Hvordan får man norske litteraturkritikere til å tenne på alle pluggene?

Martin Svedman er poet og siviløkonom. Han debuterte i 2019 med diktsamlingen Når jeg drikker. I 2020 mottok han Saabyestipendet for sin poesi.

Foto

Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Hvordan får man norske litteraturkritikere til å tenne på alle pluggene? Er det ved å hevde at litteraturkritikken er kjøpt og betalt, og spørre hva vi egentlig skal med litteraturkritikk «hvis den er en gratis reklamekanal for forlagene»?

Forfatter Agnar Lirhus kom i oktober med en slik bredside i Aftenposten. Teksten til Lirhus har fått mye oppmerksomhet, men ikke først og fremst fra litteraturkritikere. Kanskje ser de ikke nyhetsverdien i at det kommer refsende kritikk fra en forfatter. Det eneste som kan få norske litteraturkritikere til å rase og stikke hodene sine frem i offentligheten, er når en kunstkritiker skriver om kjærlighet, som Kjetil Røed gjorde nylig i et essay i Morgenbladet. Men det er ikke bare kunstkritikere som mener at kritikken kan og bør være kjærlig. Fotballtidsskriftet Josimar, som vant prisen Årets tidsskrift i 2022, sier at de aldri vil «bestrebe seg på å formidle nøytrale tekster om fotball. I stedet vil alle tekster i bladet være gjennomsyret av supporterens kjærlighet til spillet, klubben, leken, drømmen eller ballen».^[1] Hvorfor vinner fotballkritikere priser for å elske en helkorrupt sport som fotball, mens litteraturkritikere på sin side går rundt og vokter seg nøye for å vise minste flik av kjærlighet til litteraturen?

Er det fordi litteraturkritikernes jobb har blitt redusert til journalistisk dekning av helkommersielle bøker som egentlig bare kan elskes av eiere og aksjonærer i forlagene? Kronikken til Lirhus retter skytset mot en slags mellomledere i mediebedriftene, altså sjefene i kulturredaksjonene. «Hvis kulturredaksjonene skriver om kommersielle produkter fremfor – eller på bekostning av – kunstverk eller bøker med viktig samfunnsverdi, er de ikke lenger kulturredaksjoner, men reklamebyråer.» Slike mellomledere er mindre busy med tall enn mediehusdirektørene på toppen og mindre opptatt med egen skriving enn kritikerne på bunnen, og mange bruker arbeidstiden sin til å poste på sosiale medier. De kan ikke la Lirhus slippe unna med en slik virkelighetsbeskrivelse, selv om de menige litteraturkritikerne ikke virker å bry seg. Mellomlederne har kanskje ambisjoner om å jobbe seg oppover i konsernet, og de har øyne som betrakter dem både fra toppen og fra bunnen av avishierarkiet. De tar kritikken til Lirhus mer personlig enn en siviløkonom eller en litteraturkritiker ville ha gjort. Kulturredaktøren i Vårt Land, kulturredaktøren i Dagbladet og bokansvarlig i Morgenbladet har alle sammen rykket ut med frådende reaksjoner på kronikken til Lirhus, der gjennomgangstemaet er at Lirhus er en bitter, virkelighetsfjern forfatter som ikke vet hva han snakker om.

Litteraturkritikerne har rett og slett ikke noe ønske om å fremstå som bakstreverske og gammeldagse.

Samtidig undersøkte Klassekampen hvilke forfattere som er blitt omtalt denne bokhøsten, og fant at tall fra Retriever viste at ti av høstens skjønnlitterære utgivelser har fått en tredel av all medieomtalen.^[2] Totalt er det utgitt mer enn 200 bøker det siste året, hvorav mange ikke har fått en eneste anmeldelse. Forskning gjort av professor Leif Ove Larsen ved Universitet i Bergen, gir Lirhus rett på omtrent alle punkter. Det har utvilsomt skjedd en «redusering av saker og anmelderier» som følge av det Larsen kaller «datafisering, nisjefisering og journalistifisering» i kulturredaksjonene.^[3] Mens Larsen nylig holdt et innlegg om dette på Pressens hus i Oslo, slapp kulturredaksjonen i Aftenposten en gladnyhet om at de styrker restaurantkritikken sin med fem journalister. «Vi har sikret god kompetanse i teamet og ønsker ulike perspektiver på anmelderiet», sier Aftenpostens kulturredaktør Cecilie Asker.^[4] I saken kan man lese at en av disse kritikerne har publisert over 2500 restaurantanmeldelser av alt fra «food trucks, kebabsjapper, Øya-mat og spisestedene på Gardermoen» i Aftenposten de siste 15 årene, med rundt 170 anmeldelser i året. Er Lirhus virkelig helt på vidda når han mener at kulturredaksjonene med sine samfunnsoppdrag burde ha kapasitet til å anmelde 200 bøker i året, når det finnes én fyr i Aftenposten som i samme periode har anmeldt 170 kebabsjapper og food trucks, som nå får forsterkninger i form av fire nye kollegaer?

Målløs om kjærligheten

En slik utvikling får muligens litteraturkritikerne til å rase bak lukkede dører, men det er påfallende at en stor offentlig debatt om kritikkens fremtid i hovedsak fremstår som en diskusjon mellom forfattere og kulturredaktører. Men da kunstanmelderen Kjetil Røed i en interessant og selvransakende tekst i Morgenbladet skrev at kritikken burde være en «kjærlighetshandling»,^[5] ble utspillet latterliggjort av litteraturkritikeren Olaf Haagensen i den neste utgaven av samme avis. Kritikken må for all del ikke anlegge en «kjærlighetssti».^[6] Når Røed sier at han vil ha en kritikk som er «en form for tenkende omsorg, som reflekterer gjennom argumenter og er seg bevisst makten som ligger i å forvalte andres og egen skjebne», handler dette ifølge Haagensen om en «initimisering», som for eksempel vil gjøre det vanskelig for kritikere å skrive kontrære anmeldelser av hyllede verk. I Haagensens verden er kjærligheten på lag med markedskrefter som vil hype og hylle ulike bokprodukter. Kjærligheten står for litteraturkritikerne i motsetning til det å gi ærlige tilbakemeldinger, fordi man i et parforhold kanskje vokter seg for å fortelle visse sannheter av hensyn til kjærligheten. Litteraturkritikeren Frode Helmich Pedersen mistenker at Røed prøver å snikinnføre en form for parterapi i anmelderformatet.^[7] «Det bør ikke være noen (reell eller forestilt) intim-relasjon mellom kritiker og forfatter», skriver Pedersen. «Hvorfor skal jeg som leser utsette meg for klamme omfavnelser mellom kritikere og forfattere – som ikke engang nødvendigvis er ektefølte?» Pedersen betoner akkurat som Haagensen at kjærlighet er klam, tilgjort og falsk, og avfeier Røeds utspill som naivt.

Cathrine Krøger har saksøkt et forlag som har brukt et sitat av henne for å selge en forfatter. Dette er ikke de fremoverlente menneskene man vil ha på laget for å selge bøker.

Kjærlighet er et stort og høyst levende tema i litteraturteorien, der man de siste årene kan spore en vending bort fra en skeptisk, kvasivitenskapelig og distansert kritikk mot en kritikk som tar høyde for de komplekse følelsene som kan vekkes av et kunstverk. «Why are we so hyperarticulate about our adversaries and so excruciatingly tongue-tied about our loves», spør Rita Felski i The Limits of Critique fra 2015.^[8] Lisa Ruddick, litteraturprofessor ved Universitetet i Chicago, forteller at elever som arbeider med litteraturkritikk, blir følelsesmessig avstumpet av metodene som de arbeider etter.^[9] Etter noen år som kritikere eller akademikere kan de «hardly locate the part of themselves that can be moved by a poem or novel». Vitenskapsteoretikeren Bruno Latour mente at kjærlighet og begeistring er noe kritikere muligens klarer å vise når det er snakk om hobbyene deres, men som de av en eller annen forbløffende grunn aldri tar med seg inn i arbeidet. På privaten elsker og røres muligens litteraturkritikeren av brasiliansk sambafotball, eller «bird-watching, Shakespeare, baboons, proteins».^[10] Men så fort hun tar på seg kritikerhatten, blir følelsene og kjærligheten borte. Muligens finnes det et økonomisk perspektiv på dette. Hvis man for åpenlyst elsker og er begeistret for jobben sin, skaper man et inntrykk av at man også kunne ha gjort den uten økonomisk vederlag eller pensjonspoeng. Work Won’t Love You Back: How Devotion to Our Jobs Keeps Us Exploited, Exhausted, and Alone, er tittelen på en bok av Sarah Jaffe.^[11] En selvransakelse rundt hvorfor kritikere er så «tongue-tied about our loves», virker på meg som et svært godt utgangspunkt for litteraturkritikk, og det trenger ikke å være noe falskt, innsmigrende eller tilslørende ved å innta en slik posisjon.

Foto

Steph Hope.

Lei av kjærlighet

Hvorfor blir litteraturkritikerne mer provosert av Røeds artikkel enn av Lirhus sin? At en kunstkritiker på selvsagt vis kan slenge rundt seg med ord som kjærlighet, mens en litteraturkritiker med like stor selvfølge ikke kan det, handler kanskje om tre ting. Det første er at litteraturkritikere leser om kjærlighet og følelser i jobben sin. En gjennomsnittlig litteraturkritiker har lest muligens 100 gode, 500 halvgode og 2000 dårlige romaner der det drypper kjærlighet fra hver eneste linje. Den andre grunnen til at litteraturkritikere er skeptiske til Røeds omfavnelse er at de i større grad enn svermeriske kunstanmeldere ser på seg selv som journalister som ikke lar seg lure eller pille på nesen. I markedsføring brukes kjærlighet og «brand love» som et instrument for å selge produkter, og litteraturkritikere er vare for slike former for påvirkning. Den siste grunnen til at litteraturkritikere ikke vil snakke om kjærlighet er nok at de vil gli så ubemerket som mulig inn i et miljø som består av garvede revolverjournalister, meningsytrere og kyniske sladderskribenter. Litteraturkritikerne har rett og slett ikke noe ønske om å fremstå som bakstreverske og gammeldagse i en medieverden preget av «datafisering, nisjefisering og journalistifisering».

I journalistikken er idealet en slags blanding av utrettelig, nesevis graving og tabloid lekenhet, og dette er et ideal det virker som flere og flere litteraturkritikere og kulturjournalister prøver å etterape. VGs tidligere sjefredaktør Bernt Olufsen sier at han bare har møtt «to legender innenfor journalistikken: Bob Woodward og Jan-Erik Lauré». Bob Woodward avdekket korrupsjon på de høyeste nivåene innenfor amerikansk politikk, mens Lauré skrev tabloide overskrifter som «Ble mamma på ramma», om en kvinne som fødte på do. Aftenpostens litteraturkritiker Ingunn Økland ser muligens på seg selv som en slags litterær versjon av Bob Woodward når hun avslører at Vigdis Hjorth har brukt levende mennesker som modeller i en roman, og det sier seg selv at kjærlighet og følelser ikke har noen plass innenfor en slik skeptisk form for litteraturkritikk. Men er det virkelig så mange lesere som roper etter en mer granskende og tabloid litteraturkritikk, eller handler denne dreining mer om at det er vanskelig for en litteraturkritiker å skrive kjærlighetsfulle, selvransakende og følsomme tekster under påvirkning av et internt mediegruppepress som drar henne i retning av enten å være tabloid og opinionsdannende eller journalistisk faktasjekkende?

Ensrettet kritikk

Det er et interessant paradoks at litteraturanmeldere er såpass skeptiske til kjærligheten når veldig mye skjønnlitteratur handler om nettopp dette. I en artikkel i Morgenbladet harselerer Olaf Haagensen med populære forfattere som Tomas Espedal og Karl Ove Knausgård, som skriver om «de store følelsene, fremfor alt Kjærligheten og Inspirasjonen».^[12] Haagensen har fått nok, han ser bare innbilskhet og posering der mange vanlige lesere kanskje ville sett noe ektefølt og autentisk. For kunstkritikere som Kjetil Røed har det seg annerledes. De savner kjærligheten fordi mye av samtidskunsten som de må anmelde, er følelsesmessig avstumpet og konseptuell. Røed ga ut en bok i 2007, Emokonseptualisme, der han klager over hvor kald og intellektuell den moderne billedkunsten er, og kommer med et ønske om mer følelser og varme. I kontrast, har poesi og romaner på godt og vondt vært emo i lang tid før 2007, fordi det er slikt som når det brede lag av befolkningen. Konseptkunstens «lesere» er millionærer som Petter Stordalen eller Christian Ringnes, mens Espedal og Knausgård henvender seg til alt fra bestemødre til tenåringer. Billedkunsten trenger kanskje en større dose kjærlighet, mens litteraturen kan klare seg med litt mindre for at den ikke skal bli for folkelig og banal.

Når litteraturkritikere snur ryggen til kjærligheten, tar kritikken også en skarp vending bort fra skjønnlitteraturen. Litteraturkritikken har de siste årene blitt relativt ensrettet som et slags opposisjonsparti til skjønnlitteraturen, samtidig som samtidslitteraturen har blitt mer litteraturkritisk og kunstkritikken har blitt mer skjønnlitterær. Innenfor samtidslitteraturen er det en tendens til å skrive om andre forfattere, en skjønnlitteratur som ligger nær opp til en form for kritikk. Hans Petter Blad har skrevet fiksjon om forfatteren Thure Erik Lund. Michel Houellebecq har det siste året opptrådt som en karakter i et romanverk av Per Schreiner og James Greer. Men også en anmeldelse kan være like fantasirik, språklig oppfinnsom og plotdrevet som en god skjønnlitterær novelle. I anmeldelsene til kunstkritikeren Tommy Olsson finner man muligens noen av de mest «nærgående skildringene av rusmisbruk og et alt mer sølete og forskrudd kjærlighetsliv» som er skrevet på norsk i skjønnlitterær form de siste 20 årene.^[13] Olssons kunstkritikk er blitt publisert i bokform av forlaget Kolon og i flere litterære antologier. Men i sterk kontrast til kunstanmeldelsene er vår litteraturkritikk forbløffende lite skjønnlitterær. «Vi har et veldig stort sjikt med hverdagsanmelderi, som hverken er leseverdig eller spesielt nyttig for kunstforståelsen», sa lederen for Norsk kritikerlag, Preben Jordal, nylig som et apropos til litteraturkritikken i Norge i 2022.^[14]

Kvantitetsbevisste forfattere

Hvis litteraturkritikken ikke ligner spesielt mye på skjønnlitteratur, har den da et preg av å være reklame, som Lirhus hevder? Kritikerlagets Jordal sier at dagens litteraturanmeldelser ofte er «tekster som er kjedelige å lese», og at litteraturkritikken mangler «vidd, snert, og punch». Slike tekster høres ut som det motsatte av reklame. Store annonsører betaler ikke dyrt for gørrkjedelige reklamer, de ønsker seg akkurat de kvalitetene som Jordal etterlyser. Mange av romanforfatterne som kulturredaksjonene liker å profilere, har bakgrunn fra reklame- eller kommunikasjonsbransjen, inkludert Helga Flatland og Nina Lykke. Men litteraturkritikere er som regel ikke utdannede markedsførere eller kommunikatorer, de har som oftest fullstendig ukommersielle mastergrader innenfor litteratur- eller medievitenskap. Kjedelighet blir regnet som en dyd blant mange litteraturkritikere. Kritikeren Leif Høghaug har sagt at han prøver å skrive så «usiterbart som mulig», slik at forlagene ikke skal kunne bruke utdrag fra de kritiske tekstene hans for å markedsføre bøker.^[15] Cathrine Krøger har saksøkt et forlag som har brukt et sitat av henne for å selge en forfatter. Dette er virkelig ikke de fremoverlente menneskene man vil ha på laget hvis målet er å selge bøker.

Lirhus skriver i sin kronikk at dagens bokbransje opererer omtrent på samme måte som dagligvarehandelen. Forfattere pusher varer på en mye mer direkte måte enn andre kunstnere. Billedkunsten har i utgangspunktet ikke et stort dagligvarepreg, et maleri er som regel et unikt objekt heller enn noe masseprodusert. Mens bøker finnes det flust av i dagligvarebutikken. Prisen på en bok, uansett hvor kunstnerisk, er alltid noe med 99, slik regelen er for de fleste konsumvarer. «Nina Lykkes nye roman har en umiddelbar terapeutisk effekt på knirkete gubber», skriver Bjørn Ivar Fyksen i en anmeldelse av Nina Lykkes nye roman.^[16] Hvis man i denne anmeldelsen byttet ut Lykkes romantittel med navnet på en salve eller pleieprodukt for eldre menn, så ville mange av Klassekampens lesere kanskje tatt en tur på REMA eller på apoteket for å spørre etter dette produktet.

Forlagsbransjen er en industri som verdsetter effektiv drift, kostnadskontroll og strømlinjeformede produksjonsprosesser.

I kronikken sin fascineres Lirhus av stabler av bøker. «Er forfatteren stor nok, melder også Dagsrevyen seg på og filmer forfatteren bak enorme bokstabler, mens hen signerer så blekket spruter.» I et intervju sier filosofen Gilles Deleuze at opplevelsen av kvantitet er viktig for alkoholikeren.^[17] Det samme kan man muligens si om romanforfattere, de liker opplevelsen av kvantitet. Det er muligens to erfaringer som skaper en moderne romanforfatteridentitet. Det første er at boken er blitt trykt i en viss kvantitet av noen uten personlige eller økonomiske bindinger til forfatteren, og det andre er å få noen anmeldelser i diverse ultrakommersielle, men brede massemedier. At man har fått dårlige eller skurrile anmeldelser for en bok som man har gitt ut på Gyldendal eller på Cappelen Damm, er sjelden et dødsstøt for en forfatter, tvert imot styrker det båndene til resten av forfatterstanden. Romanforfattere vil ha store kvanta med kritikk, samme hvor vondt den smaker. Den innflytelsesrike kritikeren Harold Bloom har sagt om den moderne romanen at den er avhengig av «vast readerships». «Dickens and Tolstoy had vast readerships, and needed them; multitudes of overhearers are built into their art. How do you read a novel differently if you suspect you are one of a dwindling elite rather than the representative of a great multitude?»^[18]

Billedkunstnere som Bjarne Melgaard eller Ida Ekblad kan være trygge på at kunsten deres aldri kommer til å dukke opp på mammutsalg i et utenbys kjøpesenter. Regnet som produkter så har billedkunsten de skaper mer til felles med spekulative investeringsobjekter. Mens den moderne forlagsbransjen er en aksjenotert og globalisert industri som verdsetter effektiv drift, kostnadskontroll og strømlinjeformede produksjonsprosesser, driver kunstgallerister med alkymistisk forvandling av materie til pengesummer som aldri slutter på 99. Billedkunstneren jobber med kunsten sin og poserer, mens noen andre tar seg av det merkantile. Slikt gjør det kanskje lettere for en kritiker å beundre billedkunstneren enn romanforfatteren som sitter med en BIC penn og flirer bak romanstabler trykt opp i Latvia.

Foto

Steph Hope.

De gjenlevende romantikerne

Har alle redaksjonene og deres litteraturkritikere omfavnet sin rolle som kjærlighetsløse, ulitterære, mer eller mindre profesjonelle journalister som rapporterer faktainformasjon om bøker ispedd et par velvalgte tabloide fraser? Det finnes et unntak, Klassekampens bokmagasin. Dette er den eneste kulturredaksjonen som virkelig går inn for å anmelde et bredt utvalg av bøker med løs snipp, men profilen blant kritikerne i bokmagasinet er så tydelig og samkjørt at det nesten blir litt «over the top». Bokmagasinkritikeren er familiekjær. «På et slektsstevne for mange herrens år siden hilste jeg på en inngiftet arkeolog.»^[19] Hen er kosmopolitisk. «I slutten av april dro jeg til Dublin sammen med faren min.»^[20] Men mest av alt er hen bedagelig og gammeldags. «Hovedpersonen Magnus og jeg, vi lever lignende liv: Begge er late karer uten smarttelefon.»^[21] «Det gamle svart-hvitt-fjernsynet ble jeg nødt til å flytte ned i kjellerboden allerede i september, for å frigjøre en hylleplate.»^[22] Hvis det går an å bruke et anakronistisk navn på en forvirrende teknologisk nyvinning, griper bokmagasinkritikeren ivrig etter en slik mulighet. «Det er ikke så ofte lenger, men stadig hender det at det dukker opp diktsamlinger her på vårt gråmelerte berg, attpåtil debuter, hvor man må google – eller, for å være anakronistisk: man må slå opp – tittelen.»^[23]

Litteraturkritikken i dag beveger seg over et spektrum der man kan finne nostalgi i den ene enden, som i Klassekampen, halvveis tabloid, men egentlig nokså kjedelig journalistikk i midten, som hos de brede riksavisene, og tøff litteraturpolitisk revolverjournalistikk i den andre enden hos Morgenbladet. Når de ga sine tilsvar til Lirhus, insisterte alle kulturredaktørene på at denne situasjonen skyldes at de er på lesernes side, det er altså disse tre typene av kritikk som folk egentlig vil ha. Men kan vi stole på dem? Er hva folk ønsker å lese om i bøker, så forskjellig fra hva de ønsker å lese om bøker?

En av de virkelig interessante tingene med hvordan kulturredaktørene svarte på utfordringen fra Lirhus, var hvor lite tall og fakta de la på bordet. Hverken Morgenbladets Bernhard Ellefsen eller Dagbladets Sigrid Hvidsten henviste til tall eller til leserundersøkelser for å begrunne de redaksjonelle valgene de tar, selv om de arbeider i store konsern, der man skulle anta at omtrent alle beslutninger tas på bakgrunn av slike data. De spesifiserte ikke hvilke mål de hadde for kritikken, eller hvilken leser de var ute etter. Er kritikken underholdning, opplysning, en blanding av begge delene?

Litteraturkritikken i dag beveger seg fra nostalgi i den ene enden, i Klassekampen, til litteraturpolitisk revolverjournalistikk i den andre enden hos Morgenbladet.

Hvis kulturredaktørene ikke bare bestemmer dekningen sin ut ifra et slags privat instinkt for hva markedet vil ha, så burde de kunne begrunne valgene de tar ikke bare oppover i konsernet, men også for leserne sine. Det burde også den enkelte kritiker ha en interesse av å gjøre. Muligens er undersøkelsene som Ellefsen og Hvidsten baserer sine valg på, stemplet som forretningshemmeligheter. Og muligens er leserundersøkelser og kommersielle direktiver for litteraturkritikken en stor del av problemet, det er vanskelig å tenke seg at dyktige litteraturkritikere orker å arbeide under slike forhold særlig lenge. Men Lirhus har krav på bedre svar. Hvis kulturredaktørene sitter på tall og har innsikt i strategier som kan forklare hvorfor de ikke anmelder et bredt utvalg av skjønnlitterære bøker med en viss omsorg og kritisk kjærlighet, så er det faktisk uredelig av dem å delta i et offentlig kritisk ordskifte uten å synliggjøre at dette er måten de faktisk nærmer seg litteraturen på.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden 1–2023