Tindersveipende litteraturkritikk

Lesetid: ca. 9 minutter.

«Vi har laga en entusiastisk bokklubb.»^[1] Slik beskriver forfatter Olaug Nilssen podcasten Olaug & Aubert, som hun spiller inn på Litteraturhuset i Oslo sammen med forfatter Marie Aubert.  De siste årene har kjendiser som Sophie Elise, Solveig Kloppen og Kristopher Schau prøvd å dra i gang bokklubber, lesekorps, eller lesesirkler, men felles for nesten alle disse forsøkene er at bokklubbene deres har måttet stenge ned etter kort tid. Kan to forfattere virkelig klare det som en rekke større og mindre norske kjendiser har prøvd og mislykkes med, nemlig å starte bokklubb? Unntaket er Kristopher Schau, som fortsatt slipper episoder av den podcastede lesesirkelen Menn uten midje kan også lese, men Schau og makkeren Alexander Sandtorv bryr seg lite om popularitet og virker happy med å formidle til en smal krets, til tross for midjemålene. Lyttertallene for Menn uten midje kollapset totalt da de to snudde ryggen til lettfattelig sakprosa og begynte å lese i Goethes lyriske mesterverk Faust.^[2] Da laget de like gjerne en ny episode om den samme boken, som oppnådde enda lavere lyttertall enn den første. Kommer forfatterne bak Olaug & Aubert til å ha like mye is i magen som Schau, eller aner vi en reprise av Kloppens Lesekorps, som havarerte totalt etter bare noen måneders drift? Blir det like mye rot som med Kim Kardashians bokklubb, eller har Olaug Nilssen og Marie Aubert det som trengs for å hevde seg i den stadig mer tilspissede konkurransen mellom ulike former for bokklubber?

Når de roer ned tempoet, glemmer tid og sted, spretter et kontroversielt tema og virkelig høgger innpå et stykke saftig norsk samtidsromankunst, er det vel verdt å lytte til Nilssen og Aubert. Et høydepunkt i den første sesongen er når de diskuterer utroskap i romanene til Trude Marstein. Forfatterne snakker om utroskap som en vinsmaker snakker om årganger, eller Rioja vs. Bordeaux. Begge har stålkontroll på både temaet utroskap og på Trude Marsteins forfatterskap. Hos Marstein finner de ingen tilfeller av svik som er like. De to forfatterne avdekker distinksjoner og subtile variasjoner, ulik jordsmonn som legger til rette for tusen forskjellige former for utroskap. Samtalen mellom Aubert og Nilssen om dette temaet gir en sterk impuls til å slippe det man har i hendene og løpe til Deichman, og kommandere bibliotekarene til å umiddelbart finne frem noen edle dråper Marstein.

Olaug Nilssen.

Foto

Bent R. Synnevåg / Samlaget.

Det er når Aubert og Nilssen zoomer inn på et verk eller på et forfatterskap, eller når de snakker om hva det betyr å være en forfatter, at de er mest interessante å lytte til. Olaug & Aubert har som erklært formål at den skal handle om skriving. Episodetitlene begynner alltid med «Å skrive». «Å skrive om tro». «Å skrive kort.» «Å skrive om utroskap.» Men ingen av episodene handler egentlig særlig mye om å skrive. De to forfatterne styrer langt unna skrivetips og trekker sjelden inn eksempler på hvordan de for eksempel ble inspirert av en viss skrivestil eller av en annen romankarakter i skrivingen sin. Det samtalene derimot ofte ender opp med å handle om, er forfatteridentitet. I en samtale rundt klassespørsmål i litteraturen og Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, påpeker Marie Aubert at det finnes karakterer i denne boken som hører til det hun kaller en «snakkeklasse». Snakkeklassen består for eksempel av offentlige rådgivere, pedagoger og HR-ansatte. Dette er mennesker som hverken er arbeidere eller akademiske forskere, men som befinner seg et sted midt imellom. Aubert lurer på om forfattere kanskje burde sees på som en del av snakkeklassen, men det er ikke Nilssen med på. Snakkeklassen plaprer bare etter, mens forfattere har et kritisk blikk. Diskusjonen ender med at de blir enige om å utvide skjemaet med en ekstra kategori, og Aubert konkluderer med at samtidsforfattere hører til en egen «skravleklasse som driter ut folk». Å definere hva en forfatter er eller skal være, er et av de store gjennomgangstemaene i podcasten, og ofte er det i disse diskusjonene at både klørne kvesses og samtalene flyter best.

Kjendisbokklubber opprettholder gjerne driften ved å selge leserelaterte produkter. Ifølge skuespilleren Reese Witherspoon bør man helst tenne et av duftlysene som man kan kjøpe i nettbutikken til bokklubben hennes før man begynner å bla i en bok. Olaug & Aubert kaller seg en bokklubb, men heldigvis interesserer de seg heller for bøkene heller enn livsstilen rundt. Olaug & Aubert er kanskje mindre en kjendisbokklubb enn en podcast som henter inspirasjon fra bokklubbverden. En podcast har som regel mye mindre struktur enn en bokklubb.  Publikumsfavorittene Tusvik og Tønne beskriver sin podcast som et «sted til å tømme seg». I Berrum og Beyer snakker om greier, snakker Lars Berrum og Martin Beyer om en masse greier. Men organisasjon og disiplin er kanskje nettopp de kvalitetene som er mest karakteristiske for moderne suksessforfattere, og hver episode av Olaug & Aubert har som målsetting å belyse et gitt tema innenfor samtidslitteraturen. Olaug & Aubert fremstår både som en mindre kommersielt orientert bokklubb, og som en svært organisert podcast. De to forfatterne sveiper seg gjennom samtidslitteraturen på et slags litterært Tindervis, på jakt etter romaner som passer inn under temaet for samtalen. Ofte blir temaet et springbrett for en entusiastisk diskusjon av en bok eller et forfatterskap, som når utroskap fører til en fantastisk diskusjon av Trude Marstein, og noen ganger blir en bok nevnt kort som et eksempel på at en norsk samtidsforfatter har interessert seg for et gitt tema, før det sveipes videre. Podcastkomikere tømmer seg og snakker i vei om alt mellom himmel og jord, mens Olaug & Aubert representerer en form for sivilisasjon i den ellers udisiplinerte podcastverden, ved at de to forfatterne legger mye vekt på organiseringen og planleggingen av episodene.  

Marie Aubert.

Foto

David B. Torch / Forlaget Oktober.

Å sveipe over mange bøker i løpet av en kort episode er et grep som kan fungere bra. Marlon and Jake Read Dead People er en podcast som har flere likhetstrekk med Olaug & Aubert. Denne forfatterdrevne bokpodcasten er ledet av Marlon James, i samtale med forlagsredaktøren sin Jake Morrisey. Som Olaug & Aubert, er det en podcast der samtaletemaene er bestemt på forhånd, men den er organisert rundt en rekke selskapsleker som Jake har laget for å få den rutinerte og medievante suksessforfatteren ut av sine vante spor. Nevn en bok du elsker som du vet jeg kommer til å hate. Nevn tre karakterer fra litteraturhistorien som du enten ville snakket med på en fest, kastet ut fra festen eller ignorert. Dette kunne sikkert blitt teit i andre hender, men fordi selskapsleken som oftest munner ut i en innsiktsfull diskusjon av verk som både Marlon og James er godt kjent med og har sterke meninger om, gir disse grepene energi til podcasten.

I Marlon & Jake Read Dead People diskuterer de to makkerne verk fra en kanon som begge kjenner ut og inn, mens Nilssen og Aubert ofte er interessert i å trekke frem mindre kjente samtidsforfatterskap som bare den ene eller den andre har lest. Å synliggjøre forfatterskap som kritikken overser er en fin impuls og kan bli en styrke, men ville fungert enda bedre dersom begge hadde lest bøkene. Olaug & Aubert kaller seg en bokklubb, men klubben fremstår i skrivende stund som litt dysfunksjonell siden de to medlemmene liker å kose seg med forskjellige bøker på hver sin kant. Muligens fordi Marlon og Jake holder seg unna samtidslitteraturen og bare leser døde forfattere, blir også samtalene deres mer løsslupne enn når Nilssen og Aubert diskuterer bøker skrevet av forfattere som de kanskje kjenner, eller som de må forholde seg til når de møter dem på festivaler. Aubert og Nilssen har en god tone seg imellom, men Nilssen er mer glad i å forelese enn Aubert, mens Aubert kanskje er romanforfattertypen som liker å lytte og observere. I episoden «Å skrive i øst og vest», spør Nilssen og Aubert om «tause og ironiske vestlendinger skriver annerledes enn pratsomme og dumsnille østlendinger». Denne episoden består i stor del av at vestlendingen Nilssen prater lenge om hvor tause vestlendinger er, mens østlendingen Aubert lytter og innimellom kommenterer ironisk. Men fordi podcasten deres er såpass ny, så er det kanskje ikke overraskende at de snakker sammen på en mindre intim måte enn makkerne Marlon og Jake, som har diskutert sammen i mange år.

Det er faktisk når de driver med litteraturkritikk heller enn å øse ut om sine skriveerfaringer som både Marlon & Jake Read Dead People og Olaug & Aubert treffer flest innertiere. Marlon James hater Wuthering Heights av Emily Brontë, og Jake trekker seg med rette litt tilbake fra samtalen slik at Marlon i ro og mak kan få liste opp alle innvendingene han har mot boken og formulere en knusende, men sylskarpt begrunnet dom. Marie Aubert hater Wuthering Heights av Emily Brontë, og Olaug Nilssen trekker seg med rette litt tilbake fra samtalen slik at Marie i ro og mak kan få liste opp alle innvendingene hun har mot boken og formulere en knusende, men sylskarpt begrunnet dom. Det er spennende at forfattere fra to forskjellige kontinenter har en såpass sterk antipati mot et verk som siden 1800-tallet er blitt hyllet av lesere og litteraturvitere, og både ranten til Aubert og ranten til James er vel verdt bryet det er å laste ned de respektive podcastene. I Marlon & Jake får vi i tillegg en bonus, når Jake plutselig kvikner til på sin side og begynner å angripe Alice i Eventyrland, til Marlons store fryd og forferdelse. Nilssen lytter interessert mens Aubert radbrekker Wuthering Heights, men blir dessverre ikke helt med på denne kritiske og morsomme leken, og bytter i stedet tilbake til kjapp og effektiv sveiping gjennom temaene i den norske samtidslitteraturen.

Det er interessant hvordan forfatterne i begge podcastene tar fyr når de tar på seg kritikerhatten, heller enn når de snakker om skriving, som jo egentlig er det som de kan mest om. Men dette er faktisk ikke overaskende, siden alle de beste podcastene er laget av amatører. På toppen av podcastverden finner man kampsportutøvere som snakker om politikk, politikere som diskuterer fedrene sine, skuespillere som diskuterer bøker, og dør-til-dør selgere som løser kriminalsaker. Så hvorfor ikke romanforfattere som leker kritikere, eller bokklubbformidlere? Noe av det viktigste med en podcast er å fremstå som en åpen, ivrig og kunnskapstørst amatør eller hobbyist. Kan man tenke seg en fremgangsrik podcast drevet av profesjonelle litteraturkritikere? Ja, det kan man, men en slik podcast bør handle om noe annet enn litteraturkritikk. En podcast der litteraturkritikere anmelder bøker vil neppe fungere særlig godt, mens det kan tenkes at en podcast der en litteraturkritiker løser krimgåter eller diskuterer sjelden keramikk med en makker kan skyte mot podcasttoppen. Når det gjelder bokanmeldelser i podcastform, så er det derfor kanskje naturlig at en slik podcast ikke drives av profesjonelle kritikere, men av to forfattere.

I bunn og grunn er Olaug & Aubert et prosjekt som fortjener ros. Det er tøft at to av våre viktigste og smarteste samtidsforfattere sitter sammen i podcaststudioet og deler entusiastisk om bøkene de liker samtidig som de reflekterer over hva det betyr å være forfatter. De to er også skarpe og innsiktsfulle kritikere når de gir seg selv anledning. Mange av dagens bokklubber handler dypest sett om at lesere skal bruke litteraturen for å kunne leve seg inn i hvordan det er å være en fremgangsrik kjendis. Hvis man tenner duftlys og setter seg ned med en bok anbefalt av klubben, så kan man for en stakket stund oppleve hvordan det føles å være Reese Witherspoon eller Kristopher Schau. Samtidig som denne tilnærmingen selger bøker og derfor roses av mange forlag og forfattere, kan det jo også tenkes at bøker også burde leses av andre grunner enn et ønske om å komme nærmere innpå en kjendis. Olaug & Aubert fremstår faktisk ikke som en slik kjendisbokklubb, men som en podcast som når de to forfatterne er i toppform evner å få lytterne til å gå på Deichman og søke ut bøker av både kjente og mindre kjente forfattere. Bokklubben deres slekter heldigvis mer på Marlon & Jake enn på Kloppens Lesekorps, og det er bare å krysse fingrene og håpe at det fortsetter slik.