Fra arkivet

Den norske humorscenen er blitt stor og sterk, men komikerne er ikke akseptert som kulturarbeidere. Det bør de bli.

Latteren er ikke det lille drysset av farge over hverdagen. Den er ikke glasuren på kaka. Den er selve bakepulveret og deigen.

Kan litteraturen fortsatt være morsom i en samtid som har gått av skaftet?

Hvor lurt er det å gi politikere en eksponeringsmulighet i et koselig og inkluderende humorprogram?

«Gong! Og så setter jeg i gang.»

Noe har skjedd med satiren. Fra å være et spottende korrektiv har den blitt en selvtilfreds sjanger kontrollert av makten den egentlig skal undergrave.

I mange år har jeg hatt en ulmende følelse: Hva om konsekvensene av mitt virke er skadelige?

Hvordan kan pengene tjene folket og planeten, og ikke bare markedet?