Komikere som lavkaste

­

Alle nordmenn elsker komikere. På visse betingelser, selvsagt: De må ikke fornærme deg og ikke rakke ned på noen du støtter, setter stor pris på eller holder hellig. For øvrig kan de gjerne få holde på med sine artigheter. Rolv Wesenlund satte presist ord på dette da han formulerte følgende credo: – Humor er det jeg synes er morsomt.

Din humor er nær knyttet til ditt alvor, noe som den siste tida har forårsaket mye bråk og rabalder. Shabana Rehman og Zahid Alis skolerevy på Stovner i 2019 medførte voldsom støy og fordømmelser fra en ørliten gruppe unge identitetspolitiske aktivister, og de fikk endog respons helt inn på Stortinget. Kritikken gikk på revyens bruk av blackface, altså at en hvit person sminker seg for å se ut som en farget. Men poenget hadde dessverre gått kritikerne hus forbi, for bruken av blackface var jo nettopp et satirisk virkemiddel for å latterliggjøre makten, her representert ved politiet. En del dypt religiøse unge mennesker som ikke har vokst opp med eller forstår kodene i norsk revyhumor, vil ha trøbbel med å forstå slike virkemidler, hvis de da ikke misforstår med vilje.

Like fullt var dette tydeligvis en kjærkommen anledning for noen til å hevde at Norge i 2019 var et uutholdelig og rasistisk samfunn, som kunne tillate den slags humor på en revyscene.

Humordebatter dukker opp på avisenes førstesider fra tid til annen, men de siste årene har det roet seg betraktelig. Bård og Harald er ikke lenger de urokråkene de var, Otto buldrer ikke lenger, og Henriette Steenstrup (Dritseint med Edel) kan være så vulgær og rå hun bare vil på TV2, uten at noen leer på et øyelokk. Minnene om den «slemme» humoren som gjorde narr av Finn Kalvik og andre, er nå bare morsomme. Den såkalte mobbehumoren ble nemlig ganske raskt avløst av sin rake motsetning: Over natten begynte komikerne utelukkende å gjøre narr av seg selv og sine komikerkolleger. Atle Antonsen fikk for eksempel gjennomgå for halsen sin, noe han selv syntes var morsomt og greit nok der og da, men kanskje ikke når folk på gata kommer bort til ham og lar ham få høre det femten år senere. Gjøre narr av seg selv-humor ble etterfulgt av et gjennombrudd for pinlighetshumor, en trend som er blitt meget bred og tilsvarende lukrativ. Vannskillet var de danske Klovn-filmene, og selvsagt The Office av Ricky Gervais.

SÅ HVORFOR HAR HUMORDEBATTENE NESTEN FORSVUNNET?

Kanskje fordi den norske humorbransjen er blitt større, mer voksen og fremfor alt mer kommersiell. Og, som noen vil påstå, ufarlig? Finnes det humor i Norge i dag som utfordrer makten, som setter sterke følelser i kok om samfunnsaktuelle temaer? Ja, så vidt. Vi har jo Dag Sørås. Den enslige svalen blant tøffe norske komikere som tør å gå dypt inn i følsomme temaer – og samtidig klarer å gjøre det intelligent og morsomt. Men det når aldri førstesidene lenger. Moroa forblir i salen, alle er enige om at det var en fin kveld, og ellers er det ganske så stille. Det er altså lite risikabel humor her i landet, og debattene har stilnet, kanskje bortsett fra den nevnte Stovner-revyen, «Jødesvin»-sketsjen til Satiriks og episoden med Tore Sagen og n-ordet. Det sier for øvrig mye om tilstandene i et land at nesten all humor det blir bråk om, på et eller annet vis handler om minoriteter. Ellers har vi det kjempefint, og hvorfor skulle vi lage risikabel humor i verdens beste land? Et land med solid økonomi og uten virkelig store problemer, om da pandemien ikke skulle legge alt av sceneog næringsliv øde.

Den norske humorscenen fremstår i 2020 som stor og sterk, selv om den akkurat nå er rammet av et irriterende virus. I et normalt år er det knapt noen i kulturlivet som selger så mange billetter som standupkomikerne, hvis du tar med stort og smått. Nesten hver eneste dag kan du, i hvert fall i de store byene, kjøpe billett til en standupforestilling. Norsk humor har de siste to tiårene gjennomgått en enorm transformasjon – noe til det bedre, fordi vi har fått økt mangfold, men noe til det verre, fordi standupscenen fortsatt er preget av ensretting. Det interessante rent kommersielt er nemlig bedriftsmarkedet. Produsentenes kjernevirksomhet handler om å levere tannløs og akseptabel humor til dem som betaler best – for du kan ikke si hva som helst under et event eller bedriftsjulebord.Temavalg og tøffhet bestemmes av at det mer eller mindre brisne publikummet må akseptere materialet, le passelig mye mellom drinkene og, viktigst av alt: Bestille en ny komiker fra samme leverandør neste år.

ER DET DA SÅ VIKTIG AT KOMIKEREN KAN SI HVA SOM HELST?

Ja, for faen. Skal humoren utvikle seg, må det være rom for nyskaping og eksperimentering, noe som gir enhver økonomiansatt i for eksempel Standup Norge øyeblikkelige kviser i nakken. Nyskaping forekommer i dag på de etter hvert mange scenene i underskogen − klubber som ofte ikke betaler en krone i honorar, og tør å satse på det uhørte, det aparte, det vågale, nytenkende og disruptive. Unge nybegynnerkomikere i dag reiser eksempelvis Oslo− Fredrikstad−Oslo for å opptre gratis, og får ikke engang dekket togbilletten. Noen av de eksperimenterende scenene vil nok vokse seg større etter hvert, det er en spennende utvikling på gang, som vi får håpe pesten vil la overleve, for standup på Zoom er virkelig stusslige saker. Men komikernes posisjon er uansett pariakastens. De er ikke verdt noe før de beviser det. De må på amerikansk maner jobbe seg opp fra ingenting, med en dagjobb ved siden av, fordi det tar mange år å kjempe seg opp til en viss status. De dyktige har jobbet fra scratch, turnert land og strand på humpete veier og på dårlige scener med drita fulle publikummere, vært tilnærmet fattige i flere år, de har prøvet og feilet og feilet. Og feilet bedre. De har gjort det The American Way.

Komikerne er kulturarbeiderne som ikke blir akseptert som kulturarbeidere, i hvert fall ikke av de bevilgende myndigheter, og heller ikke av private på kulturfeltet. Hvis du i dag ser på hva standup genererer av milliardinntekter, er det påfallende at ingen komikere får stipender av noe slag. Men sannheten er også at det på et vis er komikernes egen skyld: De søker nemlig ikke, og ingen har heller bygd opp en organisasjon som kunne økt det faglige nivået og ført til større anerkjennelse slik de fleste andre kulturarbeidergrupper har gjort. Det finnes scener som får noe lokal kulturstøtte, men det er småpenger. En dramatiker, en skjønnlitterær eller faglitterær forfatter med en viss fartstid, vil ha store muligheter for å få stipend for manusutvikling, men ikke en komiker. Ikke nå.

Hvorfor det, egentlig? Er standup mindre verdifull kultur enn skjønnlitteratur? Har ikke norsk litteratur lenge blitt beskyldt for å være døll, navlebeskuende og humørløs, og hvor lykkelig begeistret blir ikke anmelderne og leserne når det endelig kommer en forfatter som virkelig har humor?

Komedie er jo faktisk hva det trauste norske kulturlivet virkelig trenger, og da er det jo litt trist at det nesten bare er Ingvar Ambjørnsen og Nina Lykke som får folk til å le av å gløtte i en roman. Dag Solstad undertrykker bevisst humor når han skriver, så vidt jeg vet. Privat er han en lystig mann som er full av humor og ler i hver tredje setning, men i litteraturen holder han humoren nede, selv om den pipler frem fra tid til annen. (I ml-tiden var han faktisk med på å forfatte en revy som ble satt opp på Chat Noir.) En så vesentlig forfatter må altså ha bestemt seg for at humor ikke passer inn i den høyverdige kulturen. Han er ikke alene. Humor er lavkaste. Det er da heller ingen som tenker at hei – hva med å sidestille komikerne med andre forfattere og kulturarbeidere? Hva med å gjøre en solid innsats for nivået på det norske humorfeltet, og gi utvalgte komikere armslag til å foredle materialet sitt, med stipender, arbeidsleiligheter, mentorer − det hele? Alt dette får jo de skjønnlitterære forfatterne, som sitter og gnurer ut noveller og romaner om skilsmissene sine i flere bind.

Mange vil kanskje hevde at selv halvgod skjønnlitteratur er «viktigere» enn en komikers bidrag. Etter min mening skyldes det at du ikke kan «stole» på en komiker. Komikerrollen er tvetydig, narren kan si hva som helst, til og med motsi seg selv, han kan rose deg og så plutselig drite deg ut etterpå – og derfor vet du aldri hvor du har ham. Komikere anses ikke som verdige og viktige fordi de er troende til å si eller gjøre hva som helst.Vi elsker denne tvetydigheten, men er samtidig redd den. Da er det bedre med folk som gir oss det dølt forventede over 500 sider, år etter år, med noen ørsmå vrier.

SÅ HVORFOR MOTTAR IKKE KOMIKERNE KULTURPENGER?

Det er jo faktisk komikerne og fotfolkene rundt dem, foran og bak scenen, som genererer svært mange av millionene som hvert år drysser ned over bryggerier, vinhus, restauranteiere, utelivsansatte, lydfolk, lysfolk, transport, riggere, you name it. Rambølls undersøkelse «Kunst i tall 2017», viste hva kulturbransjen i Norge hvert år skaper av milliardverdier, og den bør etterfølges av undersøkelsen «Komikk i tall».Vi burde ha offentlige og private stiftelser og fond som tilbyr stipendordninger også for lovende komikere. Komedie faller også utenfor Fritt Ords kjerneområde, selv om deres formål «bruken av det frie ord» burde passe som hånd i hanske for satire og annen humor. Min tese er at det skorter på fagkunnskapen rundt omkring. Kulturrådet har sannsynligvis ikke et godt nok nettverk eller kompetanse til å vurdere humor som kulturprodukt. De eneste mulighetene Norge i dag kan tilby, er stipender fra Norsk revyforfatterforening, som har svært begrensede midler.Tekstforfatterfondet er også en mulighet og har litt større muskler, men begrenses av at man bare kan søke stipender for å utvikle tekst til musikk. De private pengene, hvor skal de ellers komme fra? De kan for eksempel skramles sammen av noen av dem som har saltet ned til sammen hundrevis av millioner fra fortjeneste på humor og komikere.

Men stipend til komikere? Får vi en ufarlig humor da? Skal det offentlige, for ikke å snakke om de private fondene, tildele komikerne stipender, vil det jo uansett bli tannløse saker? Vel, den ufarlige papegøyehumoren har vi allerede. Det er den som fremføres på bedriftsjulebordene, der det går i artige sexvitser og dolokk som er oppe eller nede.

Det jeg ønsker meg, er at vi får fram komediemateriale som virkelig kan sette agendaen.Tenk bare på den italienske dramatikeren og skuespilleren Dario Fo, som presterte å vinne Nobelprisen i litteratur for sin komedievirksomhet. Dario Fo kunne trekke 10 000 publikummere på utendørs opptredener. Basert på sin (og kona Franca Rames) enorme kunnskap om commedia dell ́arte, og deres fyrige politiske engasjement, lagde de dagsaktuell satire som ga gjenlyd over hele Italia, og ekko over store deler av verden. Paver, hyklere, rikfolk, politikere, mafia – ingen ble spart i Dario Fos anarkistiske teaterstykker og monologer. Og folk elsker ham fremdeles, fryd være med ham. Eller ta en komiker som Erik Bye. Noen med den statusen har vi ikke i dag. En som politikerne hører på, som makten er litt redd for.

I dag fraterniserer komikerne med maktfolk i Nytt på Nytt, og henger med Espen Teigen over en øl på arrangementene til All Makt. Dette er oppskriften på tannløs og servil humor. Hvis du drikker øl med ditt offer først, kan du aldri slå ham hardt nok på scenen etterpå. Det blir pusing – og enhver komiker lærer fort at det er kostbart å dele salen i to. Kødder du for eksempel med FrP, deler du fort salen i to. Kødder du med islam, skjer det samme. Derfor gjør du ikke sånt, for du vil ikke miste latter. Men veien burde være åpen for ramsalt komikk om en rekke temaer i 2020, selv om de kan synes for ubehagelige, og selv om komikeren risikerer å miste publikum: sosial kontroll, rasisme, klimakatastrofen som alle fornekter, naturmangfoldet som forsvinner, et klassedelt helsevesen, vår ekstreme levestandard som er basert på en industri som dreper, enorme og voksende forskjeller mellom fattig og rik, rasistiske tenketanker med statsstøtte – alt dette og en rekke andre temaer som ved første øyekast virker som partykillers, er det mulig å lage humor ut av. Ingen susjetter er urørbare. Men det må være morsomt, humoren må komme først og politikken etterpå. En komiker som får deg til å vri deg av latter, er nemlig også i posisjon til å påvirke deg. I hvert fall like mye som en romanforfatter.

MEN KOMIKERNE ER DA IDOLER?

Selvsagt, vi har alltid hatt idoliserte komikere. I dag lever de fleste hovedsakelig av tv, og noen av dem er mangemillionærer. Det er absolutt en god ting. De har fått økonomisk og karrieremessig uttelling gjennom å bygge stein på stein og ta de riktige økonomiske grepene. Men det tok mange, mange år, og vi snakker om et fåtall. Hvis komikk utenfor statsstøttede scener blir bredt akseptert på linje med for eksempel teater og film, med de samme stipendmulighetene fra både statlige fond og private stiftelser, vil det nødvendigvis gjøre noe med kvaliteten på humorbransjen her i landet. Med kvalitet mener jeg originalitet, skarphet og gjennomslagskraft. Da ville vi fått en mer spretten, mer vital og mer vågal humor.

Det trenger vi.