Forfattere og forlag trenger kanskje tradisjonelle kritikere i mindre og mindre grad for å selge bøker, men de trenger kritikk som bidrar til å opprettholde magien.

Henry Rollins, som gjestet Sentrum Scene i Oslo i slutten av februar med spoken word-showet «Good To See You», var i mange år frontfigur og vokalist i hardcorebandene Black Flag og Rollins Band. Men forsterkerne og gitarene står i Los Angeles og støver ned, og i et over to timer langt show høres ikke en eneste musikalsk note fra scenen.

Jeg er enig med Leif Ove Larsen i at det er svært viktig å få fram ny kunnskap om kulturjournalistikkens utvikling og rolle i mediene og i den kulturelle offentligheten, skriver Martin Svedman.

Raser litteraturkritikerne bak lukkede dører? Det er påfallende at en stor offentlig debatt om kritikkens fremtid i hovedsak fremstår som en diskusjon mellom forfattere og kulturredaktører.

 I Norge skrives det ganske mange romansider som utforsker kleinhet
 En virkelighetslitteratur som tar etter Vigdis Hjorth eller Karl Ove Knausgård
 Franske forfattere av autofiksjon bryr seg mindre om den andres blikk

 To av våres viktigste samtidsforfattere deler entusiastisk om bøkene de liker, og reflekterer over forfatterrollen i podcasten «Olaug og Aubert».
 Når de roer ned tempoet, glemmer tid og sted, spretter et kontroversielt tema og virkelig høgger innpå et stykke saftig norsk samtidsromankunst, er det vel verdt å lytte til Olau Nilssen og Marie Aubert
 Kristopher Schau slipper fortsatt episoder av den podcastede lesesirkelen Menn uten midje, men Schau og makkeren Alexander Sandtorv bryr seg lite om popularitet og virker happy med å formidle til en smal krets, til tross for midjemålene.

Bønnens kraft snakkes lite om i vår offentlighet. Ruslitteraturen er kanskje det eneste sekulære stedet bønn tas på alvor.

Dokumentaren «Prosjekt sløseri» slaktes av kulturelitens passiv-aggressive kritikere som gremmes av samtidskunst. Har ambisiøse kritikere blitt lei jobben sin og heller blitt dommedagsprofeter?

Dokumentaren «Prosjekt sløseri» slaktes av kulturelitens passiv-aggressive kritikere som gremmes av samtidskunst. Har ambisiøse kritikere blitt lei jobben sin og heller blitt dommedagsprofeter?

Eksistensielle spørsmål er ikke spennende nok for Erlend Loe, Johannes Grytnes eller Jon Rognlien, som dikter opp fakta for å gjøre franskmannen mer tabloid.

Er krigspoesien blitt dummere og mer naiv, etter hvert som krigene er blitt mer avanserte?

Og er det noen som bryr seg?

Kan litteraturen fortsatt være morsom i en samtid som har gått av skaftet?

I debatten om norsk samtidslitteratur har mangelen på stemmer fra arbeiderklassen med rette fått oppmerksomhet. Men den økonomiske overklassen er den mest underrepresenterte.