Satirisk samrøre

­

Det var en våt høstdag i 2017. Jeg hadde spilt fotball i en gymsal, og nå satt jeg svett på Tøyen med NRK-kollega Knut Hoem og spiste pizza og drakk øl. Vi snakket litt om kampen, og etter hvert om hva vi drev på med om dagen. Jeg fortalte om boken min. På det tidspunktet var jeg langt inne i kapittelet som handler om humor og politikk. Jeg fortalte at jeg hadde begynt å tvile på humor, blitt usikker på de politiske virkningene av satire og komedie. Mens jeg pratet, begynte det å gynge. Det føltes som om grunnen sviktet under meg. Fingrene knuget rundt ølglasset mens jeg forsøkte å fullføre tankerekkene. Jeg er fullstendig klar over at man kan oppleve slikt når man drikker for mange øl, men denne gang hadde ikke fylla skylda. Jeg var bare halvveis nede i den første halvliteren. Gyngingen var et tegn på at det vi snakket om, var noe langt mer enn en intellektuell problemstilling. Denne teksten er et forsøk på å forklare hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Episoden fant sted før Tore Sagen sa n-ordet, før saken med tyskervitsen på Universitetet i Bergen og før jødesvin-sketsjen. Før vi i Satiriks ble beskyldt for å ødelegge en Dagsnytt 18-sending og gjøre narr av 40 000 klimastreikende ungdommer, og lenge før Black Lives Matter problematiserte humorens rolle. Problemstillingen jeg balet med, berører alle disse humordebattene, men den var mer grunnleggende: Jeg hadde begynt å tenke over latteren og humorens evne til å motstå lidelse – til å frigjøre oss fra ubehag. Denne evnen forklarer en god del om hva slags fenomen humor er, og den forklarer mye om hvordan humor kan brukes – og misbrukes – politisk.

FORLØSNING AV SPENNINGER

«Jeg ønsker å sovne stille inn som min far», sa komikeren Bob Monkhouse en gang, «ikke hylende av skrekk som passasjerene hans.» Hva annet ler vi av her enn en bilulykke? En tragedie! For å forvandle en dødsulykke til humor må man betrakte den på avstand. Det er umulig å le av den når man samtidig engasjerer seg følelsesmessig i den. Latter, hevdet filosofen Henri Bergson, krever en plutselig bedøvelse av hjertet. Har man for mye medfølelse, klarer man ikke å le av situasjonen – tragedien forblir tragedie.

Humor bagatelliserer lidelse, noe som gjør at den oppleves både som en respektløs og frigjørende kraft. Sigmund Freud var opptatt av det siste, av at humor er en ekstatisk opplevelse fordi den nekter å underkaste seg lidelse. Derimot har mange av protestene i kjølvannet av Black Lives Matter handlet om det respektløse ved humor. Når hvite komikere bruker n-ordet, selv i en antirasistisk sketsj, tolkes det som at de ikke har nok medfølelse med dem som blir utsatt for rasisme. Disse to måtene å oppleve humor på er to sider av samme sak.

Det komiske perspektivet er kaldt og uengasjert. Det innebærer å bagatellisere lidelse, men i mange tilfeller, hvor det finnes spenninger mellom kjønn, raser og ulike etnisiteter, kan det gjøre godt å se på verden på denne måten. «Sanankuya» kaller mandinkaene i Vest-Afrika det når mennesker står i et forhold til hverandre hvor de kan utveksle, og må tåle, humoristiske fornærmelser. Dersom to fremmede fra ulike folkegrupper, som er forbundet gjennom Sanankuya, møtes på gaten, kan for eksempel den ene rope at den andre er en fyllik eller slenge dritt om hans far. De kan stjele mat eller småting fra hverandres butikker, kaste vann på hverandre, og alle er nødt til å ta det med et smil. Oppfatningen i Vest-Afrika er at Sanankuya ble innført for å hindre konflikter mellom etniske grupper.

Sanankuya er en variant av det antropologer kaller joking relationships. På antropologisk norsk blir dette oversatt med «spøkefull atferd», noe som ikke fanger opp at vitsingen er styrt av de sosiale båndene. Joking relationships er nemlig mellommenneskelige forhold der konkurranse eller potensiell konflikt blir regulert av humor.Typisk er forhold mellom nære folkegrupper, eller mellom medlemmer av en familie og inngiftede – for eksempel mellom en mor og hennes svigersønn. Slike relasjoner finnes over hele verden, om enn i ulike former.

Personlig har jeg opplevd noe liknende ved å jobbe med Yousef Hadaoui. Han vokste opp på innvandrertette Bøler i Oslo, hvor det var vanlig at de ulike gruppene gjorde narr av hverandres særegenheter. Jeg har sett dette på nært hold, hvordan Hadaoui erter sine jødiske, arabiske og iranske venner på en måte jeg aldri ville turt. Denne humoren ligger også til grunn for hans NRK-serie Svart humor. I et elegant innslag demonstrerer han at hvite nordmenn synes det er for privat å fortelle foran kamera hvilket parti de stemmer på, mens innvandrerne på Grønland stolt proklamerer hva de stemmer. Når han deretter spør de hvite nordmennene når de debuterte seksuelt, eller når de hadde sex sist, svarer de gjerne. Men på Grønland var det ingen som ville prate om sex. Slik blir etniske forskjeller løftet fram og tullet med gjennom vennskapelig erting.

Vennskapelig erting preget også «Trioterapi», sketsjen partiet Venstre la ut i september i år. Her går hele partiledelsen – nestlederne Sveinung Rotevatn og Abid Raja, samt partileder Guri Melby – liksom i familieterapi. Videoen refererer tydelig til NRK-serien Parterapi. I skrivende stund har jeg ennå ikke klart å se den vel fem minutter lange videoen i ett – den er så skrekkelig dårlig laget! Men jeg er en snobb når det gjelder komedie. Som en snekker som får se en platting en stakkars litteraturviter har spikret sammen på egen hånd, smiler jeg skjevt mens jeg grøsser innvendig. Jeg er ikke representativ. De fleste andre som ser «Trioterapi», jubler over politikernes selvironi. Rotevatn klager over at han ikke klarer å være like folkelig som Raja, Raja får tyn for å ha tatt 88 selfies uten å forholde seg til koronaregelen om en meters avstand, Melby kritiserer de andre for å krangle om ledervervet i stedet for å løse koronakrisen, og så videre. Helt i Sanankuyas ånd får de åpenbare spenningene mellom de tre politikerne en slags forløsning. Den langvarige og opprivende lederstriden i Venstre blir bagatellisert. Slik sett er videoen en liten genistrek.

NÅR KOMIKERE FÅR MAKT

Men den høstdagen i 2017 var jeg egentlig ikke bekymret for at humor skapte splid eller dempet konflikter, selv om problemstillingen skulle vise seg å være beslektet. Jeg hadde begynt å nøste i en annen ende, ved å se nærmere på de mange humoristiske protestbevegelsene som har hjemsøkt verden de siste årene. Hva skjer når komedie utfordrer makt? Temaet hadde interessert meg lenge, men jeg hadde også kviet meg for å ta i det. Det berørte det jeg selv holder på med til daglig, grunnen under føttene mine. I flere år hadde jeg nemlig fått en murrende mistanke om at satire noen ganger kunne virke mot sin hensikt. Jeg begynte med å undersøke tilfeller hvor komikere har brutt gjennom den politiske lydmuren. Hva hadde komedien oppnådd?

Etter finanskrisen i 2010 utspant det seg både dramatiske og komiske scener på Island.

Akkompagnert av Tina Turners «Simply The Best» gikk Besti flokkurinn (Det beste partiet) til valg på gratis håndklær i alle svømmehaller, en isbjørn i dyrehagen i Reykjavik og et dopfritt Allting innen 2020. I valgprogrammet forklarte partiet at de kunne love flere gratis ting enn noen andre, siden de uansett ikke kom til å oppfylle løftene. Åpenhet om politiske beslutninger stod også sentralt: Korrupsjonen skulle avdekkes ved at Besti flokkurinn deltok åpenlyst i den.

Besti flokkurinn ble ledet av komiker Jón Gnarr og gjorde et brakvalg. Hele 34,7 prosent av innbyggerne i Reykjavik stemte på dem, noe som gjorde Besti flokkurinn til byens største parti. Etter valget sa Gnarr at han ikke ville inngå politisk samarbeid med noen som ikke hadde sett alle episodene av TV-serien The Wire. Valget av koalisjonspartner falt til slutt på sosialdemokratene, og Jón Gnarr ble ordfører i Reykjavik.

Forholdet mellom komedie og politikk er nært, og forholdet har blitt tettere de siste årene. I 2010 ble klovnen Tiririca valgt inn i den brasilianske kongressen med flere stemmer enn noen andre kandidater. Den italienske komikeren Beppe Grillo var i mange år frontfiguren for det populistiske partiet Femstjernersbevegelsen, som har kapret mange seter i både det italienske og det europeiske parlamentet. I skrivende stund har de statsministeren. I Storbritannia har standupkomikeren Eddie Izzard kastet seg inn i politikken. Både som talsmann og medlem av Labour, og som støttespiller for Jeremy Corbyn. Og så har du «Ze», eller Volodymyr Zelenskyj, som han heter. 21. april 2019 vant komikeren en brakseier i det ukrainske presidentvalget. Med 73,23 prosent av stemmene i andre valgomgang ble han president i et land med 42 millioner innbyggere. Det er noe på ferde.

«Hver vits er en liten revolusjon», skrev George Orwell. Den britiske forfatteren slår fast at vi ikke vet hvordan latter først oppsto, eller hva som er dens biologiske funksjon, men vi vet hva som forårsaker latter. «En ting er morsom når den – på en måte som ikke er egentlig støtende eller skremmende - forstyrrer den etablerte orden.» Humorens sosiale rolle er altså å skape uorden. «Hva som enn ødelegger verdighet, og bringer de mektige ned fra setene deres, helst med en dult, er morsomt», hevdet Orwell. Det ligger en pønkaktig protest i all humor.

Det var også en slik pønkete protestvind som feide over Island etter finanskrisen, og som ga grobunn for Besti flokkurinn.Tilliten til politikerne var helt på bånn, ettersom de fleste partiene hadde vært med å skape den økonomiske boblen som måtte sprekke. Internettanarkistene i Piratpartiet var blant protestpartiene som fikk bred folkelig støtte. På meningsmålinger i 2015 og 2016 var det landets klart største parti med nesten 40 prosent oppslutning. Folket på Island var i praksis konkurs fordi en liten vennegjeng som styrte banker, regjering og nyhetsmedier, hadde trikset med finansprodukter. Reaksjonen i befolkningen var en total avvisning av det politiske establishment. Ikke så overraskende ga disse forholdene god medvind til idealistiske anarkister og resulterte i en tulleordfører i Reykjavik.

Humor, akkurat som protestpartier, gjenspeiler også avmakt. Når man har forsøkt de fleste andre utveier og fortsatt er i et uføre, tyr man til humor. På Island ble avmaktsfølelsen presist uttrykt i en sketsj av Jón Gnarr. Her møter vi en mann som sitter i stuen og koker av sinne før han skal ut og demonstrere. Han hisser seg mer og mer opp over situasjonen i landet, men sliter med å formulere et budskap til protestplakaten. Til slutt går han ut og demonstrerer med en plakat der det står:

«Helvítis fokking fokk!»

Uttrykket ble raskt plukket opp av ekte demonstranter. Til tross for at det ikke betyr noe, og egentlig bare er et rasende stønn, traff det en nerve. «Helvítis fokking fokk!» kunne leses på plakater og T-skjorter og ga navn til store protestgrupper på sosiale medier. Det er protestformuleringen fra en som er så fortvilet at han må protestere, men som ikke vet hva han skal protestere mot. Når det ikke lenger nytter å lage et fornuftig slagord, går man ut og roper «Helvítis fokking fokk!»

Rødt-politiker og forfatter Mímir Kristjánsson mener Gnarrs tulleparti inngår i samme trend som USAs president Donald Trump. «Trump er mange ting: programleder, milliardær, politisk klovn. Men han er ikke en politiker, og det er det viktigste.» Trumps påstander om at Washington er en «sump», og at han skal «drenere sumpen», er et slags Helvítis fokking fokk! Trumps velgere var også luta lei den etablerte politiske eliten.

Komediens inntog på den politiske scenen de siste årene – både i Italia, Ukraina, Storbritannia, USA og Brasil – må tolkes som et uttrykk for en forsterket følelse av avmakt. Mange av de komiske protestbevegelsene vi har sett de siste årene, oppsto etter finanskrisen i 2008. Dét er ikke tilfeldig.

Humor frigjør oss fra håpløshet – eller rettere: fra følelsen av håpløshet. Det er fullt forståelig, og psykologisk nødvendig, at folk i desperate tider tyr til humor. Men hva skjer når latteren stilner? Som politiker gjorde Jón Gnarr som politikere flest: Han slo sammen skoler, hevet strømprisene og gjennomførte harde kutt.Ved roret var det umulig å bevare den antipolitiske grunnholdningen som hadde ført ham til makten. Han hadde tross alt gått til valg på å bryte alle sine valgløfter, og det gjorde han.

Gnarr var ikke blind for humorens begrensninger. Under valgkampen ble han ofte konfrontert av journalister og beskyldt for å mangle seriøsitet. «Kom igjen, jeg har oppdratt fem barn», kunne han si. «Jeg har begravet begge mine foreldre, jeg lo ikke av det. Jeg kan være seriøs når det er nødvendig, men det er ikke nødvendig nå, ikke med dere.» Denne innsikten om at det er en tid for å være morsom og en tid for ikke å være det – at humor bare bærer et lite stykke på veien – gjorde at Gnarr faktisk fungerte som politiker. I grunnen er det noe alle vet, når de bare tenker seg om: Man protesterer ikke når man oppdrar barn eller forvalter politisk ansvar. Humor og ansvar er gjensidig utelukkende.

SELVIRONISK SATIRE

For meg var dette en lettelse å erkjenne. Som vitseskriver vil man ikke kjenne på ansvar, man må dykke ned i det som er uregjerlig og kaotisk – det som er morsomt. Det er først etter at det morsomme har kommet til live at man kan kjenne på ansvaret. Blant de første sketsjene jeg var med på å lage, var en der flere profilerte aviskommentatorer spilte seg selv. Vi skrev saftige replikker til dem, og lo rått da vi tenkte på at de faktisk måtte lese dette opp foran kamera. Senere, da folk begynte å dele videoen på Twitter, repliserte en av dem som spilte seg selv: «Ja, ja, vi var jo med på det, da.» Og da så jeg det: Den kritiske brodden vi hadde kost oss med å skrive inn i manuset, forsvant bak et slør av selvironi. Irritert ble jeg sittende og bla gjennom sosiale medier hvor aviskommentatorene fikk mange klapp på skulderen for å ha blitt med på spøken.

For all del, jeg forventet ikke at de som så videoen ville storme til Akersgata og lynsje kommentariatet. Det var ikke fraværet av folkelig opprør som var skuffende, men at videoen vår fungerte akkurat slik Venstrevideoen fra i høst fungerte. Selvironien overskygget alt. Kommentatorene kunne smykke seg med å ha vært med i sketsjen – det var ikke hensikten.

En bagatell, vil mange kanskje si. Og jeg tror ikke Knut Hoem forsto den dagen hvorfor det var så viktig for meg at sketsjen skulle treffe riktig, hvorfor dette var noe jeg fryktet. En sketsj kan bli forstått på mange ulike måter, det kan man ikke kontrollere. Det viktigste med komedie er at den får folk til å le.

Det siste året har jeg skrevet mange vitser om Abid Raja. For eksempel denne: «En ny undersøkelse viser at 70 % av Abid Raja tror han er statsminister.» Da blir jeg irritert og frustrert når Raja selv sier iVenstres egen sketsj: «Rundt 50 % av meg har faktisk lyst å være lederen i dette forholdet.» Den opprinnelige vitsen gjorde narr av at han tok mye plass og hadde et oppblåst selvbilde. Når Raja selv forteller omtrent den samme vitsen, er det som om kritikken fordamper. Latterens forsonende mekanisme, den som demper spenninger, kan også fjerne brodden i humoristisk protest. Som noen skrev et sted på Facebook etter «Trioterapi»: «Dette fikk meg til å likeVenstre enda bedre!» Raja profitterte på satiren. I sketsjen innrømmer han å ha brutt enmetersregelen mange ganger, men kommer unna med det fordi han er selvironisk. Selvironi og satire røres sammen til en grøt. Også i kommentarfeltet under videoer jeg selv har laget om Raja, ser jeg folk skrive: «Haha! Raja er kul!» Journalisten Malcolm Gladwell kaller dette fenomenet «satireparadokset»: Den politiske effekten av satiren ender opp med å bli lik null, eller i verste fall, helt motsatt av hva satirikerne ønsket.

Da man skulle kåre årets avistegning i Norge i 2016, falt valget på Christian Blooms portrett av Donald Trump. Her er Trump en baby som krabber bortover gulvet i bleie. Bleien renner over, og Trump etterlater seg en sti av avføring på gulvet. Ansiktet og hendene er også dekket av avføring som farger av på bordduken Trump tar tak i. Og duken er det amerikanske flagget – og Trump forsøker å dra den av bordet. På bordkanten står en globus og vipper, i ferd med å deise i gulvet. Tegningen, som først sto på trykk i VG, gikk verden rundt på internett. Budskapet er at Trump er klønete, dum og usivilisert – en kjempebaby. Kun drevet av sine egne rå lyster og uten tanke for sine omgivelser.

Trump er åpenbart komikernes motstander. Nesten alle komikere i verden gyver løs på ham daglig. Men et åpenbart problem ved å framstille politiske motstandere som babyer, er at folk flest liker babyer.Vi vil kanskje ikke at de skal sitte med atomknappen, men babyer er sjarmerende. Og dersom en baby hadde startet en atomkrig, hadde vi sikkert tilgitt den for det.

Forfatteren Martin Amis hevder at «all god satire er medskyldig i hva den avslører». For at vi skal le, må vi være litt på lag med den vi ler av. Vi må være litt sjarmert. Skal Trump være morsom, må det være noen forsonende trekk ved ham. Nettopp derfor framstiller satirikerne ham som en baby. Det er lett å le av en baby.

KOMISK SAMRØRE

Ifølge litteraturviteren Matthew Bevis kan komisk kritikk være «en form for samrøre». Å minne om at maktpersoner er mennesker som deg og meg, slik karikaturtegnere bestandig har gjort, har nemlig en tosidig effekt: På den ene siden får vi kanskje mindre respekt for maktpersonene. På den andre siden blir maktpersonene lettere å like. Når den overdrevne respekten er borte, blir det lettere å få et personlig forhold til makten.

De fleste moderne politikere har forstått dette. I dagens samfunn nærmest forventer vi at politikere stiller opp og gjør seg til latter i uhøytidelige satireprogram som Nytt på Nytt. Og politikerne stiller villig opp. Ikke bare har komikerne blitt mer politiske de siste årene, politikerne har også blitt morsommere.

«Den som ler, kan ikke bite», hevdet sosiologen Norbert Elias. I motsetning til gråt eller utskjelling signaliserer latter at situasjonen er trygg – at det ikke er grunn til panikk. Dette gikk opp for meg en dag vi satt flere sammen på jobb og så et klipp hvor Barack Obama deltok i Jimmy Fallons talkshow. Obama har et talent for komedie, det er det ingen tvil om. Timingen er perfekt. Når han avleverer saftige vitser, er steinansiktet hans hysterisk. Gjennom sin presidentperiode demonstrerte Obama en fingerspissfølelse for humor jeg tror mange av oss misunner ham. Så også med dette klippet.Vi samlet oss foran pc-skjermen og beundret mimikken, de små nikkene, den avslappede holdningen – alt var så elegant og vittig at stemningen løftet seg på kontoret. En av oss utbrøt: «Han er den kuleste presidenten noensinne!» Alle nikket anerkjennende. Min kollega Sturle svarte kjapt: «Ja, det er nesten så man glemmer alle dronene.»

Komikeren Ben Schwartz har advart mot at satire er i ferd med å bli et maktspråk. Obamas administrasjon har benyttet seg av humor på en måte ingen tidligere presidentadministrasjoner har gjort, ifølge Schwartz. Dette har vært med på å rive ned alle «skiller mellom folk på innsiden og utsiden av satireverdenen». Satire har nemlig gått fra å ramme de på toppen til å bli et språk de på toppen behersker. CIAs første twittermelding lyder for eksempel: «Vi kan verken bekrefte eller avkrefte at dette er vår første tweet.» Hvor uhyggelig morsomt er ikke det?

En gang i tiden kan man tenke seg at humor undergravde makten – at den var subversiv, som man gjerne sier. Da makten var upersonlig og tydelig adskilt fra folket, kunne man kanskje ha undergravet den ved å trekke den ned i sølen. Men nå lever vi i en annen tid. Maktgrunnlaget har i stor grad blitt personlig. Man befester ikke sin stilling på toppen ved å heve seg over folket. Man må framstå som én av folket.

SATIRIKS-EFFEKTEN

Det var tanker som dette som fikk treningsklærne til å virke enda klammere den dagen på Tøyen. Jeg tror ikke Knut merket at jeg opplevde et eksistensielt øyeblikk. Noen ganger er jeg også usikker på om jeg virkelig opplevde det så dramatisk som jeg husker det nå. Men i ettertid kan jeg i hvert fall se at noen av disse innsiktene satte spor i meg. Kort tid etterpå startet jeg nemlig utviklingen av et nytt konsept for NRK. For meg ble det etter hvert veldig viktig å lage et program hvor kritikken ikke fordampet i all latteren – at personer som ble rammet av humoren, ikke kunne gjemme seg bak formuleringen «det er en ære å bli parodiert». Ingen sier at «det er en ære å bli kritisert av Brennpunkt». Målet var å ramme på en måte som minnet litt om Brennpunkt: Man skulle ikke kunne si at det var en ære å bli gjort narr av i Satiriks.

Min kollega Sturle Vik Pedersen og jeg har nemlig lenge hatt en underliggende, udefinert uro. Under arbeidet med boken min skjønte jeg tydeligere hva vi hadde fryktet:

Vi var redde for at vi egentlig gjorde folk en slags tjeneste ved å gjøre narr av dem. At vi noen ganger dempet behovet for protest, der det kunne være nødvendig å protestere. Satiriks-programmet i 2019, med sin aksjonsrettede og oppsøkende stil, forsøkte altså å løse dette problemet.Vi ville at folk skulle le samtidig som brodden ble sittende fast. I stedet for å parodiere en pompøs og selvhøytidelig Hans-Wilhelm Steinfeld satte vi opp en felle sånn at han kunne utfolde seg i all sin selvhøytidelighet. Ikke for å såre, men for å bite litt – for at han ikke skulle komme seg unna poenget i sketsjen. Og i stedet for å lage en vits om spillselskaper som utnytter mennesker i desperate situasjoner, oppsøkte vi spillselskaper og lot som om vi var i en desperat situasjon.Vi tok humoren ut i virkeligheten, lot den spille seg ut mot ekte mennesker og situasjoner. Om denne formen fungerte godt som komedie, skal jeg ikke bedømme, men vi oppnådde i alle fall at folk fryktet oss. Ministre gikk ut bakveier, vi ble nektet adgang med vage begrunnelser, og advokater forsøkte å stoppe innslag.

Det kan virke freidig å ta seg til rette i offentligheten på denne måten. Og det er det jo også.Vi er ikke journalister eller på noen måte utnevnt til å forvalte et samfunnsansvar.Vi vil egentlig bare være morsomme, og ansvar er som nevnt ikke morsomt. Målet har aldri vært å drive politikk. Likevel vokste et behov i redaksjonen for å være en motvekt til den store satiriske trenden i vår tid. En trend som er i ferd med å gjøre satire allestedsnærværende og omfavnet av alle.Vi lever i et samfunn hvor statsministerens yndlingsprogram er satireprogrammet Nytt på Nytt.

I et markedsføringsforsøk i USA ble menn i alderen 18–29 vist fire ulike informasjonsfilmer om prevensjon. Hensikten med forsøket var å finne ut hvilken type humor som fungerte best for å få fram informasjonen. Er det mest effektivt å dumme ut menn som ikke bruker kondom, eller er det mest effektivt å erte dem på en vennlig måte? Tre filmer gjorde, i ulik grad, narr av logikken til menn som ikke brukte prevensjon. En fjerde film, som bare var tørr oppramsing av fakta, ble vist til en kontrollgruppe. Funnet var slående: De unge mennene som så den tørre kontrollfilmen, hadde mye større sannsynlighet for å skaffe seg ytterligere informasjon om trygg sex.

Humorforskeren Peter McGraw kaller dette Jon Stewart-effekten: «Mens de morsomme versjonene kan ha grepet oppmerksomheten og vært underholdende, signaliserte de også at situasjonen ikke var alvorlig.Tenåringsgraviditet var noe å le av, ikke noe å tenke over.» Latter signaliserer trygghet. Man tar seg ikke tid til å tøyse i en farlig situasjon. Det er en luksus man kan unne seg når den akutte faren er over, eller når det viser seg at det ikke var en farlig situasjon likevel. Denne undersøkelsen bekrefter den ulmende følelsen jeg hadde hatt i mange år. Hva om konsekvensene av mitt virke var skadelige?

For meg har dette vært svimlende å tenke over. Komikere har ikke søkt på en drøss med jobber og tilfeldigvis fått en stilling hvor vi skal produsere tull. Du hører ingen si: «Jeg jobber litt som komiker nå mens jeg venter på at den perfekte lærerjobben dukker opp.» Vi har alle søkt oss til yrket. Blitt dratt mot det. Vi er amatører, i ordets opprinnelige betydning. Det er ikke pengene eller ønsket om en trygg jobb som fører en til komikeryrket. En amatør – ordet kommer av amore – elsker det hun driver med.

Velger du å bli komiker, velger du også en livsstil – en egen måte å forholde deg til verden på. Det ble så tydelig for meg da jeg satt på Tøyen og sa høyt det jeg tvilte på: Hvis jeg tvilte på humoren, tvilte jeg også på livet mitt. På den jeg hadde valgt å bli.

For noen dager siden fant jeg noen gamle notater fra et foredrag jeg holdt for ni år siden om satire. Det begynner slik: «Når vi underholder på SKUP [gravejournalistenes årlige prisutdeling], prøver vi – virkelig hardt – å være så skarpe som mulig. Men hvert år blir vi like skuffet, fordi avisene fortsetter å være like dårlige.» Det som slo meg, var at i disse notatene fantes kimen til alle tankene jeg satt med på Tøyen. Jeg hadde bare ikke tenkt dem helt ut ennå – sannsynligvis fordi jeg mistenkte hva jeg ville tenke meg fram til. Uroen var blitt fortrengt, fram til et tidspunkt da jeg måtte lytte til den.

HUMORENS BEGRENSNINGER

Frykten min i 2017 gjorde at jeg i et øyeblikk overså det åpenbare: Humor er, som sex, umulig å undertrykke fullstendig i et samfunn. I et demokratisk land hvor vi alle blir bombardert av nyheter, vil det oppstå mye humor om nyheter og samfunnsliv – det man kaller satire – fordi humor retter seg mot ting vi berøres av. Dessuten produserer humor latter, og latter er (som sex) veldig deilig. Satire trenger ingen annen begrunnelse enn dette.

«Hva skjer når regjeringsledere ikke lenger har narrer?» spurte den amerikanske religionshistorikeren Conrad Hyers. «Det er en ubehagelig observasjon å bemerke at verken Adolf Hitler eller Josef Stalin hadde hoffnarrer.» For Hyers er narren en garanti for at noe menneskelighet, noe sannhet når inn til tyrannen. Det er særlig når avstanden til makten blir for stor i et demokrati at humor kan fungere som et korrektiv.

Men som vi har sett, kan også humor i et demokratisk samfunn brukes som en forsvarsmekanisme. Den kan brukes for å gjøre mektige mennesker enda mektigere. Humor kan forvirre og ta luften ut av politisk engasjement. Som de fleste andre fenomener, fungerer ikke humor på bare én måte. Det finnes mange gode grunner til at komikere skal tulle med politikk. Kanskje bidrar jeg til at folk er mer oppdaterte eller ser en sak i nytt lys. Men hvis du virkelig vil noe med politikk, altså endre noe eller gjennomføre store prosjekter, finnes det bedre arenaer og mer effektive kommunikasjonsformer enn humor.

Jeg er ikke helt kvitt uroen jeg opplevde i det svimlende øyeblikket den gangen, men jeg har lært meg å leve med den. På en måte er det også en lettelse å anerkjenne humorens begrensninger. Kanskje har det gjort at jeg tenker friere når jeg skal lage komedie, fordi jeg ikke føler like sterkt på at jeg har et ansvar. I hvert fall har det fått meg til å forstå at jeg noen ganger må tre ut av komikerrollen (og over i for eksempel Samtiden-rollen) hvis jeg har noe vesentlig på hjertet. Slik kan også jeg bidra til at forholdet mellom politikk og humor blir mindre grøtete.

La meg avslutte med følgende: På Instagram finnes det en konto som produserer humor om norsk politikk, og som i 2020 har over 30 000 følgere. I beskrivelsen heter det at «Vi gjør politikk litt gøyere». Her gjør man narr av at statsministeren ikke klarer å ta en selfie, at næringsministeren en gang i tiden så rar ut på håret, og av hvordan kunnskapsministeren unngår å svare på kjedelige spørsmål. Denne kontoen er administrert av regjeringspartiet Høyre. Den humoristiske stemmen er stemmen til et konservativt parti med makt. Statsministerens parti har ingen problemer med å framstå komiske i 2020.Tvert imot, de dyrker det. Dét bør man være oppmerksom på.