Replikk: Selvtilfreds satire

­

REPLIKK 1

Jeg vil gi Are Bøe Pedersen rett i to ting:

1. Betingelsene satire blir produsert under, påvirker selvsagt satiren. Som ansatte i NRK er vi nødt til å forholde oss til Vær Varsom-plakaten, mediehusets omdømmestrateg, med mer. Tesen om at vi sitter for tett på journalistene, forklarer derimot ikke så mye.
2. Ikke alt vi produserer, oppfyller ABPs strenge, normative definisjon av satire.Vi ser egentlig på arbeidet vårt som komedie. Likevel vil det aller meste vi lager falle inn under ABPs satiredefinisjon, rett og slett fordi vi liker den formen for komedie, og fordi vi har et ønske om å bli oppfattet som relevante og uredde.

Vi produserer også andre, mer uskyldige saker (om fedre som snakker tulledansk), fordi det har slått oss at vi står i fare for å bli mer saklige enn avisene vi parodierer. Hvis vi bare gjør narr av økonomisk logikk eller ansettelsene til Norges Bank, lykkes vi ikke med å parodiere – da vil vi likne for lite på alle norske aviser. Normalt er forholdet cirka 3:1 – en veldig tullete sak for hver tredje «ordentlige». Akkurat perioden ABP har undersøkt (våren 2020), var spesiell. Samfunnet var stengt ned, og det var lite annet i pressen enn korona. Det føltes feil å gyve hardt løs på styresmaktene tre ganger i uken under den nasjonale krisen. Derfor var det altså mer uskyldig moro den våren.

For øvrig: Vi tullet selvsagt med Tangensaken i vår. Overskriften var: «Skadedyrekspert: – Eneste måten Stortinget kan bli kvitt Nicolai Tangen på, er å klippe ham i to.»

Markus Gaupås Johansen, programleder i Satiriks

REPLIKK 2

I sin artikkel «Selvtilfreds satire» foretar Are Bøe Pedersen et forsøk på å analysere Ole Asbjørn Ness’ satiriske tekst «Goebbels Kiese», publisert i Minerva 2. juli 2020. Teksten til Ness er i min lesning et spark til noen av reaksjonene på Hans Geelmuydens formulering «kebabnorsk», som at IKEA avsluttet samarbeidet med Geelmuyden Kiese. Det er ikke alltid lett å fastsette klare kriterier for hvorvidt humor fungerer, er morsom eller har høy kvalitet, og jeg skal ikke forsøke å gjøre det med en sak publisert i min egen avis. Det forhindrer imidlertid ikke Bøe Pedersen fra å fastslå at teksten «var så dårlig at redaktør Nils August Andresen i etterkant måtte presisere at den ‘var publisert som satire’». Det er uklart for meg akkurat hvorfor Pedersen antar at han innehar de nødvendige kvalifikasjoner til å kunne felle en allmenngyldig dom over denne artikkelen. Ut fra hva jeg kan lese meg til, er han stipendiat i nordisk litteratur, med en Twitter-feed som rett nok plasserer ham trygt og politisk meget langt til venstre, men som ikke utvetydig dokumenterer kompetanse innen humorfaget. Og slike humordommer er jo uansett alltid omstridte. For eksempel kom Shabana Rehman Gaarder, som faktisk har bakgrunn som komiker, til en annen konklusjon enn Pedersen. Til Dagbladet uttalte hun 6. juli: «Minervakommentaren tar IKEA på kornet, og formidler hvordan identitetspolitikken kan ramme på ekstreme måter. En veldig god satire, mener jeg. Og morsom.» Rehman Gaarders vurdering ble delt av mange – saken er en av Minervas mest leste i 2020. Pedersen har nok festet seg ved en annen uttalelse i samme sak, nemlig fra Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter. Det er riktig at heller ikke han syntes saken var morsom og god satire – uten at det er klart at hans humorfaglige kompetanse er noe høyere enn Pedersens egen.

Men til saken: Hvorfor synes noen at denne satiren er morsom, mens andre ikke synes det? Et sentralt aspekt i vurderingen av akkurat denne type humor handler om hva slags politisk sensitivitet som trigges av teksten. Pedersen later til å følge Berglund Steen i at uttalelsene fra Geelmuyden Kiese, som er utgangspunktet for satiren, er åpenbart rasistiske. Dermed tolker han teksten som et «flammende forsvar» for denne rasismen – og hvordan kan det være morsomt? For sparker ikke det nedover på en utsatt gruppe, som allerede opplever mye rasisme; og vitner ikke det om så dårlige verdier hos avsender (og publikasjon!) at det selv under optimale humorfaglige betingelser ellers vil ødelegge latteren?

Men teksten må selvsagt ikke tolkes slik, og det ville Pedersen visst om han hadde lest referansen i en av sine egne fotnoter, nemlig Anja Slettelands tekst «Satire på bålet» (Minerva 11. juli 2020). Sletteland står neppe på Ness’ side når det gjelder de politiske forståelsesrammene som er implisitt i teksten, men hun evner likevel å analysere hvilke elementer av teksten som humormessig fungerer godt, gitt disse rammene. Og innenfor disse rammene sparker altså teksten ikke nedover, ikke mot utsatte minoriteter, men mot en viss type antirasistisk engasjement. Og antirasister er ikke en maktesløs og undertrykket gruppe: I denne saken fikk de makt til å straffe en bedrift økonomisk, basert på noen sleivete uttalelser fra én person, som kanskje likevel ikke var så utvetydig og dyptloddende rasistiske som Pedersen legger til grunn.

Denne alternative tolkningsrammen mangler fullstendig i Pedersens behandling av stoffet. Derfor blir analysen også helt uinteressant. Han kunne like gjerne nøyd seg med å skrive: «Jeg liker ikke Ness, derfor er han ikke morsom.» For den som er overbevist om at han kjemper for det gode, for de undertrykte, kan nemlig kritikk av eget ståsted og egne vurderinger intuitivt og spontant oppleves som et angrep på de undertrykte. Jo mer selvhøytidelig man er på vegne av egne politiske posisjoner, desto sterkere er denne effekten. Siden humor ofte enten fungerer intuitivt og spontant eller ikke overhodet, er det ikke rart at Ness’ tekst ikke fungerte for Pedersen. Det må likevel være lov til å være skuffet over at en stipendiat i nordisk litteratur, tross manglende humorfaglig kompetanse, i en bredt anlagt tekst om satire ikke klarer å løfte blikket nok til å inkorporere en helt avgjørende nødvendig situering av både humor, tekst, satiriske virkemidler og politisk kontekst.

Nils August Andresen,redaktør i Minerva