Mannlige forbilder: Menn som heller vil prate enn å brenne ut

­

Martin Svedman er poet og siviløkonom. Han debuterte i 2019 med diktsamlingen Når jeg drikker. I 2020 mottok han Saabyestipendet for sin poesi.

Foto

Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Rollins har holdt på med spoken word siden starten av 1980-tallet, da han begynte å delta på lyrikk-kvelder i Los Angeles side om side med anerkjente poeter som Dennis Cooper og Wanda Coleman. På denne tiden ble han ofte sammenlignet med Jim Morrisson fra The Doors, en annen karismatisk sanger som likte å fremføre episk poesi på scenen.

Men Rollins har med årene skapt seg en helt egen plass i offentligheten. Han snakker åpent om traumer, sosial angst og intimitetsproblemer. Selv om han er en slags farsfigur og hyppig gjest i macho podcastprogrammer som når ut til horder av unge menn, har han markert seg som en sterk kritiker av blant annet toksisk maskulinitet.

Fra scenen i Oslo sier han blant annet at han hater menn. Samtidig så snakker Rollins om seg selv som en «workaholic» – arbeidsnarkoman – og fremstiller hardt arbeid og disiplin som verktøy han har brukt siden tenårene for å holde angsten og traumene i sjakk. I en episode av podcasten til Joe Rogan, forteller han at arbeidsnarkomanien i dag gjør det nærmest umulig for ham å pleie romantiske eller nære vennskapsforhold, men at han har slått seg til ro med at dette er en måte å leve på som fungerer for ham, og at det finnes mer enn nok menneskelig glede i å bare reise, skrive, og løfte tunge vekter.

Budskapet til Rollins kan på overflaten ligne på tankegodset som spres på nett og i podcaster av blant andre Jordan Peterson, om at unge menn bør ta tak i seg selv gjennom et asketisk fokus på selvrealisering, trening, disiplin og rutiner.

I USA finnes en sterk kobling mellom spoken word og musikk som jazz, blues og hip hop

Men Rollins er ikke redd for å fremstå som sårbar. Tvert imot, så tar samtlige av historiene han forteller fra scenen utgangspunkt i hva som skjer når de trygge og livsviktige rutinene hans trues eller brytes.

Stripper bort musikken

Hva er spoken word-kunst? Det kan være så enkelt som en diktopplesning, men det kan også grense til stand-up eller performance, eller det kan ligne på politisk talekunst. I USA finnes en sterk kobling mellom spoken word og musikk som jazz, blues og hip hop.

En spoken word-performance kan oppstå når en beatpoet som Allen Ginsberg eller Jack Kerouac improviserer setninger og ord på scenen til et jazzinspirert akkompagnement. Det går også en linje fra Langston Hugues’ bluesinspirerte poesi til Gil Scott Herons politiske spoken word-opplesninger og innspillinger, som har vært en stor inspirasjonskilde for moderne hip hop. Dersom man regner hip hop som en form for spoken word, er det kanskje en av de største kunstneriske sjangerne i verden akkurat nå.

Henry Rollins (t.v.) sammen med Billy Idol (midten) og Sheapard Fairey (t.h.) på Hollywood Walk of Fame, 6. januar 2023. Foto: Frederic J. Brown / AFP / NTB.

De siste årene har det også vært en eksplosjon av rockestjerner som drar på turné uten band. Rollins og Nick Cave, som har drevet med dette i flere tiår, har fått følge av blant andre sangeren i Iron Maiden, gitaristen i Anthrax, bassisten i Megadeth, og trommisene i The Ramones og The Jam, som alle sammen har booket seg inn med spoken word-show på mellomstore scener i land der engelsk enten er første- eller andrespråk. Det trengs bare en scene, en mikrofon og helst noen flasker vann eller øl for å gjennomføre en slik forestilling, selv om Rollins på dedikert vis i løpet av det over to timer lange showet avstår fra å drikke for ikke å avbryte flyten i ordene.

For mange av spoken word-utøverne som kommer fra rocken ligger det kanskje en ikke ubetydelig psykisk helsemessig gevinst i å fjerne bandlogistikken fra ligningen og legge i vei på egenhånd. Den økonomiske kaken blir kanskje mindre når trekkplasteret er noen som er mest kjent for å være trommis eller en bassist heller enn et helt band. Men selv om arenaene ikke er like store, kan det likevel ofte bli mer lønnsomt for en artist å få en liten kake helt for seg selv heller enn å måtte dele en større med fire eller fem bandmedlemmer, som Rollins selv forklarer i et podcastintervju.1 Forbedret psykisk helse og turnéøkonomi er vel og bra for utøverne, men hva sitter publikum igjen med når rockestjerner bestemmer seg for å strippe bort musikken?

Stjernekvalitet og beskjedenhet

Når Rollins smetter inn på scenen i Oslo presist klokken åtte, åpner han med å fortelle om hvor mye han har savnet å reise, før han går over til en lengre rant mot vaksineskeptikere i USA. Rollins hevder at det ikke er usannsynlig at man blir skutt hvis man går rundt på en 7-Eleven i Tennessee og er den eneste der inne som har på seg et COVID-19-munnbind. Ingen i det norske publikumet har egentlig nok peiling på Tennessee til å kunne vite om Rollins overdriver eller ikke. Men vi ler, sikkert fordi det er noe morsomt ved å forestille seg muskelbunten Rollins med en handlekurv inne på en 7-Eleven, mens han angster og svetter under munnbindet.

I starten er det lite som skiller spoken word-showet hans fra en litt halvmorsom stand up-rutine, bortsett fra at Rollins snakker nesten uten pauser og det er et voldsomt driv over hvordan han prater. Won’t sleep, won’t shut up, er tittelen på en bok som samler materiale fra flere av Rollins’ spoken word-show. Rollins er beryktet for sine maratonaktige sceneprestasjoner, selv om han med årene er blitt 62 år gammel. Han ser fortsatt ut som om han kan klare en del kilo i benkpress, men han er blitt hvithåret og ser innimellom litt sammenkrøpet ut.

Henry Rollins med Rollins Band fremfører hard poesi på Quartfestivalen i Kristiansand, 5. juli 2007. Foto: Heiko Junge / NTB.

Dette er hans første turné utenlands siden 2019. Reise- og COVID-19-historiene er oppvarming, og man merker at han jobber målrettet og intenst med å komme inn i en spesiell form for spoken word-flyt. Selv om mange i publikum kanskje først og fremst er interessert i ham på grunn av musikken han laget på 1980- og 90-tallet, er stoffet i «Good to See You» hentet fra livet hans siden den siste turneen.

Rollins glir fra ranten mot vaksineskeptikere til å si at målet hans er å leve et «eventful life».

På scenen utstråler Rollins hele tiden en helt spesiell blanding av stjernekvalitet og beskjedenhet

Skjellsettende, livsforandrende opplevelser kommer ikke bare rekende av seg selv på en fjøl, Rollins forteller at han prøver å booke de store opplevelsene inn i timeplanen sin, gjennom et egentlig nokså beskjedent program som består av å reise, høre på musikk, og lese bøker.

På scenen utstråler Rollins hele tiden en helt spesiell blanding av stjernekvalitet og beskjedenhet. Han dyrker en sterk litteraturinteresse og har gitt ut nesten 30 bøker på eget forlag, alt fra reiseskildringer og bandmemoarer til noveller og poesi. Han bruker faktisk mye av showet sitt til å snakke om skriving, fordi når han ikke er på turné, så består hverdagen hans av at han sitter og hamrer ut nye bokmanus i huset han bor i alene ved foten av Hollywood Hills.

«Changed the face of the world»

I Black Coffee Blues fra 1992, skriver Rollins blant annet følgende, som er nokså representativt for måten han skriver på. «If I lose the light of the sun, I will write by candlelight, moonlight, no light, If I lose paper and ink, I will write in blood on forgotten walls. I will write always. I will capture nights all over the world and bring them to you». I innledningen til den samme boken, nevner Rollins Henry Millers novellesamling Black Spring som sin viktigste inspirasjonskilde og som en bok som endret livet hans. Ifølge forfatteren og kritikeren William H. Gass, har Millers litterære stil en særpreget muntlighet, Millers noveller og romaner er «yarned like a sailor, endlessly gabbed».2 Miller er videre ifølge Gass «one of the best ranters in the ranting business». Mye av det samme kan sies om Rollins.

I et intervju med Los Angeles Times fra 1987, svarer Rollins med et sitat fra Henry Miller på spørsmålet om hvorfor han reiser rundt og holder spoken word-show:

«I really dig this writer Henry Miller, and in his book ‘The Air-Conditioned Nightmare’ there’s this line – I’m paraphrasing – ’We don’t talk to one another these days. We bludgeon each other with facts and figures gleaned from cursory glances at magazines.’ Very rarely does someone try to communicate, and that’s what turned me on to this kind of thing.»3

Som Rollins, er Henry Miller glad i å beskrive store øyeblikk og epifanier. I romanen Tropic of Capricorn forteller Miller blant annet at: «The night I sat down to read Dostoievski for the first time was a most important event in my life, even more important than my first love. It was the first deliberate, conscious act which had significance for me; it changed the whole face of the world.»

Avstand fra dop og alkohol

Showet til Rollins krydres av lignende beskrivelser av hendelser som har berørt ham. Å fortelle åpenhjertig og entusiastisk om ting som har endret livet hans på dyptpløyende måter, er kjernen i måten Rollins kommuniserer på. I historiene han forteller, trekker han hele tiden frem mennesker som han først har vært skeptisk til, men som plutselig har vist en annen side, bøker han er blitt hektet på, eller legendariske hardcorekonserter som fikk verden til å fremstå med et helt nytt ansikt.  

Henry Rollins ankommer Sunset Strip Music Festival i West Hollywood, 10. september 2009. Foto: Matt Sayles / AP / NTB.

Samtidig som han er en person som åpenbart lett kan bli berørt av møter med bøker og mennesker, sier Rollins på et punkt i showet at han er en følelsesmessig undertrykt person. Han knytter dette til oppveksten sin i Washington DC. I barndommen ble han seksuelt misbrukt av en han omtaler som «Frank the Perv», en av morens kjærester etter at hun skilte seg fra Rollins’ far. Som barn slet han med søvnløshet, depresjon og rastløshet, og for at han skulle bli kvitt disse problemene, sendte foreldrene ham på The Bullis School, en streng og disiplinorientert privatskole i forstedene som lenge hadde vært et oppsamlingssted for ungdomsrebeller og musikerspirer fra Washington-området, som Rollins og John Phillips fra The Mamas and the Papas.

Rollins forbinder dop og alkohol med et generisk og dysfunksjonelt voksenliv, heller enn med ungdommelig grenseutforskning

Moren til Rollins var alkoholiker. Akkurat som barndomskameraten Ian Mackaye fra avholds- og straightedgebandene Minor Threat og Fugazi, kobler han ungdomsopprøret i hardcore til en avstandtagen fra alle stoffer som sløver sansene, og Rollins har aldri tatt dop eller drukket. Mackaye og Rollins forbinder dop og alkohol med et generisk og dysfunksjonelt voksenliv, heller enn med ungdommelig grenseutforskning.

«I also grew up thinking that at 18, you had to drink. Like it wasn’t a choice. You just have to. I thought you couldn’t drink soda, and you had to drink beer from that point on. I just didn’t understand why anybody would want to hurry up to that point. Because as far as I could tell, you had to drink for the rest of your life, and miserably. Because I saw so many adults who were just such a mess as a kid. And I remember just thinking, ’I don’t wanna be a part of that at all. Period’.»4

Mackaye som usynlig sidekick

En av grunnene til at Rollins har få venner er fordi han i en alder av 62 år fortsatt hater voksne, men familie er muligens det største gjennomgangstemaet i «Good to See You». Rollins sier han ble oppdratt – «was raised» – i Black Flag. Hardcorebandet ble på en måte hans egentlige familie fordi han kjente seg grovt sviktet av begge foreldrene. Og publikum er kanskje også en del av Rollins’ familie, mennesker det er hyggelig og godt å treffe med jevne mellomrom.

Når han endelig har kommet inn i en god flyt med ordene, begynner Rollins å etterligne stemmene til menneskene som står eller har stått ham nær i livet.  På scenen forteller Rollins at han bare har to numre lagret på telefonen sin. Det ene er turnémanagerens, det andre tilhører Mackaye, som han snakker med i helgene, og jevnlig besøker i Washington DC.

Rollins trekker flere ganger inn Mackaye i sitt spoken word-show som en slags usynlig sidekick i historiene sine. Mackaye beskrives som klok og veltilpasset, en sindig familiemann som Rollins har enorm sans for, men som også irriterer ham. «He’s just so perfect.» Han forteller så godt som ingen rockestjerneanekdoter fra tiden med Black Flag eller Rollins Band, men snakker om musikken som noe som ga ham et opphav.

Ingenting skjellsettende med morens død

Mackaye er altså sidekicken, og moren blir antagonisten i showet når Rollins kommer inn i flyten og begynner å dramatisere ulike karakterer på scenen. Moren til Rollins døde under nedstengingsperioden. Hun hadde endelig klart å finne seg en grei og omtenksom mann som hun bodde sammen med, en fyr som tolererte sinnet og utbruddene hennes og som tok henne med på reiser til Paris. Men plutselig får han viruset og stryker med. Moren til Rollins vandrer ravende og splitter naken rundt i gatene, mens hun roper at hun blir holdt stengt inne mot sin vilje, og i løpet av kort tid så dør hun også.

Rollins er opptatt med skriving, vektløfting og podcastgjesting i California, og har verken tid til eller et ønske om å dra til Washington for å begrave henne. Han lodder sin egen sinnstilstand og bestemmer seg for at det egentlig ikke er noe nytt eller skjellsettende over morens død, og etter å ha blitt kontaktet av noen i byråkratiet og undertegnet et skjema på nett, kjenner han seg ferdig med saken. Verden får ikke noe nytt ansikt på grunn av morens død, men rutinene hans er i det minste ikke truet.

Det går noen uker, så blir Rollins kontaktet av en stesøster som har begynt å forberede en minneseremoni for moren hans i et fredelig naturområde utenfor Washington. Hun spør om han har lyst til å delta, og da avbryter Rollins historien sin og kommer med et mesterstykke av en rant, om død, og aske og om den vestlige verdens primitive forhold til døden. Han vil ikke ha den minste del av noen seremoni i parken. Stesøsteren har planer om å strø ut morens aske, og denne ideen fremstår for Rollins som meningsløs. Er man død så er man død, og det er like greit om asken havner i søpla som i naturen.

Rollins får sitt første store gjennombrudd med publikum under denne ranten. Det er et eller annet med trassen og hvordan han leverer nokså harde observasjoner på en livlig og nærmest munter måte som girer opp alle i salen. Etter å ha rantet fra seg, introduserer Rollins sidekicken Mackaye, som ringer ham et par dager før seremonien skal holdes, og spør om han planlegger å være med i parken. Rollins insisterer på at han ikke kommer til å være der, legger på telefonen, dykker tilbake ned i bokmanuset sitt og glemmer hele greia.

Å kunne glemme og gå videre i livet er en fantastisk egenskap

I kjølvannet av alt dette er Rollins litt høy på seg selv. På scenen skryter han av evnen han har til å glemme. Å kunne glemme og gå videre i livet er en fantastisk egenskap, og han er stolt over hvor lite morens død egentlig har gått inn på ham. Han har ikke måttet flytte på en eneste deadline.

«Your mom is a duck now»

Det går noen måneder før Mackaye ringer igjen og inviterer ham til Washington for å hjelpe til med å digitalisere noen sjeldne hardcoreinnspillinger fra åttitallet. Rollins beskriver uken han tilbringer sammen med Mackaye i Washington med varme, og ingenting forstyrrer idyllen før Mackaye spør ham om han ikke i det minste vil vite hvordan det var på morens minneseremoni. Rollins har myknet, og gir Mackaye tillatelse til å fortelle.

Henry Rollins på scenen under Roskilde Festivalen 2013. Foto: Kasper Palsnov / AFP / NTB.

Det viser seg at asken etter moren ble pakket inn i bittesmå, miljøvennlige, og nedbrytbare plastposer, som alle fikk et lite knippe av, slik at de kunne kaste dem rundt på ulike steder i parker. På den måten kunne seremonien bli mer deltagende og demokratisk enn hvis asken bare skulle helles ut på et enkelt sted eller spres for vinden. Mackaye forteller Rollins at han tok med posene sine ned til Potomacelven, og kastet et par av dem ut i vannet.

Da kom det plutselig en flokk med ender, og Mackaye kan ikke gjøre noe annet enn å se på mens endene sluker hver eneste av askeposene han kastet ut i vannet. «Your mom is a duck now», sier Mackaye, og dette får Rollins, og publikum, til å bryte sammen av latter. Det er noe vakkert og poetisk over at moren hans blir spist av ender, og over at Rollins fra nå av er dømt til å høre et ekko av morens stemme hver gang han hører kvekkingen fra en and.

Trenger ikke brenne ut

Rollins begynte på 1980-tallet med å fortelle abstrakte historier som ofte var på rim, som en tidlig slampoet. Men han har med årene funnet frem til en personlig, litt teatralsk, men også svært novellistisk form for spoken word. I showet han holder i Oslo, forteller han flere korte, en mellomlang, en lang og en veldig lang historie før han går av scenen etter to og en halv time.

Den mellomlange historien handler om en hissig fyr som kommer opp til ham mens han er på vei inn i turnébussen etter et show. Den lange historien er den som handler om morens død, og den svært lange historien som avslutter showet handler om en schizofren gutt fra Finland som gjentatte ganger prøver å bryte seg inn i huset mens Rollins er hjemme. Historien om fyren ved turnébussen er fin og oppløftende, mens historien om den finske innbruddstyven muligens er litt for lang og paranoid. Noen ganger driver Rollins med maraton på steder der han kanskje burde ha spurtet.

Men den akkurat passe lange historien om morens død er rett og slett fantastisk, og i seg selv verdt hver eneste krone som det kostet å komme inn på showet. Rockestjerner trenger ikke brenne ut når den musikalske inspirasjonen opphører. I Rollins’ tilfelle fungerer det helt fint å ha byttet til spoken word.

Fotnoter

1) https://www.jrepodcast.com/episode/joe-rogan-experience-1155-henry-rollins/

2) https://www.nytimes.com/1976/10/24/archives/the-essential-henry-miller-according-to-norman-mailer.html

3) https://www.latimes.com/archives/la-xpm-1987-06-14-tm-7341-story.html

4) https://www.loudandquiet.com/interview/ian-mackaye-dischord/