– Bildet må gå opp

Det stemmer at jeg har holdt en lav profil de siste 20 årene. Jeg har til tider gått litt lei, både av kunstlivet og meg selv. Derfor har min ambisjon om å stille ut vært liten. Men jeg har arbeidet i det stille, og i disse lokalene på Aker brygge tenkte jeg det ville passe bra å holde en liten skurkeutstilling som ingen fikk vite om. Ti nye trykk, kanskje? Så kunne jeg gå her for meg selv og se hvordan de tar seg ut på veggen. Men galleristene her ville det annerledes, og plutselig er det blitt en ganske stor utstilling på over femti bilder.

Det som alltid griper meg med dine bilder, i alle ulike faser, er den psykiske og sjelelige energien som dirrer under dem. Bildene virker både eksplosive og kontrollerte, er de det?

Ja, det synes jeg. Noen tror kanskje jeg er en snill, litt forsagt og bløt person. Det har jeg aldri fått til å stemme. Jeg arbeider egentlig på en aggresjon, som jeg ser som arbeidets bensin.

Hva det er som eksploderer inni deg, og hvordan prøver du å få form på det?

Det finnes jo noe som heter et følelsesliv. Og det styrer meg i høy grad. Men jeg prøver å gi følelsene en form. For en gjennomarbeidet form er det eneste som kan få kunst til å bli troverdig. Alle mennesker føler jo noe. Alle har lyst til å uttrykke seg på en eller annen måte, det ser man også på alle amatørkunstnere. Men det er bare en ordentlig gjennomarbeidet form som gjør at du orker å se på et bilde om og om igjen, og likevel ikke kommer til bunns i hvor mysteriet ligger. Hvorfor blir man aldri ferdig med et godt bilde? Det tror jeg må ligge i formen, ikke bare i kunstnerens følelsesliv. Men formen er jo også en del av kunstnerens følelsesliv, altså yin–yang.

Jeg ser at noe mørkt og dystert og fortidig har vært der, ikke en stilmessig fortid, men en slags urfortid har vært i enkelte av tegningene mine fra veldig tidlig av

Betyr da kunst å kunne ta makten over seg selv? Ingmar Bergman snakket en gang om at kunstneren må spenne demonene fremfor vognen. Holde dem i tømme så de bruker all sin kraft til å trekke oss fremover?

Bergman var jo veldig bevisst, men full kontroll har vel selv ikke han hatt ... Jeg er ikke like klar over hva som styrer meg. Men det kan godt hende at det er demoner. Jeg har jo malt noen. Men hvor de kommer fra, og hvorfor man velger sine motiver, er jeg ikke like klar over. Her må man kanskje gå langt tilbake i tiden, til sitt opphav eller foreldre eller tidligste barndom. Jeg har jo også laget en del bilder som noen synes har vært brutale motiver ...

Avhugde hoder. Legemsdeler ...

... sånt har ubevisst kommet i meg fra jeg var femten–seksten år. Men selvfølgelig da på en annen og uskyldig måte, fragmentert i tegninger og skisser.

Har du sett noe slikt som barn? Døde mennesker?

Ikke da. Men jeg ser at noe mørkt og dystert og fortidig har vært der, ikke en stilmessig fortid, men en slags urfortid har vært i enkelte av tegningene mine fra veldig tidlig av.

Foto

Bjørn Ransve i en pause hos Jørund Sørensens litografri- og boktrykkverksted på Nøtterøy i april 2020. Foto: Alf van der Hagen

Løven er et motiv som går igjen i tiår etter tiår i bildene. Den kan hvile majestetisk i et harmonisk landskap. Den er villdyret som spiser sitt bytte. Eller den ligger med restene av byttet foran seg, bare en hodeskalle som er igjen av et menneske. Hodeskallen og løven stirrer intenst på hverandre. Eller løven som bøyer hodet ydmykt foran kraniet. Altså et helt klassisk «memento mori»-motiv. «Husk at du skal dø.» Akkurat det er vel noe av det viktigste kunstnerne gjennom historien har minnet oss på, og du forteller det samme?

Jeg har tenkt på døden siden jeg var helt ung. Moren min var mye syk store deler av livet. Men jeg vet ikke ... Enten er jeg nevrotisk, eller så er det jeg som er sunn og de andre som har glemt sitt forhold til døden. Jeg synes det er rart at jeg sitter her i den alderen jeg har nå. Jeg tenkte femti år, det kom til å holde. Eller femti, seksti, noe der omkring. På den annen side er det også noe oppløftende med å bli gammel. For jeg føler faktisk at det er mer å hente der ute, enten i mitt indre eller i det ytre. Jeg har planer for arbeidet videre, jeg føler at det rykker og drar i meg.

Når du fremstiller disse avhugde hodene eller legemsdelene, er de ofte vakre, nærmest opphøyde. Et naturalistisk avkuttet menneskeben kan sveve i et tomt rom. Det ser ganske flott ut, selv om vi ikke ville likt å se det benet foran oss i virkeligheten. Det er noe med den maleriske utførelsen som gjør det vakkert. Vil du på en måte forsone noe?

Det synes jeg er våkent sagt. Det er jo flere som har malt avhogde hoder, den store som har gjort det, het Théodore Géricault (1791–1824). Noen norske har også gjort det, men da er det virkelig grunn til å bli redd for døden! Selv har jeg ikke hatt talent for å være realistisk på den fæle måten, men jeg har prøvd å forsone meg med noe som er forferdelig. Jeg har ikke prøvd å male vakkert, men jeg synes ikke bildene mine er skremmende og ekle på den måten døden er. Men jeg var tidlig redd for dette. Da jeg var guttunge, sto jeg nede i kjelleren i gården vi bodde, der var det boder med ved og koks, og da tenkte jeg: «Tenk om det kom noen med en øks og hugget av meg armen! Det ville vært forferdelig, for den kan jo ikke falle ned og bli liggende på bakken. Det er ikke mulig. Da må den bare forsvinne. For jeg kan ikke se på noe så heslig!» Da klarte jeg ikke å ta realiteten innover meg, at armen er en materiell ting som faktisk ville falt ned hvis noen hugget den av.

Det må ha inspirert noen av bildene dine?

Jeg vil ikke fundere altfor mye på det. Det er mulig og sannsynlig. Men det ville sikkert være interessant for en freudiansk psykoanalytiker.

Hva med han andre? Carl Gustav Jung?

Det er han som har skrevet om arketyper.

Du har jo selv brukt ordet arketyper om ditt arbeid?

Nå er ikke jeg noen lært mann, men jeg syntes arketyper hørtes stilig ut. Og jeg forsøker å nærme meg noe jeg innbiller meg kan være arketypiske motiver

Nå er ikke jeg noen lært mann, men jeg syntes arketyper hørtes stilig ut. Og jeg forsøker å nærme meg noe jeg innbiller meg kan være arketypiske motiver.

Hva er en arketype?

En presis definisjon er jeg interessert i å høre fra andre. For meg er en løve en arketype. Jeg synes ikke en tiger er en arketype, for den er bare brutal. En løve er brutal, men den er også doven og tar det med ro inntil den er sulten. Mens en tiger tar deg uansett. Derfor synes jeg det er noe edelt over løven sammenlignet med tigeren, som hever løven over det dyriske. Siden alle tror at jeg bare har laget tre motiver ...

Løve, hest, ape?

Harlekin, indianer. Ja vel, fire–fem, da.

Du så en gang en ape?

En gorilla som stirret på meg i en dyrehage, mens den skrelte en banan. Jeg merket det intelligente blikket og følte meg til tilkortkommen. Etterpå slet jeg med prøve å tegne og male en ape. Siden jeg aldri bruker modell til noe som helst, hadde jeg problemer med å få det til. Så hvis noen savner «the missing link», er det jeg som har funnet den! For mine aper hadde i en periode tydelige haker.

Du malte dem feil?

Det tok noen år før jeg forsto at aper ikke har haker. Min kone mener dette er ubevisste selvportretter.

Hvordan ville det sett ut hvis jeg laget selvportretter der jeg sto med både armer og ben vridd i forskjellige retninger og med sko i nummer 63, som noen av apene mine har. Da ville jeg bare vært en absurd surrealist. Apen er dermed blitt både selvportrett og arketyp. Jeg kunne ikke tenke meg en gris som en arketyp. Kanskje andre kan det, jeg kan det ikke.

Hva med indianerne?

Der ligger det barnslige drømmen om Arkadia, som selvfølgelig ikke var noen idyll, men som kanskje tidvis var det.

Og harlekinene?

Harlekinen er en arketyp som går gjennom tid og rom, som kommer fra forskjellige verdener.

Den er kunstneren også, er den ikke? Narren?

De sier så. Til og med på syttitallet da jeg malte den første, sa de det: «Han maler harlekinen fordi han forstår hvor håpløst det er å være en maler i vår tid. Dette er malerens fortvilelse over sin tragiske skjebne i en tid der maleriet er gått ut på dato.»

Mens du tenker deg en skikkelse som går gjennom historien, og som også kommer fra dødsriket?

Samtidig som den er full av liv og ablegøyer. Det betyr at vi kan snakke både seriøst og humoristisk sammen ...

Har du flere slike figurer?

Det har jeg, også andre ting som jeg ikke har vist frem. Men jeg har problemer med figurer. Det blir lett meningsløst.

Jeg har problemer med figurer. Det blir lett meningsløst.

«Ubestikkelig», var Håkon Blekens karakteristikk av deg da jeg møtte ham i Trondheim i februar. Mens Odd Nerdrum sa i et TV-program på åttitallet, at «Ransve har lært meg mye om det eksistensielle. Om den ensomme figur i et rom.» Det er godt sagt, for det er jo det du driver med? Den ensomme figur i et rom?

Det var sjenerøst sagt, også. Ja, jeg vil som sagt lage en form for arketypiske bilder, noe som taler gjennom tid og rom til enhver, uansett morsmål. Da synes jeg en løve, en ape, en hest, et menneske, det er arketyper for meg. Det har mening å lage én figur. Men hvis jeg lager to figurer sammen, begynner jeg med én gang å lage en fortelling.

Og fortellinger vil du ikke ha i bildene dine?

Nei, jeg vil ikke det. Men det kan være to løver.

To hester har du også?

Der går det an. Men to mennesker ... de snakker jo! Og de snakker antakelig et forståelig språk. Men hva foregår det egentlig mellom dem, tenker du. Jo, det foregår en, hva skal jeg si, en interaksjon mellom dem som jeg ikke vil vite noe om.

Du vil ikke redusere det til noe språklig?

Jeg vil ikke det. For det er egentlig bare én situasjon, fortrinnsvis mellom mann og kvinne, som jeg synes er et verdig motiv hvis man tenker på noe arketypisk. Og da behøver de ikke si noe heller. Den eneste måten jeg kunne lage to mennesker på, måtte være to mennesker i et visst forhold.

Samleie, for å si det rett ut?

Jeg bruker ikke sånne ord, men det er greit. Det går an, for det er vel en arketypisk situasjon.

Du har et vakkert, pastoralt bilde av to hester som ligger mot hverandre, slik at hodene nærmest former hjerte når de ser mot hverandre. Det er en vellykket måte å sette sammen to figurer på. For kjærligheten må vel kunne kalles noe grunnleggende og større enn alle arketyper?

Jo, i heldigste fall er den grunnlaget for hele meningen i verden.

Hvor viktig er det erotiske i ditt kunstnerskap?

På slutten av syttitallet hadde jeg lyst til å lage en virkelig grov utstilling. Jeg prøvde tegne litt, men syntes det hadde lett for å bli vulgært på en dum måte. Det henger tre-fire slike bilder her, de er mye nyere, og disse synes jeg har kommet opp på et høyere nivå. Selv om de er grove, er de edle i sin vulgaritet. Hvis de er vulgære, da. Det synes jeg ikke de er.

Det erotiske finner jeg også igjen i fire nye fargerike trykk med tittelen «Bløte former», som kan assosieres både til blomster og noe organisk, kroppslig ...?

Da jeg kom hjem fra mestertrykkeren Jørund Sørensen på Nøtterøy, og skulle vise de bildene til Anne Marie, konen min, sa hun: «Har du begynt med kvinnekunst, Bjørn? Det har du jo rakket ned på tidligere!»

Hva svarte du da?

At jeg trodde bare det var en ganske smart og fiffig komposisjon!

«Ransve dyrker ikke én bestemt stil», skriver galleriet i utstillingsteksten. «Han er ingen pedant og liker å overraske.» For hver ny utstilling gjennom hele din karriere, har kritikerne sagt: «Bjørn Ransve overrasker igjen».

Ja, jeg ble fort lei av å høre det der.

Men selv om du ikke dyrker én stil, er det i høy grad en sammenheng gjennom hele ditt verk, enten det er figurative eller strengt nonfigurative bilder. Det ser man også på årets utstilling, der både nye og eldre motiver integreres på nye måter: Løver, sirkler, spiraler, landskap, partikler, krypdyr under jorden ...

Jeg prøver å komme frem til en ren essens i det jeg driver med. Hvor det ikke er noen form for pynt. Motivet er der, men det er der ikke. Hvis bildet for eksempel er figurativt, er det samtidig like mye stoff, i den forstand at man oppfatter fargestoffet og papiret eller lerretet som like stor del av uttrykket. Motivet, og stoffet det er laget av, og ånden det er laget med, alt dette blir til ett. Dermed oppstår det en dualitet mellom motivet og utførelsen og stoffet man lager tingene med. På det som er virkelige bra, for eksempel i Munchs og Picassos aller beste ting, er det som om alt unødvendig, nesten også stoffet, er renset vekk, etset rent. Likevel er det noe sublimt som står igjen ...

Du er jo ofte blitt kalt postmodernist av kunsthistorikerne. Hva tenker du om det?

Det tåler jeg dårlig! Jeg hater det så intenst! Jeg er ikke postmodernist, og jeg er ikke ironisk, bare så det er klart! Jeg synes postmodernismen er en degenerert form hvor man bare putter den ene formen oppå den andre, uten at noe er integrert i dybden. Jeg vil absolutt ikke kalles postmodernist! Nei, jeg synes det er interessant å lage nonfigurative bilder, siden jeg i bunn og grunn er en veldig figurativ maler. Jeg er nesten mer figurativ nå enn jeg har vært tidligere. Samtidig er jeg like abstrakt. Men på en eller annen måte, uten at jeg vet om det selv, må det altså ha en virkning på hverandre.

Jeg er nesten mer figurativ nå enn jeg har vært tidligere. Samtidig er jeg like abstrakt. Men på en eller annen måte, uten at jeg vet om det selv, må det altså ha en virkning på hverandre.

Skal man kunne merke at det er en figurativ maler som står bak dine nonfigurative bilder? Skal dette gå opp i en høyere enhet?

Ja, jeg er på sporet etter en dypere integrering her. Men i det øyeblikket man bestemmer seg for å integrere de forskjellige stilarter og ting man har gjort i livet, lager man straks en collage ... Og det synes jeg blir for billig. Derfor er jeg heller litt passiv og venter på at min reptil- eller neandertalerhjerne skal arbeide i meg og hjelpe meg med å få dette til etter hvert ... Mitt atelier er jo et slags forsøksrom. Jeg driver ikke og prøver meg frem rent teknisk, der er jeg enkel, men jeg forsøker hele tiden å få til et bilde ... kanskje det heller er et psykisk rom i meg selv jeg prøver å finne frem til ... uten å tenke bevisst at «nå må jeg integrere deler av meg». Det må bare plutselig stå der en dag jeg kommer ned i atelieret. Eller det tar tre måneder før jeg forstår at det var dette jeg hadde fått til. Eller kanskje jeg ikke får det til i det hele tatt. For jeg kan få kreft, jeg kan få blodpropp, jeg kan få hjerneslag eller bli overkjørt på veien ut herfra, eller jeg er ikke god nok.

Foto

Kunstneren Bjørn Ransve (t.h) og trykkeren Jørund Sørensen i arbeid. Foto: Alf van der Hagen

Det man snakker om, gjør man jo ikke, sies det. Dermed er kanskje det like greit å si det, for da slipper jeg å gjøre det.

Jeg hører at du har ryddet i atelieret ditt på Nesøya?

Jeg har kommet et stykke. Det ble så klaustrofobisk at jeg klarte ikke å lage noe der. Det er interessant at omgivelsene kan skape en klaustrofobi uten at man har fått fengselsstraff.

Hva skal skje i atelieret ditt fremover?

Nå skal jeg først rydde mer plass. Men det man snakker om, gjør man jo ikke, sies det. Dermed er kanskje det like greit å si det, for da slipper jeg å gjøre det. Og hvis jeg ikke får det til, har jeg i hvert fall tenkt det. For jeg har lyst til å lage noen helvetesbilder. Og jeg tenkte de skulle være litt store. Men jeg begynner å føle meg litt svimmel når jeg går opp en i høy stige, så vi får se hva det blir til. Og dette har ikke noe med at isen smelter på Svalbard å gjøre, eller at den ene krisen kommer etter den andre, for dette har jeg hatt planer om lenge. Nå er jo dette kriser som har vært under oppbygging lenge, så det kan likevel hende at jeg bare kopierer virkeligheten.

Mener du at din kunst overhodet ikke har noe med samfunnet rundt deg å gjøre?

Tvert imot, jeg mener det ville være tragisk om den ikke hadde noe med det å gjøre. Jeg er jo en del av et kollektiv, som vi alle er, selv om vi er alene.

Du snakker mest om at bildene er arketyper, eller kommer fra ditt indre, ditt følelsesliv, din psyke? Hvor er samfunnsutviklingen i Bjørn Ransves kunst?

Den ser man i bildene mine hvis den eksisterer. Hvis den ikke eksisterer, er det et stort minus ved min kunst. Jeg tror all ordentlig kunst må speile noe i tiden. Men det betyr ikke at man behøver å illustrere samtiden.

Så du verken forteller eller illustrerer?

Nei, jeg gjør ikke det!

Det er det jo andre gode kunstnere som gjør. For eksempel har en rekke av dine kolleger illustrert litterære klassikere for De norske bokklubbene i en serien «Mestermøte». Håkon Bleken har illustrert Hamsuns Mysterier og Blixens Babettes gjestebud. Knut Rose har illustrert Ibsens Gjengangere. Kjell Erik Killi Olsen har illustrert Thomas Manns Døden i Venedig. Håvard Vikhagen har illustrert Garborgs Fred.

Jeg har aldri blitt spurt. Jeg har ikke tilhørt dette celebre selskap. Men nå synes jeg at akkurat disse greiene de har laget er litt kjedelig. Unnskyld meg!

Hvorfor byr det deg imot å illustrere?

For jeg er ingen illustratør. Nei … «Babettes gjestebud»? Hva skal man med å fortelle at folk sitter og spiser?

Du hadde en utstilling i Oslo hvert halvannet år fra slutten av sekstitallet inntil midten av nittitallet. Så kom den store retrospektive utstillingen på Museet for samtidskunst i 2000, den største utstillingen i museets historie. Du er faktisk den første og eneste kunstneren noensinne som fikk ta i bruk hele museet! Men etterpå ble det stille. Hvorfor har ikke du vært mer synlig i den norske kunstoffentligheten de siste tyve årene?

Det har jo vært noen ordentlige utstillinger også senere, men da var det som om luften var gått ut rundt meg. Det har ikke vært noen interesse lenger. Det er som om den store utstillingen i 2000 hadde definert meg ut.

Du hadde liksom oppsummert det hele? Satt punktum?

Ja, da kunne jeg egentlig ha skutt meg. Det kom ikke en eneste henvendelse, det var ingenting i fire år, inntil jeg fikk den store veggen i Asker kulturhus ...

Det som er beskrevet som Norges største veggmaleri, på 17 ganger 30 meter ...?

Da fikk jeg klatre som en apekatt i stillaser over åtte etasjer og fant ut at dette kanskje var litt gøy likevel. Men familien har vært igjennom trøblete ting overfor diverse instanser, så jeg mistet motivasjonen til å eksistere utad. Jeg tenkte at jeg heller bare fikk holde meg nede i kjelleren min og lage noen bilder og så fikk det være med det ... Nå sitter det sikkert noen unge mennesker her og tror at livet er langt. Men fullt så langt er det ikke. Selv har jeg nok feilberegnet tiden litt. Plutselig har jeg forstått at det er kort tid igjen. Nå må jeg begynne å gjøre noe! Jeg må gjenoppstå! Ikke religiøst, men nå starter jeg på min gjenoppstandelse.

Selv har jeg nok feilberegnet tiden litt. Plutselig har jeg forstått at det er kort tid igjen. Nå må jeg begynne å gjøre noe! Jeg må gjenoppstå! Ikke religiøst, men nå starter jeg på min gjenoppstandelse

En underlig setning avslutter presentasjonen fra galleriet, jeg antar den kommer fra deg: «Ransve er opptatt av de store spørsmålene i livet, og han mener at det egentlige demokratiet ligger utenfor vår virkelighet, et sted i kosmos, når alt til slutt blir til partikler.» Skal jeg forstå det slik at når vi alle er døde, først da er vi like?

Selv om jeg ikke har vært veldig opptatt av politikk, ser jeg alvorlig på verdensutviklingen i dag, på mange nivåer. Så ja, det var det nettopp det jeg tenkte. For hvor oppstår det virkelig demokratiet? Jo, det er når alt er over og vi alle, rik eller fattig, kjører av gårde i rommet. Kanskje fikk vi være med å kjøre i svarte hull eller berg- og dalbane mellom forskjellige galakser, og så ender vi som partikler alle sammen. Og da er det demokrati!

Det har du også laget bilder av, på fire mindre litografier fra 2019, som ser nesten ut som kulltegninger. Den ene heter noe med «Partikkel»?

Ja, jeg synes i hvert fall det ene bildet er noe man muligens kan tenke seg som en partikkel.

En tornadoaktig stråle står ned fra det. Hvordan blir slike motiver til?

Det bare kommer ut av hodet. Eller hånden. Det er ikke utenkt. Jeg lager aldri skisser, men tegner rett ned på lito-steinen. Jeg bare begynner, og tegner videre inntil jeg føler at det går opp. Jeg har noen malerier i samme gaten, de inneholder noen rare og litt annerledes elementer som går fra å være litt naturalistiske, til gradvis å bli mer kosmiske, uten å være science fiction-
aktige.

Foto

Fra Bjørn Ransves utstilling i Galleri Polaris i Oslo, sommeren 2020. Foto: Galleri Polaris

Jeg må spørre om dette med farger. På 2000-tallet har det gått mye i svart i din kunst. Flere meter brede monokrome – ensfargede – bilder med tynne hvite lerretsstreker. Jeg vet at du også har lagt mye energi inn i disse svarte billedflatene ...

Ja, jeg brukte en liten pensel på store ensfargede flater. For jeg ville at det skulle koste meg et fysisk slit å arbeide med disse tilsynelatende enkle bildene. Det er fordi jeg har hatt en overtro i meg. Det ville vært altfor enkelt å male med store pensler. Derfor maler jeg dem alltid med liten pensel og i én seanse som kan vare i veldig mange timer. Det er ganske enerverende, for når jeg først har begynt, kan jeg ikke slutte. Det er ingen flytende farge, det er rett fra tuben med bare noen få dråper terpentin i fargen, så den ikke tørker i kanten, for da blir det skjolder. Jeg må holde den våt hele tiden.

Bør den som ser på bildet, vite at du har gjort det slik?

Det synes jeg er greit. Jeg vil jo ikke at de bildene skal se billige ut, eller at man tror at det er gjort på en billig måte. Derfor har jeg tenkt at jeg presser noe av meg selv ... jeg presser noe fysisk og åndelig eller sjelelig inn i de strøkene. Dermed får de store, svarte bildene en ladet betydning, siden det virkelig har kostet meg noe å male dem.

Først setter man én farge på arket, da har man begynt på noe. Men jeg planlegger ikke videre

Men nå kommer det altså kraftfulle fargene i de de nye litografiene. Hva er de et uttrykk for?

At jeg er nysgjerrig på farger! Vil du kanskje at jeg sier at over de mørke skyene er det alltid et lys?

Jeg bare spør! For det er jo noe livsbejaende over en slik fargebruk?

Nei, jeg har bare vært nysgjerrig på å sette sammen farger, fordi det er spennende å se hvordan det går! Først setter man én farge på arket, da har man begynt på noe. Men jeg planlegger ikke videre. Når jeg trykker nede på Nøtterøy hos Jørund Sørensen, har jeg hatt det ene marerittet etter det andre. For jeg har vært så usikker. Hva gjør vi nå, hva skal vi gjøre? Vi har jo ikke lagt noen plan for hvordan bildene skal bli. Disse abstrakte bildene kommer med én og én farge, fra dag til dag.

Trykker du én farge én dag, og en ny farge neste dag, slik at bordet fanger?

Ja, til slutt står vi igjen med ett hvitt felt.

Da er det håp?

Det er et håp, eller det blir et fall, hvis vi ikke klarer å løse det. Du kan spørre Sørensen, som er med på dette, om hvor gira og nervøs jeg blir for om vi klarer å finne den siste fargen som forløser de andre fargene ... En ting er å få til et bilde, men en annen ting er å klare å løse et problem. Kanskje det er psykologisk, at jeg prøver å løse et indre problem gjennom dette ytre substituttet som et bilde er ...?

Foto

Harlekinen og apen er arketypiske symboler som gikk igjen i Ransves tidlige bilder. «Vandringsmann, olje på plate, 1983». Foto: Jaques Lathion, Nasjonal­museet for kunst, arkitektur og design

«Bildet må gå opp», har du sagt?

Ja, fordi det må formes. Hvis det er farger, må det gå opp både fargemessig og som komposisjon. Men det må ikke gå opp på en måte som gjør det entydig deilig og fint. Det kan være fint, også, men det må være noe der som gir en spenning, noe som gjør at man kommer tilbake til bildet. Ellers er det ikke kunst. Da blir det bare dekorasjon.

Dette med at det skal gå opp, tenker du også matematisk? Eller for å spørre på en annen måte: Hvordan skal naturens lover speile seg i dine bilder?

Oj, naturens lover ... Jeg ser at mange kunstnere sier de bygger bildene sine over det gylne snitt, eller andre regler ... Før var det mye snakk om Georg Jacobsen og hans ideer om bildets oppbygning, det er forresten ikke så dumt, en del av det han sa om konstruktiv form. Men selv har jeg ikke noe matematisk syn på dette. Jeg bare tegner inntil jeg føler at det går opp.

Du beregner ikke proporsjonene? Det er rent intuitivt?

Jeg gjør det helt følelsesmessig. De er tegnet rett på steinen eller lerretet.

Foto

Foto: Nasjonalmuseet

Foto

Foto: Galleri Polaris

«Partikkel» heter altså ett av bildene. «Fraktal» er en tittel på en serie tidligere bilder. Du benytter ofte et naturvitenskapelig språk, som om du vil inn i det aller innerste av den materielle virkeligheten?

Å komme til det innerste, det er jo veldig langt inn, da. Jeg prøver i hvert fall å komme så langt inn i meg selv som jeg kan. Jeg har del bilder som ingen har sett, der er det et slags mikro-makro-kosmos. Jeg forestiller meg også at de nye bildene jeg drømmer om, blir slike mikro-makro-bilder. Et mikro-helvete, kanskje?

«Uansett motiv arbeider han alltid inn mot et midtpunkt i billedflaten», står det videre i utstillingsteksten. Er da hvert enkelt bilde et eget univers som betrakteren kan gå inn i? Det er i så fall en utopi! Tor Ulven sa det veldig presist i et essay: «Vi vet at vi ikke kan gå inn i det vakre landskapsmaleriet og bli der.» Men det virker som om du nærmest vil suge oss inn i bildene ... Hva er et bilde?

Et bilde skal være seg selv nok. For meg er et bilde bare et bilde når det er så konsentrert at det blir et kontemplativt konsentrasjonsstykke som har store spenninger i seg, men likevel holder seg selv på plass. Da må man kanskje gå over noen grenser som krysser opptil flere gylne snitt. Jeg vet sant å si ikke lenger hvor det gylne snitt befinner seg, jeg har glemt hvordan man konstruerer det. Men jeg husker at jeg tenkte, da jeg var helt ung: «Jeg skal holde én og én utstilling med tilnærmet ett og ett motiv som over tid bygger ut en stor og rik verden.» Det husker jeg at jeg tenkte. Det har i hvert fall vært mitt ideal.

Jeg mister fort grepet på bildene mine. Kan være veldig fornøyd en liten stund, og så blir det nesten fremmed for meg

Ser du på dine gamle bilder, eller går du alltid videre?

Jeg mister fort grepet på bildene mine. Kan være veldig fornøyd en liten stund, og så blir det nesten fremmed for meg. Men jeg legger det ikke bare til side. Jeg prøver heller å se på det med noen andres øyne. Derfor er det interessant å holde en utstilling, spesielt en så stor og mektig utstilling som jeg hadde på Museet for samtidskunst. Da fikk jeg en distanse til bildene, og kunne tenke: «Dette er ikke noe jeg har laget. Det er noe jeg kommer for å se på.» Da kunne jeg se mer objektivt på tingene, hva som var bra, eller mindre bra. For jeg er objektivt interessert i å se hva jeg lager, og hvem jeg er, sett utenfra. Jeg kunne derfor veldig godt tenke meg å holde en stor utstilling igjen.

Hva er det Bjørn Ransve leter etter nå fremover?

Man leter alltid etter et slags endelig bilde, og det eksisterer kanskje ikke. Men jeg leter etter noe som fusjonerer alt sammen. Alt jeg har gjort gjennom livet. Det er det jeg leter etter. Men det er uhorvelig vanskelig. Du kan ikke bokstavelig talt addere det du har gjort til hverandre. Da sitter du bare igjen med en collage eller litt tilfeldige fragmenter, og det blir for enkelt. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men noe slikt hadde vært stilig, da. Derfor har jeg følelsen av at jeg bare må komme meg hjem og arbeide, for det er ikke avsluttet ennå.

Foto

Foto: Alf van der Hagen