– Jeg er full av kaos

– Her på Litteraturhuset i Bergen, hvor vi befinner oss nå, har tidligere seks redaksjonsmedlemmer fra tidsskriftet Profil fra 1960-tallet samtalt på samme scene: Einar Økland, Pål Helge Haugen, Espen Haavardsholm, Liv Køltzow, Dag Solstad og Jan Erik Vold. Halvparten av disse forfatterne dukker også opp i Skyggeboken, den siste delen av din trilogi Byens spor?

– Det stemmer! Jeg var blitt formann i gymnassamfunnet Knatten, og hadde invitert min favorittforfatter Jan Erik Vold til å lese dikt. Det var mitt første møte som formann, og jeg var fryktelig nervøs, for han dukket ikke opp. Det varte og rakk, i en hel time sto vi der og ventet utenfor Berg Gymnas, hvor er han hen? Kunne det være at den rare dikteren hadde gått seg bort mellom trærne i John Collets allé? Til slutt kom det putrende en liten folkevogn, og ut av den kom først Jan Erik, så fulgte Dag Solstad og deretter Espen Haavardsholm og Liv Køltzow, og jeg mener også at Kjell Askildsen, Olav Angell og Kjell Heggelund datt ut av den lille bilen, pluss et par stykker til som har gått i glemmeboken. Jan Erik var litt lei seg, siden han kom for sent. «Så jeg tok med noen venner.» Det ble en uforglemmelig kveld.

Når man har skrevet såpass lenge som meg, må man spørre seg: Gjentar jeg meg selv nå?

– Dette skriver du i ett av de mange partiene i Skyggeboken hvor du selv, Lars Saabye Christensen, fører ordet. Romanens hovedhandling utspiller seg fra 1968 frem mot EEC-avstemningen i 1972, og det er også en prolog i boken med de fire guttene fra din mest kjente roman Beatles. Også Beatles varer fra 1965 til 1972. Overgangen mellom sekstitallet til syttitallet må ha vært en formativ periode, siden du ikke bare griper fatt i samme periode om og om igjen, men greier å skrive nytt og levende om den?

– Når man har skrevet såpass lenge som meg, må man spørre seg: «Gjentar jeg meg selv nå?» Det er et forferdelig spørsmål, for svaret er skjebnesvangert. Det er ikke farlig å gjenta seg selv, det kan man godt gjøre, men hvis du gjentar deg selv på en dårligere måte, hvis du var bedre før, da må du bare legge til side det du holder på med. Utfordringen er å finne en annen vinkel, en ny tone eller en setning som kaster et annet lys. Selvfølgelig var denne romanens epoke formativ for meg, først som tenåring da jeg begynte å lese og orientere meg i litteraturen, men også begynte å skrive selv med ambisjon om å bli forfatter.

– Ambisjonen hadde du lenge før du debuterte offisielt?

– Absolutt. Jeg ble tidlig knyttet til et undergrunnsmiljø i Oslo, der unge folk samlet seg og lagde tidsskrifter som vi solgte på gaten. Det er den eneste gangen jeg har tilhørt et definert litterært miljø, og det var før jeg ble forfatter!

Foto

Kronprinsesse Mette-Marit snakker med Lars Saabye Christensen i Litteraturtoget på vei til den internasjonale bokmessen i Frankfurt høsten 2019. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

– I romanen Bly har du skrevet om en av de fire guttene fra Beatles, Sebastian, som står på Karl Johan med trillebår og selger sin diktdebut, Lathans’ visjoner, for 2 kroner og 50 øre. Jeg har en venn som er boksamler. Han viste meg din egentlig debut. Den heter Grønt lys og kom allerede i 1972, fire år før din offisielle debut Historien om Gly. Forlaget het Dikt og Datt?

– Dikt og Datt. Det var det som betegnes som «Eget forlag». Meget eget forlag.

– Min venn har funnet ut at det finnes to varianter av Grønt lys, med to ulike innholdsfortegnelser. Variant A har for eksempel et dikt med tittelen «Tryggheten vi trodde var vår». Det er strøket i variant B. Kan du bekrefte at det finnes to versjoner?

– Ja, helt sikkert. Dette var en liten lefse jeg trykket opp på en kopimaskin, skar A4-arkene i to og stiftet dem sammen. Dermed ble det en bok. Den kom sannsynligvis i to opplag, og da jeg satt hjemme på gutterommet og skulle fordele arkene, må jeg ha stokket rekkefølgen og også mistet noen av dem. Det er to forskjellige utgaver. I dag er de ganske etterspurt blant boksamlere, har jeg hørt. Men det oppsiktsvekkende er jo at jeg turte og stå på Karl Johan og selge egne dikt. Det er ganske deilig å tenke på at vi hadde et slikt sivilt mot at vi sto sammen med våre kamerater og solgte egne dikt.

– Det sier noe om tidsånden at innadvendte og sjenerte forfattere sto sånn på gaten ... først motkulturelle Saabye Christensen med dikt på Karl Johan, noen år senere kommunisten Kjell Askildsen med Klassekampen på Grønland ...

– Det var litt forskjellig karakter på de to bevegelsene, da! Men ja, dette var helt grunnleggende år. Jeg gjorde noen erfaringer om det å skrive, til å forholde meg til andre forfattere og til en viss grad også til publikum. I denne unge gjengen vår var det folk som Tor Ulven, Niels Fredrik Dahl, Jón Sveinbjørn Jónsson, Inger Elisabeth Hansen etter hvert, og Ingvar Ambjørnsen litt i utkanten, for han bodde ikke i Oslo akkurat da. Men også en del forfattere vi regnet for etablerte hadde sans for det vi holdt på med. De kom over på vår side, hadde jeg nær sagt, og skrev i bladene vi lagde. Folk som Tor Åge Bringsværd og ikke minst Arild Nyquist, som jeg hadde et godt forhold til gjennom mange år.

– Vil du si at dette var mer anarkistisk orienterte folk?

Sannheten var at vi hadde sendt inn haugevis av manuskripter til de etablerte forlagene og blitt refusert, alle som en

– Det var det helt sikkert.

– Hva med deg selv?

– Jeg var småborgerlig og ambisiøs. Men det var en anarkistisk grunntone iblant oss, for hele bevegelsens politiske moment var å knuse de monopolkapitalistiske forlagene. Bryte kjeden, ta over produksjonsmidlene og lage egne forlag. Sannheten var bare at vi alle hadde sendt inn haugevis av manuskripter til de etablerte forlagene og blitt refusert, alle som en. Vi var så utålmodige at vi heller ga ut bøkene selv, og laget ideologi ut av det etterpå. Det var en fin måte å gjøre det på. Men jeg ble avslørt ...

– Fordi du kom på tredje plass i Aftenpostens diktkonkurranse?

– Ja, det falt dårlig ut i et litterært, anarkistisk miljø. Man kan godt forstå at det ga karantene i et halvt år.

Jeg har alltid vært helt avhengig av rutiner i livet. En form for forutsigbarhet

– Du sa du var småborgerlig og ambisiøs. Jeg vet at du har norsk mor, og en dansk far som hadde murerbrev og ble arkitekt. Og at du vokste opp i Gabels gate 19 på Skillebekk, Oslo vest. I Skyggeboken beskriver du deg selv som en utrygg ung mann?

– Hele forfatterskapet mitt hviler på å uttrykke en grunnleggende erfaring jeg gjorde meg ganske tidlig. Når jeg sier at jeg var småborgerlig og ambisiøs, er det delvis sant. For jeg har alltid vært helt avhengig av rutiner i livet. En form for forutsigbarhet. Folk som latterliggjør A4-livet, er de dummeste jeg vet!

– Da har du også en streng arbeidsdisiplin?

– Disiplinen er et redskap, kanskje mitt viktigste redskap i skrivingen. Jeg er jo full av kaos. Full av kaotiske tanker, motsetninger, ulike bevegelser som trekker meg i alle mulige retninger. For å holde styr på dette i en kunstnerisk utfoldelse, må disiplinen til. Noe annet går ikke. Å skrive en roman er en disiplinær øvelse.

– Og ambisiøs?

– I begynnelsen var jeg ambisiøs i den forstand at jeg visste at det var litteraturen jeg ville satse alt på.

– Du er fortsatt ganske god til å spille piano? Eller sier du klaver?

– Jeg gikk på noe som het Klaverakademiet, så vi får kalle det klaver. Det var en del av den borgerlige utdannelsen i privatlivet. På det stedet i Oslo hvor jeg vokste opp, var du medlem av Oslo Skøyteklubb og på ettermiddagen gikk du på Klaverakademiet. Jeg var bedre til å spille piano enn å gå på skøyter, og de årene jeg gikk og spilte betydde mye for skrivingen min senere, det er jeg sikker på. For jeg skjønte hvor nært knyttet musikken er til språket, særlig til poesien. Pianolæreren min benyttet jeg til et portrett jeg er svært glad i, av Enzo Zanetti, den italienske pianolæreren i Byens spor. Jeg hadde selv en italiensk pianolærer.

Foto

Bokslipp høsten 2019. Saabye Christensen ga ut «Skyggeboken» , som han i boka beskriver som sin «siste roman». Men – han uttalte også til media at «det er mange band som har mange avskjedskonserter». Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

– I Skyggeboken blir fortelleren stadig mer presset av tidsnød, og minnene kommer hulter til bulter blandet inn i den episke handlingen. I ett av disse minnene beskriver du deg selv som gutt i Gabels gate, der du sitter utenfor huset og noterer ned bilnumre i en gul notisbok. Dette skriver du veldig alvorlig om, som om disse tallene var en måte å holde seg fast i tilværelsen på. Det virker jo ...

– Ikke helt sunt?

– Jeg er den siste til å drive og stille diagnoser!

– Men det var praktfullt å sitte der og følge med, skrive ned bilnumrene på de få bilene som kjørte forbi, helt til en voksen brøt magien og spurte: «Hva skal du bruke dette til, da?» Da falt den helt sammen, denne ukompliserte måten å registrere verden på. Å fortsette å skrive de bilnumrene ble rett og slett meningsløst. Det var et forferdelig øyeblikk, husker jeg. Virkelig ødeleggende. Jeg kunne ikke holde på med det lenger. Måtte komme videre til noe annet. Dette var i fullt alvor.

– Du skriver at det var barnets første møte med tilværelsens meningsløshet?

– Og den meningsløsheten ble introdusert av den voksne som kom og spurte, «hvorfor i all verden holder du på med dette her?». Den voksne skulle selvfølgelig ha bevart sin hukommelse og sett magien i dette. I stedet kom det en voksen som hadde glemt barnets perspektiv, og ødela alt for meg.

Mens faren min var ganske taus, var moren min en innmari god historieforteller. Flink til å snakke med andre mennesker og lytte til deres historier

– Hva fikk du med deg hjemmefra? Hvilke verdier fikk du fra faren din, for eksempel?

– En dyp respekt for bøker, for litteratur.

– Han kunne binde bøker selv?

– Ja, han var bokbinder, også. Hele oppveksten min var full av vakre bøker. Han elsket bøker som så vakre ut. Kjøpte dem i antikvariater i København og i Oslo. Hadde en fin samling med H.C. Andersen. Etter hvert en fantastisk samling med Tom Kristensen, Tove Ditlevsen og Karen Blixen. De bøkene var tilgjengelige i hele oppveksten ... Mens faren min var ganske taus, var moren min en innmari god historieforteller. Flink til å snakke med andre mennesker og lytte til deres historier. Jeg har tatt med meg begge de tingene. Og jeg vokste opp i et borgerlig hjem, et frisinnet borgerlig hjem.

– I hvilken grad gjorde du opprør?

– Jeg gjorde ikke mye opprør. Men jeg tilegnet et dikt til faren min i en liten bok som heter Mitt danske album. Der skriver jeg på de siste linjene: «Jeg gikk ikke i min fars fotspor, / men jeg så dem. / Uten de sporene / kunne jeg aldri valgt en annen vei.» Det tror jeg er ganske sant. Jeg var interessert i mye av det han holdt på med, men var likevel hundre prosent bestemt på å bli forfatter. Det var mitt opprør.

– Han var jo opptatt av bøker?

– Men jeg tror alle foreldre, i hvert fall i 1973, ville blitt skremt hvis man kom hjem og sa: «Nå slutter jeg å studere, nå skal jeg bli forfatter!»

– For det sa du?

– Jeg sa det, men jeg gjorde det ikke. Etter artium studerte jeg en del år på Blindern, først kunsthistorie, så litteraturvitenskap og norsk og idéhistorie, alt mens jeg skrev de første bøkene. Det var rett og slett for kunnskapens skyld. Absolutt ikke for å få seg en sikker jobb. Jeg syntes de årene var helt fantastiske. De var mine fineste år, selv om marxistene samtidig kom inn på universitetet og det motkulturelle miljøet ble ekstremt polarisert. Noen ble marxist-leninister, mens andre holdt seg til anarkismen. Det var så alvorlig at vennskap røk. Redaksjoner brøt opp. Det var svært dramatisk blant unge mennesker. Jeg husker det som ekstremt ubehagelig.

– Du bruker ganske mye av Skyggeboken på dette. Hovedpersonen Stine, søsteren til Jesper, datter til Maj, lar seg sjølproletarisere og slutter på medisinstudiet. Hun er en nydelig skildret karakter, mens et par av de radikale mennene som omgir henne er fremstilt langt mer karikerte?

– Det var viktig for meg å beskrive den enorme skuffelsen moren føler når hun ser at datteren, som har mulighet til å velge akkurat hva hun vil, velger noe som går nedover i stedet for oppover. Dette er komplett uforståelig i hennes øyne, og det synes jeg er interessant. Stine opplever det som et politisk, rasjonelt nødvendig valg, mens moren opplever det som direkte irrasjonelt, fullstendig uforklarlig.

– Du har tidligere fortalt om et av dine første dikt, skrevet etter en opplevelse i Drammensveien. Du var tidlig i tenårene og gikk og kikket inn i vinduet til en urmakerbutikk. Men der viste alle urene ulik tid! «Når jeg ser to klokker / som viser forskjellig tid / blir jeg redd: / Er det jeg / som går feil?»

– Mine første litterære inspirasjoner som tenåring var tekstene til Beatles, Jim Morrison og Bob Dylan, etter hvert også Leonard Cohen og ikke minst Jan Erik Vold. Jeg prøvde å etterligne dem for å finne frem til min egen stemme. Og det lille, dumme diktet du leste der, var absolutt første gang jeg hadde en genuin opplevelse av at dette kunne ingen andre ha skrevet. Selvfølgelig kunne mange ha skrevet det, men det var jeg som skrev det først! Det var en ufattelig lykkefølelse. Et sånt øyeblikket hvor man vet at det er dette man skal holde på med. Diktet har vært førende for min tankegang om skriving i det hele tatt. Alle disse tidsplanene som foregår i litteraturen. I Skyggeboken opererte jeg med to klokker, og forsøkte å få dem til å vise én urskive, ved å tviholde på den episke fortellingen samtidig som jeg trekker inn skriveøyeblikkets tid og tanke. Og disse to tidene skal gå inn i ett eneste urverk. Da håper jeg at de går riktig.

Foto

Saabye Christensen har også skrevet om jazz, i stykket  «Chet spiller ikke her». Her er han (t.v) sammen med skuespiller Thorbjørn Harr. Foto: Heiko Junge / SCANPIX

– Da du ga ut din første bok på Cappelen i 1976, fikk du faktisk debutantprisen?

– Høyst overraskende!

– Og reiste til Paris for pengene?

– Sammen med min gode venn Jan Jakob Tønseth, som døde for bare et år siden. Vi dro i februar 1977 med danskebåten til København og videre til Paris. Han ville skrive en diktsamling og jeg hadde bestemt meg for å skrive min første roman. Vi stanset først i København, for vi ville lage en stor intervjuserie med våre danske favorittforfattere og tjene litt penger for å finansiere reisen. Vi ringte til Benny Andersen, som dessverre ikke kunne, og til Klaus Rifbjerg, som bare la på. Sven Holm ringte vi til, og Leif Panduro, min virkelig store helt. Men han var død, holdt jeg på å si. Vi fikk ikke kontakt med noen. Da reiste vi videre til Paris og levde ut alle klisjeene. Rødvin og alpelue. Men jeg skrev en roman. Og han skrev en diktsamling.

– Du skrev Amatøren, en roman som satte tonen for romanpersonene dine?

– Egentlig var det ikke før med Beatles, som jeg startet på rett etterpå, at jeg fant en egen tone. Men den ligger der til en viss grad i Amatøren.

Denne begeistringen over å skrive noe jeg opplevde som nytt, ønsket jeg å hente tilbake i skriveøyeblikket der jeg satt med min kreftdiagnose og skulle skrive det jeg var sikker på ville bli min siste bok

– Disse amatørene ... du sier et sted at karakterene i prosabøkene dine er folk som snubler i altfor lave dørterskler, og ler på feil sted?

– Det er mine karakterer, det ligger der allerede fra starten.

– Og her i Skyggeboken går liksom Kim Karlsen og Jesper Kristoffersen og Lars Saabye Christensen opp i en høyere enhet?

– Ja, jeg går inn i min roman og plasserer meg blant mine karakterer.

Foto

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

– Noen steder går du liksom i ett med dem. Det minner om Kim Karlsen, han som ble kronikøren til de fire kameratene i Beatles, idet han nedskrev minnet om deres liv?

– Beatles hadde jo en ekstremt dyster avslutning, det er et viktig aspekt som jeg synes har gått hus forbi i lesningen av den romanen. Begynnelsen er morsom og grei, men det blir veldig trist på slutten. Samtidig er slutten også en triumf! Den er en seier for hovedpersonen som har krefter til å skrive sine venners historie. Det er fortellingens triumf! Samme tanke hadde jeg med Skyggeboken. Den lener seg ekstremt mye på Beatles, ikke bare fordi jeg henter karakterene derfra og tar dem over til en annen fortelling, men også fordi jeg som forfatter lente meg mot den erfaringen av begeistring jeg hadde mens jeg skrev Beatles da jeg var i slutten av 20-årene. Ikke fordi den er nyskapende på noen som helst måte, men det var nytt for meg! Og denne begeistringen over å skrive noe jeg opplevde som nytt, ønsket jeg å hente tilbake i skriveøyeblikket der jeg satt med min kreftdiagnose og skulle skrive det jeg var sikker på ville bli min siste bok. Da måtte jeg ha en ekstrem begeistring mens jeg arbeidet. «Hvor finner jeg den?» tenkte jeg. «Har jeg en erfaring hvor en slik begeistring ligger lagret?» Jo, det var de årene jeg skrev Beatles. Så jeg hentet den derfra.

– Ja, det er en begeistring, men det ligger også et tungt psykisk trykk i boken, bokstavelig talt fordi en god del av handlingen utspiller seg på Gaustad psykiatriske sykehus. Der blir Jesper Kristoffersen innlagt, og der er også Gunnar Hofmo, den rare damen som bare kalles for «Skyggen», og der dukker Kim Karlsen opp også. Det virker som du kjenner det stedet ganske godt?

– Jeg skriver i Skyggeboken om en forfatter og nær venn, Nils Yttri. Stor norsk poet. Rakk bare å utgi fire–fem diktsamlinger. Han tok livet av seg i 1980. Mens jeg skrev på romanen, fikk jeg tilsendt et lite, støvete manuskript fra hans den gang forlovede, det var noe de hadde funnet bortgjemt i fjellet av hans etterlatte bøker. En herlig liten diktsamling. Den opplevelsen av plutselig å høre røsten hans nesten førti år senere i et friskt, ungdommelig vakkert diktmanus, betydde ekstremt mye for meg mens jeg skrev romanen. Nils Yttri besøkte jeg ofte på Gaustad mens han var innlagt der. Vi snakket mye sammen. Både om hverdagslige ting, han var jo ganske nedpå i denne situasjonen. Medisinert. Men vi snakket også om det vi kalte «det store diktets problem». Nils ønsket å skrive en syklus, et større arbeid, men strevde med formen. Han klarte det til de grader med samlingen Bokserens blod til slutt.

– Jeg er blitt fortalt denne historien før jeg leste den i Skyggeboken: Nils Yttri oppsøkte deg en morgen på Sogn studentby på sensommeren 1980. Han var sikkert langt ute. Og du tok ham ikke inn på hybelen din. Men du lånte ham et par sko?

– Jeg lånte ham skoene mine, og etterpå så jeg ham aldri igjen.

– For han tok livet sitt ...

– ... samme dag. Mhm. Det er en forferdelig vond historie. Den står og dirrer i Skyggeboken.

– Du har skrevet om sko og skolisser, det dukker opp flere steder i forfatterskapet ditt?

– Mhm.

– Skyldfølelse?

– Ja, selvfølgelig. Det er et selvmord, og selvmord etterlater seg oseaner av skyldfølelse hos mange mennesker. Men selvmord er også et valg, og det er et forferdelig valg. Jeg savner ham.

– Men skyld ... Jeg må spørre om dette, for i disse nåtidsrapportene i Skyggeboken er du flere ganger i møter med legen din. Første gang nokså tidlig, ved en liten mistanke om at det kan være noe alvorlig: «Er det min skyld?» spør du. «Nei», svarer legen, «det er ikke din skyld.» Men når du til slutt får denne forferdelige diagnosen, benmargskreft, blir du nesten lettet ...? For «det er ikke min skyld»! Du er bare rammet av en brutal tilfeldighet?

– Dette er noe som ligger dypt i meg, en tanke jeg strever med og som er synlig i mange av fortellingene mine, og også i karakterene. Det er en form for altomfattende, eksistensiell skyldfølelse. Den er ganske irrasjonell, den er ikke fornuftig hvis man fører tingene tilbake til årsaker og sammenhenger. Det er en skyldfølelse av å være, rett og slett. De er ganske korrekt gjengitt, de samtalene der.

Det er en tanke jeg strever med og som er synlig i mange av fortellingene mine, og også i karakterene. Det er en form for altomfattende, eksistensiell skyldfølelse

– Jeg oppfatter deg ikke som noen religiøs person sett utenfra. Men hvor skal man gjøre av en så stor skyld? Mange behøver nåde. Du skriver et sted om det siste albumet til Leonard Cohen: You Want It Darker. Han synger om nåde, skriver du, men det ordet kunne ikke en ung mann forstå den gangen. Finnes nåde i ditt vokabular i dag?

– Ja, det gjør det. Men da vi hørte Leonard Cohen på fester i 1968–69, var vi rett og slett ikke i stand til å forstå tekstene hans. Vi forsto bare at dette var dypt som bare rakkern. Men den intimiteten på det siste albumet, den intime bekjennelsen til en mann som var så nær døden, gjorde veldig inntrykk på meg der i min egen sykdomsperiode. Det var også bruken av disse fantastiske og store ordene som er blitt så fremmede for oss. Skyld. Tilgivelse. Nåde. Det er jo ord som en gang har vært viktige for oss. Og jeg tror de er viktige fremdeles, selv om de er vanskelig håndterbare ... For jeg vet at hele det maskineriet der i meg, hvor disse begrepene er til stede, det er der jeg henter kraften til å skrive. Det er fra disse tingene som jeg ikke skjønner ved meg selv, hvor jeg henter fortellingene mine. Det er helt opplagt.

– Vil du utdype dine tanker omkring dette?

– Jeg synes det er vanskelig. Dette er områder jeg ikke behersker, og har det heller ikke som mål. Jeg pleier å bruke et ord, ømfintlig, det er viktig for meg som forfatter. Jeg er ømfintlig overfor verden, den går innpå meg, for å si det slik, men også i forhold til disse begrepene som skyld, soning, synd, gode gjerninger. Jeg opplever at det finnes en sannhet i disse motsetningene, som jeg ikke kan leve uten.

– Jeg tenker på den kjærligheten du har til romanpersonene dine. «Jeg vil dem bare godt», sier du et sted. Jeg vil dem bare godt ... Du har ikke barn?

– Nei?

– Det må ha vært et savn?

– Nja, ikke nødvendigvis. Men i en periode i livet, ja.

– Jeg tror du har tematisert noe av det i den sterke diktsamlingen Stempler. Hva tenker du om karakterene dine i lys av det?

– Du får meg aldri til å si at de er mine barn!

– Men likevel, er det noe der?

– Det er ikke nødvendigvis slik at jeg må like dem, eller være enig med dem, eller en gang trives med dem. Men jeg har et grunnleggende ønske om å behandle dem rettferdig. Så enkelt er det. Jeg vil behandle dem på best mulig måte utfra de forutsetningene jeg skaper for dem. Det setter jeg alle krefter inn på. Noen karakterer kommer nærmere meg selv enn andre, det er som om de befinner seg i en slags dans eller koreografi rundt omkring i romanen. Plutselig er de veldig nær meg, noen ganger går de helt i ett med meg. Jeg gjør jo dette for å forstå mer av meg selv også.

– Er det derfor du tør å gjøre Jesper såpass lik deg selv?

– Det har ingen ting med mot å gjøre! Det er popsangerne som snakker om mot: «Jeg er blitt så moden siden sist, nå har jeg endelig fått mot til å synge om meg selv ...» Nei, det handler ikke om dette. Det handler om at nå er jeg i stand til det, gjennom en kombinasjon av tanker og intuisjon og redskapet, som er skrivingen.

– Skyggeboken har en sterk avslutning, og jeg synes den er håpefull. Men den aller siste setningen ble faktisk feilsitert i en av avisanmeldelsene: «Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet», sto det, «hvor det siste arbeidet er gjort for siste gang». Men i boken står det vitterlig ikke siste gang, men for første gang. «Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang.»

– Ja, det er en forskjell, gitt! Det skal ikke mye til.

– Holder du stadig på med det siste arbeidet?

– Ja, det er en setning som ... du brukte ordet tørre, som om man er blitt modigere. Men det er ikke noe modig i å skrive den setningen. Det er ingen som blir sinte på meg av den grunn. Men jeg hadde ikke klart å skrive den setningen for tyve år siden. Heller ikke for førti år siden. Jeg klarte å skrive den nå. Akkurat nå har jeg klart å skrive en setning som er ganske viktig for meg.

Det kommer en bitteliten bok i august, og den kommer ut i Danmark

– Det er en stund siden boken kom ut. Sitter du fortsatt og arbeider?

– Ja, jeg sitter og arbeider. Jeg kan ikke annet.

– Hva arbeider du på?

– I samme øyeblikk som jeg skrev at nå er det siste arbeidet gjort for første gang, satte jeg meg selv i en vanskelig posisjon som forfatter, det visste jeg med det samme jeg skrev setningen. Kanskje var det noe underbevisst der, for nå hadde jeg skrevet siste bindet i trilogien, og jeg kunne ikke lenger presse denne formen, dette språket og perspektivet, på verden. Jeg kunne ikke lenger presse det innenfor de samme rammene. Dermed måtte jeg finne på noe nytt. Og jeg har funnet på noe. Det kommer en bitteliten bok i august, og den kommer ut i Danmark.

– Bare i Danmark?

– Vi får se om de vil ha den her i Norge. Det er ingen roman, og heller ikke noen dokumentarbok. Det er en rar sjanger som jeg har funnet på selv. Du nevnte helt innledningsvis besteforeldrene mine. Og dette er en bok som handler om min danske farmor. Den heter Min kinesiske farmor.

Foto

Lars Saabye Christensen jobber med mange sjangere. Her fra 2016, 

da han og Magne Furuholmen (t.v.) samarbeidet om utstillingen «Marginalia». Forfatteren bidro med korte tekster, Furuholmen med bildene. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

– Jeg laget nylig en bok med danske Suzanne Brøgger. Hun overrasket meg ved å fortelle at hun har begynt å skrive salmer. Hun har hatt en spirituell side hele livet. Først med buddhismen, og senere oppdaget hun at det finnes en åndelig tradisjon i vest, både innenfor salmediktning og kristen mystikk. Har du en slik side? Du skal jo dø. Jeg skal også dø, men for deg ble det akutt. «Livet er den tiden det tar å dø», skriver du i Skyggeboken. Hva har det gjort med din livsanskuelse? Hva tror du skjer når du dør?

– Det er jeg spent på. Jeg hadde ikke kunnet sitte og skrive bøker uten også å befinne meg i et åndelig rom. Jeg befinner meg ekstremt mye i de materielle rommene, men jeg har også et helt nødvendig åndelig rom som omslutter meg når jeg skriver. Uten det rommet, uten de referansene og den bevisstheten, tror jeg ikke jeg kunne skape. Det tror jeg rett og slett ikke. Det er ikke noe hokuspokus. Det er bare en bevissthet om et eller annet utenfor der som man kan lene seg etter.

– Når begynte du å tenke slik?

– Jeg tror jeg har tenkt på det hele livet. Helt siden han kom og ødela de bilnumrene. Noe mer må det være. Hvorfor skal vi snakke om begreper som sannhet og tilgivelse og nåde, hvis vi ikke hadde en eller annet større målestokk. Det går ikke.

– Leser du deg inn i en eller annen retning her? En kristen retning, eller …?

– Ja.

– Hva mer kan du si om det?

– Ikke annet enn at denne troen finnes i fortellingene og bildene, ikke som forkynnelse eller budskap, gud bedre, kanskje til og med usynlig for de fleste, men som et slags stoff, en kjemi.

– Hvordan kommer det til uttrykk i dit daglige liv? Har du en stille stund? Leser du oppbyggelig litteratur? Bibelen?

– Bibelens skrifter har jeg alltid tilgjengelige, men jeg gjør ikke noe vesen ut av dette. Det er ikke noe dramatisk. Det er ikke noe jeg går og maser om. Men jeg liker en stille stund. Jeg har på følelsen av at den blir lengre og lengre.

Bergen, 8.februar 2020