Er samtidslitteraturen lukket mot overklassen?
1.
«Jag tänker hela tiden på pengar.» I samtidslyrikken er de vanligste ordene fugl, hånd og tre, skrev tidsskriftet Avsagd Hagle i 2007. Jeg tenkte på dette da jeg leste pengestrofen til Ola Julén. Motivet er overraskende. Øyvind Berg skriver skarpt om økonomisk teori og har et dikt om å logge seg på i nettbanken, men ellers skrives det lite om penger. For meg er det fine med Juléns korte økonomidikt at det sier at poeter er som alle andre. Økonomi spøker i hodet til poeten når han setter seg ned for å skrive om fugler.
«Om det som verkligen sysselsätter mig / talar jag inte med någon.» At de rike er i ferd med å bli et parallellsamfunn, er blitt dokumentert av sosiologer og sosialøkonomer de siste årene. Thomas Piketty har vist at mens veksten i økonomien begynner å avta, så har avkastningen på formuer økt siden 1970-tallet. I Norge i dag er 19 prosent av befolkningen mellom 16 og 67 ikke i jobb på grunn av sykdom eller arbeidsløshet,e24.no/naeringsliv/i/4qGVXG/nye-tall-gir-bekymring-i-nav-674000-aarsverk-gikk-tapt-i-norge-i-fjor samtidig som en økonomisk overklasse drar ifra og øker sin velstand og samfunnsmakt.forskning.no/penger-ulikhet/okonomisk-ulikhet-tre-arsaker-til-at-ulikheten-vokser/1300204 Ifølge sosiologen Maren Toft er «de som lever i vedvarende rikdom [...] blant de aller mest isolerte her i landet».forskning.no/sosiale-relasjoner/de-som-lever-i-vedvarende-rikdom-gjennom-hele-livet-er-blant-de-aller-mest-isolerte-her-i-landet/1248448 I takt med at den økonomiske overklassen isolerer seg, vokser det frem en tørst etter fiksjoner. Tv-serier som Exit og Downton Abbey. Oscarvinneren Parasitt, om en fattig familie som infiltrerer et overklassehjem.
I kinosalen på Kunstnernes Hus ble det i februar gjennomført en maratonvisning av tv-serien Gjensyn med Brideshead, basert på romanen til Evelyn Waugh om den engelske overklassen i mellomkrigstiden.Tweedkledde litteraturvitere holdt foredrag om scones, champagne og britisk overklassesjarm. Det ble trukket linjer mellom britenes forhandlingsstrategier i Brexit-samtalene og mobbing på eksklusive kostskoler.
Skjønnlitteraturen som importeres til Norge fra England og USA, handler ofte om den økonomiske overklassen. Én av ti nordmenn – 600 000 mennesker – har kjøpt Et helt halvt år (2013) av Jojo Moyes. Romanen om en børsmegler som blir ufør i en motorsykkelulykke og forelsker seg i en jente fra arbeiderklassen, er den mest solgte skjønnlitterære boken i Norge på 2010-tallet.bok365.no/artikkel/nesbo-er-kongen/ Allikevel er det langt mellom romanene på norsk om den økonomiske overklassen. Over ti år mellom Wonderboy (2003) av Henrik Langeland og Norske edelstener (2014) av Emil B. Lund. Fem år mellom Lunds dekadente miniklassiker og fjorårets fort glemte Kamel uten filter av Anita Krohn Traaseth. I Norge er det trekk ved den moderne overklassen som isolerer og lukker den mot samtidslitteraturen. I tillegg er det trekk ved samtidslitteraturen som gjør den lukket mot overklassen, og mot de økonomiske klassene som helhet.
2.
Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo har utviklet et klasseskjema – det såkalte ORDC-kartet – som deler den norske befolkningen inn i tre parallelle hierarkier: et kulturelt, et profesjonelt og et økonomisk. I det kulturelle hierarkiet har sosiologene plassert førskolelærere og sosialarbeidere på bunnen og professorer og operasjefer på toppen. Nederst i profesjonshierarkiet finner vi sekretærer og sykepleiere, på toppen leger, dommere og politikere. De som arbeider i private bedrifter som selgere, revisorer eller ledere, plasseres inn under det økonomiske hierarkiet. Med utgangspunkt i denne kartleggingen kan man altså snakke om at det finnes en økonomisk, en profesjonell og en kulturell klasse i Norge i dag, i tillegg til en arbeiderklasse som består av faglærte og ufaglærte arbeidere. Nederst på ORDC-kartet finner vi dem som lever av velferdsoverføringer.
For å få en idé om klasseperspektivet i samtidslitteraturen har jeg gitt de fiktive hovedpersonene i alle Bragepris-nominerte romaner de siste ti årene hvert sitt lilla punkt i ORDC-kartet:
Den økonomiske klassen er særlig underrepresentert som subjekt i norske samtidsromaner:
Norske romaner tematiserer arbeidslivet i liten grad. Den eneste Bragepris-nominerte romanen med et skjønnlitterært subjekt fra den økonomiske klassen er Magdalenafjorden (2014) av Kjartan Fløgstad, om en rederarving i etterkrigstiden. Flertallet av de kartlagte romanene kan hver for seg kalles realistiske, men de er ofte lekne eller skisseaktige når det gjelder hovedpersonens befatning med arbeidslivet og rolle i økonomien. I samtidslitteraturen er skildring av penger og økonomi overlatt krimsjangeren. Et samfunn som utelukkende besto av romansubjekter fra den norske samtidslitteraturen, ville hatt et science fiction-aktig, utopisk preg. Et samfunn av kunstmalere, kirketjenere, kverulantiske intellektuelle fanter, sosialantropologer og prostituerte, styrt av fastleger og advokater, og med inntekter fra avkastningen på gamle rederformuer og hvalrossjakt.
I Monica Isakstuens roman Vær snill med dyrene (2016) kommer det frem i begynnelsen av boken at fortelleren jobber mye overtid. Men først på side 110 får leseren vite at hun arbeider i et bibliotek. Dette er ikke et problem, hovedsporet i Vær snill med dyrene er et samlivsbrudd. I en slik kontekst er det overflødig med inngående skildringer av hovedpersonens liv som bibliotekar. Men dette er et eksempel på hvordan arbeidslivet opererer som en kulisse i norske samtidsromaner heller enn som et spenningsfelt som former protagonisten. Omveltningene i norske samtidsromaner skjer ikke i arbeidslivet.
Poeten er «venn med alle», som i tittelen til en Bragepris-nominert diktsamling av Gunnar Wærness. Lyrikerne overskrider klasse, eller er sin egen. «Diktere burde slippe å finne navn på babyer, rydde gangen, hente post», skriver Cecilie Løveid i Flytterester (2012).Til forskjell fra den realistiske og (kulturelle middel) klassenære romanlitteraturen inneholder flere av samlingene som er blitt nominert til Brageprisen, mytiske, religiøse, naturvitenskapelige eller verdenshistoriske narrativer. Dette gjelder diktsamlinger som Wærness’ nevnte Venn med alle (2018), Ruth Lillegravens Urd (2013), Nils Christian Moe-Repstads Teori om det eneste (2013), og Inger Elisabeth Hansens Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015). Alternativt forteller diktene om et spesialisert og skarpt avgrenset erfaringsfelt, som i Kjartan Hatløys Kjøkkendikt (2012) og Øyvind Rimbereids Orgelsjøen (2013). I økende grad er det som skiller poesi fra prosa i norsk litteratur altså ikke bare språket, men typen narrativ. I Bragepris-sammenheng de siste 10 årene fungerer diktsamlingene som et slags mytologisk bakteppe for romanrealismen. Diktnarrativene er enten svært åpne eller strengt lukkede, men handler som regel kun underordnet eller på et abstrakt nivå om økonomi og klasse.
«Ingen kjenner understrømmene i samfunnet så godt som fastlegen», har forfatteren Nina Lykke uttalt.www.aftenposten.no/kultur/i/8mzQ62/nina-lykke-ingen-kjenner-understroemmene-i-samfunnet-saa-godt-som-fastlegen I virkeligheten har fastleger et skjevt inntrykk av samfunnet. De som er eldre enn 67 år, står for rundt en tredjedel av legebesøkene, ifølge tall fra SSB.www.ssb.no/helse/statistikker/fastlegetj Tallene viser også at kvinner utgjør nesten to tredjedeler av legebesøkene. Fastleger kjenner best til en understrøm av nervøse, eldre folk. Pluss noen maniacs. En fastlege jeg kjenner, fortalte om en pasient som var finansmekler. Mekleren hadde et utslett i rumpa som liknet et brannsår. Kunne ikke forstå hvor det kom fra, sa han hadde en helt normal livsstil. Fastlegen ga ham resept på en salve og ba ham komme tilbake dersom utslettet ble verre. På vei ut fra legekontoret stoppet mekleren opp og fortalte at han hadde ansvar for store beløp på jobben. Når Asia-børsene tok en brå vending, begynte han å svette så mye at fukten trakk inn i kontorstolen. For noen uker siden hadde han begynt å smøre deodorant i rumpa. Burde han påføre salven før eller etter han hadde brukt deodorant-sticken?
En slik fyr er et unntak, statistisk sett. Yngre, høyt utdannede menn besøker sjelden fastlegen sin. De finner egne løsninger på problemer, er mye på nett. De som kjenner samfunnet best i 2020, er ikke fastleger eller dommere eller ordførere, men ledere og ansatte i Facebook og Google. Programmerere og analytikere som tilrettelegger og knuser store mengder tall. Men ikke bare den økonomiske overklassen, også den økonomiske middelklassen går fullstendig under radaren i den norske samtidslitteraturen.
Norske forfattere skriver tett på sine egne liv. Dette er den rimeligste forklaringen på hvorfor et flertall av norske skjønnlitterære tekster handler om en klasse – den kulturelle – som kun representerer 17 prosent av befolkningen. Det finnes gode grunner til at forfattere velger å skildre miljøer de selv kjenner.Tendensen handler ikke bare om bekvemmelighet. Den handler også om ydmykhet. «Middelklassen tror den er klasseløs», sier Jens M. Johansson til Dagsavisen.www.dagsavisen.no/kultur/boker/middelklassen-tror-den-er-klasselos-1.1569579?paywall=true Den siste romanen hans, Lavterskeltilbud (2019), handler om en middelklasseforfatter som skriver en dårlig roman om arbeiderklassen. Det problematiske ved å skrive utenfor sin egen klasse er et eget tema i samtidslitteraturen.
3.
I Norge er den økonomiske overklassen stum. Norske formuer er bygget på tråling etter fisk, dagligvaresalg og shippingtransport. Når overklassen opptrår i mediene, er det gjerne i rollen som konserneiere. «Norske næringslivsledere er et enkelt folkeslag», skrev Marta Breen ironisk om hvordan norske næringslivsledere fremstiller seg selv i mediene.martabreen.wordpress.com/2008/11/27/jeg-er-bare-en-mann/ Overklassen driver regissert «brand building», men holder seg ellers borte fra offentligheten. Den norske økonomiske overklassens stumhet skyldes nok til dels at den ser seg tjent med å unngå debatt og oppmerksomhet i en tid der klasseforskjellene øker. Men en strategisk retrett fra offentligheten kan ikke være hele forklaringen. Det skyldes også manglende kompetanse. Hvis den norske overklassen ikke leser, mister den også evnen til å skrive.
Historisk oppsto litterær skrift og penger samtidig. Selv om det senere ble et romanteknisk uttrykk, betydde «karakter» opprinnelig innskriften på en gullmynt. Men i Norge i dag daler interessen for å lese skjønnlitteratur i takt med at personinntekten øker, ifølge Kantar Medias undersøkelse «Forbruker & Media». 18 prosent av menneskene i den høyeste inntektsgruppen er «meget interessert» i å lese romaner, mot et snitt på 23 prosent for dem med lavere inntekt. Det skal sies at bare 13 prosent av faglærte arbeidere er «meget interessert» i romaner. Dette øker til 21 prosent blant mellomledere, før kurven faller blant direktører. Kun 14 prosent av ledere og direktører sier de er «meget interessert» i å lese romaner.biblioteket.kristiania.no/blog/2020/01/31/forbruker-og-media/ Den tidlige litterære realismen var opptatt av penger. Når Balzac skildrer interiører, skriver han om økonomi. På 1800-tallet var bankinnskudd usikre og børsene preget av galskap. Overlessede, forgylte salongmøblement var lenge den sikreste formen for sparing, akkurat slik Louis Vuitton-vesker og luksusklokker i dag blir sett på som fornuftige og konservative pengeplasseringer av elitene i Asia, Øst-Europa, Latin-Amerika og Afrika. I dag er litteraturen strippet for økonomi, mens samtidskunsten er blitt investeringsobjekter for overklassen, ett hakk opp fra franske motevesker og sveitsiske ur. Astrup Fearnley Museet inneholder blant annet et tekstilverk av Sergej Jensen som er sydd av pengesekker, og et monumentalt bilde av Gilbert & George som heter «Spunk Money».
Hva som egentlig rører seg i det Maren Toft kaller en av Norges mest isolerte klasser, er ikke godt å si. Narrativene som kommer fra overklassen selv, er lette å avfeie, fordi de nesten utelukkende handler om å promotere hoteller, nisjekunst og supermarkedkjeder. Men det har skjedd en kulturendring i den økonomiske overklassen. I avanserte samfunn har den i dag mye mindre fritid enn det middelog arbeiderklassen har, ifølge The Economist.www.economist.com/finance-and-economics/2014/04/22/nice-work-if-you-can-get-out Økosystemet som gjorde det mulig for arvinger å holde seg borte fra dagjobbene sine for 100 år siden – medlemsklubber, litterære salonger, jaktlag – har forvitret. Dagens arvinger er velutdannet og jobber i privat sektor. De finner fellesskap på arbeidsplassen. Det er sosialt ødeleggende å trekke seg unna.
Med økende bevissthet om at arv i stor grad forklarer den norske økonomiske overklassens sterke posisjon, blir det viktig for eliten å kunne si at den har fortjent sine privilegier gjennom hardt arbeid. Og overklassen jobber hardt for å kunne opprettholde et gründeraktig selvbilde. Begrepet «working poor» – mennesker som forblir fattige selv om de har en eller flere jobber – er blitt supplert med «working rich» – mennesker som ikke slutter å jobbe selv om de er rike. I filmen Parasitt overtar «the working poor» et arkitekttegnet overklassehjem. I fagbevegelsen er antallet «working rich» på toppen av Arbeiderpartiet et sårt punkt.
Skjønnlitteraturen har et imageproblem i den norske overklassen. Økonomer er overrepresentert blant dem som mener litteratur kun er underholdning, ifølge sosiolog Ove Skarpenes.www.idunn.no/tfs/2007/04/den_legitime_kulturens_moralske_forankring Skjønnlitteraturen betraktes som tidsfordriv eller som gammeldags – ikke noe for en klasse som liker å se på seg selv som fremtidsrettet, arbeidsom og «self made». Overklassen har strategisk interesse av å snakke ned betydningen av tradisjoner og arv – inkludert tradisjonsbundne. I et intervju i Finansavisen uttaler Petter Stordalen at han blir uvel av landskapsmaleriene til Christian Skredsvig. Han foretrekker installasjoner. Og slik beskrives samtidslitteraturen av fortelleren (en siviløkonom) i Anita Krohn Traaseths Kamel uten filter: «Det er ikke noe å lære av det, det er fiksjon, det kan ikke brukes i virkeligheten [...] Sære familiekonflikter og oppvekstvilkår eller side opp og side ned med beskrivelser av et jævla furutre.» Krohn Traaseth, Anita. Kamel uten filter. Aschehoug, 2019, s. 50. Slike holdninger bidrar til å isolere den norske overklassen, ikke bare fra den lesende norske middelklassen, men også fra den økonomiske overklassen i andre land. For der er det annerledes: Microsoft-sjefen Satya Nadella pusher jevnlig ut nyhetsbrev med bokanbefalinger til sine ansatte. En av hans tre favorittbøker er Little Gidding av poeten T.S. Eliot. Storbritannias statsminister Boris Johnson har skrevet en roman. I Frankrike er det nesten ikke mulig å kjøpe en bagett uten å bli testet på diktklassikere. Mohsin Hamid, forfatteren av romanen Moth Smoke (2000), om en heroinavhengig bankansatt, fikk i mange år lønnet permisjon fra ledelseskonsulentselskapet McKinsey & Company i London for å skrive.
I litteraturen har overklassearvinger bidratt med mange av de mest egenrådige og formfornyende impulsene de siste 100 årene. Raymond Roussel og Marcel Proust i Frankrike. William Burroughs og James Merrill i USA. Axel Jensen og Jens Bjørneboe i Norge. Hva holder overklassen på med i dag som er så meningsfullt at behovet for å skrive smale modernistiske tekster er blitt borte?
Det kan tenkes at næringslivet er blitt mer interessant. Man kan skjønne at Axel Jensen valgte å bli forfatter heller enn å jobbe i farens pølsemakerbedrift, men i dag er en formue en inngangsbillett til et globalt finansjetsettliv. Finanskonserner og konsulentselskaper ansetter 25-åringer fra velstående familier og plasserer dem inn som rådgivere for 50 år gamle administrerende direktører. Hierarkiene er løsere enn i pølsemakerbedriftene. Med teknologiutviklingen og klimaødeleggelsene står mye på spill. 1800-tallsrikingen hoardet porselensfigurer og mahognymøbler.Tesla-gründeren røyker marihuana og bygger Mars-raketter.
I debatten rundt norsk samtidslitteratur har mangelen på stemmer fra arbeiderklassen med rette fått oppmerksomhet. Samtidslitteraturen er klassemessig snever. Men den økonomiske overklassen og den økonomiske klassen som helhet, er den mest underrepresenterte. Da økonomien ble fiksjonsaktig, ble skjønnlitteraturen realistisk, skriver John Vernon et sted i Money and Fiction. Literary Realism in the Nineteenth and Early Twentieth Centuries (1984).Virkelighet og fiksjon er temaer som både økonomer og skjønnlitterære forfattere er svært opptatt av på hver sin kant. Men i Norge i dag deler ikke økonomer og skjønnlitterære forfattere den samme virkeligheten.