– Jeg tror man kan få tilgivelse for alt

Det er en skuespillers privilegium og forbannelse stadig å skulle bevege seg inn i andre menneskers hoder og hjerter. For det påvirker deg! Jeg mener det snakkes altfor lite om hvordan vi skuespillere preges av tankegodset vi skal videreformidle gjennom hele vårt vesen. Av og til lykkes vi, og da er vi i kontakt med noe av kjernen til det forfatterne har prøvd å formidle.

– En forestilling du fremdeles blir husket for, er din store Sigrid Undset-monolog for Riksteateret fra 2001. Alene på scenen rundt om i hele landet agerte du denne ruvende og sammensatte kvinneskikkelsen. Hva er det med deg og Undset?

– Slik jeg opplever Sigrid Undset, var hun hele tiden på jakt etter å finne Gud og forstå Gud. Det er en fantastisk passasje i den monologen som jeg aldri glemmer: «Det er vanskelig å forklare hva Gud har gitt meg. Det kan kanskje lignes med den fred som råder i havet på de store dyp. Uvær på overflaten forstyrrer den ikke, og heller ikke at rare dyr lever og spiser hverandre nede i dypet. Det er den praktiske erfaring av at Guds rike er inne i meg, til tross for mine uavlatelige angrep på det.»

– Spør du også etter hvem eller hva Gud er?

– Jeg hadde noen fine samtaler med pater Arnfinn Haram i Dominikaner-ordenen, vi var en gang klassekamerater på dramalinjen i Tønsberg gymnas. En dag gikk vi tur i Frognerparken, og jeg spurte: «Ja, men Gud, da, hva er Gud?» Han smilte et lakonisk smil, og sa: «Nei, Gud, det er det store mysteriet, det.» Da var det som at jeg kunne slippe skuldrene ned og få lov å bale med dette på min egen, undrende måte.

Foto

Ellen Horn har spilt i tallrike stykker på Nationaltheatret. Her i «Mysterier» av Knut Hamsun, hvor hun spilte fru Andresen. Jan Gunnar Røise spilte den gulkledde og fremmede. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

– «Så blir disse tre stående», heter det, «tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.» Interessant at disse rangeres i Det nye testamentet. Troen er lavest. Håpet i midten. Mens kjærligheten trumfer begge?

– Kjærligheten er det største. Gud er kjærlighet, det tror jeg på. Jeg tror på kjærlighet. For jeg prøver å lete etter å tro. Jeg har vært ut og inn av Statskirken, og meldte meg inn igjen for ti års tid siden. Da hadde jeg en del kontakt med Gunnar Stålsett, og også gode samtaler med andre. Jeg har alltid vært glad i salmevers, og jeg har begynt å tenke at det hadde vært hyggelig om det var en prest der når jeg døde, uten at jeg av den grunn tror på Gud som en gammel mann oppe i himmelen.

– Våren 2018 holdt du foredrag i Asker kirkeakademi. Som tittel valgte du Undset-sitatet: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» «Horn omtaler sin presentasjon som en tvilers bekjennelser», skrev arrangørene. «Hun vil reflektere rundt spørsmålet om tro og tvil, og spør blant annet om et dramatisk liv i spennet mellom mange ulike roller, fra Agnes i Brand, til Sigrid Undset, eller Heksa i Reisen til julestjernen, har gjort noe med hennes personlige livsinnstilling og tro.

– Men jeg tror på kjærligheten, og jeg tror på en samlende kraft. Av og til leker jeg med å si at jeg tror på engler. Jeg liker å tenke at det kunne være en engel på graven min. Det var også morsomt i Undset-monologen, når hun samtaler med skriftefaren sin, og forteller alt det grusomme hun har sagt og tenkt. «De må huske på det, fru Undset, det sitter en engel der oppe i himmelen, og han skriver ned alt det stygge De sier», sier skriftefaren. «Særlig banneordene!» «Ja, da får vi håpe at min engel kan stenografere, da», sa Sigrid Undset

– Er det en trygghet i tanken på at det skulle være noen der?

– Jeg synes det gir en trygghet, ja. Det er ofte vi føler at det er engler i luften eller at det skjer ting.
Særlig i teateret? Når det en sjelden gang går en engel gjennom rommet, over scenen?
Selvfølgelig i teateret. Av og til, en gang iblant, i hvert fall.

– Din venn Kjell Askildsen skrev hemmelig dagbok som barn. En dag hadde han glemt å gjemme vekk dagboken, den lå fremme på rommet hans. Da han kom tilbake på rommet, hadde moren hans skrevet over sidene med store bokstaver: «GUD SER ALT.»

– Å, herregud. Ja!

– Gud ser alt. Det er det motsatte av trygghet, det er en bebreidende, straffende, hevnende liten gud som ser alt du gjør?

– Jeg er ikke opptatt av skyld og straff. Jeg er opptatt av rettferdighet og tilgivelse, og jeg tror man kan få tilgivelse for alt. Jeg synes det er altfor lite av det! Slik er jeg er anlagt som menneske, jeg har alltid vært en megler som forsøker å finne forsoning der det er uforsonlighet. Kanskje er jeg litt manisk på det, og naiv …

Kjærligheten er det største.

– Har du noen ganger merket at det ikke finnes mulighet for forsoning?

– Jeg sett vennskap på nært hold gå i stykker, som aldri ble gjenopprettet. Det er vondt å se på. Jeg synes det nesten er utilgivelig at folk ikke kan finne tilbake, eller tilgi. Se ting i den andres perspektiv. Jeg synes ellers at min karriere som leder er teppelagt med sterke menn som har vært uvenner. Men jeg er ganske stolt av at jeg har fått flere av dem til å samarbeide, ikke minst i teateret. For å få det til, må man bære over med hverandres særheter og tåpeligheter.

– Hvor er det du henter deg inn igjen, puster ut?

– Jeg strikker! Faktisk. Da tenker man godt. Tenk om man kunne lese alt det som sto i strikketøyene bortetter … Jeg liker å være ute og trene og gå litt. Og jeg sykler på jobb. Jeg slapper av med barnebarna. Er ganske flink til å ta vare på venner, og bruker ofte venninnene som rekreasjon. Jeg går mye på teater, og gjennom Jon, mannen min, har det vært veldig mye jazzmusikk. Jeg hørte forleden Tord Gustavsen improvisere over Bach og salmer og folketoner her oppe i Sagene kirke. Da blir jeg religiøs. Bedre blir det ikke, tenkte jeg. Da kommer jeg i en høyere enhet. Jeg var i Domkirken da vi fikk vår nye Oslo-biskop, Kari Veiteberg. Da ble jeg kjempeglad, fordi hun setter troen inn i det medmenneskelige, inn i forsoning, inn i sammenheng med verden. Slik også preses Helga Haugland Byfuglien kan få hjertet mitt til å banke. Da kjenner jeg at jeg gjerne ønsker å høre til i den kirken, og i det beste av den kristne tradisjonen.

– I en avis-enquête ble du spurt hvilken Ibsen-rolle som har betydd mest for deg personlig. Du svarte: «Utvilsomt Agnes i Brand. Det var en gave, jeg lærte mye om utholdenhet.» Og i den store boken Ibsens kvinner (2006), som du var redaktør for, skriver du det samme: «Agnes er uselvisk, kjærlig, varm og uredd, og trofast til det siste. Agnes lærte meg utholdenhet og fikk meg til å oppdage lengselen etter noe større enn meg selv. Noe å holde fast i, og tro på at døden kan være god.» Det er sterke ord?

– Det var da flott sagt!

– Hun har den berømte replikken, «Inn i natten, inn i døden, bakom demrer morgenrøden»?

– Det er en fantastisk tekst og en fantastisk rolle. Brand-rollen, derimot, er helt over på den andre siden. Han viser fanatismen og den stygge siden ved troen, den som går over lik ... som han bokstavelig talt gjorde.

Jeg har alltid vært en megler som forsøker å finne forsoning.

– Er det ikke en dødslengsel hos Agnes sin replikk?

– Det er det. Og jeg har helt siden jeg var bitte liten vært veldig redd for døden. Jeg var redd for å bli skinndød. Bli begravet levende. Noen har senere fortalt meg at det ofte har å gjøre med eventyret om Snøhvit, hun som lå i kisten før prinsen kom og vekket henne. Jeg var klaustrofobisk livredd for å våkne i en kiste nede i jorden. Har balet mye med døden, og synes stadig jeg leter etter et halmstrå å klamre meg til. Min svigermor sa en gang vi var og tente lys på graven til min svigerfar, på den nydelige kirkegården oppe ved Grorud kirke:«Nå ligger du der nede i den varme jord, Ivar.» Den varme jord. Det synes jeg var noe som motsatte seg gufset fra den kalde døden. Jeg har alltid sagt at jeg vil strøs ut på et jorde. Være i jorden og gjenoppstå i naturen. Det bunner i et ønske om å forsone seg med døden. For det må vi gjøre. Vi trenger trøst og håp, derfor har jeg mange små halmstrå. Er av dem er det diktet jeg elsker, det som heter «Hentet».

– Skrevet av min gode venn Johann Grip!

– I love him! Det åpner med et barn som skal bli hentet i barnehagen: «Harriet, du er henta!» Så ser du det lille barnet som løper ned til porten, og der står det noen med åpner armer og klemmer og løfter barnet opp. Når jeg en dag skal bli henta, håper jeg at det blir akkurat sånn. Ja! Det er jo drømmen, det er altså så nydelig! Jeg elsker det diktet.

«HENTET»

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel «henta».
Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har
i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik.

– Et håp? Mer det enn en tro?

– Hvis du er mett av dage, eller det kommer en tid da ting er for vonde, må det kunne være kjempedeilig å bare slappe av litt. Legge seg ned og bli omfavnet av den varme jorden eller en god kraft. Eller en engel, gjerne for meg. I Litauen setter de opp vinduene når noen er død, for at sjelen skal kunne fly ut som en fugl. Jeg har jo også holdt på med den polske poeten Wisława Szymborska, som jeg også tror litt på.

– Dere hadde jo tidligere i år en nydelig forestilling på Nationaltheatret basert på diktene hennes!

– Jeg elsker henne. Hun har et dikt der hun sier at alt er bare til låns. En dag skal vi avlegge regnskap. Men protesten mot forgjengeligheten og døden, det kaller hun sjel. Hun skriver mye om sjelen, Szymborska. Den er det eneste som ikke er med i regnskapet vi skal gjøre opp på den siste dag. Tenner, negler, hår, hud, blod, alt det forsvinner. Men hva skjer med sjelen? Kanskje er det engler som flyr litt rundt med den. Det kan det være moro å tenke på.

Jeg var klaustrofobisk ­livredd for å våkne i en kiste nede i jorden.

– Hva med teateret i dette? Teateret i dag er sekulært. Men det startet med mysteriespill og tilbake til det greske var det knyttet til det kultiske. Har du gjort deg noen tanker om teateret og det hellige?

– Jeg tror teateret kan bli stadig viktigere i en sekulær, til dels antireligiøs tid. Teater er jo levende mennesker i dialog med hverandre om livets store spørsmål. Jeg merket det godt med den Szymborska-forestillingen, Livet er den eneste måten, som jo egentlig bare var en bagatell som ingen trodde ville stå lenge på plakaten, men vi måtte forlenge spilleperioden, for tekstene berørte folk på dypet. Mange kom og sa «det gjorde noe med meg, det endret livet mitt». Ja, det å høre levende mennesker stå på en scene og formidle tekst til mennesker der ute i salen, er i seg selv et sterkt ritual. Teateret bygger en sterk medmenneskelig bro.

– En venninne som har kjent deg siden ungdommen, sier: «Ellen er harmonisk. «Jeg tror hun sover godt. Jeg tror ikke hun har mange sår inni seg.»

– Det er nå ikke helt sant. Jeg har vært mye urolig om natten. Jeg har i perioder gått hyppig i helsekostbutikker og fått meg remedier man kan sove på. Jeg har jo tatt på meg sykt mange krevende arbeidsutfordringer, i stedet for å leve fredelig på landet, hadde jeg nær sagt.

– Du har ikke manglet selvtillit?

– Jeg har hatt en intens, innimellom glødende tro på min egen evne til å bygge broer og få til ting. Også gjennom å vise hva jeg ikke kan, og lytte til folk som har bedre greie på ting enn det jeg kan. Folk har vært villig til å dele med meg, fordi de ser at mitt viktigste redskap sitter her: Ørene!

Teateret kan bli stadig ­viktigere i en sekulær, til dels antireligiøs tid.

– Men er du harmonisk?

– Jeg har tro på harmoni, jeg vil harmoni. Men selv er jeg også sårbar. Jeg kan være lei meg. Jeg er redd for å såre, redd for ikke å strekke til ... I forestillingen Livet er den eneste måten, fremførte jeg et Szymborska-sitat: «Folk tror visst at jeg er en skøyer som bare driver med leker og spill. Det er min egen skyld, for når jeg er nedfor og lei meg, går jeg aldri ut. Jeg vil ikke at folk skal se meg når jeg er trist.» Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg har ikke behov for å vise meg frem når jeg nedfor. Men det har vært tøffe tak, herregud. Livet. Skilt én gang, to ekteskap!

Foto

Ellen Horn er en allsidig skuespiller. I tillegg til å stå på teaterscener, har hun spilt i flere tv-serier. Her fra «­Nobel», en dramasatsing fra produksjonsselskapet Monster og NRK. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

– Jo, jeg har vært medlem der noen år. Jeg meldte meg ut av Statskirken da jeg var femten, og jeg var nysgjerrig på hva humanetikerne sto for, så jeg meldte meg inn. Men var ikke noe for meg. Det var liten takhøyde, opplevde jeg. Derfor meldte jeg meg ut.

– Hvilken periode var dette?

– I forbindelse med bråket rundt KRL-faget. Jeg mener det er viktig at barn skal lære om kristendom i Norge, selv om de ikke er kristne. Selv om du er muslim, skal du lære om kristendom. Og er du kristen, skal du lære om andre trosretninger, slik at du selv kan finne frem i livssynsjungelen. Begge døtrene mine er borgerlig konfirmert, og jeg synes Forbundet gjør en formidabel jobb med konfirmasjonsforberedelsen og selve seremonien, med musikk og dikt og tekster og taler som tar livet på alvor.

– Vil du fortelle om faren din? Du har sagt offentlig at han var innlagt på Modum Bads Nervesanatorium, og ble utsatt for både LSD-forsøk og elektrosjokkbehandling?

– Ja, han var en dyktig jurist som jobbet i en internasjonal luftfarts-organisasjon, ICAO, derfor er jeg og mine to søstre født i Canada. Men da vi kom hjem til Norge og sykdommen rammet, ble han nok dessverre en skikkelig prøvekanin.

– Men han levde lenge etter at han var pasient på Modum?

– Han ble invalidisert av all medisinen, det var også amfetamin, det var opp og ned-piller, valium og amfetamin om hverandre. Til slutt gikk han på en cocktail som kunne drepe en hest. Men slik jeg husker ham, kan han ikke ha vært så syk at det legitimerte en så voldsom behandling som det han fikk. Det kan man gå og undre seg over hele livet.

Jeg har jo tatt på meg sykt mange krevende arbeids­utfordringer.

– Det må du ha gjort. Hva har det gjort med deg?

– Jeg har et minne om faren min en gang vi var ute og gikk tur, det var sikkert i den perioden han var på Modum. Vi gikk ved vannet inne på Nøtterøy et sted. Da holdt han meg i hånden og sa: «Du vet, at det viktigste budet, er at ‘du skal elske din neste som deg selv’. Men du kan også snu det på hodet. For å kunne elske din neste må du elske deg selv. Det må du alltid huske på. Du må lære deg å være glad i deg selv.» Det var nok ikke han. Men det har vært en rettesnor. Far var så veldig følsom, i kontrast til mor som var en litt av en praktiker. Nydelig, flott dame. «Å, Lita, kan du ikke si vi?», sa far alltid til moren min. «Kan du ikke si vi?» For mor var alltid på farten med sitt vinnende vesen, kjørte bil og røkte og sydde klær til oss ungene og gikk på ball i flotte kjoler med svære pupper og var nydelig og sjarmerende og lagde mat som en gudinne. Mens han var litt mer … undrende, tenkende, lesende. «Kan du ikke si vi, da, Lita? Kan du ikke si vi!»

– En venn av meg som giftet seg, hørte bruden si det samme til noen som fotograferte utenfor kirken etter vielsen. «Det er jeg som er brudeparet!» Jeg tipper han tenke det samme. «Kan du ikke si vi?» Det ringte kanskje noen bjeller, men de ble visst overdøvet av kirkeklokkene.

– Ja, kan du ikke si vi! Hahaha.

– I hvert fall i dag!?

– Kan du ikke si vi, i hvert fall i dag! Hahaha. Men det har jeg vært opptatt av hele livet, også i arbeidslivet, å prøve å si vi!

Det har jeg vært opptatt av hele livet, å prøve å si ‘vi’!

– Ligner du likevel mest på moren din?

– Det er en dynamikk mellom begge, tror jeg, også det der undrende … rare, skjelvende, overfølsomme ... En gang ble jeg spådd i hånden, vi var i London, søsteren min Tine og jeg: «Oh, extremely emotional», sa spåmannen. «I must have extra!» Han måtte ha ekstra betalt!

– Vi må snakke mer om din mest kjente rolle, som Sigrid Undset. Det er lenge siden, 2002, men mange husker den. Var det tilfeldig at det ble Undset?

– Det var faktisk helt tilfeldig. Jeg hadde vært kulturminister og regjeringen skulle gå av, og jeg holdt på å rydde ut av kontoret da Riksteatres daværende sjef Bente Erichsen ringte og tilbød meg rollen. «Ja, hvem skal jeg spille sammen med?» spurte jeg. Nei, det skulle bare være meg. Teateret ville lage en monolog om Sigrid Undset. Og jeg som hadde gledet meg til å slippe å være alene på et kontor! Være sammen med andre! Men Otto Homlung og Tine Thomassen jobbet frem et flott manus, og jeg fikk være med i redigeringen for å finne den rette fortellerformen. Det var krevende å bære en hel forestilling alene. Jeg pleide å kalle det for en skikkelig kvinndomsprøve.

– Hva appellerte mest til deg ved denne skikkelsen?

– Dobbeltheten hennes. Blandingen av å være husmor, glad i folk, glad i unger, glad i å stelle og holde på ... på den ene siden. Og på den andre en profesjonell, ambisiøs kunstnerisk karriere. Jeg kunne godt leve meg inn i hennes situasjon, hele dualiteten hennes. De sa om Sigrid Undset at hun også kunne være et mareritt av et menneske! Rasende, slå i bordet, og samtidig omsorgsfull og kjærlig og grenseløst oppofrende overfor familie og barn. Og det er slitsomt. Der kjente jeg meg igjen i henne.

Foto

Ellen Horn har et nært forhold til Sigrid Undset, og har gjort en stor Undset-monolog. Her fra en forestilling hos Riksteatret fra 2011 om de viktigste hendelsene i forfatter Sigrid Undsets liv. (Foto: Morten Holm / NTB scanpix)

– Du sa i et tv-intervju at hun røkte med begge henda, og holdt rosenkransen i den andre! Med begge henda, og rosenkransen i den andre. Godt sagt!

– Hahaha! Veldig bra sitat. Men hun var inkonsekvent også med det. Med alkoholen, røyken og festingen.

– Jeg kjenner for lite til henne. Hun var tidlig antinazist, tok avstand fra Hamsun og advarte mot utviklingen i Tyskland?

– Hun var så modig. Det er jeg også. Hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg at jeg er overmodig. Sigrid Undset var i hvert fall kjempemodig. Det som er så trist, er at mange sier det samme som deg: «Sigrid Undset, nei, jeg vet ikke helt, det er ikke noe for meg, det er bare middelalder og katolisisme og antifeminisme». Det stemmer ikke! Jeg vil heller ikke si at hun er antifeminist. Hun var for likelønn, hun var for at fattige damer skulle kunne ta seg av barna sine. Hun var den eneste som turte å tale Hamsun midt imot. Lenge før krigen. Hun var virkelig modig. Hun tok til seg unger fra Finland, hadde unger gående på gården der, og ga bort Nobelprisen. Nei, tøff dame! Og samtidig med en mann som drakk og var på sin egen tripp ... I tillegg opplever jeg henne som ekstremt sensuell og erotisk. Lidenskapelig. Hun skriver enormt erotisk, det er bare så glitrende godt skrevet at hun dekker til det sensuelle. Likevel er hennes ettermæle blant forbløffende mange blitt litt sånn usjarmerende og ikke-attraktivt.

– Hvorfor ble hun katolikk, tror du?

– Jeg tror hun rømte inn i det fordi hun fant en fred der. Katolisismen hadde takhøyde og tilgivelse for menneskelige svakheter. Hun følte seg hjemme der. Dessuten hadde hun en far som var arkeolog og tidlig innførte henne i middelalderen og oldtiden. Roma. Han døde da hun var elleve, men ga henne en historisk interesse og nysgjerrighet.

– Men hva med katolisismen?

– Jeg tror at hun var ensom. Det å være et synlig menneske i offentligheten gir også en ensomhet og en sårbarhet … Jeg tror hun fant trøst i det katolske fellesskapet. Hun var jo veldig mye hos dominikanernonnene i Katharinahjemmet i Oslo.

– Hva med deg? Sniker du deg inn i kirken av og til?

– Jo, jeg gjør det av og til. Men det er mest på grunn av stemningen og musikken. Salmene. Jeg kan mange salmer utenat, det gir en trygghet. Min yndlingssalme, som også var Sigrid Undsets yndlingssalme, er «Alltid freidig når du går, veier Gud tør kjenne. Selv om du ved målet når, først ved veiens ende».

Hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg at jeg er overmodig.

– Er ikke det en kjekk og grei speidersang?

– «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller. Aldri redd for mørkets makt, stjernene skal lyse. Med et fadervår i pakt, skal du aldri gyse.» Den kunne jeg utenat fra jeg gikk alene på mørke gater i Tønsberg da jeg var liten. De sang den også under begravelsen til Anders, sønnen til Sigrid Undset, som døde under krigen.

– Har du ritualer for deg selv, en stille stund?

– Jeg er veldig sosial, vet du, men jeg leser på senga. Jeg har hatt et så travelt liv. Men jeg har vært heldig, for jeg er heldigvis ennå attraktiv på arbeidsmarkedet, og liker å ha mange baller i lufta. Jeg liker å være Kirsten Giftekniv, det jeg er aller best på, er å koble folk og skape gode konstellasjoner. Jeg har et stort nettverk, kjenner mange rare mennesker.

– Datteren din, Kjersti Horn, satte opp Lars Noréns svarte stykke Natten er dagens mor i 2015. Det handler om en familie som er kommet helt ut av kontroll. Du spilte moren. Hvorfor valgte hun det, tror du?

– Hun mente at jeg var typecast for den rollen! Det har jeg undret meg over. Det var i hvert fall heftig. Hun fikk meg til å stå på scenen som jeg aldri hadde gjort før, i et grusomt kvinneportrett, og morsportrett. Men også i den karakteren fantes det en blanding av faenskap og sårbarhet og tøffhet. Jeg følte nok at Kjersti kjørte meg ganske langt. Det ble jo en tripp, det òg. Men det var slitsomt. Kjempeslitsomt.

– Hvem er moren i det stykket?

– Hun er den som holder det gående, som holder huset og familien sammen. Som lever sammen med en virkelig periodedranker av en mann, det er et familieliv med vold og fornedrelse og bebreidelser, en kultur der alle beskylder hverandre for å være mislykket. Det handler også om barna, sønnen, som er veldig nevrotisk og sårbar. Moren prøver å holde det gående, forsøker å holde hotellet gående, holde livet gående. Det er klart jeg hadde mye å hente fra min egen bakgrunn, også med en mor som var arbeidsjern og drev en fin sommerrestaurant på Tjøme, Sjøhuset.

– Jeg har ikke sett det, men stykket ble vel mottatt som uhyggelig vellykket?

– Folk som sliter med alkohol i hjemmet, sa etterpå at det er enda verre i virkeligheten enn det vi fremstilte på scenen. Vi gjorde først Natten er dagens mor på Hovedscenen på Nationaltheatret og deretter Kaos er naboen til Gud på Amfiscenen. Det har vært snakk om at vi kanskje også skal gjøre treer’n, med samme cast, det siste stykket i hotell-trilogien som heter Stillheten.

– Du må ha spurt datteren din, «hva er det du vil med dette, hvorfor fremstilte du meg slik? Er det noe jeg ikke vet om ditt bilde av meg, som du nå skal vise frem på scenen?»

– Det var jo bare teater! Men jeg innrømmer gjerne at det i perioder var så tøft at det nesten ble helt crazy. Hun kjørte meg beinhardt, langt utenfor komfortsonen min. Hun er en smart, modig og nådeløs teaterinstruktør, datteren min, men hun har heldigvis også mye ømhet og et stort hjerte.

Hun fikk meg til å stå på ­scenen som jeg aldri hadde gjort før, i et grusomt kvinneportrett.

– Har du hatt en plan med livet ditt?

– Jeg har hatt det som Sonja i Reisen til julestjernen: «Nei, jeg finner alltid frem. Jeg går bare til venstre, jeg følger hjertesiden, så kommer jeg frem». Jeg drives av en rar tro på kjærligheten til menneskene, og kjærligheten i alle mennesker. Som er Gud. Gud er kjærlighet, størst av alt er kjærligheten.

– Hvor kommer ondskapen fra, da?

– Den er dessverre noe vi bærer med oss fra vugge til grav. Det er selvoppholdelsesdriften. Egoismen. Jeg leste i går i avisen Ny tid: «Alle er født narsissister». Det ligger i ryggraden på oss alle.

– Det er det dyriske?

– Overlevelseskraften.

– Det er det som skal kultiveres, er det ikke?

– Er det?

– Ellers ville det vært enda verre. Da ville mennesker vært enda mer brutale mot hverandre, tror nå jeg. Jeg tror jeg tror på arvesynden.

– Å, det er grusomme greier.

– Er det ikke derfor vi trenger kultur og litteratur og filosofi, da, for å holde den i sjakk?

– Men jeg tror også at i musikken, i litteraturen, der er det hvile. Der finnes det en fred.

– Vet du hva jeg synes var det beste diktet i Szymborska-forestillingen? Det er diktet om maleriet «Melkepiken» av Johannes Vermeer.

– Er ikke det nydelig! Det er så fint, det diktet …

Så lenge den kvinnen i Rijksmuseum
i malt taushet og konsentrasjon
fortsetter å helle melk dag etter dag
fra kannen og over i bollen
fortjener ikke verden
verdens undergang.