hjelpe noen. Hos Brita Pollan har jeg lært at hvis noen ble syk, trodde man i samisk kultur at det skyldtes at noen i dødsriket savnet den levende. Savnet sitt barn, sin slektning, sin mor eller far, og derfor ville hente den levende over til dødsriket. Da gjaldt det for sjamanene å hente tilbake sjelen som var forsøkt hentet over til dødsriket. Det var sjamanens oppgave, for sjamanen var den som kunne bevege seg mellom vår verden og dødsriket. Noen ganger gikk det ikke bra, og da havnet sjamanen selv i dødsriket.
– Det var altså risikabelt å være sjaman?
– Ja, dette er heftige ting. I dag er det mange som vil være sjamaner, og de går på kurs for å lære. Men i den samiske kulturen var dette noe man absolutt ikke ville. En sjaman var utvalgt, og man visste at det innebar et liv med mange prøvelser. Nei, dagens lettvinte sjamanist-lengsel ... folk vet ikke hva de holder på med. Jeg mener at mye av flørtingen med sjamanisme kan være direkte farlig.
– Er du selv en sjaman?
Jeg er ikke en sjaman. Det er mange som kommer til meg på turnéene og vil ha meg til guru, eller ha meg som sjaman. «Men jeg er ingen sjaman», sier jeg. «Jeg er en artist.» Men det finnes en sjamanistisk kraft og rytme i min musikk. Nei, jeg er ingen sjaman. Jeg er en formidler av den sjamanistiske kraften.
Den vestlige verden som vi er en del av, er så ensidig rasjonell.
– Og det vet du?
– Det vet jeg.
– Hvordan merket du det første gang?
– Det gikk gradvis. Jeg var jo et ungt menneske med null selvtillit. Jeg gikk på lærerskolen, full av sosial angst. Etterpå har jeg skjønt mer om hvordan vi mennesker fungerer. Noen av oss er veldig sensitive. Vi fanger inn alt. Jeg var et ungt menneske med antenner alle veier, og jeg trodde at alt som gikk igjennom meg var mitt eget. Inntil jeg skjønte at noe av det jeg fanget opp tilhørte andre. Det ble en læring i å begynne å skille.
– Jeg har lest at du slet mye i ungdommen, både med angst og med en opplevelse av ikke å høre til. Lå det bak her et sted?
– Det å vokse opp i et strengt læstadiansk hjem midt i Sameland, var jo å vokse opp i en kjempekonflikt. Jeg som et sensitivt barn tok inn alle motsetningene mellom det samiske og alt dette min far prekte om ...
Jeg er opptatt av å avmystifisere alt åndelig og sjamanistisk.
– Var han predikant?
– Han var ikke av de største predikantene, men han var en som prekte og moraliserte over alt som var synd. Det å joike, å høre på musikk, alt var jo synd. Men å tilhøre en kultur som du ikke får tilgang til fordi den er demonisert, er jo kjempeforstyrrende for et barn. Og etter hvert blir du hjernevasket.
– Du vil si det sånn?
– For meg var det sånn. Da jeg var 20 år gammel hadde jeg hørt så mye negativt om joik, at jeg skrudde av radioen hvis det kom joik ut av den.
– Var du kristen?
– Jeg prøvde vel. Jeg tror jeg virkelig prøvde å være kristen, fordi det var det jeg skjønte de ville.
Mari Boine vokste opp i et strengt kristent, læstadiansk hjem der joik ble sett på som synd. Det var en streng ånd i hjemmet, men ikke hele tiden. For de sang salmer hver dag. Foto: Gregor Hohenberg
– Var din far omvendt til kristendommen, eller kom han selv fra lang læstadiansk tradisjon?
– Jeg tror hans mor var kristen. Men for å forstå hvorfor akkurat min familie ble så kristen, må man kanskje gå tilbake til Kautokeino-opprøret midt på 1800-tallet. Mange familier ble stigmatiserte fordi de var med på opprøret. Jeg tror en del av min slekt også var med. Det er ikke bevist, men jeg har sett at mange het Spein. Og jeg vet at mine besteforeldre på fars side flyttet derfra til Karasjok, kanskje for å komme unna? For mange av disse familiene ble det viktig å få sine barn kristne, for aldri å bli mistenkt for å gjøre opprør. Så faren min brukte hele livet på å få oss kristne. Og så kommer jeg med den sjamanistiske musikken, og broren min begynner å heale.
– Stakkars mann.
– Det er ikke rart foreldrene mine døde da de bare var 67 år!
– Når oppdaget du din egen, samiske stemme?
– Da var jeg 24 år. Men helt siden barndommen visste jeg at mine foreldre likte at jeg sang salmer. De elsket å høre meg synge salmer ...
– Du fikk ikke høre joik, for det var djevelens musikk. Men du hadde ikke vært plateartist i mer enn seks år da du bidro på Kirkelig Kulturverksteds legendariske album Salmer på veien hjem (1991), sammen med Ole Paus og Kari Bremnes. Der sang du blant annet Brorson-salmene «Mitt hjerte alltid vanker» og «Den store hvite flokk» på samisk. Det er utrolig sterkt å høre de opptakene den dag i dag. Selv om du ble påtvunget dem som barn, må disse salmene ha satt dype spor i deg? Du får jo frem et lys og en skjønnhet i dem?
– Men det som skjedde før vi spilte inn den salmeplaten, var at faren min døde. Begge mine foreldre var strenge, men de sang alltid salmer. Det var en streng ånd i hjemmet, men ikke hele tiden. For de sang salmer hver dag. Når min mor vasket opp, når hun jobbet på kjøkkenet, når de var i fjøset, når de var på elva og hentet laks, alltid sang de salmer. Det er fint å tenke på. Ingen av dem hadde noen utdannelse. Men de sang salmer hele tida, slik at vi barna fikk et helt naturlig forhold til det å synge. Men joiken ble forbudt. Ikke bare var den stygg, men den tilhørte djevelen. All annen musikk var også synd. Det eneste som var lov på samisk var salmer. Klart jeg fikk et kjærlighet/hat-forhold til dette. Mine foreldre var hele tiden plaget av at jeg begynte å opptre og turnere. De ville ha meg til å slutte med det.
Musikken flyter og fyller rommet med magi.
– De var vel livredde? Fryktet at det skulle gå til helvete med deg?
– De var overbevist om det. Min far ble syk rett etter at jeg fikk min første Spellemannspris, for Gula Gula, i 1990. Han hadde aldri før sett meg synge offentlig, men han og min mor så på TV da jeg fikk prisen og sang en av mine sterke sanger. To dager etter fikk han hjerteinfarkt. Dette skjedde i januar. Han var syk hele det halvåret. I juli ble han innlagt og skulle opereres. Da legene oppdaget at han var min far, sa de: «Du må få Mari til å komme og synge her.» Faren min inviterte meg, men da jeg kom og skulle synge, forlangte han at jeg kun skulle synge salmer. Da bare gikk jeg. «Jeg går», sa jeg. Man kan si at det var en religionskrig mellom oss.
– Du var sint?
– Egentlig ikke sint, men jeg kjente at det var en kamp mellom meg og ham. Jeg ville at han skulle akseptere joiken og sjamanismen som min arv. Han ville at jeg skulle omfavne kristendommen og kun den. Det gikk jo ikke. I så fall måtte jeg tatt livet av halvparten av meg selv.
– Kunne ikke du bare latt han være han, og kunne han bare latt deg være deg?
– Selvfølgelig tenker jeg det i ettertid, men jeg var ung og mer rebelsk. Der og da klarte jeg ikke det. Og noen uker etterpå døde faren min. Jeg hadde lenge en sorg over at jeg ikke fikk sunget for ham før han døde. Derfor tenkte jeg at jeg i hvert fall skulle glede min mor med å lage denne platen med salmer. Men så dør også hun noen uker før plata kommer ut. Det hele er ganske trist.
– Læstadianernes salmer er kanskje likevel ikke så forskjellige fra joiken? Jeg var i Tromsø under årets filmfestival og snakket med danseren og regissøren Elle Sofe Sara. Hun har laget film om «rørelse», eller Lihkahusat, som er navnet på en ekstatisk transetilstand som de troende opplevde i de læstadianske menighetene, når de ble «tatt av Ånden».
– Og dette vokste jeg opp med! Det er jeg glad for. Plutselig begynner folk i bedehuset å danse og nærmest forsvinne inn i en annen verden.
– Hvordan vil du beskrive det?
– Det må være en rest fra sjamanistisk ritual som de har måttet forlate og siden har glemt. Men likevel pipler det igjennom, alt som er blitt undertrykt og forbudt. Jeg er sjeleglad for at jeg vokste opp med rørelsen. Vi var på bedehuset, og det var preken på preken, men på slutten begynte de å synge salme etter salme, de begynte å holde rundt hverandre og gi syndenes forlatelse. Noen ganger hoppet og danset de, jeg var kanskje ti år og jeg elsket det. Mange jeg kjenner som vokste opp med det samme, var livredde. De likte det ikke. Jeg husker at jeg elsket det.
– Ingen har vært på den andre siden … vi er alle søkere, ingen kjenner det endelige svaret. Når kristendommen eller islam påstår at de har funnet det endelige svaret, tror jeg ikke på det, sier Boine. Foto: Gregor Hohenberg
– Jeg hadde aldri hørt om dette fenomenet før jeg så filmen til Elle Sofe Sara ...
– Ikke? Er det ikke rart, i samme land? Du må høre en sang på cd-en Sterna Paradisea som jeg spilte inn i Sør-Afrika i 2009, den heter nettopp «Lihkahusat (Entranced)». Der prøver jeg å gjenskape denne transen jeg husker så godt fra barndommen. Men etter hvert begynte det å komme folk utenfra, sosialantropologer og andre, som ville studere disse forsamlingene. Dermed ble det mindre rørelser. Folk følte seg gransket og beglodd, og dermed forsvant det. Jeg må ha vært åndelig allerede som barn, for jeg husker sorgen og tomheten jeg følte da det forsvant. Det var som om et hjem ble borte. Det er vel dette jeg prøver å gjenskape på hver konsert. Jeg er ikke helt fornøyd før folk kommer i en slags transe!
– Men dine aller første låter var mer politiske enn åndelige?
– Mine første sanger og melodier har ikke den åndelige dimensjonen. De var hodebaserte, mye sinne, mye kamp. Først på lærerskolen begynte jeg å lære om samisk historie, takket være dyktige lærere. Samtidig foregår Alta-kampen og det er mye oppmerksomhet om samene i riksmediene. Det tvang meg jo til å tenke. Hva er det som skjer, hvorfor har jeg en forakt for min egen kultur? Hvorfor skal jeg ikke lære mitt barn samisk? Hvor kommer det her fra? Tingene begynte å falle på plass, og dette beskjedne mennesket ble så rasende at hun begynte å skrive sanger.
– Kampsanger?
– Kampsanger. Jeg begynte å skrive om å ta vare på det samiske. Men hva betydde det? Det betydde at jeg måtte gjøre meg kjent med min egen psyke, med min egen kultur, med min egen åndelige tradisjon. Dermed begynte de mer åndelige sangene å komme.
– Kom du inn i dette via andre som joiket? Traff du musikerkolleger som praktiserte en slik sjamanistisk formidling?
– Nei, det var lite sjamanistisk formidling på den tiden. Alt det sjamanistiske var jo lagt lokk på. Den første som begynte å røre borti det, var Ailo Gaup. Han betydde mye. Jeg leste hans bøker, møtte ham. Han utfordret meg til å bli med på trommereiser, men jeg var kjempeskeptisk. Han ga seg ikke. Men lenge holdt jeg Ailo på avstand. På én måte hadde jeg en kjemperespekt for det sjamanistiske, på en annen måte en dypt nedarvet redsel. For jeg visste jo at jeg provoserte en del av de kristne samene ved å ta opp det sjamanistiske. Da måtte jeg i kamp med mine egne. Det er ganske sørgelig at du må slåss med dine egne foreldre for å få tilgang til din egen kultur. Og det sørgeligste var at midt i den kampen, hvor jeg ikke ville høre på dem, og de ikke på meg, så døde de. Men det at de valgte å gå over på den andre siden, er likevel den største gaven de ga meg. Det er sikkert ikke alle som vil se det slik, men til en viss grad kan man velge. Tror jeg. Men jeg vet ikke. Man må kanskje ikke snakke så høyt om dette. Folk blir bare kjempeforvirret.
– Har du kontakt med dine foreldre? For å spørre rett ut?
– Ikke slik at jeg kan si at «nå snakker jeg med dem». Men i vår kultur kan man få meldinger via drømmer. Man kan ane når man får hjelp. «Okei, nå var de der.» Ikke at vi sitter og snakker sammen. Men jeg vet at de er der.
Det å joike, å høre på musikk, alt var jo synd.
– Stadig flere snakker om slike erfaringer. Dag Solstad skriver i første del av sin siste roman (2019) at Bjørn Hansen sitter i sin ettromsleilighet på Grønland og snakker med sine døde foreldre. «Indre samtaler med sine for lengst henfarne foreldre.»
– Så bra! For det er befriende å åpne for å snakke om slike ting. Det er tungt å skulle late som vi bare er rasjonelle. Derfor fikk jeg tidlig sansen for Carl Gustav Jung. I hans selvbiografi tør han å snakke om de døde slik folk i samisk kultur snakker om de døde. Det var en periode han var litt utenfor seg selv, jeg husker ikke detaljer, men han skriver om at de døde drar igjennom huset hans, uten at det var noe skrekk og gru. Bare det at han satte ord på at den dimensjonen finnes! Jeg kommer fra en kultur hvor dette er helt naturlig, og så blir jeg plassert i en vestlig verden hvor ... hvis man snakker om slikt, er det rett inn på mentalsykehus.
– Når fikk du din første samiske tromme?
– Det tok veldig lang tid. Ikke før nærmere tusenårsskiftet. Etter sangen «Gula Gula» ble til i 1989 kommenterte de to musikerne mine fra Kautokeino at jeg hadde begynt å slå på gitaren. «Hvorfor skaffer du deg ikke en tromme?» sa de. «Du vil jo spille rytme.» Nei, tenkte jeg, en sjamantromme kan jeg ikke ha. Det var for komplisert, det forholdet. Det gikk ti år før jeg skaffet meg en slik. I mellomtiden spilte jeg på en liten afrikansk djembe.
Fra feiringen av Samefolkets dag i Oslo rådhus. Mari Boine har sin gákti på. Foto: Gregor Hohenberg
– Innskriftene på disse trommene rommer jo en hel kosmologi og en teologi. Hva står det på din tromme?
– På min tromme er det bare en sol. Men på mange eldre trommer er det risset inn de forskjellige sfærene, det er underverdenen, det er midtverdenen som vi lever i, og den øvre verden. Dette har blant andre Brita Pollan skrevet mye om. Egentlig vil jeg bruke mer tid på å forstå dette, men jeg har hatt en annen tilnærming. Jeg kan ikke ordene og teoriene, for jeg har kommet inn i dette gjennom musikk og gjennom erfaringer. Sjamanisme er jo ikke en religion på linje med andre religioner, det er en livserfaring. Derfor vil jeg også ta med mitt konsertpublikum på den reisen og transen.
– Er det spesielle sanger du vet det skjer på?
– Ja, jeg vet hvilke sanger.
– «Goaskinviellja»? Ørnebror?
– Det er den, og så er det «Gula Gula», men egentlig er det på mange av låtene.
– Da improviserer både du og musikerne?
– Absolutt! Når vi kommer inn i den der rytmen … da er det som et tog. Og når det toget begynner å gå, vil vi ikke ut av det.
– Er det også som å fly?
– Det er absolutt å fly. Og det fantastiske er når vi får publikum med på den flyturen. Når folk ikke er redde, men tør å bli med. Jeg drømte jo som ung om å bli flyvertinne!
– Driver du og forkynner? Vil du misjonere?
– Nei.
– Er du sikker?
– Jeg er jo misjonærdatter, eller predikantdatter, så jeg fleiper med at jeg holder på å misjonere tilbake. Selvfølgelig vil jeg gjerne at folk skal oppdage det fantastiske jeg selv har oppdaget. Fordi denne musikken har healet meg, den har vært medisin. Sjeleføde.
Mine foreldre var hele tiden plaget av at jeg begynte å opptre og turnere.
– I intervjuer har du sagt at du bearbeider egne traumer gjennom musikken?
– Å ha vært kolonisert gir jo traumer som må bearbeides.
– Du har også sagt at hvis ikke du hadde musikken, hadde du vært på psykiatrisk sykehus. Dagbladet har sitert deg på det.
– Jeg sa at jeg kunne ha vært det. For jeg hadde så mye raseri i meg, og det har å gjøre med den kristendommen jeg vokste opp med. Strengheten. Det har å gjøre med ting jeg opplevde som barn, kanskje ting jeg ikke engang husker. Jeg var et skjelvende aspeløv av et menneske da jeg begynte med musikk. Jo mer jeg holdt på med den, jo sterkere ble jeg, jo mindre redd ble jeg. Det er å bli healet. Å bli hel. Ikke være redd.
– I 2012 utga Per Lars Tonstad en biografi om deg, med den fine tittelen Fly med meg. Minner jo om Sinatras «Come Fly With Me»! Men i den boken står det at du i perioder har brukt alkohol ganske aktivt?
– Ja, uten den hvilen alkoholen kunne gi, hadde jeg kanskje ikke vært her. Men nå har jeg lagt all alkohol på hylla. Jeg vil kjenne på hva livet er uten, jeg vil være til stede med hele meg.
– Hvor mye drakk du?
– Jeg drakk aldri fryktelig mye, men det var fantastisk fint å kunne ta noen glass, av og til betydelig mer. Det mangler ikke alkohol i våre miljøer, det er så vanlig at du fort kan bli alkoholiker. Og jeg syntes alkoholen var en fantastisk krykke. For jeg var redd for å være ute blant folk. Spesielt var det én periode rett etter mine foreldre var døde, og jeg hadde flyttet fra mine barn. Da var kunne jeg starte dagen med noen glass konjakk, for å holde smerten unna.
Boine kjemper samenes sak. Her snakker Ádne Somby og Mari Boine om undertrykkelsen av samisk musikk under markeringen av Music Freedom Day på Nobels Fredssenter i Oslo i 2008. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
– Din beste kunstneriske periode, faktisk? Mellom Gula Gula (1989) og Goaskinviellja (1993)?
– Ja. Faktisk. Jeg er sikkert best når jeg har det forferdelig! Har det altfor godt i dag! Nei, heldigvis var det folk som sa ifra, så jeg kan ikke si jeg har vært helt ute og kjøre. Jeg synes livet er fantastisk nå, uten alkohol.
– Når bestemte du deg for å slutte?
– Kanskje tre år siden. Jeg kan smake god vin til mat, men det er ikke lenger den krykken jeg måtte ha før. Jeg klarer meg, jeg har ikke sosial angst mer! Det er fantastisk å merke.
– Du har sluttet å røyke også?
– Jeg fyller 64 år i år, og nå vil jeg gjerne kjenne på hvordan det er å være i livet uten substitutter. Jeg vil kjenne på livet. Hva livet er!
– «Da Mari Boine under kronprinsbryllupet i fjor joiket i selveste Oslo domkirke, markerte det slutten på en religionskrig. Det som tidligere var demonisk er blitt eksotisk, men hva vet vi egentlig om denne kulturen.» Dette skrev Bokklubben da boken Noaidier utkom i 2002. Jeg har sett opptaket fra domkirken på Youtube, der du synger «Mitt hjerte alltid vanker» på samisk og går over i en joik. Det er et gripende øyeblikk. Begivenheten må ha vært viktig for deg også?
– Absolutt. Da biskop Stålsett og kronprinsparet inviterte meg, forklarte jeg at jeg hadde et vanskelig forhold til salmer. «Jeg må få gjøre det på min måte», sa jeg. «Ja, det er derfor du er spurt», sa de. Men jeg hadde også en egen agenda, og det var en forsoning med min far. Etter vår store religionskrig gikk jeg ham i møte der i domkirken, og jeg tror at han også kom meg i møte. Det skjedde mye på den tiden, det var akkurat som det norske publikummet åpnet seg mer for meg, mens mange tidligere hadde vært skeptiske.
Denne musikken har healet meg, den har vært medisin. Sjeleføde.
– Hva er egentlig joik?
– Joik er samenes form for sang.
– Men man kan også joike ting, følelser, mennesker, landskaper?
– Alle kulturer har uttrykk som de tar i bruk når ordene ikke strekker til. Joiken er samenes form. Det faktum at man kan joike en følelse, joike en ting, viser at dette ikke er noen intellektuell tilnærmingsmåte. Du går inn i følelsen og er følelsen, i stedet for å beskriver den. Dessuten er joiken også en del av de sjamanistiske ritualene.
– Mens på TV er joik blitt en egen kategori på Stjernekamp?
– Det var fantastisk å se, men de har visst gått bort fra det igjen. Jeg syntes det var flott at joik ble synliggjort på lik linje med blues og jazz og andre musikkformer.
– Der er du cross-over i din sjel?
– Absolutt, Jeg stoler på min egen styrke, og at det er en kraft i joiken som ingen kan ta fra oss.
– Ber du til Gud? Ber du til den kristne guden også?
– Vet du hva, når jeg ber, tar jeg hele ramsen! Jeg ber til alle gudene! Det er sant. På åttitallet møtte jeg indianske kolleger på en urfolkskonferanse. «I’ll pray for you», sa de da vi skiltes. Jeg visste jo at de ikke var kristne. De fikk meg til å skjønne at det går an å henvende seg til noe større, selv om man ikke er kristen. Senere leste jeg Brita Pollans bok om samiske sjamaner og begynte å skjønne at vi har en egen åndelig verden. Og så har jeg lest Ailo Gaup og lært en masse av ham og av Nils-Aslak Valkeapää. Ja, i dag ber jeg både til den kristne guden, og til mange andre guder, til Buddha og til Sola, som er vår Beaivi.
– Den som «sprer sitt gull», som du synger. «Gilvve gollát.»
– Det er jo ingen som har vært på den andre siden ... vi er alle søkere, ingen kjenner det endelige svaret. Når kristendommen eller islam påstår at de har funnet svarene, tror jeg ikke noe på det. Ingen vet hvordan det egentlig ender.
– Men det gjenstår én stor gåte, og det er det onde. Ondskapen, smerten?
– Den er en del av det hele. Den blir vi aldri kvitt. Vi må kjempe imot, men vi blir aldri kvitt den.
Når kristendommen eller islam påstår at de har funnet svarene, tror jeg ikke noe på det.
– Tror du ikke at verden går fremover?
– Jeg tror ikke på Paradis. Jeg tror på fremskritt i visse perioder, men kampene må alltid kjempes på nytt. Det ser jeg nå, før var jeg mer naiv. En periode ser du at tingene går fremover, og du tror at verden kommer til å bli fantastisk. Men så slår det tilbake igjen. Vet du hvem jeg holder på å lese nå? Stefan Zweig. Verden av i går. Han skriver om hvor sterkt han trodde på mennesket og på fremskrittet. Og så kom mørket og nazismen. Han tok livet av seg, leste jeg. Jeg tror livet blir lettere å leve hvis du ikke tror at Paradis finnes. Vi må lære våre barn at det foregår en evig frem-og-tilbake-kamp. Men du må vite hva du tror på, ikke minst i tider som disse. Tror du på demokratiet? Menneskerettighetene? Eller tror du på fascismen? Tror du på en ideologi som aksepterer at meningsmotstandere kan ryddes av veien? Du må velge.
– Der tilbake i Domkirken foran kronprinsparet ... Hva var det du joiket? En velsignelse til brudeparet? Eller en bønn til din far? Vil du si det, eller er det hemmelig?
– Den versjonen ble utviklet før bryllupet, den er fra et salmeverk jeg gjorde til Festspillene i Harstad som Festspillkunstner i 1996. «Vuoiŋŋadan báiki» («Et hvilested»). Der blandet jeg salmer og sjamanistiske rytmer for første gang. Vi har aldri gitt det ut, det finnes bare i et opptak. Jeg har lenge sagt at vi burde spille det inn på plate, for det er noe av det sterkeste jeg har gjort … Det var mitt. Min bearbeiding av den trange læstadianske verdenen hvor jeg blandet inn sjamanistiske rytmer. Det var da jeg lot den vakreste salmen fra barndommen gå over i joik. Og gitaristen min, Roger Ludvigsen, spilte salmen på samme måten som Jimi Hendrix spilte den amerikanske nasjonalsangen.
– Kult. Finnes det noe opptak?
– Jeg har opptaket hvis du har lyst til å høre. Men da må du ikke spille det for noen.
– Bare i mitt eget hjem, jeg lover.
– Jeg kan sende den til deg. Fordi når du spør meg hva den joiken var, så var den min reaksjon, min kjærlighet til salmearven og et skrik mot alt det man har misbrukt salmene til.