Kritikk av kritikk

Forfattere og forlag trenger kanskje tradisjonelle kritikere i mindre og mindre grad for å selge bøker, men de trenger kritikk som bidrar til å opprettholde magien.

Jeg er enig med Leif Ove Larsen i at det er svært viktig å få fram ny kunnskap om kulturjournalistikkens utvikling og rolle i mediene og i den kulturelle offentligheten, skriver Martin Svedman.

Raser litteraturkritikerne bak lukkede dører? Det er påfallende at en stor offentlig debatt om kritikkens fremtid i hovedsak fremstår som en diskusjon mellom forfattere og kulturredaktører.

 I Norge skrives det ganske mange romansider som utforsker kleinhet
 En virkelighetslitteratur som tar etter Vigdis Hjorth eller Karl Ove Knausgård
 Franske forfattere av autofiksjon bryr seg mindre om den andres blikk

 To av våres viktigste samtidsforfattere deler entusiastisk om bøkene de liker, og reflekterer over forfatterrollen i podcasten «Olaug og Aubert».
 Når de roer ned tempoet, glemmer tid og sted, spretter et kontroversielt tema og virkelig høgger innpå et stykke saftig norsk samtidsromankunst, er det vel verdt å lytte til Olau Nilssen og Marie Aubert
 Kristopher Schau slipper fortsatt episoder av den podcastede lesesirkelen Menn uten midje, men Schau og makkeren Alexander Sandtorv bryr seg lite om popularitet og virker happy med å formidle til en smal krets, til tross for midjemålene.

Dokumentaren «Prosjekt sløseri» slaktes av kulturelitens passiv-aggressive kritikere som gremmes av samtidskunst. Har ambisiøse kritikere blitt lei jobben sin og heller blitt dommedagsprofeter?

Eksistensielle spørsmål er ikke spennende nok for Erlend Loe, Johannes Grytnes eller Jon Rognlien, som dikter opp fakta for å gjøre franskmannen mer tabloid.

Uenighetene mellom kritikere og folket har til alle tider vært store. Hvorfor er det slik?