Putins livscoacher

De klassiske eposene tok utgangspunkt i primitive kriger for å si noe om menneskeheten i sin kompleksitet. Æneiden handler om familie, kjærlighet og religion, men krig er inngangen til alle disse temaene. Vergil begynner sitt epos med linjen «Jeg synger om våpen og en mann». Og selv om eposene synger om våpen og krigere, forherliger de ikke styrken på en naiv eller forenklende måte. I Iliaden av Homer finnes bla. linjen «Hektor har styrt vårt folk i forderv i lit til sin styrke.»

Etter at Russland invaderte Ukraina tidligere i år, skrev tre anerkjente norske forfattere og poeter dikt som en respons på den. Odveig Klyve, Simon Stranger og Kjersti Bjørkmo. Klyves ble publisert på forsiden av Stavanger Aftenblad, mens Stranger publiserte «Dikt for presidenter» på Facebook. Kjersti Bjørkmos ukrainadikt ble publisert på Facebook og i Vårt Land.  Poetene har alle en enkel forklaring på hvorfor det blir krig, det skyldes uvitenhet blant ledere. Historie, språk, religion, økonomi eller ideologi er ikke variabler i diktene, og kun hos Bjørkmo nevnes Ukraina med navn. Og muligens fordi krigerske impulser likestilles med uvitenhet, tar diktene utgangspunkt i barnets verden og barnets psykologi.

Klyve ser barnet i Putin, Stranger ser barnet i krigen, og Bjørkmo ser barnet i poeten. Deres psykologiske og konseptuelle forenklinger fører tankene til en form for «life coaching» for næringslivet. De utforsker barndomserfaringer som kan påvirke ledere. Hva barnelek kan fortelle om autoritet og maktforhold, og spør hvordan en leder kan komme i kontakt med sitt indre, skjelvende barn. Den påfallende barnlige billedbruken er nok et resultat av at vi ikke er vant med krig her i Norge. Vi sliter med å forstå, og kjenner oss like utsatte og sårbare som spebarn i møte med den. Poetene etterlyser alle tre en slags myndig voksenfigur som kan gi barnet i oss veiledning og støtte. Desmond Tutu har sagt at man kan nærme seg konflikten i Israel og Palestina ved å forestille seg en lekeplass i en barnehage.  «Akkurat som barn etter en krangel på en lekeplass, kaster religiøse og politiske ledere seg over hverandre, ikke for å skape fred, men for å kunne erklære: Det var ikke oss, de begynte.»^[1] Krigens virkelighet er såpass fjern fra oss at det nærmeste våre poeter kommer til en brukbar metafor er en dysfunksjonell barnehage der det foregår intens og konfliktfylt lek mens de voksne eller halvvoksne førskolelærerne tar pause for å surfe på smarttelefonene sine.  Men den barnlige billedbruken og metaforikken står i veien for protestinnholdet i diktene, og belyser hverken uante sider ved konflikten eller utdyper vår forståelse av menneskelige erfaringer, slik som et komplekst krigsdikt som Iliaden gjør. Det barnslige i diktene fremstår som et utslag av en slags merkelig gruppetenking, som sier mer om vår manglende innlevingsevne i vesten enn den sier om krig i sin alminnelighet.

Klyve ser barnet i Putin, Stranger ser barnet i krigen, og Bjørkmo ser barnet i poeten.

I Norge har forfatteren Geir Pollen uttalt at Putins krig ikke bare er en krig mot Ukraina, den er «også en krig mot det russiske folk». «Han [Putin] har ødelagt historiene om Russland.»^[2] I et slikt perspektiv gir det mening å forenkle. Hvis Putin er et råttent eple og et avvik, så kan man muligens bevare den positive og vakre fortellingen om Russland som mange forfattere og intellektuelle i Norge har investert mye i å bygge opp. Men da Samtiden arrangerte en russisk-ukrainsk forfattersamtale på Litteraturhuset i Oslo i mars i år, advarte den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin mot å legge alt ansvaret for krigen på Vladimir Putin. Dersom russere ikke tar et større oppgjør med seg selv og sin historie, og begrenser seg til å forsøke å fjerne en enkeltperson fra makten, kommer neste president til å gjøre de samme feilene. Det er et viktig poeng.

De tre norske krigsdiktene handler alle om presidenter eller utenriksministre. De henvender seg til menneskene på den absolutte toppen. Odveig Klyve er på fornavn med Vladimir Putin, og snakker til ham på en formanende måte, som om Putin var et barn. «Skjelv du på handa/ i dag, Vladimir / når du lyfter koppen/ til munnen». Diktet har et handlingsforløp, en fiksjon der rådgivere forteller Putin om antallet sivile dødsfall og antallet bombede sykehus mens Putin løfter kaffekoppen sin til munnen og skjelver på hånden. Klyves dikt er en naiv fabel om hvordan samvittigheten kanskje vil begynne å gnage i Putin dersom han får presentert tall og statistikk av rådgiverne sine på morgenmøter.

Formen hos Klyve preges av korte linjer med saksopplysninger som kunne vært i en nettavis. «Tusen på tusen er døde / […] Nitti barn er drepne / […] Hundre er skada/ av kuler og bomber.» Ofrene for krigen behandles statistisk eller som overskrifter, samtidig som det etableres et merkelig intimitetsforhold til Vladimir. Klyve åpner ikke opp for at tall også kan brukes til å tilsløre , som må sies å være en svakhet. Den ukrainske forfatteren Serhij Zjadan har skrevet et dikt der linjen «It is very important for us to remind everyone about the number killed» blir gjentatt som et ironisk refreng. Krigen har pågått lenge, og hver morgen og så har alle minnet seg selv om antallet drepte, og krigen fortsetter. Zjadan viser hvordan tall får en mytisk og ritualistisk dimensjon i krig, at vi befinner oss langt fra rasjonelle eller økonomiske kostnytte betraktninger. Et oljefirma i Klyves hjemby Stavanger setter selvfølgelig et borreprosjekt på vent dersom tallene plutselig viser at prosjektet ikke kommer til å gi en lønnsom avkastning på sikt. Uansett hvor mye penger og slit det har kostet å stable prosjektet på beina, finnes det andre profittmuligheter her og nå. Men i krig gjelder helt andre kalkyler, og det burde være innlysende for poeter at det ikke er like enkelt for en mobilisert hær å gi slipp på prosjektet sitt som det er for en rasjonell aktør i en markedsøkonomi.

Foto

Kjersti Bjørkmo på lanseringen av boken «Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå» i 2019. (Foto: Vidar Ruud, NTB).

Åpningen hos Klyve kan minne litt om diktet «hei johnson» av Jan Erik Vold. «Hei johnson / jeg har et forslag // om vi holder opp å skrive / om vietnam // vil du da holde opp / å bombe i vietnam ok.» Volds intimitet med Lyndon Johnson er ironisk og uvøren, mens Klyves mål av en eller annen grunn er å vise Putin som sårbar. Simon Strangers dikt inneholder også noen linjer som beskriver Putin mens han sover «helt stille med kinnet på puta og lukkede øyne». Ordspillet på Putin/ puta er også et uttrykk for en slags barnslig lekenhet. Hvorfor er både Klyve og Stranger opptatt av å vise sårbarheten hos Putin, hvis poenget er å stille ledere til veggs? Fungerer «barnet» som et slags moralsk kompass i vårt samfunn? Det er mulig, men barnsligheten hos Stranger og Klyve virker egentlig som en unnvikelse, en måte å skrive om krig uten at man egentlig tar krig og konflikt helt på alvor. Det er vanskeligere å være sint på et barn, enn på en voksen.  Her begrenses muligheten for å bruke sinne som drivkraft i diktet.

Der diktet til Klyve er en fantasi om hvordan an analyse av tall kan sette en diktator i kontakt med det skjelvende barnet han har inni seg, er diktet til Stranger en hevnfantasi rettet mot alle verdensledere. Diktplottet er hentet fra filmer rettet mot tenåringer, som Rambo eller Commando. «Kulden fra et geværløp mot den nakne ryggen.» «Soldatene kjefter og roper og truer.»  I de store eposene nyanseres krigen, det er rom for både heltemot og maktmisbruk. Stranger fremstiller her moderne soldater mer som onde maskiner enn mennesker. Fantasien går ut på «om bare noen» kunne sette litt skrekk i dem på toppen, sånn at de selv får innblikk i hva det er de utsetter andre for. Noen bør invadere huset til verdenslederne. Noen burde sprenge eksplosiver slik at barna til verdenslederne kommer «løpende fra soverommene / med store, redde øyne».

Men hvem er verdenslederne? Biden, Putin, og Xi Jingping? Eller skal man også terrorisere Emmanuel Macron,Boris Johnson og FN-sjefen? Hvem er «noen», hvem skal invadere, og med hvilken rett eller myndighet? Det er mange viktige detaljer som må planlegges nøyere før dette plottet blir noe en actionhelt faktisk klarer å gjennomføre. Energien i diktet til Stranger er egentlig voldspornografisk. Men i likhet med Klyve, deler Stranger en tro på at hvis man kan vise ledere «hva krigen koster», så vil alt ordne seg til slutt.

Hvorfor er virkeligheten så fjern fra de tre norske diktene når den er allment tilgjengelig på nettet?

Kjersti Bjørkmos dikt handler om hennes nevø, som bygger en innendørs hytte av puter og lakener. Når hyttetaket kollapser, kommer faren til barnet og fikser det. Når nevøen egger moren til kamp, later hun som om hun er et troll, før hun etter hvert forsikrer ham om at hun egentlig er mamma og at alt bare var en lek. Spørsmålet som stilles i Bjørkmos dikt er hvorfor ikke verdenslederne også kan være med på leken. Utenriksminister Lavrov ser ut som en bedrøvet blodhund, skriver Bjørkmo. Hvis Lavrov graver frem sin indre blodhund, vil alt ordne seg, hunder trenger lek. Bjørkmo er den morsomste av de tre, og dersom hun ønsker det, kan hun sikkert få suksess som coach med blodhundmetoden.

Mangelen på virkelighet

Har disse dikterne tenkt at leserne er barn eller unge, eller skyldes naiviteten noe annet? Er det poetenes mangel på virkelige opplevelser og erfaringer med krig som gjør at diktene virker snevre, enkle og litt fikse? Ingen av de tre har kjempet i strid eller drevet med politikk på internasjonalt nivå, men det har ikke hatt noe å si for kvaliteten i tidligere tiders protest- og krigsdikt. Noen av de beste ble skrevet uten at poeten selv var til stede. Percy Bysshe Shelley åpner The Mask of Anarchy (1819) med å snikskryte om at da det blodige opprøret i Manchester fant sted, befant han seg på ferie i Italia. Både Strangers og Bjørkmos dikt ble publisert på Facebook, og fikk mange likes. Disse poetene har muligheter for å streame videoer og innhente informasjon som er langt mer avansert enn den som fantes på begynnelsen av 1800-tallet.. Likevel virker Shelleys dikt mer autentisk og har de hardeste beskrivelsene av både krigens aktører og konsekvensene av krigføring. Det er et stort paradoks. Hvorfor preges de tre norske diktene av fantasier og klisjeer når både fakta om konflikten samt nærmest virtuelle opplevelser av den er allment tilgjengelig på nettet? Men gode krigsdikt trenger ikke være konkrete. Monsterdiktet «War Stories» av Charles Bernstein er abstrakt og generelt, og ble trykket over syv sider i Philadelphia Inquirer i 2003 som en protest mot krigen i Irak. En av linjene til Bernstein er «War is an excuse for lots of bad antiwar poetry».

Skrives slike dikt for å hjelpe eller bistå Ukraina? Eller oppstår de også fordi mange forfattere har et behov for å markere seg i offentligheten med et budskap tilpasset klikkhøsting på Facebook? Begge disse motivene spiller nok inn. Men det gir mening å se disse tre diktene hovedsakelig som en slags innholdsproduksjonsøvelser beregnet på sosiale medier, da man ender opp mer forvirret av og uvitende om krigen etter en nærlesning av disse diktene enn før. På den russisk-ukrainske forfattersamtalen på Litteraturhuset i Oslo i mars, ble den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov spurt hva nordmenn kunne gjøre i solidaritet med ukrainere. Han svarte at noe av det viktigste man kunne gjøre var å ta seg en tur til biblioteket, låne noen bøker og lese om Ukrainas historie, altså den fortellingen Russland prøver å utslette. Kurkov sa ingenting om at norske forfattere eller poeter burde prøve å komponere verk for å uttrykke egne synspunkter og følelser rundt konflikten. Han har sikkert ikke noe imot det, men det er ikke superviktig. På 1970-tallet inviterte PLO Jean Genet til å skrive en roman om palestinernes frigjøringskamp. Stemmen til Genet hadde større gjennomslagskraft og autoritet i Vesten enn noen av palestinernes egne politikere eller forfattere på den tiden, og romanen hans bidro sannsynligvis til at akademikere og intellektuelle fikk øynene opp for konflikten i Palestina. Men Ukraina i dag er ikke avhengig av forfatterhjelp fra Vesten på samme måten. President Zelenskyj har verdens mest fulgte Twitterkonto. Det Ukraina trenger fra utlandet er lesere.