– Jeg har vært en loner

Du fikk ditt gjennombrudd som forfatter med Hvite niggere (1986), en roman med klare selvbiografiske trekk. Men jeg tror at ett kapittel manglet der? Det er historien om den kristne vekkelsesbølgen som rullet over Vestfold da du var fjorten år?

Det er riktig. Det var faktisk to vekkelsesbølger i bevegelse på det tidspunktet. Det var det såkalte Jesusfolket, de kom fra USA og via Sverige til Norge. De var litt sånn frika. Og så var det Children of God, det var den andre gruppen. Men det var de slemme. De drev og rev ned bilder i kirkene.

Og bedrev en tvilsom seksuell praksis?

De ble drevet av en fyr som kalte seg Moses David. Han holdt til nede i Marokko, der hadde han et digert harem. For jentene i hans bevegelse måtte prostituere seg. De gikk til sengs med folk som ville høre evangeliet.

Var du borti dem?

Nei, nei, de folkene der var ikke noe for oss i Larvik. Men Jesusfolket, derimot. Vi ungdommene hadde jo begynte å bli litt frika, vi ville ha langt hår og sånt. Og disse Jesusfolkene var også litt alternative, de var litt hippie, samtidig som de var stuerene. Da de kom til Larvik, kunne de ha møter både på Metodisten og i kirka ute på Tollerodden. De ble akseptert av de forskjellige menighetene.

– På Fristranda traff jeg først Jesusfolkene, og senere hasjrøykerne. Disse miljøene viklet seg litt inn i hverandre

Traff de noe i deg?

Dette var Porsgrunn- og Skiens-folk, vet du, og der var det mye pene jenter, skal jeg si. De møtte jeg ute på bibelcampingen utenfor Larvik, på et møtested jeg har skrevet om i "Hvite niggere", nemlig Fristranda. Der traff jeg først Jesusfolkene, og senere hasjrøykerne. Disse miljøene viklet seg litt inn i hverandre. På den tiden hadde de klart å skaffe seg Jesus-hus oppi Porsgrunn. Et sted hvor de kunne være. Et sånt hus fikk vi til i Larvik også, i et tomt industribygg.

Var du med på å lage et Jesus-hus i Larvik?

Ja.

Hva gjorde dere der?

Det var bønn og evangelisering. Og det forunderlige er at jeg ikke har det kapitlet med i "Hvite niggere". For det er der det hører hjemme, det har du rett i. Jeg kan godt si at jeg angrer på det. For akkurat den perioden hadde absolutt noe i den boken å gjøre. Det er kapitlet som ble borte. Jeg vet ikke hvorfor.

Kan det ha vært litt pinlig?

Nei, jeg tror ikke jeg ville hatt problemer med å legge det inn, for jeg var jo voksen da jeg skrev "Hvite niggere". Men det er rart, for når du tenker tilbake på en sånn periode, oppleves den som ganske lang, mens det i virkeligheten bare handlet om seks måneder. Sånn er det jo, når du tenker tilbake på ditt eget liv. Hvis jeg går tilbake, ser jeg at det faktisk var snakk om seks måneder. Dette hadde også å gjøre med at jeg hadde begynt å skrive. Allerede mens jeg var i det kristne miljøet, tenkte jeg at «her settes det begrensninger for meg på alle måter. Det kan jeg ikke ha!» Det husker jeg at jeg tenkte. For da kunne det aldri blitt noe av skrivingen min. Jeg kunne ikke begynne å skrive innenfor en ramme hvor andre skulle fortelle meg hvor grensene gikk. Men dermed oppdaget jeg også hvor jeg kunne være.

Og det var hos de ekte frikerne?

Det var hos hasjrøykerne i de alternative miljøene. Der var det folk som malte og lagde musikk, som skrev og leste. Og jeg visste at alle ble godtatt der. Jeg skiftet rett og slett over. Det var ikke noe fellesskap i egentlig forstand, bare en gruppe mennesker som var opptatt av filosofi, av maling og musikk. Det var et kreativt miljø, særlig den delen av det som kom fra møblerte familier, som jeg selv.

Det var altså et levende, kreativt miljø? Ikke forsoffent og slapt?

Det blir for enkelt å si enten eller. Jeg skriver om det i Hvite niggere, for dette er egentlig veldig interessant. Den ene gruppen var folk som meg fra pene hjem. Vi ville aldri noen sinne kommet på kant med loven, hvis ikke det var for den hasjen vi ville ha. Den andre gruppen var forbrytere i utgangspunktet. Det var folk som gjorde brekk, knakk kiosker, stjal biler. De brøt loven allerede før hasjen kom, så for dem ble hasjen bare en naturlig del av det de drev med. Og vi ble forenet. Smeltet sammen. Mange av oss ble venner for livet. Og jeg som skulle bli forfatter, møtte fantastiske, kreative kriminelle jeg ellers aldri ville ha kommet i kontakt med og kom inn i deres måte å tenke på. Mange av dem kom fra helt andre hjem enn oss, de kom fra vanskelige hjem. Der var det to klasser som smeltet sammen.

Til avisen Vårt Land sa du i 2012: «Jeg er et grunnleggende religiøst menneske.»

Ja, jeg er det.

Hva mente du med det?

Når jeg ser på min egen familie, kan det nesten se ut som om slike ting er genetiske. Faren min var en grubler. Han var en religiøs mann i den forstand at han hele sitt voksne var tilknyttet ulike dulgt kristne organisasjoner. Y’s Men’s klubben, var det noe som het. De befant seg i periferien, med tråder inn til kirken.

Borgerlige, da?

Ja, det er klart. Men far ville aldri finne på å be bordbønn, dette var ting han holdt for seg selv. Da jeg begynte å lese "Den tibetanske dødeboken" som femtenåring, var dette ting jeg kunne snakke med ham om. Den siden har jeg fra ham. Min mor kunne aldri finne på å si at hun var ateist, men hun var bare grunnleggende uinteressert i hele problematikken. Det spennet er jeg vokst opp i. Og jeg har vært en loner. Har ikke vært en som knyttet meg lett til folk. Har aldri hatt nære bestevenner, det er fremmed for meg. Dermed har de greiene vært ting jeg har gått alene med og hatt i fred for verden rundt.

Hvordan begynte «de greiene», den fornemmelsen?

Den var absolutt en åndelig søken, helt fra puberteten.

I romanen "Opp Oridongo" (2009) har du beskrevet en rett ut sagt mystisk visjon. En naturvisjon i skogen. Men da var du helt ung?

Ja, det jeg skriver der, er en selvopplevd affære. Som barn opplevde jeg å gå inn i en tilstand av svært, svært uvanlig karakter. Det var å gå inn i en virkelighet som er helt fremmed i forhold til den vi sitter i her nå.

Kan jeg lese et utdrag fra det nest siste kapitlet? «Det er som om alt faller på plass. Som om alt jeg ser og alt jeg hører smelter sammen og blir, ikke en del av meg, men blir meg, som om jeg blir skogen og den varme luften, trærne, og solen som svir seg ned gjennom verden, det dryppende lyset fra grenene der det faller over hendene som sitter og leker med de grå pinnene, de glatte pinnene, og medlidenheten blir til ærefrykt for alt dette som er meg, og som jeg er til stede i, det er så veldig, så voldsomt, og samtidig så stille, det er utenfor og inne i alt …»

– En transelignende tilstand. Når du opplever noe slikt som seksåring, er det det ingen likegyldig hendelse

Den opplevelsen har jeg slitt fælt med å beskrive. For dette er noe som befinner seg bakenfor ordene. Du er egentlig helt språkløs der. Dette skjer, tror jeg, det året jeg skulle begynne på skolen. Jeg er seks eller syv år og sitter nede i skogen ved hytta til mormor og bestefar. Og jeg faller inn i en sånn lomme. En transelignende tilstand. Når du opplever noe slikt som seksåring, er det det ingen likegyldig hendelse, men en grunnleggende opplevelse som du bærer med deg resten av livet.

Opplevde du dette som en slags enhet med naturen? At du selv ble borte og gikk opp i noe større?

Bare for å prøve å gjøre dette forståelig: Jeg tok LSD for første gang som atten–nittenåring. Hvis du tar LSD eller meskalin eller noen av de sterke hallusinogenene, vil de aller fleste merke at den kjente verden rakner. Du ser inn i noe som er helt nytt for deg. For meg var det omvendt. Det var en gjenkjennelse! «Å ja, var det dette det var?» Da var jeg tilbake i det rommet, til denne veldig sterke opplevelsen jeg hadde som seks–syvåring. Og da jeg kom i puberteten og skulle begynne å forsøke å finne ut av forskjellige religioner, lå den erfaringen der som en glød... Innsikten om at det var noe mer. At det er også noe annet. Dette var faktisk noe jeg oppfattet som en viten. Det er klart, dette er store ord, men slik var det. Jeg kan når som helst fremkalle den følelsen jeg hadde der som liten gutt. Det er kanskje beslektet med visse tilstander som naturfolkene har kjent til bestandig?

Mystikerne også, kanskje. Men man kan ikke forbli der i den tilstanden for lenge! Det er litt viktig, da?

Nei, det er et bra poeng. Du er inne i et rom, og der vil du være. For jeg har ofte tenkt tilbake på den gangen, da vi skulle spise kvelds og mormor kom for å rope meg inn og jeg hørte stemmen hennes. Men den hadde liksom ikke noe med meg å gjøre. Min bestefar som virkelig var en indianer, han kom og hentet meg. Han måtte faktisk bære meg inn. Da ble jeg ordentlig sint, fordi han tok meg ut av det. Jeg har verken før eller senere vært sint på bestefar, han var verdens snilleste menneske. Først da våknet jeg opp og kom ut av den transen. Som voksen har jeg mange ganger tenkt at i det rommet du var i da, der ville det ikke bli gjort noen lekser. Der ville det ikke bli lekt med andre barn. Det ville det ikke bli snakket med noen. Det er klart, hvis du velger å være streit og rasjonell, så kan du si at dette var et lite besøk i en psykose. Olav H. Hauge hadde, som du kanskje vet, flere ganger psykoser under oppholdene sine på Valen. Han har beskrevet mange av dem som svært vakre erfaringer han slett ikke ville vært foruten.

Det må likevel ha vært en risikabel situasjon å være i for deg som ungt menneske?

Ja, jeg har snakket med flere psykologer om akkurat det. Opplevelsen var jo så altoppslukende. Det var nok en risiko, for jeg ble rasende da bestefar kom og hentet meg ut av den. Men den opplevelsen har ligget i bunnen for meg resten av livet. Det er den eneste virkelig sterke religiøse opplevelsen jeg har hatt. Jeg har aldri hatt behov for å dele noe som helst av dette med andre, eller være i grupper eller fellesskap, menigheter, klubber. Alt sånt har vært fjernt for meg helt siden jeg var liten.

I en facebooktråd om den kristne, modernistiske dikteren Arnold Eidslott, skrev du for noen år siden: «Jeg lånte alt de hadde av Arnold Eidslott på biblioteket i Larvik som femten–sekstenåring.»

Jeg husker godt at jeg leste Eidslott. Der fant jeg en tilnærming til kristendommen som jeg hadde sans for. Men det jeg ikke kunne klare, og fremdeles overhodet ikke kan klare med kristendommen, er alt vrøvlet til disse herlighetspredikantene i sine rosa dresser og alt det tøyset. Jeg kan ikke klare det, rett og slett. Jeg har en voldsom aversjon mot det! Mens Eidslotts alvorlige måte å nærme seg kristendommen på, var jo det stikk motsatte.

Han levde jo nesten som en eremitt der oppe på Nord-Vestlandet ...

Det tiltalte meg voldsomt.

... og skrev mye om døden, som i boken "Memento" (1967). Før denne samtalen leste jeg titteldiktet derfra, der han skriver om døden, som «leter etter barnet / med øyet fylt av lyset fra slettene [...] / som bærer nøkkelen om halsen og låser seg inn / når han vil og det er ingen hund i menneskers hus / som varsler hans komme og ingen har enda bygget / en mur som stod for denne stumme tyv.» Dette er alvor?

Det der er veldig bra, vet du. Når du er seksten år og sterkt opptatt av døden, kan du bare tenke deg hvilket inntrykk det gjorde. Men da jeg ble atten, begynte jeg å lese antroposofi, og det holdt jeg på med i mange år. Jeg hadde en kompis som fikk meg til å lese Steiners "Teosofi" (1904). Og når du prøver å lese Steiner for første gang mens du er så ung, har du ganske mye å holde på med i en periode. Uansett hva som måtte være sant og usant der, var det glimrende hjernegymnastikk og prøve å holde alle trådene fra hverandre og ikke rote seg altfor langt bort i småskauen. Dette var mitt liv. Like sikkert som at du ville du finne Bob Dylan i platehylla hvis du var hjemme hos de folkene jeg omga meg med, like sikkert ville du finne noe av Steiner der. Men det var ingen av dem var selv antroposofer. Jeg har heller aldri vanket i noe antroposofisk miljø, for eksempel.

Der ville du heller ikke ha følt deg hjemme?

Ikke i det hele tatt. Nei, de fleste antroposofer oppfattet jeg som gledesløse puritanere, det var ikke noe for meg. Men jeg var opptatt av antroposofien i veldig mange år.

Foto

I 2001 ble Elling-filmen som er basert på Ambjørnsens roman «Brødre i blodet» Oscar-nominert. Her fra innspillingen av filmen. Elling (t.v), spilles av Per Christian Ellefsen. Sven Nordin hadde rollen som Kjell-Bjarne. Foto: Ørn E. Borgen / SCANPIX

Hva fascinerte deg? Noe med foreningen av vestlig kristendom og østlig tankegang?

Ja, i utgangspunktet var det et fascinerende forsøk på å forstå kristendommen fra en helt annen vinkel. Før jeg begynte å lese Steiner, hadde jeg vært i Østen i tankene mine, og jeg hadde kamerater i frikermiljøet som var opptatt av det. Mye litteratur. Zen. Som også beat-poetene var opptatt av. Det var i samme løypa. Hvis du vil ha en liten knagg å henge det på, var det definitivt «Østen møter Vesten». Det var ikke bare Steiner, vi leste Blavatsky og hele bunchen, men etter hvert var det Steiners tankegang som vakte mest gjenklang.

Var det et overskudd i din søken, eller lå det også en angst under?

Det var ingen angst.

Det var tidsånden, altså?

Tidsånd og tidsånd, fru Blom. Da må jeg nesten si, akkurat som jeg sier hver gang jeg hører at Jens Bjørneboe skal ha hatt så stor betydning for en hel generasjon: Nei, han hadde ikke det! Han hadde stor betydning for noen få personer i en hel generasjon. Jens Bjørneboe hadde appell til de av oss, kanskje to i hver klasse på skolen, som i det hele tatt visste hvem Jens Bjørneboe var. På samme måte var disse miljøene som vi nå mange tiår senere ser tilbake på, de var bittesmå øyer i et stort hav. Syttitallet var ikke noe kult i det hele tatt, men det var kult i de miljøene der.

Du hadde to litterære debuter. Den kjente er "Pepsikyss" (1976), utgitt i 500 eksemplarer på eget forlag. Du kastet halvparten i en konteiner, så boken er i dag et verdifullt samlerobjekt de få ganger den dukker opp i antikvariatene. Men "Pepsikyss" sier du var dårlig?

Fryktelig dårlig!

Men først sendte du en diktsamling til Solum, "En dragefangers drøm"? Du har fortalt at den først ble antatt, men at forlaget senere trakk seg og du kastet manuset i søpla. Men det var et seriøst forsøk på å skrive alvorlige dikt? Metafysiske dikt?

Det må det ha vært. Da aller første diktforsøkene mine var fulle av indignasjon over all overfladiskhet og makt, de var dikt sterkt inspirert av Jens Bjørneboe. Ikke spesielt av diktene hans, men essayene. Da var jeg fjorten år. De diktene jeg sendte til Solum som nittenåring, var mitt første seriøse forsøk. Men jeg kan ikke huske dem. De har i hvert fall ikke lignet på de som etterpå kom i "Pepsikyss". For der er jeg tilbake til fjortisen. Der lurte jeg meg selv trill rundt ved å prøve å ta en liksomrolle som undergrunnspoet. Det er det samme blindsporet nesten alle som skulle bli opprørske lyrikere har vært inne på, en sånn Bukowski-fase.

Rammen for dette intervjuet er din åndelige selvbiografi. Dette alvoret i den første upubliserte boken, hvordan kom det ellers til uttrykk? Mediterte du? Ba du? Hadde du din egen åndelige avkrok i livet?

Jeg lærte faktisk transendental meditasjon da jeg var femten-seksten, så det kan jeg faktisk. Hvis jeg ville, kunne jeg sette meg ned nå!

Du har ditt eget mantra?

Ja da, det var en naturlig ting å gjøre i den fasen av livet, midt i den østlige fasen. Plutselig var den muligheten der i lille Larvik. Den gang kostet det en bagatell. Men igjen: I en skoleklasse som vår på 30 elever, ville det bare vært to eller tre som interesserte seg for sånt.

Hvordan har det endret seg gjennom livet? Er det noe igjen av dette åndelige rommet?

Ja, klart, det er det. Men for å forstå dette, må du også trekke det over til miljøet. Samtidig som jeg holdt på med min åndelige søking, var jeg sterkt engasjert i Natur og ungdom. Det ene vokste inn i det andre. Men dessverre, får jeg si, endte mitt miljøengasjement med Georg Borgströms bøker om kløften mellom fattigdom og rikdom. Menneskenes rovdrift på naturen. Jeg leste ham for tidlig. Jeg fikk en ... jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, kanskje en form for depresjon. Fordi jeg forsto hvilken vei det gikk. Men det var for tidlig. Borgström og disse folkene foregrep jo den artsutryddelsen vi i dag står midt oppi. Jeg trodde jo på det jeg leste! Og i de store linjene har det jo vist seg å være riktig. Jeg tror at jeg trakk meg ut av ting og inn i meg selv fordi jeg så det der komme. Det førte til en stor maktesløshet, rett og slett. Og det var litt for tidlig.

Når skjedde dette bruddet?

Jeg begynte også å lese Borgström da jeg var seksten, sytten. Men at jeg skulle oppleve den artsutryddelsen som nå skjer rundt oss, hadde jeg likevel ikke trodd. Nå skjer jo alt dette. Derfor er også måten jeg ser på disse religiøse tingene på, vevd inn i en naturforståelse.

Det kan man merke i måten du skriver om skog og natur på? Nesten panteistisk; som om Gud og naturen er ett. Hvor opplever du det helliges nærvær? Er det i skogen, rett og slett?

Nå kommer jeg jo ikke dit lenger. Men jeg kan svare helt konkret på det. I dag har jeg en ganske begrenset bevegelsesfrihet. Men min andakt, nå som jeg er mer eller mindre isolert oppe i åttende etasje i Hamburg, er at jeg er velsignet med en diger glassvegg. Der har jeg en masse planter av forskjellige slag. Dette er planter jeg følger fra frø. Du finner hele tiden ting å hvile deg på hvis du vil, og for meg er det de plantene jeg selv har plantet der oppe. Men også planter jeg kjenner langs den begrensede løypa jeg nå har utendørs. Og de kan jeg følge hele året.

Hva slags planter er det?

Særlig trærne langs gatene, eller inni andres hager jeg kikker inn til. De trærne og vekstene tilhører også dem som går forbi. Hamburg er jo en treby. Fra mitt utsiktspunkt i åttende etasje kan jeg følge trær og vekster hele året. Det er en grønn meditasjon som jeg har her oppe.

– Nå har jeg ting der som ikke er tillatt ifølge norsk lov, men det er jo frø det er blitt handlet med lenge før Jesus Kristus

Hvilke planter har du på den glassveggen, og hvordan steller du med dem?

Nå har jeg ting der som ikke er tillatt ifølge norsk lov, men det er jo frø det er blitt handlet med lenge før Jesus Kristus.

Selvfølgelig har du det. Det burde jeg ha tenkt!

Men jeg har også tomat og chili. Ikke først og fremst som matauke, men fordi jeg liker å stelle med dem. Jeg synes det er helt utrolig at du bare kan ta et frø, et lite hardt skall, grått og sort, og putte det i jorden og helle på litt vann. Og så folder det seg ut et digert levende vesen i din egen stue. Det er helt utrolig. For meg er det veldig meningsfylt å pusle med de plantene.

Kan du beskrive den glassveggen? Hvordan ser det ut?

Det er store vinduer som går fra gulvet opp til taket, de står ved siden av hverandre som en glassvegg, men det er delt i fire–fem vinduer. Plantene mine står utover gulvet innenfor der. Etter hvert skal jeg sette dem ut på verandaen, men det er best sol inni stua. Før i tiden, da jeg var sprekere og kunne bevege meg mer rundt i byen, var jeg en fyr som gikk rundt med frø i lomma og stakk dem ned i jorda. Litt sånn pirat. Ja, jeg liker jeg å se meg selv som en gammel mann som går rundt med frø i lomma og putter ned på steder som ingen vet om.

– Jeg holdt på å ryke for to 

år siden, da holdt det på

å gå gærent

Gikk du mye i naturen da du var yngre? Hva opplevde du? Lå det en slags panteisme under dette?

Det var aldri noe jeg klistret lapper på, så det vet jeg ikke. Men jeg har alltid vært forundret over at folk blir så overrasket over at jeg har vært i skauen! Vår generasjon nordmenn var jo i skauen, og vi var på sjøen. Vi fisket ørret på fjellet og torsk i havet. Sånn var det å vokse opp i Larvik. Det var ikke noe mystisk, dette hadde man inne, det var bare noe man gjorde. Jeg kommer fra en speiderfamilie, det var aldri noe spørsmål om jeg hadde lyst til å begynne på speideren, det gjorde man. Akkurat som man begynte på skolen.

Både i "Opp Oridongo" og ikke minst i romanen som kom etterpå, "Natten drømmer om dagen" (2012), finner hovedpersonene en dyp tilfredsstillelse i å være ute i naturen?

Jo, det kan jeg si mye om, særlig når det gjelder de to titlene. Da jeg skrev "Natten drømmer om dagen", prøvde jeg å skrive så godt jeg overhodet kunne klare. Da var jeg kresen, altså. Jeg hadde bestemt meg for at hele handlingen skulle skje i skogen og ved havet. Det skulle ikke være en eneste scene fra byen. Da jeg var ferdig med manuset og hadde sendt det fra meg, tenkte jeg: «Nå har jeg skrevet en bok om alt det jeg ikke lenger kan gjøre.» Og det var sant. Da kunne jeg ikke gjøre noe av det Sune gjør der. Seile på fjorden. Ro og padle. Gå i skauen. Alt dette var jeg avstengt fra. Jeg var ikke så bevisst det da jeg gikk i gang med boken, men da jeg var ferdig, var dette det første jeg tenkte: «Å ja, nå har du skrevet flere hundre sider om alt det du ikke kan gjøre lenger.»

Du har levd i tre faser som offentlig person, og blitt en slags talsperson for tre ulike marginaliserte grupper: Hasjrøykerne. Psykiske angstlidelser. Og nå i den siste fasen, som kols-syk. Du har sagt offentlig at du driver og forbereder deg på å dø?

Ja, nei, hva skal man si? Det der er vanskelig når det gjelder tabloidene. Senest i går var det et svært intervju med meg i VG. I og med at alle vet at jeg har kols, er det bare sånn. Det må jeg bare leve med. De må ha det de må. Men døden er et tabu fremdeles. Jeg svarer på det jeg blir spurt om i sånne sammenhenger. Men da elsker de å slå det opp ... Dagbladet har hatt «Døende» på førstesiden flere ganger. Sånn er det bare, hvis man vil snakke med dem i det hele tatt. For med denne sykdommen kan du måle helt nøyaktig hvordan det går nedover. Du blir ikke bedre. Du blir dårligere. Og når du blir så dårlig at du ikke får puste lenger, da dør du. Sånn er det. Det ville være å lyve hvis man ikke sier at ja, sånn er det. Sånn er kols. Du dør av kols. Du blir kvalt til slutt.

Det hadde ikke eksistert religioner på denne kloden hvis ikke det var for at alle mennesker skal dø. Det grunnleggende spørsmålet er hva som er bakenfor døden?

Det har jeg vært opptatt av siden jeg var guttunge.

Hvorfor så tidlig?

Det har å gjøre med den opplevelsen jeg snakket om, at du blir bevisst på at det er noe mer. Jeg har vært interessert i det helt siden jeg var guttunge. Mens andre mennesker interesserer seg ikke for sånt i det hele tatt.

Hva håper du skjer når du dør?

Faren min var mye syk, han hadde smerter hele livet. Jeg spurte han hva han tenkte da det begynte å gå mot slutten. Da svarte han: «Nei, jeg tror ikke noe særlig på det med de grønne slettene. Men jeg er veldig opptatt av alt jeg skal få slippe.» Da jeg var yngre, det har roet seg nå, men da var jeg opptatt av at jeg måtte få en forklaring. Hadde man ventet i et helt liv, måtte man i alle fall få en slags opplysning om hva man hadde vært med på, i det øyeblikket du forlot kroppen. En slags oppklaring av alt du har gått og grublet på. Men jeg tror ikke vi skal regne med det. Man kan være en del av noe som er veldig mye, uten at man nødvendigvis får tilfredsstilt jeg-et. Jeg tenker snarere at dette jeg-et på en eller annen måte kommer til å løses opp.

Du tenker det? Da er du tilbake i det østlige?

Jeg er nok det. Jeg har i hvert fall lettere for å forestille meg det nå enn jeg hadde da jeg var yngre.

Blir bevisstheten virkelig helt borte?

Det vet jeg ikke. Jeg er veldig nysgjerrig på det.

Når var du sist redd for å dø?

Det kan jeg ikke huske å ha vært redd for i det hele tatt. Men jeg holdt på å ryke for to år siden, da holdt det på å gå gærent. Alt som var skremmende med det, hadde ikke med døden, men med livet å gjøre. Hvis du har prøvd og ikke få puste, ja … man kan bare forestille seg det. Det er en ganske kjip måte … i disse koronatider, holdt jeg på å si, er det … det er fælt. Det var bare fryktelig ubehagelig. Men fra det øyeblikket de tok kontroll på det, disse menneskene i hvitt, da overlot jeg alt til dem. Det var en ganske fin ting. Der og da hadde det ikke gjort meg noen ting å sjekke ut. Ikke i det hele tatt.

Har du ikke ting ugjort?

Nei, det synes jeg ikke! Det ville vært bortskjemt å si … Nei. Tenk deg, fra jeg var sytten og droppet ut av gymnaset, har jeg bare gjort det jeg har villet. Hvor mange er det som kan si det? Det eneste jeg hadde lyst til, var å skrive. Og så fikk jeg gjøre det hele livet. Ikke har jeg slitt med økonomien, heller. Det er privilegier som bare er vanvittige, det er nesten ingen som kan oppnå det der.

Du er takknemlig, rett og slett?

Det er jeg rett og slett, ja. Det skulle bare mangle. Det må jeg si. Sånn sett er jeg helt klar. Ikke noe problem i det hele tatt.

"Opp Oridongo" slutter med en bønn, «den enkleste bønnen som en menneskelig hjerne kan unnfange, den er i bunn og grunn den eneste: Hold meg fast.»

– Der forsøker jeg for n’te gang å beskrive tilstanden jeg var i som gutttunge

Der forsøker jeg for n’te gang å beskrive tilstanden jeg var i som guttunge. Det har jeg prøvd på mange ganger, men jeg kommer nærmest i "Opp Oridongo", på slutten der. Da jeg skrev den boken, hadde jeg det ikke særlig bra på privaten. Da var teksten et sted å være. Det ble fristedet.

Ber du selv?

Jeg ville ha problemer med å be om noe konkret. Hva i all verden skulle jeg be om? I hvert fall ville det sitte langt inne å be om noe for meg selv.

Denne siste bønnen i "Opp Oridongo" utrykker en panikkangst. Dette vet du en del om? Er du i panikk, greier du bare å si dette ene: Hold meg fast?

Det er helt riktig. Det er en sånn akutt bønn. Du rekker ikke mer enn det. For da løper du. Ikke nødvendigvis fysisk, men du er på flukt mentalt, og det går veldig fort. Da har du ikke tid til noe mer enn det. Folk som ikke har hatt panikkangst, kan kanskje ikke skjønne det, men det er alt du rekker. Hold meg fast. Det er også et ganske greit konsentrat.