Selvtilfreds satire

­I første halvdel av 1700-tallet ble det publisert en pamflett med tittelen A Modest Proposal («Et beskjedent forslag») i England. Det beskjedne forslaget introduserte et høyst reelt problem, gjort høyaktuelt av den gryende politiske konflikten mellom katolikker og anglikanere: Det skjemmende problemet med alle de fattige, irske katolikkene som produserte nye, fattige barn i høyt tempo. Forfatteren av pamfletten hadde imidlertid fått høre av en amerikansk bekjent at det fantes en elegant løsning på dette, som ville eliminere fattigdom på tvers av generasjoner, styrke samfunnsøkonomien og stimulere til personlig vekst. Detaljene i denne løsningen ble presentert, med samme påtatt beskjedne maner: Et friskt og velfødd barn som ble tatt godt vare på i løpet av sitt første leveår, ville kunne utgjøre et velsmakende, næringsrikt og mettende måltid, enten det var stuet, stekt, bakt eller kokt; det kunne til og med fungere like godt i en frikassé eller ragu. Kostnaden av å ale opp et spedbarn til det nådde ettårsalderen, ville ganske sikkert være lavere enn prisen på et velfødd spedbarn sendt til slakt. Det var også få begrensninger på produksjonen av nye spedbarn, gitt at fattige uansett fødte barn i et voldsomt tempo. Produksjonen var lokal, å ale opp et knippe spedbarn som skulle bli spist, ville gi kvinner noe meningsfylt å gjøre, og ikke minst ville det la fattige kjenne på følelsen av virkelig å bidra til samfunnet. Det beskjedne forslaget var signert den irske forfatteren Jonathan Swift (1667–1745). Det er også en av de beste satiriske tekstene som finnes. Swifts satire avkler først og fremst borgerskapets lemfeldige og relativistiske moral i møte med endemisk fattigdom og årsakene til den. Hovedpoenget ligger an til å være like relevant ved tekstens 300-årsjubileum i 2029. Lest med litt flere kontekstuelle markører, er det klart at Swift også spidder en utbredt sjanger i sin egen samtid: den samfunnsøkonomiske mirakelkuren. Fabrikkeiere, godseiere og ulike amatørøkonomer lanserte på samme tid en strøm av mer eller mindre fantasifulle forslag til store samfunnsendringer. Disse skulle alle løse fattigdomsproblemet, styrke den nasjonale økonomien, føre til økonomisk vekst og gi meningsfylt virke til så mange som mulig. Som regel var de også en kombinasjon av fullstendig urealistiske og komplett amoralske forslag, omtrent som Swifts om å bruke irske ettåringer som matkilde. Swifts satire grep også direkte inn i den stadig boblende konflikten mellom katolsk og anglikansk kirkemyndighet, først og fremst ved at han moret leseren på bekostning av den utbredte og statsstøttede, men som regel grunnløse paranoiaen om «papistkonspirasjoner» (styresmaktene så for seg at agenter fra den katolske kirken forsøkte å undergrave deres anglikanske utopi).

Kunne man ha skrevet noe à la denne teksten i dag? Eller mer vesentlig, kunne man ha fått den på trykk med noen lette omskrivninger for å tilpasse den dagens situasjon? Hva ville reaksjonen vært? Om jeg skal tippe, så ville et betydelig segment av ivrige Facebook-brukere ikke forstått at det var satire og startet Folkeaksjonen mot barnespising. Noen av dem ville koblet forslaget til 5g-master. Fremskrittspartiet ville umiddelbart lagd en plakat med et (uspist) spedbarn og påskriften: «I Norge spiser vi ikke barn! Lik og del!» Kommentariatet ville raskt penset inn på et metadebattspor om hvorvidt det var greit å spøke med å spise barn for å få igjennom et retorisk poeng om fattigdom. «Tenk på de barna som faktisk blir spist!» Det er kanskje ikke så rart at virkelig god satire er mangelvare i dagens medieflora.

HVA ER EGENTLIG SATIRE?

Til nå har jeg oppholdt meg like mye i fortiden som i samtiden. Det beror på et prinsipp jeg synes flere burde følge: Man må vite noe om hva satire har vært, for å kunne si noe om hva den har blitt. Rent etymologisk er satire avledet av to ord: satyr, den greske mytologiens spilloppmaker i geiteham, og det latinske satur: mett eller full, ofte ment brukt om bugnende fruktfat eller en form for blandingsretter. I praksis er satire et rivjern som med jevne mellomrom burde skrapes over huden til samfunnet. Satirens jobb er å være komediens hissige og ufine fetter, grovere i målet og mer direkte enn den rene parodien. Eiliv Vinje, litteraturforsker, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet og redaktør for holbergsskrifter.no, har forsket på og skrevet mye om Holberg og satire.Vinje stiller et sentralt krav til satiren: Den må, av retoriske hensyn, balansere invektiver, altså fornærmelser eller spott, med humor.^{Andersen, N. «Satire som fortjent», Minerva, 5. november 2013: www.minervanett.no/satire-som-fortjent/143285 Eriksen, V. «Satirens tid er forbi», Minerva, 24. desember 2019: www.minervanett.no/ www.dagbladet.no/kultur/ler-av-rasismekritikk/72631136umor-identitetspolitikk-satire/satirens-tid-er-forbi/349728 Sletteland, A. «Satire på bålet» Minerva, 11. juli 2020 www.minervanett.no/geelmuy-den-kiese-rasisme-spaltist/ satire-pa-balet/362491} Satire er en retorisk sjanger: Målet er, dypest sett, å forandre noens meninger om noe, og slik anspore til samfunnsendringer. Forskjellen er at satiren ikke overtaler gjennom retorisk velpolert argumentasjon, slik man kan vente seg av en politisk tale. I stedet for direkte å overtale samfunnets opinionsdannere, eller de som mener noe, fungerer den indirekte gjennom å snu selve folkeopinionen mot meningshaverne.

Satiren forvrenger det forstilte, forminsker det grandiose og gir det amoralske et ytre som er like grotesk som dets indre. Den overbeviser gjennom å få publikum til å le av noe eller noen – ved å stille det eller dem i så kraftig forlegenhet at det ikke lenger er mulig å ta det alvorlig. Derfor må satiren også være en publikumsbevisst sjanger. Det er nemlig først og fremst publikums latter som setter målet for satiren i forlegenhet, ikke selve invektivet. Hvis satiren ikke er morsom, mister den sin kraft. Men hvis den ikke inneholder invektiver, kan den heller ikke kalles satire. Den trenger ikke bare være et rivjern, men kan også sees på som en slegge som rammer hardt og bredt, eller en skalpell som stikker dypt og presist – når den er effektiv. Ineffektiv satire, derimot, er både umorsom, uvirksom og mest av alt sørgelig.

Komedie vil gjerne oppfattes som burlesk og undergravende, en spilloppmaker som utfordrer den gode smak. I virkeligheten har imidlertid komedien, fra Holbergs Den politiske kannestøper til en Hollywood-film som The Hangover, like gjerne hatt en rolle som en støttespiller for den gjeldende orden. En hvilken som helst av de romantiske komediene Netflix masseproduserer, støtter passivt opp om det 21. århundrets strukturbærende mytologi, som fantasien om en problemfri eksistens under kapitalismen. Pakket inn i et romantisk kjærlighetsideal og en lun dramatisk kurve tjener fremstillingen først og fremst til å naturalisere en gitt visjon av virkeligheten – makthavernes. Holberg så på komedier som moralfilosofisk praksis, og hans moral var stort sett konservativ. Komediepublikummet ble oppdratt til å sympatisere med hans politiske visjon. Gjennomgangstemaet i mange av komediene, også i den folkekjære Jeppe på Bjerget, er at vanlige folk blir irrasjonelle tyranner dersom de får noen form for makt. Komediens harselas retter seg altså mot menigmanns maktambisjoner, ikke mot dem som faktisk har makten. Flere av Holbergs komedier er nettopp advarsler mot folkestyre, som han alltid mente var en dårlig idé. I Northrop Fryes tropologiske univers karakteriseres komedien av at subjektet forsones med sin plass i samfunnet og den sosiale orden: De settes på plass og lærer seg å godta hvor de hører hjemme. Komediens lykkelige slutt er, til og med i bekransede verk som Dantes Den guddommelige komedie, like hul som moralen den presenterer underveis. Komediens typiske slutt, et sosialt forsoningsøyeblikk i form av en god fest eller et bryllup, markerer også subjektets forsoning med å eksistere på andres premisser. Ikke tenk, bare le og drikk.

Satiren, derimot, hører naturlig til det undergravende og kritiske. En genuint subversiv eller maktkritisk komedie får gjerne merkelappen «svart», som for å signalisere ubehaget forbundet med at den utfordrer, og ikke heier på virkeligheten og samfunnet. Men «svart satire» er en pleonasme – selv om premisset i Swifts «Et beskjedent forslag» selvsagt er nattsvart. Ikke all satire står seg like godt som Swifts heller. Og ikke alle delene av «Et beskjedent forslag» står seg like godt. Mot slutten av teksten ramser Swift opp en rekke andre forslag – altså ikke å spise barn – som han faktisk mener vil fungere, men maskerer dem retorisk ved å erklære at han ikke vil snakke om dem (før han gjør nettopp det). Han sammenlikner sekteriske konflikter innenfor kristendommen med en da utbredt oppfatning av jøder: At de er konfliktsøkende og hissige, «murdering one another at the very moment their city was taken». Satiren skal blottlegge samfunnets eller personers lyter, dobbeltmoral og banale ondskap – men det blir vanskelig hvis den gjør seg skyldig i å reprodusere eller uttrykke liknende lyter selv, som fordommer mot jøder. Hva som er lyter, endrer seg imidlertid med tid og kontekst. Dermed er satire som regel en tidsbundet sjanger, med et knippe undersjangrer.

Disse undersjangrene har navn etter antikke diktere som perfeksjonerte hver sin særegne satireform: Horats, Juvenal og Menippos. Swifts mest kjente verk, Gullivers reiser (1726), er en menippeisk satire: et større prosaverk som også harselerer med sitt eget format og sjanger. Swifts «Et beskjedent forslag» er på sin side forfattet i tradisjonen etter den romerske dikteren Juvenal. Selv Juvenal, en av satirens gudfedre, har det som vanskelig kan beskrives som noe annet enn gubbete øyeblikk.

Hans Sjette satire har gitt oss den aforistiske vendingen Quis custodiet ipsos custodes? («Hvem vokter vokterne?»), gjerne forstått som en oppsummering av en rekke prinsipielle diskusjoner om maktfordeling, korrupsjon og ansvar. Imidlertid stiller Juvenal spørsmålet i løpet av en tirade om hans kones utroskap: Han leide inn vakter for å passe på at hun ikke var utro, men hun begynte bare å ligge med vaktene i stedet.

I dag fremstår denne sjette satiren først og fremst som et kvinnehatende kampskrift, som lest i dag bare bekrefter en perlerad av misogyne fordommer. Kvinner, skriver Juvenal, blir handlingslammet og mo i knærne ved tanken på enhver ærbar fare. Men de utviser alltid en løves mot når de skal gjøre noe som er forbudt (som å være utro). Platte og infantiliserende observasjoner som dette, er nok grunnen til at gammel satire i dag har tapt mye av sin poetiske glans og i stedet primært blir brukt som historisk-antropologisk kilde til romerske ideer om kjønn og kjønnsroller. Som satire er den nå mislykket: I stedet for å avsløre kvinners lyter, avslører den bare Juvenals. Akkurat som at moralen i enkelte av Holbergs komedier ikke passer så godt inn i dagens bilde av opplysningstanker, kan selv den opprinnelig subversive satiren miste sin kraft.

SATIRE I DET 21. ÅRHUNDRET

1700-tallet var en blomstringstid for satire i alle sjangrer. For kort å vende tilbake til Swift: I dag finnes det få litterære tusenkunstnere som kunne ha funnet på å forfatte et satirisk essay til støtte for samfunnets marginaliserte – selv om det fremdeles trengs. Til en viss grad har den satiriske romanen skjøvet til side andre former for skriftlig satire, særlig internasjonalt. Også i Norge byr denne vendingen på noen høydepunkter. Knut Nærum, som mestrer satire i både kortog langformat, ga oss i 2003 den politiske satiren Krig!, om en krig mellom Norge og Nederland i 2005 (den ble ikke noe av). Men det er sytten år siden, og selv om det ikke har blitt færre ting å satirisere over siden den gang, virker det som at satire som sjanger og samfunnskorrektiv i Norge, ligger nokså brakk. Ikke at det skorter på selverklært satire, som i liten grad oppfyller noen av den tradisjonelle satirens vesentlige funksjoner. Eller satire som bare er tafatt og dødfødt. I dag fremstår satire så marginalisert at den er tvunget inn i en kompromitterende posisjon: Den eneste måten den klarer å eksistere og samtidig treffe et tilstrekkelig bredt publikum på, er å trekke i kostyme og ikle seg nyhetsmedienes allestedsnærværende språk og estetikk.

Fra The Onion til NRK Satiriks til Jon Stewart (og arvtakere) og Nytt på Nytt, er dette det viktigste fellestrekket ved moderne satireuttrykk. De har alle en tendens til å se seg blind på det parodiske elementet i sin egen satire, nemlig nyhetsestetikken, slik at den til slutt ender opp med å være det vesentlige poenget. Den satiriske brodden drukner i formspråket. Dermed er det ikke sagt at satire som nyheter (eller nyheter som satire) ikke kan være morsomt – men kan den fortsette å fungere som satire når den blir en hverdagslig del av mediebildet, produsert av dem satiren burde rettes mot?

Nettnyhetssatirens grand old man,The Onion, har perfeksjonert formatet «overskrift som kombinert vits og punchline», som hele underskogen av mer spesialiserte satiremedier senere har tilpasset sine egne nyhetsfelt. Enkelte av overskriftene er satiriske mesterstykker i mikroformat, som «’No Way To Prevent This,’ Says Only Nation Where This Regularly Happens»^{Lyngstad, H., M. Holmes, J. Lohne & S. Buggeland. «Hans Geelmuyden erkjenner rasistiske kommentarer – Umar Ashraf roser beklagelsen», E24, 2. juli 2020: e24.no/naeringsliv/i/Opw18q/hans-geelmuyden-erkjenner-rxasistiske-kommentarer-umar-ashraf-roser-beklagelsen}. Som ledd i satiren resirkuleres overskriften hver gang en masseskyting skjer i USA, og et samlet politikerkorps umiddelbart og forutsigbart erklærer at dette er feil tidspunkt for å snakke om våpenpolitikk.

Men ved å perfeksjonere overskriftssatire, har nyhetsparodikerne også gjenskapt et av de virkelige nyhetenes voksende problemer: Folk – særlig på nettet – leser bare overskrifter, ikke artiklene under.^{Fjeld, J. «Ler av rasismekritikk», Dagbladet, 6. juli 2020: www.dagbladet.no/kultur/ler-av-rasismekritikk/72631136} For en offentlighet med nyheter som omdreiningspunkt, er dette et reelt problem, forverret av nyhetsmedienes hang til spekulative lokkeoverskrifter. I møte med nyhetssatire er det imidlertid en rimelig publikumsrespons bare å lese overskriften, fordi en god satirisk overskrift alene inneholder den nødvendige balansen av invektiver og humor. I praksis gjør det artikkelen som følger under overskriften, overflødig. Ikke fordi den nødvendigvis er dårlig, men fordi den undergraver seg selv ved at overskriften allerede har oppfylt satirens formål. God satire karakteriseres ikke av å være langtekkelig.

At satiren må imitere nyhetenes formspråk, er ikke bare dens egen feil: Det er først og fremst en konsekvens av at nyheter og nyhetsformidling dominerer mediebildet totalt, og dermed er den fremste premissleverandøren for hvordan vi oppfatter virkeligheten utenfor våre umiddelbare omgivelser. I dagens offentlighet er det tilsynelatende ikke rom for satireformer fristilt fra nyhetsmedienes formspråk. For å ha en fot å stå på blir satiren nødt til å suge seg fast til nyhetene, som en sardonisk igle hengende på buken til de store mediehusene. Da britiske TV-komikere på 1960-tallet – som har inspirert det som senere ble den norske samfunnsinstitusjonen Nytt på Nytt – begynte å bruke nyheter som et springbrett for satire, var det med et utpreget element av invektiver rettet mot klassiske mål som politikere, men også mot nyhetsformidling i sin alminnelighet. En viktig forskjell i nedslagsfelt er imidlertid at det britiske mediebildet på dette tidspunktet var preget av en hissig, tabloid dagspresse som desperat trengte et korrektiv med sterk offentlig synlighet, altså noen som kunne avkle deres moralske og journalistiske fallitt. Den gang var det med andre ord maktpåliggende å bedrive satire av selve nyhetsmediene, deres formidlingsform og deres moralske forfall.

Så hva har endret seg siden da? Den viktigste enkeltutviklingen er at nyhetssatire siden 60-tallet har blitt appropriert av makthaverne – og at makthaverne i økende grad inkluderer de etablerte mediene.

SATIRE MED HALSBÅND

The Onion tilhører selv et mediekonglomerat med vekslende navn og eierskap, som for tiden kalles G/O Media. Fra å være en mediegruppe eid av en TV-gigant som egentlig spesialiserte seg på spanskspråklig innhold, har selskapet nylig endt opp som et underbruk av en investeringsportefølje verdt noen milliarder dollar på tvers av en rekke sektorer. Markedslogikken som styrer investeringsviljen til de nye eierne, medfører at målet ikke lenger først og fremst er å lage god satire, men å produsere satire for å sikre fortsatt økonomisk vekst. Det prinsipielle spørsmålet melder seg umiddelbart: Kan man drive effektiv satire fra undersiden av støvelen til økonomiske og politiske makthavere? Det er et spørsmål som burde stilles også i norsk sammenheng.

Et annet, gryende problem for The Onion siden eierskiftet er skjebnen til enkelte andre nettsider i samme mediegruppe. Sportsbloggen Deadspin er det symptomatiske eksempelet: Målet med bloggen var å rapportere om sport med blikk for alt som glir under radaren på de store nettverkene, av politiske eller økonomiske hensyn. De nye eierne ba journalistene «fokusere på sporten»,^{Ness, O.A. «Goebbels Kiese», Minerva, 2. juli 2020 www.minervanett.no/geel-muyden-rasisme-spaltist/goebbels-kiese/361841} og ikke bruke så mye tid på politikk. Resultatet var en masseeksodus av alle journalistene som utgjorde den redaksjonelle ryggraden hos Deadspin. I kjølvannet av dette ble The Onion – som det viktigste mediet i G/O Medias portefølje – brukt som et rent styringsverktøy. Den opprinnelige Chicago-redaksjonen til Deadspin ble lagt ned, og en ny – underlagt The Onion – ble etablert i NewYork. G/O Medias komisk inkompetente og upopulære toppleder ville vært et åpenbart og logisk mål for bitende satire, men The Onion har vært fullstendig taus om hele affæren.Til tross for at nyhetssatire oppsto som korrektiv til nyhetspraksis og arrogante medier, har den i dag blitt nokså kraftløs som reelt korrektiv, fordi satiriske nyhetssteder i økende grad ender opp med å reduseres til lite annet enn en av mange tentakler i en profittorientert medieblekksprut. Satire som en målstyrt uttrykksform, hvis primære formål er å generere klikk, må gjøre prioriteringer og overveininger som direkte motvirker dens egentlige formål.

SELVTILFREDS NORSK SATIRE

Det norske medielandskapet har et særtrekk vi deler med stadig færre land: Et sterkt statsmedium, med lange tradisjoner og en fremdeles vital virksomhet som ikke har blitt partert eller solgt unna i privatiseringsiver. Gitt sin særstilling er NRK garantert inntekt. Likevel har ikke virksomheten sluppet helt unna det glade 80-tallet, og har i stadig større grad blitt drevet som om den var økonomisk avhengig av lyttere, seertall og nettsideklikk for å eksistere. Samtidig har NRK en betydelig sosiokulturell funksjon, som et tyngdepunkt i Marienlyst−Akersgata-aksen, som portvokter for den borgerlige offentligheten.

I forlengelsen av denne kombinasjonen av statsmakt og etablert kulturell kapital har vi fått NRK Satiriks, en – med mediemarkedets vekstspråk – «satiresatsing»,^{Johansen, M., S. Pedersen & R. Liodden. «Ropstad advarer mot sorteringssamfunn hvor folk velger bort gammeldagse småpartier», NRK, 26. Mai: www.nrk.no/satiriks/ropstad-advarer-mot-sorteringssamfunn-hvor-folk-velger-bort-gammeldagse-smapartier-_nrk-satiriks_-1.15029819} altså en gren i NRKs vekstorienterte portefølje. At denne satiresatsingen ikke umiddelbart har brutt sammen under vekten av selvmotsigelsene den representerer, men fremdeles eksisterer, er i seg selv en knusende domsavsigelse over satirens kår i Norge. Gjennom sammenblanding av medier og makt har det naturlige målet for satire − makthaverne − fått muligheten til selv å overta rollen som den mest synlige leverandøren av nettopp satire. «The Onion-problemet» melder seg umiddelbart: Kan man drive effektiv satire av seg selv? Hvis svaret er nei, så er resultatet at makthaverne har vaksinert seg selv mot satirens latterliggjørende korrektiv, gjennom selv å ha redaksjonell kontroll over det som produseres av satire.

Et øyeblikksbilde av Satiriks i skrivende stund illustrerer dette poenget: Kanskje fire av femten tøysenyheter kvalifiserer som satire, hvis man leser dem generøst. De pirker mildt i politisk maktarroganse og dobbeltmoral, men trår forsiktig utenom reelle invektiver og har ingen injurierende kraft. De fleste sakene er rene, ikke-satiriske punchlines servert i overskriftsform, i større eller mindre grad tilpasset nyhetsbildet: «Familiefar frykter Danmark-ferie ryker i år: – Må snakke tulledansk i egen stue.»6 En annen opplyser om at en «Kommune i nord vil ha søringkarantene i 50 år»,7 og enda en: «1 av 4 foreldre har ikke bestemt seg for om de vil hente barna i barnehagen».8

Andre igjen forsøker å bedrive satire over folk og fenomener som strengt tatt verken trenger det, eller fungerer særlig godt som objekter for treffende satire. På hvilken måte kan man liksom gjøre narr av Mario Riera – en bergensk tjommi som har brukt de siste årene på en karusell av strandbaserte realityprogrammer – på en måte som er mer injurierende enn alle tingene han selv, helt frivillig, har sagt på TV? NRK Satiriks’ fiktive Mario Riera er opprørt over at koronatiltakene går ut over hans muligheter til å knulle og feste. Virkelighetens Mario Riera har kanskje mange følgere på Instagram, som Satiriks også alluderer til, men den reelle politiske og kulturelle kapitalen hans er marginal. I tillegg er han selvparodisk nok til å være tilnærmet immun mot invektiver. Hva prøver Satiriks å oppnå med å gjøre Riera til et mål for satire?9 Satiriks’ sketsjserier lider – ikke alltid, men ofte – av en manglende evne til å velge gode mål for satiren. Et annet yndet mål for Satiriks er Shaman Durek (Durek Verrett). Det er forståelig – han er ikke særlig vanskelig å gjøre narr av. I en sketsj i 2019 velger Satiriks to ganske lunkne innfallsvinkler: At alternativ medisin er tøys, og at han snakker litt affektert og rart.10 Resultatet er en oppvisning i ganske plump South Park-humor, og ikke akkurat bitende satire.

Et liknende forsøk er skytset Satiriks retter mot dem som vil verne den såkalteY-blokka i Oslo: «Facebook-gruppe krever vern av de unike asbest-platene iY-blokka.»11 Som bergenser og vestlending støtter jeg selvsagt rivingen avY-blokka. Jo mer av Oslo som rives, jo bedre. Men om en skal tenke litt mer prinsipielt, hvorfor velger Satiriks uten videre å innta perspektivet til den byråkratiske maskinen som vil rive et verneverdig bygg, og derfor rette invektivet mot det som tross alt er en slags grasrotbevegelse? Bruken av punchline-overskrifter om tilfeldige saker i nyhetsbildet er symptomatisk for en retorisk dvask og formålsløs satire, men er også en uttrykksform nær forbundet med det spesifikke formatet til nyhetsparodien. Det går utmerket godt an å bedrive dårlig satire på andre måter også.

UFRIVILLIG METASATIRE

Satiriks er kanskje mest kjent for sin minst effektive satire noensinne, nemlig det som senere har blitt kalt «jødesvin»-sketsjen: En ortodoks jøde og en annen mann spiller Scrabble i parken. Mannen som ikke er jøde, blir sittende med akkurat de bokstavene han trenger for å legge «jødesvin» på brettet. Han svetter.Vittig? For hvem? Hva gjøres egentlig narr av her?

Hvis det var den politiske korrektheten de ville til livs, så kunne de jo ha valgt en annen inngang enn flamboyant å krysse en av de best etablerte grensene for hva som er akseptabelt etter annen verdenskrig. At Satiriks, som NRK senere skulle skrive, ikke skjønte «at ordet var for sterkt, for krenkende og har såret mange unødvendig, og at vi skulle ikke brukt det»,12 er et så åpenbart brudd med satirens metode og prinsipper at den rett og slett slutter å fungere: Invektivet er ikke rettet mot noen eller noe som trenger å avkles (den faktiske antisemitten), men i stedet mot offeret (jødene). Satiriks, som Swift og Juvenal, ender opp med å avsløre sine egne lyter. Forskjellen er at Satiriks gjorde dette i 2019, ikke i 1729 eller et drøyt århundre etter Kristus. De har ikke klart å orientere seg godt nok i jødenes historiske erfaring til å skjønne at dette først og fremst er opprørende for nettopp jøder. De misforstår en høyst aktuell kontekst, altså at genuint jødehat igjen er på fremmarsj. De kan ikke engang Scrabble. Språkreglene til Norsk Scrabbleforbund (NFS) tilsier at «Alle sammensatte ord som er oppført i ordboka, er tillatt».13 Det gjelder neppe sammensetningen «jødesvin». Alt dette er symptomer på ineffektiv og dermed mislykket satire.

Derimot oppsto en perfekt, ufrivillig satire i kjølvannet av denne saken. Reaksjonene mot sketsjen var mange og forutsigbare – sinne, skuffelse og resignasjon. NRK fjernet videoen fra nettet og beklaget med en nyhetssak. Artikkelen «NRK beklager bruken av ordet ‘jødesvin’ i Satiriks-sketsj» føles som satire, men er ikke ment slik. Den er publisert av NRKs «seriøse» nyhetsarm, for å kommentere noe NRKs satiriske arm gjorde, men later hele veien som om den rapporterer om en tredjepart. På slutten av saken erklærer oppdragsgiveren, NRK, om deres underordnede, NRK Satiriks «Slutter ikke med grensesprengende satire»! Merkelappen «grensesprengende satire» er det altså NRK selv som gir satiren de lager – i en sak som først og fremst handler om at de lager så elendig satire at de må trekke den tilbake og beklage. Nå er det, før jeg anklages for å lese selektivt, ikke slik at Satiriks aldri leverer god satire, isolert sett – altså om man ser bort fra krysspollineringen mellom seriøst nyhetsmedium og satirisk nyhetssted. Men i egenskap av å være en «satiresatsing» er treffprosenten likevel forstemmende lav. For å avhjelpe denne trøstesløse situasjonen velger jeg å lese hele nyhetssaken til NRK om Satiriks som en metasatire over moderne mediekonstellasjoner og satirens håpløse kår. Lest slik er den både morsommere og mer poengtert enn noe Satiriks selv har laget.

Et beslektet eksempel finner vi i den konservative publikasjonen Minerva, som ved flere anledninger selv har vært ute og erklært satiren død.14 I sommer prøvde de tilsynelatende å fylle dette tomrommet selv. I kjølvannet av at Geelmuyden Kiese-nestor Hans Geelmuyden tråkket i rasistsalaten med skribent og kommunikasjonsrådgiver Umar Ashraf, som Geelmuyden ba om å «lære seg vestlige verdier»,15 trykte Minerva en satirisk tekst som var så dårlig at redaktør Nils August Andresen i etterkant måtte presisere at den «var publisert som satire».16 Timingen var ikke optimal: Samme dag hadde Hans Geelmuyden lagt seg langflat og skværet opp med Ashraf – men det hindret ikke Minerva i å trykke Ole Asbjørn Ness’ flammende forsvar for gamle reklamemenns rasisme, under tittelen «Goebbels Kiese».17 Teksten er et sammensurium av halvkokte ideer og konservativ indignasjon rettet mot alt fra IKEA (som hadde avsluttet sin kontrakt med Geelmuyden-Kiese) til antirasisme, og avsluttes med følgende tirade:

Selv kommer jeg nå til å legge om språket mitt til kebabnorsk, og jeg oppfordrer alle andre kommunikasjonsrådgivere til å gjøre det samme, Goebbels Kiese skal ikke få ha antirasistmerkelappen alene: Det vil bli jævlig schpa, og sef vil alle kæbene på neste bransjefest stå i kø for at jeg skal bænge dem, smud, bro, og selv om Geelmuyden er blitt tard, så bety’kke det at han er nazi, ikke nå lenger, men nå må jeg gå for å hooke med IKEA, og det er bare å bende over, for lille svenske møbelpakke fascistene, for nå har denne hvite niggeren bennern. Yo.

For alle som noensinne har snakket med en person utenfor Ring 3, er dette en dypt pinlig tekst, som – godt hjulpet av den dårlige timingen – kun lykkes med å vekke samme type ubehag som såkalt pute-TV. Som satire mislykkes den på alle plan: Den er for lik forfatterens vanlige uttrykksform i sosiale og andre medier til klart å kunne oppfattes som satire, den finnes ikke morsom, og den ender opp med å rette skytset mot den svakere parten i et sterkt asymmetrisk maktforhold i stedet for mot for eksempel IKEA. Forsøket på å skrive kebabnorsk (eller norsk multietnolekt, som en lingvist ville kalt det) avslører mer om forfatterens lyter enn om dem han forsøker å gjøre narr av.

Satiriks og Minerva viser oss to distinkte måter å mislykkes med satire på. Satiriks illustrerer konsekvensene av ikke bare å parodiere nyhetene, men å dele redaksjonelt hovedkvarter med dem: Satiren blir en mediesjanger blant mange andre, som alle lider under den samme kvelende «innholdsøkonomien». Satiren må produseres for oppdragsgiveren, enten den har eksistensberettigelse eller ikke. Unntaksvis treffer også Satiriks blink, som med saken «Ropstad advarer mot sorteringssamfunn hvor folk velger bort gammeldagse småpartier».18 Andre ganger roter de bort politisk satire i rent personfokus. I stedet domineres produksjonen deres som regel av punchlinedrevne parodinyheter, som med tulledansk-faren. Av og til viser de, som Minerva, hvor kraftløs og pinlig satiren kan bli når den misforstår sin egen kontekst og rolle.

Minerva fremstår som oftest som en sindig, flosshattkonservativ stemme i offentligheten – diametralt motsatt den satiriske. Hele Minervas raison d’être er å argumentere for det som kommer en bemidlet elite til gode – de samme folkene Swift gjør narr av i «Et beskjedent forslag». Kiesefadesen illustrerer hvordan det å stille seg til doms over satirens offentlige kår ikke nødvendigvis gjør noen skikket til å produsere og publisere satire eller i det hele tatt bedømme kvaliteten på den. Jødesvin-sketsjen og Minervas eksperiment med kebabnorsk er egentlig to sider av samme sak – det er vanskelig å vekke publikums latter når du står på toppen av tårnet og roper ukvemsord til de mindre privilegerte nedenfor.

SATIRISK ØNSKELISTE

Så hva ønsker jeg meg egentlig? Bedre satire.Vi trenger først og fremst en mer viltvoksende flora av satire, slik at nyhetsimitasjon ikke alltid er det naturlige og selvsagte formatet. Kanskje er det urealistisk å ønske seg en satire fristilt fra redaksjonell og politisk makt, men det er helt nødvendig for funksjonell satire at den ikke leies i bånd av makthaverne. Om den nå skal eksistere på nåde fra forlag eller store mediehus, må den kunne frigjøre seg i så stor grad at den ikke lenger er underlagt en de facto selvsensur, og ikke oppfattes som en representant for dem. Selvsensur og maktkoblinger resulterer i letargisk og selvtilfreds satire.Vi trenger en satire som er uredd nok til at den faktisk kan kritisere maktens idiotiske ideer, dobbeltmoral, og korrupsjon – og folkene som har eller driver med disse tingene. En ny oljefondsjef ble før sommeren ansatt etter en åpenbart korrupt prosess, og har allerede på forhånd blitt tilgitt for videre korrupsjon i form av pengene han har gjemt bort i skatteparadiser. Med andre ord et åpent mål for enhver habil satiriker. Hvis norsk satire ikke hadde ligget i respirator, ville Tangen og hele sentralbankstyret blitt gjort nådeløst narr av til de trakk seg fra stillingene sine, alle sammen (eller i det minste ikke fortsatte den gjennomkorrupte prosessen for åpen scene). Men fyrtårnet i norsk satire vil heller skrive om Facebookaktivister som har sykehusbygg i Oslo som eneste hobby, eller skrive «jødesvin» med Scrabble-bokstaver og kalle det satire. De selverklærte satirediagnostikerne i Minerva spiller jevnlig seg selv ut over sidelinjen med oppblåst indignasjon over småting. Det er faktisk ikke godt nok. Uten en eller annen form for reorientering ender satiren fort opp som lite annet enn en støttesjanger for komedien: Ikke en hissig lillebror, men en godslig sofahund som bekrefter eiernes verdensbilde.