Ligger det et potensial for «beef» i antipatien som kan oppstå mellom skjønnlitterære forfattere og kritikere? Mange norske romanforfattere deler i likhet med amerikanske reality-deltakere en fascinasjon for «drink-slapping», skriver Martin Svedman. Avbildet er Aschehougs hagefest, et av stedede kritikere og forfattere møter hverandre.
Heiko Junge / NTB
Den produktive antipatien mellom forfatter og kritiker
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 3-2023.
Martin Svedman er poet og siviløkonom. Han debuterte i 2019 med diktsamlingen Når jeg drikker. I 2020 mottok han Saabyestipendet for sin poesi.
Anna-Julia Granberg / Blunderbuss
I en anmeldelse av den nye Netflix-suksessen Beef, forklarer tv-anmelderen i engelske The Guardian seriens appell slik: «The thrillingly subversive suggestion that pelting it full-throttle down the rage superhighway might be the most direct route to feeling alive again – whatever your therapist has to say».1 Handlingen i Beef drives frem av at to personer insisterer på å ta dårlige og irrasjonelle valg etter en disputt i trafikken utenfor et kjøpesenter i Los Angeles. At karakterer i tv-serier eller romaner tar dårlige valg, er ikke nytt, det er ofte selve kjernen i hvordan forfattere skaper sine plott.
Det som er litt annerledes med Beef er imidlertid, som anmelderen påpeker, at serien slår et såpass sterkt slag for antipati, selvhevdelse og ukontrollert sinne. Gjennom alle episodene av serien vet ikke de to antagonistene om de helst vil drepe eller knulle den andre, men mot slutten smelter de to faktisk sammen til én person, blant annet ved å spise en psykedelisk plante som gjør at de bytter identitet. I den siste episoden har begge mistet familiene sine og mye av det som livene deres har handlet om, men antipatien mellom dem har ført dem inn i en ny og grenseoverskridende tilstand, som muligens er bedre enn å være «stuck» der de var.
Ligger det et potensial for «beef» også i antipatien som kan oppstå mellom skjønnlitterære forfattere og kritikere? Mange norske romanforfattere deler i likhet med amerikanske reality-deltakere en fascinasjon for «drink-slapping», å hive en øl eller et glass vin i ansiktet på en person man momentant blir usikker på om man vil knulle eller drepe.
Drivkraften
Ketil Bjørnstad er en av forfatterne som gir antipatien mellom en forfatter og en kritiker litterær form.
Frøydis Urbye
Ketil Bjørnstad beskriver i sin roman Åttitallet hvordan han blir fullstendig satt ut av at en kritiker som har slaktet bøkene hans kommer bort til ham på en hagefest og begynner å fortelle ham om damehistoriene til poeten Stein Mehren. «Jeg står nærmest lamslått og tenker at jeg kunne gjort slik man gjorde så mye mer på seksti- og syttitallet, slengt hvitvinsglasset, eller helst et ølglass, rett i fjeset hennes.»2 På hagefesten nøler Bjørnstad for lenge mellom å ville hive hvitvin eller øl, men han fortsetter å irritere seg over kritikeren, og kverne på episoden, helt til han skriver den inn i en roman. Er dette det nærmeste samtidslitteraturen kommer en produktiv beef mellom en forfatter og en kritiker, eller finnes det andre måter å gi denne antipatien litterær form?
Er dette det nærmeste samtidslitteraturen kommer en produktiv beef mellom en forfatter og en kritiker, eller finnes det andre måter å gi denne antipatien litterær form?
Antipati er en av mange impulser som kan få en forfatter til å sette seg ned ved skrivebordet. «Man skriver för att ens fröken ska tycka att man är duktig. Vissa dagar skriver man för att man började dagen innan, för att fortsätta. Man skriver för att någon inte tycker att det man skriver är bra,» sier den svenske forfatteren Ida Linde i et intervju når hun skal liste opp ulike grunner til at samtidsforfattere skriver.3
Tradisjonelt er det først og fremst antipati mot andre forfattere som har evne til å skape «road rage» hos den jevne skjønnlitterære forfatter. Det finnes mange flere romaner som handler om rivalisering og antipati mellom forfattere enn romaner som henger ut kritikere. Innenfor litteraturvitenskapen har Harold Blooms teori om «the anxiety of influence» vært svært innflytelsesrik. Teorien til Bloom hevder at frykten for å bli påvirket eller overskygget av andre og bedre forfattere er den sentrale drivkraften bak omtrent all skjønnlitterær produksjon siden Homer.4 Samtidig sier jo denne teorien også at det finnes en form for kritisk virksomhet innenfor nesten alt av skjønnlitteratur, siden litteratur blir skapt som en respons på romaner og diktsamlinger som har kommet før.
Mindre betydning i den moderne litterære offentligheten
Hos forfattere finner man kritikerforakt av både første og andre grad. En kritiker kan skape antipati hos en forfatter like mye gjennom å gi rosende eller likegyldige anmeldelser av forfatterens konkurrenter, som ved å slakte forfatteren. I essayet The Decline of Book Reviewing fra 1959, siterer Elizabeth Hardwick statistikk som viser at bare rundt fire prosent av alle bokanmeldelser i de store amerikanske avisene på femtitallet var negative.5 Cecilie Wright Lund fant at bare to prosent av et utvalg på 475 anmeldelser fra norsk dagspresse som hun analyserte i 2000, kunne kalles slakt eller panegyrikk.6
Hvis høylitterære romanforfattere hadde fått bestemme, kan man ikke utelukke at andelen slaktede bøker ville ligget høyere, kanskje så mye som 75 prosent eller 90 prosent. Andelen anmeldte bøker som får svært negative anmeldelser er muligens relativt stabil, og nokså ubetydelig i den store sammenhengen siden konsument- og reklamealderen for alvor kom i sving. I flere samtidssatirer over den litterære offentligheten beveger forfattere og forlagsfolk seg skarpt i forgrunnen, mens kritikere fremstilles som en fomlende, grå masse.
Tradisjonelt er det først og fremst antipati mot andre forfattere som har evne til å skape «road rage» hos den jevne skjønnlitterære forfatter.
I romanen The Information av Martin Amis, prøver en smal, kritikerrost forfatter å ta hevn mot en slaktet, men kommersielt vellykket forfatter. Den smale forfatteren i romanen til Amis har en viss antipati og forakt mot kritikerne, men det kommer egentlig av at de har for lite makt og for lite brodd. Kritikerne klarer ikke på egenhånd å rydde problemforfatteren av banen.
I Kristian Klausens roman Dagbøkene 1996-2018, har hovedpersonen skrevet to obskure novellesamlinger som har fått få, men gode anmeldelser. I tillegg skriver han en dagbok der han blant annet slakter bøker av forfatterkollegaer som han i det virkelige livet roser som sine nærmeste venner. På biblioteket han jobber på holder både han og sjefen hans på med noe som man kanskje kan kalle en slags litteraturkritisk virksomhet. Biblioteksjefen brenner bøker av forfattere som hun mener er irrelevante og gått ut på dato, mens fortelleren på sin side gjør sitt for å redde disse bøkene fra flammene.
Den mest levende karakteren i Klausens roman er forlagsredaktøren som overbeviser fortelleren om å utgi dagbøkene i uredigert form. Redaktøren har et fascinerende språk, der kunst- og litteraturteoretiske digresjoner blandes med forretningsmaksimer og henvisninger til summer og tall. Fortelleren trenger virkelig «åtti laken inn på konto», og det viser seg at redaktøren har fantastisk teft. Dagbøkene får sprikende kritikk, men selger godt.
Forfatteren klarer allikevel ikke å glede seg over salgsgjennombruddet, og sier seg enig i sitt stille sinn med anmelderen i Morgenbladet, som hudfletter det åpenbart kommersielle ved bokprosjektet og går i strupen på kapitalkreftene innenfor forlagsbransjen. Klausens forteller forakter altså kritikerne som gir ham ros, men respekterer slakterne som gjennomskuer ham. Romaner som The Information og Dagbøkene 1996-2018, fremstiller kritikere som dyktige, men maktesløse, og med klart mindre betydning i den moderne litterære offentligheten enn forfattere og forlagsfolk. Å ta en forfatter eller en forlagskvinne er å sparke oppover mot makten, mens å ta en kritiker er å sparke nedover.
Et produktivt traume
Samtidig så skal man ikke undervurdere hvor sterkt en slakt kan gå inn på en skjønnlitterær forfatter. At kritikerslakt statistisk sett er ekstremt sjeldent, gjør muligens at det fører til ekstra sterke reaksjoner blant enkeltforfatterne som blir rammet. «Hver gang jeg leser en dårlig anmeldelse begynner jeg å grine, jeg subber over gulvet, jeg klør meg, jeg slutter å skrive på ubestemt tid, jeg mister appetitten, jeg røyker mindre, jeg driver med idrett, jeg tar en tur ned til stranden som ligger mindre enn 30 meter fra der jeg bor og spør måkene, som er etterkommerne av måkene som spiste fiskene som spiste Odysseus: Hvorfor meg? Hvorfor? Jeg har jo ikke gjort noe mot deg.»7 Slik beskriver Roberto Bolano følelsen av å bli gjenstand for negativ kritikk. Å lese en roman er ideelt sett å tre inn i en magisk sirkel. Forfattere lever i bunn og grunn av å skape en såpass sterk identifikasjon mellom leseren og fortelleren i bøkene sine at skillet mellom de to nærmest forsvinner, og det er svært tungt hvis en leser eller kritiker står frem og hevder at magien ikke virker.
I flere samtidssatirer beveger forfattere og forlagsfolk seg skarpt i forgrunnen, mens kritikere fremstilles som en fomlende, grå masse.
Hvis det har blitt slaktet av en kritiker, så har forfattere som regel store problemer med å glemme. Det tar en evighet før Bolano klarer å gi sin antipati mot kritikeren en form, ved å formulere et spørsmål til måkene. Men er fiender dypest sett kanskje våre egentlige venner? Den tyske forfatteren Martin Walser ble overbevist om dette, etter at en av hans romaner nådeløst ble plukket i stykker av en toneangivende kritiker. Seks måneder etter at slakten sto på trykk, noterte Walser i sin dagbok at fiender kan regnes som venner fordi de gjør oss mer forberedt på at vi skal dø.
Venner holder oss fast her på jorden, men hvis man dyrker sterke antipatier og fiendskap, blir det enklere å slippe taket. «Våre fiender jager oss mot døden, og gjør at vi heller vil dø enn å leve.»8 Marcel Proust slo an litt samme makabre tone som Walser, når han skrev til Jean Cocteau at han sin egen bok som i «et speil som anbefalte selvmord», etter å ha lest en anmeldelse som listet opp to eller tre svakheter ved hans roman.9
Fordi det er uventet og brutalt, kan kritikerslakt oppfattes av en forfatter som et attentat med traumatiske konsekvenser. «Snart seks år senere plager det meg fortsatt at Bernhard Ellefsen, i sin dobbelslakt av de to første bøkene mine, brukte nettopp ordet privilegert om perspektivet mitt. Bare fornavnene våre burde ha vært nok til å gi ham et hint om at vi har forskjellig bakgrunn,» skriver Kenneth Moe i et essay etter å ha blitt slaktet i Morgenbladet.10
Poeten Stig Larsson mediterer i et dikt over hvordan han fire måneder etter en dårlig anmeldelse ikke klarer å konsentrere seg om utsikten fra Skeppsbroen i Stockholm, fordi han blendes av fantasier om å myrde kritikeren som slaktet ham. Både Larsson og Moe snur sin kritikerantipati til noe produktivt, ved å skrive henholdsvis et ærlig dikt og et ærlig essay. Å bruke antipati som er blitt samlet opp over flere måneder eller år som inspirasjon til et kort dikt eller et kort essay fungerer antageligvis bedre litterært enn hvis de to forfatterne hadde skrevet lange romaner forankret i drapsfantasier eller i sosiologiske analyser av den norske kritikerstanden. Siden kritikerslakt oppleves som et uendelig langt traume, er det elegant å motstå fristelsen å gi dette traumet en uendelig lang form.
Antipati og hiphop
Hip hop har gitt oss flere mesterverk skapt av polemikk og kritikk, som for eksempel mellom Nas (t.v.) og Jay-Z (t.h.).
Chris Pizzello / Invision / AP
Det finnes sjangere og kunstformer der antipati mot alt og alle er en grunnleggende default-innstilling hos utøverne, og der denne antipatien på helt naturlig vis fører til en videreutvikling av kunsten. Flere av mesterverkene innen hip hop har røtter i polemikk og kritikk. I låten Ether rapper Nas om livet som artist. «I’ve been fucked over, left for dead, dissed and forgotten / Luck ran out, they hoped that I’d be gone, stiff and rotten.» For Nas virker det som om livet for øyeblikket ikke har noe annet formål enn at andre skal tjene penger på det han gjør. «With your hands out for my money, man, how much can I take?»
Hvis høylitterære romanforfattere hadde fått bestemme, kan man ikke utelukke at andelen slaktede bøker ville ligget høyere, kanskje så mye som 75 prosent eller 90 prosent.
Men plutselig er det noe som redder rapperen fra disse destruktive tankespiralene. Nas blir vekket av at Jay-Z snakker nedlatende om ham på en låt (Takeover). «When these streets keep calling, heard it when I was sleep.» Han går straks i gang med å komponere Ether, og tiden begynner å jobbe for Nas heller enn imot ham. «Started cocking up my weapon, slowly loading up this ammo.» Antipati forvandler rapperen fra noen som er glemt og i villrede, til en fyr med en plan.
Flight eller fight?
Sjanger spiller en viktig rolle for forfattere som vil gjøre produktivt bruk av sin antipati mot kritikerstanden, fordi det å gi en fantasi om å myrde en kritiker romanform egentlig krever at man skriver hardkokt krim eller skriver komisk. Martin Walser prøvde seg på krim med boken Tod eines kritikers (på norsk Mord på en kritiker), en bok som av mange regnes som en av de verste krimromanene som er blitt skrevet. Men det er ingen tilfeldighet at The Anatomy Lesson, et knallhardt romanoppgjør med en kritiker som skrev en nedlatende artikkel om Philip Roth, er den morsomste av de tre romanene som Roth skrev om forfatteren Nathan Zuckerman.
Samtidsromaner handler dypest sett alltid om mennesker som tar dårlige valg, og The Anatomy Lesson åpner med at Zuckerman bestemmer seg for å hevne seg på litteraturkritikeren Milton Appel, til tross for at kjæresten hans råder ham til å bare la saken ligge. Zuckerman hører ikke på dette fornuftige rådet, og lar antagonismen mot Appel styre livet sitt ned i minste detalj. Akkurat som hovedpersonene i Beef, sauses Zuckermans identitet sammen med personen han beefer med. Han misbruker Appels navn, og sier at han heter Milton Appel mens han går rundt og oppfører seg som et svin mot fremmede. Alt er galskap i denne romanen i såpass stor grad at den virkelige kritikeren som Roth har brukt som modell blir dratt totalt ned i søla. Lesere vil i all fremtid ha store problemer med å nærme seg arbeidet til kritikeren Irving Howe med det alvoret som seriøs litteraturkritisk virksomhet krever, siden det er umulig å glemme at han er modellen for Milton Appel, som man lo så mye av under lesningen av The Anatomy Lesson.
Et interessant trekk ved litteraturoffentligheten i Norge, er at romanforfattere får sine ekstrainntekter fra oversettelsesjobber heller enn fra bokanmeldelser og kritikk.
Det er ikke rart at et drapsforsøk, symbolsk eller virkelig, fører til en «flight or fight»-respons hos forfattere. Men hvis en romanforfatter hverken er morsom, kan rappe eller skrive dikt, burde hun egentlig bare glemme å hevne seg på kritikere gjennom sin egen samtidslitteratur. Som oftest i livet, er «flight» det fornuftige alternativet. Å heve seg over kritikken, å dundre på med skrivingen med urokkelig tro på at det man holder på med er bra, uansett hva en forstokket gammel skolemester eller en ung jævel med posisjoneringsbehov i det litterære miljøet har skrevet.
Det finnes en del makt i den avmakten forfattere føler når de stilles overfor kritikken. Mange forfattere mestrer sosiale medier-kanaler, mens kritikerne lener seg på autoriteten til tradisjonelle, og vaklende, plattformer. Forfattere har tid til å dyrke sine antipatier på nett og i ulike kanaler, mens kritikere må tilbake til den jevne tralten. Men hva bør en romanforfatter gjøre hvis hun ser kritikeren på hagefest? Er det mulig å få inn et stikk for å understreke kritikerens underlegne posisjon? Der en rapper kanskje ville gått bort og kastet dollar-sedler på kritikeren, vinker den myndige og selvsikre forfatteren ham til seg med et smil. Når kritikeren kommer nærmere, beveger hun seg tett innpå som om hun vil bokse. Men hun slår ikke, hun bare later som. I stedet lener forfatteren seg frem og hvisker kritikeren i øret at han er et rasshøl. Dette var en metode som fungerte for den tyske forfatteren Heinrich Böll, men krever utsøkt selvkontroll og disiplin.
Når antipatien er produktiv
Et interessant trekk ved litteraturoffentligheten i Norge, er at romanforfattere får sine ekstrainntekter fra oversettelsesjobber heller enn fra bokanmeldelser og kritikk. Anerkjente forfattere som Trude Marstein, Thomas Lundbo og Inger Bråtveit står bak en stor andel av litteraturen som oversettes fra språk som dansk og fransk, men ingen av dem skriver i stor grad anmeldelser, og litteraturkritikken domineres av skribenter som ikke selv har erfaring med å skrive skjønnlitterært. Hvis forfattere i dag driver med litteraturkritisk virksomhet, skjer det bak lukkede dører på forfatterskoler.
Tendensen er at kritikk mellom forfattere tas på kammerset, heller enn i offentligheten. Bilanmeldelser kunne nok godt vært skrevet av mennesker som ikke selv hadde tatt lappen, men det hadde blitt en helt annen form for bilanmeldelser enn det vi er vant til, skrevet fra perspektivet til en passasjer heller enn en sjåfør. En sjåfør som hele tiden blir skreket på kan velge mellom å bite tennene sammen, eller slippe rattet. En av de produktive reaksjonene på hard kritikk er å selv bli til en passasjer, og kanalisere antipatien man kjenner etter å ha blitt slaktet inn i å slakte andre forfattere. Kenneth Moe arbeider som kritiker i Aftenposten. Den franske forfatteren Frederic Beigbeder begynte å skrive nådeløs kritikk selv etter at en roman han skrev fikk slakt av en kritiker.11
Joanna Rzadkowska er en av mange forfattere som har tatt skjønnlitteraturen i forsvar mot kritikere.
Heidi Furre / Flamme Forlag
Antipatien mellom en skjønnlitterær forfatter og en kritiker kan kalles produktiv bare hvis den får en form. «Kritikerens oppgave er ikke å bestille bøker de ønsker å lese, men å analysere bøkene som foreligger,» skrev forfatter Joanna Rzadkowska i en kronikk i Aftenposten for noen år siden.12 «Litteraturen er et laboratorium for måter å tenke og være på, fritt for moralisme eller ytre hensyn. Den er et sted der nye identiteter og praksiser kan utprøves uten krav til vitenskapelighet eller samfunnsansvar, men med rom til lek, pek og konfetti.» Å lese Rzadkowskas forsvar for poesien og romankunsten gir en varm følelse hvis man er norsk samtidsforfatter, og kronikken hennes skriver seg inn i en lang og svært høylitterær tradisjon der skjønnlitteraturen forsvares mot kritikere som sitter bak i bilen og roper til sjåføren.
Det finnes sjangere og kunstformer der antipati mot alt og alle er en grunnleggende default-innstilling hos utøverne, og der denne antipatien på helt naturlig vis fører til en videreutvikling av kunsten.
I essayet «The Hatred of Poetry», går poeten og romanforfatteren Ben Lerner gjennom en rekke slike forsvarsskrifter. Lerner argumenterer for at det som kanskje først og fremst gjør dem så attraktive, er at slike forsvar selv er form for poesi eller skjønnlitterær skriving. «Gjennom min nokså usammenhengende lesning på kryss og tvers i litteraturhistorien, har jeg kommet til at noe av forsvarstalens appell som sjanger er at den i seg selv er en form for virtuell poesi – i en forsvarstale kan man beskrive poesiens kraft uten å måtte skrive dikt som må gi etter for det faktiskes bitterhet. Ikke så å forstå at forsvarstaler aldri siterer enkeltdikt, men verselinjer som siteres i prosa, beholder glansen av det uvirkelige.»13
Hvis man kommer til skjønnlitteraturen med alt for høye forventninger, risikerer man å bli skuffet. I Rzadkowskas forsvarstekst er det blant andre bøkene til forfatteren Kenneth Moe som får en glans av det uvirkelige, ved at han beskrives som en som klarer å eksaminere selvets «grenseoppganger og muligheter» med «røtter i Marcus Aurelius stoisisme og Richard Rortys pragmatisme». Rzadkowskas antipati mot kjente norske kritikere som Ingunn Økland og Olaf Haagensen har vært produktiv i den forstand at hun har skrevet et varmt forsvar for poesien, og gitt en tradisjonell litterær sjanger ny aktualitet. I en tid der litteraturen hele tiden og fra alle kanter konfronteres med «det faktiskes bitterhet,» burde det være rom for at forfattere fortsetter å tømme ut sin antipati mot kritikerne i dikt og essays, samt i komiske satirer, men også at noen forfattere blir inspirert og begynner å skrive kritikker og forsvarstaler selv. Forfattere og forlag trenger kanskje tradisjonelle kritikere i mindre og mindre grad for å selge bøker, men de trenger kritikk som bidrar til å opprettholde magien.
Referanser
1) https://www.theguardian.com/tv-and-radio/2023/apr/06/beef-review-ali-wong-dark-existential-thriller-netflix
2) https://www.dagbladet.no/kultur/ville-slenge-olglass-i-ansiktet-pa-bokanmelder--jeg-blir-forbloffet-over-det-sinnet-som-ligger-bak/68785627
3) https://www.minabibliotek.se/sv/article/f%C3%B6r-ida-linde-p%C3%A5g%C3%A5r-skrivandet-st%C3%A4ndigt
4) https://en.wikipedia.org/wiki/The_Anxiety_of_Influence
5) https://harpers.org/archive/1959/10/the-decline-of-book-reviewing/
6) https://www.kulturradet.no/vis-publikasjon/-/publikasjon-kritikkens-rom-rom-for-kritikk
7) https://biblioklept.org/2009/12/21/roberto-bolano-the-last-interview/
8) https://assets.deutschlandfunk.de/FILE_4901cd571d33ee26b2db0d518a66c509/original.pdf
9) https://lithub.com/literary-frenemies-jean-cocteau-and-marcel-proust/
10) https://prosa.no/artikler/essay/om-a-gjore-noden-til-et-salgbart-produkt
11) https://www.lexpress.fr/culture/frederic-beigbeder-la-critique-litteraire-doit-etre-le-lieu-de-l-insolence_2150057.html
12) https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/OBa0V/kritikere-meld-dere-inn-i-mdg-i-stedet-for-aa-kreve-brukslitteratur-joanna-rzadkowska
13) Lerner, Ben. «Hatet til poesien». Oversatt av Thomas Lundbo, Cappelen Damm, 2017