Martin Svedman: En tsunami av kleinhet i norsk virkelighets-litteratur, i motsetning til den franske autofiksjonen

­Lesetid: ca. 11 minutter.

«Med tildelingen av prisen til (Annie) Ernaux anerkjenner Akademien de siste to tiårenes største litterære tendens, det vi på norsk kleint nok ofte kaller virkelighetslitteratur», skriver Vilde Aurora Mykkeltveit i Minerva.^[1] Mykkeltveit sier at hun foretrekker den franske varianten av denne litterære sjangeren, autofiksjonen, foran virkelighetslitteraturen som skrives og debatteres her i Norge. Er franske autofiksjonsromaner mindre kleine enn norske virkelighetsromaner?

Kleinhet blir skapt når man prøver å omgås mennesker uten å ha et lett tilgjengelig sosialt manuskript. I Norge skrives det ganske mange romansider som utforsker kleinhet, en klam sosial følelse som oppstår uten at noen trenger å ha gjort noe som egentlig er pinlig eller galt. «De mellomkjente er kanskje verst», sier kleinhetsforskeren Leif Kennair. «Det er ikke mulig å få en klein følelse ovenfor folk som er helt ubetydelige for deg.»^[2] Det er en følelse som gjerne oppstår mellom mennesker som hverken er nært eller fjernt fra hverandre. Flere av våre mest toneangivende forfattere er spesialister på kleinhet. Forfatter Marie Aubert ga et intervju i A-magasinet der hun fortalte om hvordan man kan løse den i litterær form.^[3]

«Mørkt, morsomt og veldig, veldig kleint», skrev VG om Vi er ikke her for å ha det morsomt, en roman av Nina Lykke som avisen ga terningkast 6.^[4] Lykkes svært kritikerroste roman er ikke selv et stykke virkelighetslitteratur, men en satire som handler om en eldre mann som blir uthengt som «en klåfingra overgriper i en virkelighetsroman skrevet av en ung kvinnelig suksessforfatter». 2022 ble på en måte virkelighetslitteraturens og autofiksjonens år fordi nobelprisen gikk til Ernaux, men det var også et år da en kleinhet for alvor seilte opp som et av de viktigste temaene i samtidslitteraturen. En opplevelse av å være i kleine følelsers vold kan ofte bli det litterære springbrettet som motiverer en norsk romankarakter til å gjøre noe som faktisk er pinlig eller galt.

Norske samtidsforfattere er svært gode både på å utforske kleine situasjoner i litteraturen og på å skape kleine situasjoner for anmeldere, og mye av dette kan antageligvis spores til Vigdis Hjorth. Vigdis Hjorth er en mester på å beskrive slike sosiale situasjoner, helt fra den morsomme debuten Drama med Hilde i 1987, da virkelighetslitteraturen ikke fantes i Norge og knapt nok hadde blitt oppfunnet i Frankrike. «Hva er det med Vigdis Hjorth? Hun er alltid så klein. Jeg sitter og vrir meg av pinlig kleinhet når jeg leser Vigdis Hjorth. Uten at det gjør tekstene hennes dårlige. For hun er god. Men hun er så klein,» skrev bokbloggeren Sukkerrør om Vigdis Hjorths forfatterskap i 2011.^[5]

Det finnes to skoler for virkelighetslitteratur i Norge, den første inspirert av Karl Ove Knausgård, og den andre nettopp av Vigdis Hjorth. Virkelighetsforfattere som følger Knausgård bruker sitt eget navn på romanfortelleren, mens de som går i fotsporene til Hjorth endrer navn på karakterene i bøkene sine selv om de forteller i intervjuer at romanene deres er basert på egne erfaringer. Med unntak av romanen Åsgårdsstrand av Stig Aasvik, ble det gitt ut få virkelighetsromaner inspirert av Knausgård i 2022.

Kleinhet blir skapt når man prøver å omgås mennesker uten å ha et lett tilgjengelig sosialt manuskript.

De anonymiserte virkelighetsromanene Diamantkvelder av Hilde Røed Larsen og Gode Lesere av Synne Øverland Knudsen er nok mer representative for typiske norske virkelighetsromaner enn Åsgårdsstrand, og det disse to romanene har til felles, er at de utforsker kleine situasjoner som kan oppstå mellom unge kvinner og selvopptatte eldre menn. Gode lesere er en roman som i stor grad handler om retningsløst sosialt samvær, nettopp grobunnen for kleinhet. «Han inviterer henne til møter, selv om hun aldri skjønner hva de skal møtes om, for han vil gjerne drikke vin.» Diamantkvelder handler om en karakter som ønsker å bli sett av andre mennesker, men som manøvrerer uten et sosialt manuskript. Hovedpersonen kan aldri være sikker på om hun blir manipulert eller om hun selv har kontrollen når det gjelder relasjoner og forhold.

Stoffet i disse to virkelighetsromanene ligger nokså tett opp til innholdet i den fiktive virkelighetsromanen Lykke beskriver i sin satiriske roman, men de er garderte og forsiktige i formen heller enn sensasjonalistiske og utleverende. Røed Larsens roman har fått undertittelen «Tre fiksjoner». Romanforfattere har tradisjonelt brukt et arsenal av grep og virkemidler for å skjule for leserne at det de skriver er oppspinn og fantasi. Forfatterne av ur-romaner som Robinson Crusoe og Amtmandens Døtre ville at tekstene deres skulle fremstå som noe mer enn bare en samling fantastiske skrøner, og skrudde sammen sine romaner slik at leseren kunne innbille seg at hun smugleste for eksempel brevutvekslinger fulle av hendelser som kunne ha skjedd i virkeligheten.

Hilde Røed Larsens Diamantkvelder ble utgitt på Aschehoug forlag i 2022.

Foto

Aschehoug forlag.

Det interessante med mye av dagens samtidslitteratur er at denne pendelen har svingt, slik at forfattere som skriver om virkeligheten bruker grep, betegnelser og virkemidler for å få historien sin til å fremstå som om den er oppdiktet og fiktiv, selv om den er virkelig. Der gammeldagse forfattere var ute etter å skape virkelighetseffekter, prøver norske samtidsforfattere å skape fiksjonseffekter.

I en anmeldelse av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, skriver Helene Hansen at mange av Shakars skildringer og refleksjoner nok «kunne ha gjort seg bedre i en førstepersonsfortelling», heller enn å bli innlemmet i «en slags moderne variant av 1700-tallets brevroman». «Slik mister teksten noe av sin slagkraft og jeg lurer på om korrespondanseelementet med fordel kunne vært unngått.» Hansen mener at brevformen fører til et «troverdighetsbrudd,» men muligens så er det nettopp for å skape en fiksjons- heller enn en virkelighetseffekt som Shakar ønsker å benytte dette korrespondanseelementet i teksten. Shakar bruker muligens en gammeldags virkelighetsmarkør som en slags moderne fiksjonsmarkør, for å signalisere at romanen hans befinner seg på trygg avstand fra sin opphavsmann og at den er like komplekst konstruert og fiktiv som en klassisk roman.

Forfattere som skriver om virkeligheten bruker grep for å få historien sin til å fremstå som om den er oppdiktet og fiktiv.

I sin anmeldelse av Diamantkvelder i Dagbladet, peker Joakim Tjøstheim på to fiksjonseffekter han mener forstyrrer lesingen av teksten. «De nølende formuleringene som skal gi inntrykk av at Agnetes minne svikter, er lite troverdige, og skrivetemaet reiser seg som en vegg mellom leser og forteller».^[6] Norsk virkelighetslitteratur er ofte et resultat av at forfatteren har forsøkt seg på, men feilet i oppgaven med å skape en fantasifull skrøne.

Ifølge Hilde Røed Larsen, begynte romanprosjektet hennes som et forsøk på å finne på en fiktiv historie, men endte med at hun innså at hun hele veien hadde skrevet om seg selv.^[7] De gammeldagse skrønemakerne risikerte å bli sett på som løgnere, mens moderne forfattere risikerer en situasjon der andre vet at de har skrevet noe som er sant, som de prøver å dekke over. Kleinheten som kan oppstå når virkelighetslitteraturen møter kritikken ligner på den som kan oppstå i en sosial situasjon når noen prøver å redde ansikt ved å avlede oppmerksomhet bort fra en pinlighet.

Er den franske autofiksjonen like klein som den norske? Fransk autofiksjon blir ofte skrevet av sosiale outsidere, og slike bryr seg muligens mindre om de mellomkjentes blikk på seg selv. Annie Ernaux har arbeiderklassebakgrunn, mens Edouard Louis, Herve Guibert, Guillaume Dustan og Constance Debre har skrevet autofiksjon blant annet for å hevde en skeiv identitet. Men disse utforsker ikke kleinhet i like stor grad som norske forfattere, kanskje fordi virkeligheten i fransk autofiksjon generelt sett er hardere enn den er i norsk virkelighetslitteratur. Enten er en person ubetydelig, eller så betyr hun noe for romanprotagonisten.

Hos Edouard Louis bikker sosiale situasjoner over i vold, som i en norsk roman kanskje heller ville vært kleine. I Norge etterlyser og savner både fiktive og autofiktive romanpersoner en sosial bruksanvisning, mens den franske autofiksjonen opponerer mot ulike former for sosial kontroll og har en grunnleggende skeptisk innstilling til samfunnet.

Den franske forfatteren Edouard Louis er kjent for sin samfunnskritiske autofiksjon, men holder seg unna kleinheten i den norske litteraturens motsvar.

Foto

Daniel Roland / AFP / NTB.

Til tross for at de er outsidere, så vet franske autofiksjonsforfattere hva de vil, og de blir veldig sjelden utilpasse eller vippet av pinnen i møte med andre personer. De kan bli rasende eller ydmyket, men de føler seg som oftest ikke kleine. Romantitlene deres går ikke rundt grøten, franske autofiksjonsromaner har titler som Voldens historie, I mitt rom, Sterkere enn meg, Navn, Rapport om meg selv, og Selvportrett, heller enn diffuse titler som Diamantkvelder eller halvironiske titler som Gode lesere. Det blir faktisk svært sjelden kleint i franske autofiksjonsromaner, fordi protagonistene kjemper og slår tilbake heller enn å la situasjoner marinere i kleinhet mens de lurer på hvilken sosial bruksanvisning som gjelder i deres situasjon.

Kleine situasjoner oppstår som regel bare i autofiksjonen hvis en romanprotagonist er på reise i et land som nesten er like geopolitisk viktig som Frankrike, men der ingen snakker god fransk. Her kan hun bli usikker på hvilke sosiale koder som gjelder utenfor Paris. I romanen Sterkere enn meg fra 1998, beskriver Guillaume Dustan hvordan han mister en forkrommet penisring på gulvet i en luguber SM-klubb i London. Ringen har en sentimental verdi for forfatteren, i tillegg så har den «kostet en formue».

Til tross for, eller på grunn av, at han er høy på ecstasy, velger forfatteren å krabbe rundt på alle fire langs det mørke gulvet for å finne den igjen. Mens han tråler etter ringen, blir han plutselig pinlig selvbevisst. Han gløtter opp for å sjekke om noen har lagt merke til hva han driver med, men ser bare en kraftig engelskmann med «perfekt horisontal ereksjon», oppslukt i en sexlek med tre fotballhooligan-aktige typer. Denne romanscenen, på mindre enn en side – men tettpakket med hendelser – konkluderer med en kortfattet, og svært autofiktiv, refleksjon inspirert av synet av typen i baren. «Mitt liv er ikke sånn.»

Fransk autofiksjon blir ofte skrevet av sosiale outsidere, og slike bryr seg muligens mindre om de mellomkjentes blikk på seg selv.

På mange måter er scenen nokså arketypisk for den franske autofiksjonen. Den er hard, kjapp, en blanding av voldsomt tankespinn og handlekraft. Protagonisten er velutdannet og litt småborgerlig (ringen kostet en formue), men også grenseløs og fandenivoldsk. Det korte kleine øyeblikket der Dustan gløtter opp mot baren forsvinner når forfatteren husker at han har sett den kraftige engelskmannen tidligere på kvelden, oppslukt av et enkelt videospill. Han begynner å reflektere rundt parallellene mellom videospillekstase og seksuell utfoldelse, slik at den kleine følelsen han opplevde filosoferes i stykker før den egentlig har fått modne.

Både Vigdis Hjorth og Nina Lykke kunne gjort mye ut av denne scenen, men begge ville garantert gitt kleinheten mye større plass. Den pinlige selvbevisstheten som følger med det å ikke ha en sosial bruksanvisning blir borte på et blunk i det øyeblikket Dustan setter seg på fergen tilbake til Calais, men scenen er allikevel muligens det nærmeste man kommer en slags utforskning av kleinhet i den franske autofiksjonen.

Guillaume Dustans Plus fort que moi ble utgitt på det franske forlaget Éditions P.O.L. i 1998.

Foto

Éditions P.O.L.

Et siste viktig trekk ved fransk autofiksjon og fransk litteratur generelt apropos Guillaume Dustan er at franskmenn ikke kvier seg for å skrive om sex, og de gjør det heller aldri på en klein måte. Franske forfattere har få komplekser når det gjelder å skildre sexscener, mens det nesten er umulig å oppdrive en sexskildring fra norsk litteratur som ikke er ubeskrivelig klein, siden norske forfattere er mye mindre interessert i å beskrive sex enn de er i å skildre kleinhet.

I Min Kamp, bruker Knausgård mer plass på å beskrive dobesøk enn han bruker på å beskrive sex, muligens i et forsøk på å begrense kleinheten i romanen. Der fransk autofiksjon i stor grad består av lidenskapelige, men fullstendig ukleine sexskildringer, velger de fleste norske virkelighetsforfattere og fiksjonsforfattere isteden å fylle romanene sine med skildringer av kleine sosiale situasjoner.

I Norge finnes det mindre tradisjon for virkelighetslitteratur og autofiksjon enn i Frankrike, og det at man kan blande fiktivt romanstoff med egne erfaringer fremstår fortsatt som nytt og skremmende for mange norske forfattere og litteraturkritikere. Franske forfattere gjør det med en selvfølge, som kommer av at også døde forfattere har skrevet bøker om seg selv, mens vi lett blir usikre på hvilke regler som gjelder for virkelighetslitteraturen. I Frankrike har autofiksjonen er tung teoretisk forankring, mens virkelighetslitteratur er et begrep som i Norge ikke stammer fra litteraturforskning eller blir brukt av forfattere for å beskrive sin egen praksis, men som ble skapt i dagspressen for å skape oppmerksomhet rundt at litteraturen har et potensiale for å misbrukes av forfattere med nedrige motiver.

Franskmenn kvier seg ikke for å skrive om sex, og de gjør det aldri på en klein måte.

Det er et pussig fenomen at knapt noen norske forfattere vil vedkjenne at de skriver om seg selv i sine tekster. «Jeg skriver ikke om meg selv», er blitt sagt i intervjuer av et nokså representativt utvalg av norske samtidsforfattere, inkludert Trude Marstein, Ingrid Z. Aanestad, Kristian Auestad Danielsen, Erlend Loe, Arild Vange, og Gunn Marit Nisja. «Jeg skriver ikke om meg selv eller om andre personer jeg kjenner», hevder Anne Karin Elstad, og seiler dermed frem som en soleklar vinner i konkurransen om å befinne seg så langt som mulig fra det nære og kjente i skrivingen sin.^[8] Alle disse forfatterne vil sikkert hevde at de gjennom fiksjonen prøver å utforske noe som er større enn dem selv og deres egen private virkelighet.

Men de føler seg også tvunget til å si ifra om at romanene deres ikke handler om dem selv fordi virkelighets- og fiksjonslitteratur i Norge er blitt parodisk vanskelig å skille mellom. I både virkelighets- og fiksjonsromaner hentes persongalleriene fra den norske middelklassen, og begge typer av romaner utforsker som oftest lignende tematikker. At vi har såpass mange forfattere som ikke skriver om seg selv, men som allikevel skriver inngående om sosial kleinhet er kanskje noe som gjør den norske samtidslitteraturen unik i verden. Franske autofiksjonsforfattere har nok uansett ingen umiddelbare planer om å begynne å skrive noe annet enn ren hardcore og uklein autofiksjon, siden den har fått ganske mye skryt den siste tiden, for ikke å snakke om den gjeveste litterære prisen.