Skal ingen ut? – Nytt på Nytt og fremstillingen av den politiske klassen i Norge
I 1995 ble Margaret Thatcher intervjuet av journalisten Stina Dabrowski for et svensk tv-program.Intervju med Margaret Thatcher på YouTube, www.youtube.com/watch?v=p_gnhy7eT1s Dabrowski hadde dratt til London og fikk lov til å intervjue den tidligere britiske statsministeren på kontoret hennes. Mot slutten av intervjuet som «Jernkvinnen» håndterte på sin typiske og beryktede måte – kontrollert, streng og retorisk perfekt – spør Dabrowski om Thatcher har lyst til å gjøre noe litt spesielt foran kameraet: «It’s a kind of a gimmick on my show, it’s to make a jump. Just to stand up and make a jump up in the air.» Thatcher ser på Dabrowski, forbløffet og full av avsky. Hun svarer med en gang: «I shouldn’t dream of doing that.Why should I?» Det blir flaut. Dabrowski prøver å forklare at hun vil gi gjestene sine en mulighet til å vise andre sider av seg selv, noe ikke fullt så seriøst ,og at til og med Gorbatsjov hadde hoppet. Thatcher bjeffer tilbake: «I see no significance whatsoever of making a jump up in the air. I make great leaps forward, not little jumps in studios.» Spesielt Thatchers kroppsspråk er fascinerende, hun vrir seg frem og tilbake i stolen, og det ser ut som hun begynner å danse i et desperat forsøk på å holde inne forakten hun føler. Men å hoppe, det skulle hun aldri. Mange år senere fortalte Dabrowski i et intervju at hun aldri har vært så redd for en gjest, at hun bokstavelig svettet seg gjennom intervjuet. Men hun sa noe annet også. Etter intervjuet, da kameraene hadde blitt slått av, var Thatcher hyggelig og morsom, og inviterte Dabrowski på en gin og tonic. Under småpraten som fulgte, begynte hun å lure på om hun muligens virket litt for streng foran kameraet, noe Dabrowski selvfølgelig avviste med mye nervøs latter. Den kuriøse scenen med Thatcher og Dabrowski er ikke mindre interessant i dag. Den illustrerer to ting: At Margaret Thatcher hadde fullstendig kontroll over sitt egenproduserte mediebilde, og at måten politikere fremstiller seg i offentligheten på, har forandret seg grunnleggende i løpet av de siste 25 årene. Når politikere i dag opptrer i mediene, må de gjøre det på medienes premisser. Ikke omvendt.
EN ANNEN SATIRISK TONE
Det er viktig å skille mellom politikerens frivillige deltakelse i humorog underholdningsformater, og politisk satire – en medial humorform som kommenterer og kritiserer politikernes uttalelser, handlinger og moralske ståsted. Hva angår det siste, har det skjedd et paradigmeskifte. Man kan observere en ny ironiserende og parodierende tone innenfor ulike politiske satireformater på tv, mest påfallende etter 11. september 2001. The Daily Show (Comedy Central, 1999–) og Last Week Tonight with John Oliver (HBO, 2014–) begynte å angripe både den herskende politiske klassen og de etablerte nyhetsmediene i form og innhold. Spesielt The Daily Show under programleder Jon Stewart (1999– 2015) har spilt en stor rolle som alternativ nyhetskilde ikke bare for den amerikanske venstresiden. Programmet bidro også til en polarisering av den politiske diskursen i USA.
Et stort publikum fikk sine politiske nyheter filtrert via Stewarts skarpe, satiriske blikk. Formater som The Daily Show hadde også stor innflytelse på hvordan politisk satire på tv skulle fungere og presenteres verden rundt.
Men ikke i Norge. Her til lands har man valgt en annen måte å tulle med politikere på. Den er preget av en varmere og mer folkelig tone. Fremstillingen av politikere bruker en mer inkluderende humor. Ikke minst når de inviteres som gjester til Nytt på Nytt.
KONSENSUS OG KOS
Nytt på Nytt ble først sendt på NRK i april 1999, og er basert på det britiske panelshowet Have I Got News forYou (BBC, 1990–). Programmet er på mange måter selve flaggskipet i NRKs såkalte gullrekke.To «liksom»-konkurrerende lag med to deltakere kommenterer og harselerer med ukens nyheter, styrt av en programleder. Bård Tufte Johansen overtok i 2017, etter at Jon Almaas ledet programmet fra 1999 til 2016. Selv om formatet er en relikvie fra lineær-tv-ens storhetstid sent på 90-tallet, har seertallene vært ganske stabile, med en liten nedgang i de siste årene.Mest sett var showet i 2009. Etter det falt seertallene. Men i 2019 har det tatt seg opp igjen. Kilde: NRK Analyse. Programmet klarer seg fortsatt bra i konkurransen med korte nettbaserte humorformater og store suksesser som Parterapi og Førstegangstjenesten.
Mest interessant i vår kontekst er hvordan Nytt på Nytt har valgt å bruke politikere som deltakere. Siden programmet ble lansert, har en rekke høyprofilerte politikere, inkludert sittende statsministere, vært med som gjester. Enkel kvantitativ empiri viser at representanter fra hele det politiske spekteret har deltatt: 64 fra Høyre, 56 fra Arbeiderpartiet, 34 fra SV, 23 fra FrP, 22 fra Venstre, 16 fra KrF, 12 fra Senterpartiet, 6 fra Rødt og 4 fra MDG (per august 2020). Dermed er Nytt på Nytt et av de mest relevante formatene på tv (også digitalt) for å nå frem til den norske befolkningen. Slik sett er programmet også en viktig plattform for politikere til å iscenesette seg selv på. Redaksjonens profesjonelle manusforfattere skriver vitser som gjestene kan bruke i sendingen hvis personlig spontanitet og slagferdighet uteblir. Politikere på tvers av partiog generasjonstilhørighet og med ulik grad av erfaring med å opptre i media, er for det meste synlig komfortable med å være med i programmet. De koser seg, og vi koser oss med dem. Her virker det som at hensynet til å inkludere bredt i befolkningen, riktignok blant kjendiser, trumfer hensynet til humor. I motsetning til, for eksempel Brille (NRK,TVNorge, 2012–), der deltakere for det meste er komikere.
Sett med analytisk (og mitt tyske) utenforblikk har programmet en forbausende gemyttlig tone. I Nytt på Nytt tuller programlederne sammen med politikerne om ukens nyhetssaker, og politikerne tuller med andre politikere. Den satiriske kommunikasjonen pågår ikke direkte og konfronterende. I stedet pendler den iscenesatte samtalen mellom spontane replikker og forhåndsskrevne vitser, mer eller mindre vellykkete ordspill og selvironisk humor. Resultatet er at programmet skaper et inntrykk av stor grad av konsensus mellom programleder og paneldeltakere, muligens spesielt politikerne. Alle ler med hverandre, til og med når man egentlig ler av hverandre. For politikerne vet hva som står på spill – de er i ferd med aktivt å skape sitt eget mediebilde, med humor som virkemiddel. De fleste vet at det er viktig å spille på lag, og å være eller fremstå som selvironisk. Det er gøy å se på. I løpet av årene har programmet hatt paneler bestående av Norges mest profilerte humorister. Blant dem hadde kanskje Knut Nærum den største følsomheten for poli- tisk satire. Også mange politikere har vært forbausende underholdende og morsomme. Iblant har de vist en annen, menneskelig side, som den gangen Siv Jensen fikk latterkrampe av en teit vits Charter-Svein fortalte (23. april 2010). For seerne er det også underholdende når vitsene til politikerne ikke fungerer helt, eller når det blir altfor tydelig at replikkene leses fra manuset. Formatet underholder også fra et metaperspektiv. Plutselig blir mekanismene til programmet synlige, og vi ser liksom rett gjennom kulissene. Og igjen fremstår politikerne som menneskelige. Fremfor å utsettes for virkelig satirisk kritikk, synes vi synd på dem.
Men etter mange år med Nytt på Nytt som fortsatt gir stoff til samtaler ved kaffemaskinen, har jeg begynt å undre meg over hvorvidt programmets hyggelige flyt og inkludering av politikere muligens er litt naiv. Da tenker jeg både på den ukritiske fremstillingen av politiske aktører, men også på det delvis mangelfulle og ineffektive satiriske blikket på ulike politiske debatter.
Et eksempel: Programpanelene har gjennomgående snakket og harselert om Trond Giske som offentlig person, både i forbindelse med konkrete varslingssaker og mer generelt relatert til #metoo. Ett innslag spilte på en valgreklame fra Arbeiderpartiet: «Alle nordmenn skal få: lik mulighet til god helse, lik mulighet til utdannelse, lik mulighet til å ligge med Trond Giske» (5. januar 2018). Eller ta denne replikken fra Pernille Sørensen i samme episode: «Han har trodd han har hatt draget, så har han bare hatt makt.»
Men Giske har aldri blitt tullet med eller blitt konfrontert direkte, til tross for at han har gjestet programmet en rekke ganger (2001, 2003, 2008, 2014, 2016). I stedet skal altså andre politikere kommentere Giske og #metoo-sakene, som for eksempel Carl I. Hagen, som i en episode, uten ironi, bagatelliserte varslingene som «rykter» (5. januar 2018). En liknende dynamikk utspilte seg etter avsløringene av at Trine Skei Grande hadde hatt sex med en 17-åring. Dette har blitt snakket om og tullet med flere ganger i programmet, også av andre politikere som har gjestet det. I åpningsmonologen til episoden fra 19. januar 2018 sier for eksempel programleder Bård Tufte Johansen: «Trine Skei Grande har gått ut og kommentert de stygge ryktene om henne, men nå kan vi bekrefte at de er sanne: Hun blir kulturminister.» I det samme programmet spøker KrFs daværende leder Knut Arild Hareide med varslingssakene som hadde rammet Unge Høyre og deres leder Kristian Tonning Riise (som hadde trukket seg uken før): «Men det har jo ikke kommet noen varsler, sa Tonning Riise. Og det er helt riktig, fordi alle de varslene hadde Høyre kastet.»
Det er uklart hva det satiriske budskapet er i eksempler som disse. Hvorfor skal politiske motstandere og kollegaer kommentere pågående og iblant kontroversielle saker? Dette inkluderer også partiinterne saker, som da Jens Stoltenberg etter seieren over Thorbjørn Jagland i kampen om partiledervervet, kommenterte sin egen popularitet på følgende vis: «Jeg skjønner at vi har mye å lære av Saddam i Ap når det gjelder valgkamp. Da holder det ikke med 36,9, da er det 100 blank» (18. oktober 2002). Eller sakene kan dreie seg om forholdet mellom koalisjonspartier. Som når Linn Skåber åpner med å si at «en undersøkelse viser at rikinger bryter loven mer enn andre», og Knut Arild Hareide svarer: «Dette kan jeg noe om, jeg har sittet i regjering sammen med Høyre. Det var ikke mye igjen til oss. Når du går inn i regjeringskonferansen, da passer du på lommeboka» (2. mars 2012). I disse tilfellene driver politikerne strengt tatt med en form for dobbeltkommunikasjon. De mener og sier noe annet enn de gjør når de samme sakene blir diskutert i seriøs journalistisk debatt, kanskje samme dag på Dagsrevyen eller Kveldsnytt. Med humoristiske virkemidler får de nå en mulighet til å kommentere eller korrigere sine «ekte» politiske budskap, og de bestemmer selv hva de velger å tulle med, og hvordan de gjør det. Dette er selvfølgelig gøy, og åpner for et fascinerende innblikk i politisk kommunikasjon. Vitsene er heller ikke slemme eller malplasserte, men man kan få inntrykk av at humoristene her overlater feltet til politikere, som først og fremst får en mulighet til å fremstå mer tilgjengelige og folkelige.
HUMORPARADOKSET
Enhver analyse av humorens forhold til politikken, og vice versa, blir til syvende og sist en studie i humor og makt. Kanskje er enhver humoranalyse alltid en studie i makt: Hvem får lov av hvem til å le av hvem? Kan det være at programmets humoristiske tilnærming – å tulle med politikere, men samtidig etablere en nærhet til dem – fører til et slags paradoks? Hvis formålet med politisk humor generelt og satire spesielt er å utfordre og kritisere makten, hvorfor skal politikere få lov å være med på humoristenes lag?Ifølge den såkalte overlegenhetsteorien er humor først og fremst et retorisk og kulturelt virkemiddel for å kommentere hierarkier og maktfordelingen i en sosial kontekst. Enten ler vi oppover eller nedover. Å inkludere polariserende personer og kontroversielle politiske holdninger ukommentert i en medial humoristisk diskurs, innebærer at mulige trusler mot demokratiet ufarliggjøres i det offentlige ordskiftet.
Have I Got News forYou, formatet Nytt på Nytt som sagt er basert på, har frem til i dag fått mye kritikk for å ha introdusert Boris Johnson til den britiske offentligheten på en altfor ukritisk måte (Johnson har gjestet programmet hele sju ganger). Dette illustrerer en dynamikk som den kanadiske forfatteren og journalisten Malcolm Gladwell har beskrevet som «satireparadokset» i podcasten Revisionist History.revisionisthistory.com/episodes/10-the-satire-paradox Når politikere selv stiller opp i satiriske underholdningsformater, eller når selve satiren blir for enkel og overfladisk, risikerer man at det bidrar til å bygge opp et for positivt og spiselig image av politikeren man egentlig burde ha en langt mer kritisk avstand til. Gladwell nevner parodiene av Donald Trump under valgkampen i 2016 eller guvernør Sarah Palins medvirkning i en sketsj med Tina Fey i Saturday Night Live i 2008 som eksempler.Trump-satiren handlet utelukkende om utseendet og oppførselen hans. Men medieproffer som Donald Trump, har for lenge siden gjort sitt utseende, som den ekstravagante frisyren og sin oransje ansiktsfarge, til et kjennetegn – en del av et planlagt og kalkulert image som den (angivelige) satiren bare er med på å bekrefte.
Fey reduserte Palin til en klønete og tullete klovn, en seerne kunne bli glad i. Dette ble spesielt tydelig da Palin selv sto foran kameraet sammen med Fey og bokstavelig talt ble med på vitsen. Slik gjorde satiren seg selv en bjørnetjeneste.
Selvfølgelig finnes det mye skarp politisk satire i Norge, hovedsakelig i ulike litterære sjangre, i tegneserier, i karikaturer og på standup-scener. NRKs Satiriks har også til dels kritiske og subversive innslag. Men generelt er fraværet av satire på tv påfallende. Hvorfor føler ikke tv-komikere eller kanskje også redaksjonsog kanalsjefene deres et sterkere behov for å utfordre politikere mer? Aftenpostens kulturkommentator Kjetil Lismoen har til og med kalt politisk satire for «en unorsk disiplin».www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/3jxKd/politisk-satire-en-unorsk-disiplin Vi mangler The Daily Show eller LastWeekTonight med John Oliver, ikke noe heute-show (Tyskland), Zondach met Lubach (Nederland) eller Svenska Nyheter med Kristoffer Appelquist. Kanskje er dette en effekt av det norske konsenssamfunnet, der «alle skal med»? En annen mulig forklaring er at mer polariserende og aggressive humortradisjoner, som den amerikanske roasting-kulturen6 eller den tyskspråklige Kabarett-kulturen, aldri har fått særlig rotfeste i Norge.
I tillegg til mangel på visse tradisjoner og sjangre ser det også ut til å være lite aksept blant et norsk publikum for å utsette seg for mørkere og mer hardcore satire. En klar mangel på initiativer fra redaksjonssjefer i tv til å prøve seg i ukjent terreng trekker i samme retning. Likevel blir det for enkelt å konkludere med at det er den ofte siterte norske konfliktskyheten som hindrer satirens utvikling.Ta for eksempel humorprogrammer som dyrker det pinlige – som Helt perfekt med Thomas Giertsen (2011–) eller Hjerte til hjerte med Linn Skåber (2007, 2010). Så hvorfor tør ikke komikere å utfordre politikere mer systematisk og direkte, også hvis det blir dårlig stemning?
NOE NYTT I NYTT PÅ NYTT
Det hører med til historien at Nytt på Nytt i det siste ser ut til å skifte stil. Politikergjestene blir angrepet mer direkte og blir tydeligere «satt på plass», som da programleder Tufte Johansen spør Sylvi Listhaug om den andre gjesten (Harald Eia) ville vært «en bra mann for FrP», og Eia legger til: «Ja, en løs kanon kunne dere trenge» (31. august 2018). Hans satiriske angrep og sarkastiske formuleringer blir enda mer direkte senere i episoden, da Listhaug latterliggjøres for sine populistiske aksjoner («er det sånn at du håper at det skal bli noe kvalmt?»), FrP hånes for sitt forbruk av justisministere, eller da Tufte Johansen kommenterer at «til å være så redd muslimer er dere utrolig lite opptatt av sikring». Her spiller han på at Erna Solberg og den blå-blå regjeringen hadde blitt kritisert for ikke å ha informert Stortinget godt nok om terrorsikringen i landet. Listhaug selv forsøker å takle situasjonen med å smile, hun tar ikke igjen, men bekrefter heller sitt offentlige image ved selvironisk å innrømme at hun er glad i og flink til «å beklage», og at hun har vært en «trendsetter» i regjeringen ved å trekke seg og å få sparken som minister. Hennes ironiske selvkarakterisering og -fremstilling blir ikke forsøkt underminert av panelet, og snart har vi glemt at Listhaug er en av de desidert mest polariserende og populistiske politikere Norge har hatt noensinne.
SETT UTENFRA
I introen til jubileumssendingen 20 år med Nytt på Nytt spøker Johan Golden med at han har rotet bort invitasjonen til Angela Merkel, som egentlig skulle vært gjest.NRK.no (ikke tilgjengelig lenger) Fra et tysk perspektiv er det helt utenkelig at den tyske kansleren eller en annen sittende minister skulle delta i et humorshow og lese forhåndsskrevne vitser. Bare de siste årene har enkelte yngre politikere dristet seg til å delta i satiriske talkshow. Så er da også avstanden mellom den tyske politiske klassen og sivilsamfunnet mye større enn her til lands. Som en mulig konsekvens av dette er tysk satire ofte mye hardere og skarpere enn i Norge.Tysklands ledende tv-satiriker, Jan Böhmermann, ble kjent verden rundt i 2016 da han offisielt ble saksøkt av Tyrkias statsminister Erdoğan. Grunnen var at han hadde fremført et dikt som krenket Erdoğan. Angela Merkel selv åpnet for straffeforfølgelse, for at saken kunne gå til retten. Forholdet mellom den norske offentligheten og den politiske sfæren er stort sett basert på tillit og transparens. Det er forbausende hvor tilgjengelige norske politikere er for norske medier, fra Politisk kvarter tidlig om morgenen til Dagsrevyen på kvelden. Slik sett er det kanskje ikke feil å bruke adjektivet «familiært» for å beskrive forholdet mellom norske borgere og deres folkevalgte. Og kanskje nettopp fordi politikere, journalister og andre er så tett på og møter hverandre hele tiden, har Nytt på Nytt valgt å satse på en hyggelig og mer personlig tone. Man ler høflig av hverandres vitser, selv om det iblant kan være litt pinlig og flaut, og til tross for at det finnes en tydelig maktubalanse mellom de involverte. Det er sjelden noen blir krenket. Og skulle det føles slik, så later man heller som at alt er greit; man er selvironisk eller «legger seg flat».
Sånn kan det iblant føles når man ser Nytt på Nytt. Formen påvirker og preger innholdet nesten hele veien. Men til tross for at tilliten i Norge er høy mellom folk, medier og politikere, er heller ikke vårt samfunn ideelt. Det finnes korrupsjon, lobbyisme, nepotisme, rasisme og sexisme også her. Debattklimaet har blitt hardere og mer polarisert. Også det norske samfunnet er preget av usikkerhet og krisetilstand, ikke bare relatert til koronapandemien. Muligens er det derfor at Nytt på Nytt har innført en litt skarpere tone i det siste.
MOT SKARPERE SATIRE
Det går kanskje an å hevde at Nytt på Nytt, i egenskap av å være et panelshow for hele familien på fredagskvelden, ikke skal være for satirisk. Man skal helst ikke måtte tygge for mye på innholdet, det skal gå lett ned sammen med tacoen og Pepsi Max-en. Programmet er profesjonelt iscenesatt av et velfungerende produksjonsapparat og har hatt høye seertall over mange år, tilpasset «folk flest». Redaksjonen prøver å fremstille et balansert og mangfoldig spekter av politiske holdninger.
Like fullt er Nytt på Nytt det nærmeste Norge kommer politisk satire på tv. Programmet er et av de svært få humorprogrammene der politikere er gjester. Og siden den offentlige samtalen om politikk er preget av uenighet, debatt og konflikt, er det viktig at humorprogrammene ikke blir altfor forsonlige og konfliktsky. Humor kan spille en viktig rolle i menneskeliggjøring av politikere på tv, men de burde utfordres mer kritisk og i en skarpere satirisk kontekst. Selv om stemningen blir amper.
Til slutt, i stedet for å kritisere enkelte eksempler og håndteringen av ulike saker og personer i Nytt på Nytt kan det jo være interessant og nyttig å utforske hvorfor behovet for å inkludere politikere i underholdningsformater oppsto i det hele tatt.Vi befinner oss i et globalisert mediesamfunn hvor de fleste områder av den offentlige sfæren er underlagt underholdningsindustriens logikk, enten det er idrett, sex og kjærlighet, mat, religion eller nettopp politikk. Både i lineære og sosiale medier må en politiker nå være tilgjengelig døgnet rundt, hen må være sympatisk og morsom. I motsetning til på Margaret Thatchers tid er det nå et krav om at alle hopper.