Ballerusk. Eller en tekst om å skrive morsomt
Jeg eg får en Facebook-melding fra redaktør Christian Kjelstrup: − Neste nummer av Samtiden skal handle om humor. Du skriver jo morsomt, skriver han. − Har du tenkt noe på hvorfor det morsomme blir morsomt? Og kunne du tenke deg å skrive noe?
Skriver morsomt? tenker jeg. Men det er vel klart jeg skriver morsomt? Alt bør være morsomt, om du spør meg. Ellers er det vel ikke noe vits? Å leve. Å skrive. Å formidle. Men hva er morsomt? Hvordan blir noe morsomt? Og ikke minst – hvordan føles det når noe er morsomt?
La meg begynne med følelsen. Følelsen av humor.
Og her passer det å si noen ord om å skrive. Om hvordan det føles å gå til skrivebordet og begynne å tenke. Og allerede her, på vei bort til tastaturet, begynner sevja å stige. Ikke fordi jeg alltid er like velopplagt. Ikke fordi jeg alltid er like godt forberedt, men fordi skriving kommer med en distinkt følelse av at det kan komme til å bli virkelig morsomt. Morsomt fordi jeg skal gjøre noe jeg synes er viktig. Viktig fordi jeg skal gjøre noe jeg synes er morsomt. Gong! Og så setter jeg i gang med å skrive og løper målrettet rundt inne i ringen for å daske etter noe, eller noen, mens endorfinene flyter gjennom kroppen som en sildestim på flukt fra en hai. Innimellom dunker jeg hanskene mot hverandre med en butt, hardhendt lyd. Jeg leker. Jeg jobber. Jeg koser meg! Også når jeg ligger under.
Med andre ord: Å skrive er en sanselig opplevelse. Det er blod gjennom årene, varme ut av ørene og gleden over å sette inn susere når publikum minst venter det. Kort sagt – det er viljen til å lage en oppriktig fengende forestilling om hvordan verden er, eller også kan være. I mitt tilfelle sett gjennom den visuelle kulturen: Klærne vi baller oss inn i, hjemmene vi gjemmer oss bak, og alt det andre visuelle språket vi fortløpende bruker for å bli dette store, uløselige mysteriet oss selv. Slik handler det å skrive morsomt ikke bare om spissfindig analyse, men om å mane frem menneskelivet i all sin prakt og ynkverdighet. Om å nyte å spenne opp lerretet. Og hva er det som dukker opp da? Når bokhyller, plantekasser, bideer, klisjeer, hus og øyenbryn store som mus skal beskrives? Jo, det er bilder! Bilder og ord satt sammen så saklig og bramfritt at du ikke så dem komme.
La oss for eksempel si at jeg sitter og skriver spalten min Estetikeren, og det skal handle om menn, shorts og løpetights. Om å prøve å gjemme bort genitaliene sine i møte med trang, fibrøs teknologi og en litt uforløst idé om profesjonalitet. Allerede her er det morsomt. Men ordet genitalier er ikke så morsomt. Det er et langt, blekt ord som er litt gøy fordi det er så redelig, men det mangler essensen: sprut. Et ord som kan trekke jentene i flettene og kile guttene på pungen. Tja, hva med klode og septer? Eller rettere – kloder og septer? Tja, kanskje. Men det er for metallisk. For lite kjøtt, og for mye vannkran. Det tilforlatelige tiss, kanskje? Men så kommer det: Det begynner som fornemmelsen av å stå under et overrislingsanlegg med myke dyser som i et gartneri – kilende, en liten gysning (jeg forestiller meg at det er dopaminet) – og så bryter den indre jubelen løs: Det skal så klart være ballerusk! Et av mine absolutte favorittord, og et begrep som kommer fra barndommens grønne dal. Fra den skamløse urskogen. Ballerusk – bare kjenn hvordan det engasjerer munnhulen! Gir deg lyst til å le! I alle fall gir det meg lyst. Liv og LYST. Og det er her skrivegleden begynner. Med den vellystige verbale fryden som er for stor for én.
Her kunne dette lett blitt en tekst om å skrive for barn. Om kunsten å lokke den motvillige leser ut av hamsen med ord det ikke går an å verge seg mot. Følelser man ikke har lyst til å verge seg mot. Og da tror jeg vi er inne på noe: Å skrive morsomt handler om å mane frem frydefulle bilder det er umulig ikke å se for seg, eller ikke ha lyst til å se for seg. Frydefulle ord som gir frydefulle bilder. Fordi de normalt ikke brukes. Fordi alle skjønner hva de betyr likevel. Fordi bare «rusk», bare r – bare u! – glir deilig og syndefullt over tungen. Fordi avslutningen sk! har fynd og klem og innebærer et behagelig press i buken. Bare kjenn.
Ikke ulikt muskedunder. En annen lekkerbisken, og et ord som, isolert sett, er om lag 99 prosent morsommere enn det prosaiske gevær. Hvorfor det? Fordi en muskedunder ser morsommere ut enn geværet, selvfølgelig, med sin runde tupp og sine voldsomme gullkrummelurer. Men like mye fordi den høres morsommere ut: Noe som dundrer. Noe med musk. En slags parfymert eksplosjon. I det hele tatt, et ord som på alle måter klinger altfor sanselig til å ha med krig å gjøre – til å ha med menns rasjonelle ambisjoner å gjøre – slik gamle krigsrelaterte ord gjerne gjør: hellebard, bandolær, husar, tambur, epålett. Selv muskett er rimelig morsomt. Oppkvikkende, nesten, slik uttrykket: Er du skutt i huet? også er det. Morsomt fordi man ikke burde bruke det i en saklig tekst, naturligvis, og derfor med stor fordel kan gjøre det.
I det hele tatt – ord med u og sk har noe gående for seg: slusk, lusk, kusk. De er gode alle sammen. Og altfor lite brukt. Altså kan det være gøy med ord som sjelden brukes i en tekst hvor man ikke venter dem, ført i pennen av en kvinne som ikke ser ut som om hun ville tatt slike ord i sin munn. Ikke fordi ordene er grove, akkurat, men fordi de er pikante på en måte som handler om en anakronistisk, uskyldig lyst og en kalkulert lydlig glede, i stedet for dulgte pretensjoner. Sånne ting.
Men ord alene får ikke munnen til å le. Det må være mer. Bilder, opplagt. Bilder og situasjoner som presist viser frem det det snakkes om. Men igjen – ikke på en slik måte du normalt ser det for deg. Det blir det ingen overraskelser og lite moro av. Og her kommer vi til humormetafor nummer to: La oss ta illustrasjonssjangeren, ja, noen ville kanskje kalle den stilarten, karikatur.
For hva er det å iaktta noe, og å fryde seg over å gjenfortelle det, om det ikke har å gjøre med interessen for å gjengi hendelsen på en lattervekkende karakteristisk måte? Kort sagt – hva er det som gjør Finn Graffs strek så lidderlig god? Jo, det er karikaturtegnerens evne til å ta for seg visse typiske attributter, og deretter skru opp kontrastene helt til vi ser den portretterte – det vil si oss selv – med vellystig, eller aller helst pinlig klarhet.
Nå er ikke jeg karikaturtegner, og ikke har jeg tenkt å bli det heller, men jeg innbiller meg at tanken bak – eller kanskje bedre, følelsene rundt – å sette en observasjon på spissen, ikke er så ulik. Den like deler omsorgsfulle som nådeløse gleden over å rette kikkerten mot de trekkene som virkelig ermegetsigende! Gesten som både sier: Ha-ha – sånn er du! Men også jeg ser deg!
Å skrive om tidenes skiftende skjønnhetsidealer, for eksempel, kan derfor ikke bare handle om å gjøre greie for hvordan ideen om det kunstferdige og det naturlige har skiftet oppgjennom. Nei, jeg må selvsagt også fortelle om hvordan jeg har sett dette for meg mens jeg har sittet og gjort mine sirlige notater. Og her nytter det ikke å avbite mottakeren med noen høflige bemerkninger – nei, teksten må skrives med samme økonomi og overflod som et postkort fra «Syden». Folk jeg har møtt, egenheter jeg har sett, særheter som har støtt og moret meg! Og her begynner det å putre i gryta. Og så kommer det: ikke svart/hvitt-fotografier av templer og byster med bare bryster, men levende forestillinger. Hvordan ville for eksempel skjønnhetsidealet Elizabeth I, med sine tidsriktige bortnappede bryn, blyhvittede hud og juvelbesatte jomfrubur likt dagens dresskledde rasehester? Og like interessant – hva ville de syntes om henne?
Eller hvordan ville Babylons machogutter, som altså brukte krølltang i skjegget (bare dét er morsomt), snakket med viktoriatidens prydelige typer? Om skjeggmote, for eksempel. Om glatte bukkeskjegg versus krøllete krusemynte? Om damer! Om verdien av en virkelig god stokk «... som gjør seg like godt mot steinheller som skallen til en motstander!», ville kanskje den ene babyloneren sagt det, og ledd jovialt, mens viktorianerne ville hvint henrykt, kikket nervøst på hverandre og deretter gått tilbake til den trygge diskusjonen om pupper, politikk og handelsavtaler.
Og apropos pupper, politikk og handelsavtaler. La oss avslutte med partituret. Å skrive morsomt er ikke morsomt hvis ikke alle ordene, karakteristikkene, kontrastene flyter som et elegant partitur. Som en melodi det er godt å synge. Gøy å synge. Med andre ord – vitsing, og en ballerusk i ny og ne, er en essensiell piff, men det er ikke dét som gjør teksten morsom. Det er det komposisjonen som står for. Og her nærmer vi oss finalen. Spørsmålet om hvorfor holde på i bokseringen i det hele tatt? Hvorfor jakte på noe som må konstrueres med full tyngde, men utøves med den ytterste letthet?
Fordi å skrive – å fortelle – ikke bare skal være å jogge rundt, kjekke seg for publikum og hytte med nevene. Det skal være som den andre store, underholdende tingen i livet: å flanere. Å sprade av gårde mens jeg kikker uhemmet på alt og alle: på nybakte mødre med bolle i blikket og podkast i øret. På umettelige måker. På enger og åker. På stygge kåker og treningsmenn som styrer og ståker med tights, tvil og tilhørende selvbilde. Kort sagt, å skrive en god tekst – en morsom tekst – handler om gleden over å ha alle fakta på bordet, og å vite omtrent hvor teksten skal. Men ikke mer enn at det er tid og rom for å overraske både meg selv og leseren med en fiffig krusedull her og en sløyfe der. Kort sagt: Gode argumenter og fine bilder er vel og bra, men uten sanselig glede og lydlig behag – uten iørefallende fortellerlyst – er det dødt løp for meg.
Og her passer det å avslutte med en siste skrivemetafor. Å skrive morsomt er åpenbart i slekt med å skrive for humorscenen. Å skrive med intensjonen, og den lydhøre rytmikken, komikeren bringer til mikken. Den essensielle oppdriften som finnes i en overraskende fresk åpning; de neste par poengene som forteller at vi er sammen om dette; tilfredsstillelsen ved det første dyptloddende poenget, før det første skredet av bilder folder seg ut, sånn at du skal være hard som en støttann og mutt som en gnu for ikke å ha lyst til å se fortellingen for deg. Eller som før sagt – ha lyst til å le når du ser den for deg.
For sånn er det å lage en god historie. En morsom historie. I alle fall for meg. Jeg må more meg selv for å ha lyst til å fortelle noe som helst. Og jeg måimponere meg selv med måten det alvorlige temaet – som temaer gjerne er – flyter inn og ut av menneskehetens lattervekkende, alvorstunge handlingsrom. Uansett om handlingen utspiller seg i fortidens Babylon eller over den nitriste disken på Narvesen.
Sagt på en annen måte: Ballerusk blir ikke med i teksten av pur glede over å sjokkere en dannet leser. Det blir med fordi det kommer brusende over meg. Fordi det fungerer som en uventet hook. Som en blygselsfremkallende glede. Som noe som får meg til å le som et barn, og kroe meg som en lidderlig abbedisse som akkurat har fortalt en litt ufin vits til alle nonnene. En vits jeg vet jeg får lov til å fortelle fordi de rettroende stoler på at jeg kjenner veien, og at krumspringene er lagt inn for å løfte dem. For å løfte meg!
Derfor sprader jeg. Derfor bokser jeg. Derfor tuller jeg. Og derfor strekker jeg begge nevene i været og jubler. Også når det ikke er noe å juble for. Fordi det er en deilig måte å være i verden på. Fordi det er krevende. Og først og fremst: Fordi det er morsomt!