En filmkritiker snakker ut

Undertegnede har jobbet som filmkritiker i snart 15 år og har gjort seg opp noen tanker rundt dette. Er ikke kritikere også bare mennesker? Og hva med mannen i gata – er det virkelig bare enkel og dårlig smak det går i?

Svarene på dette, synes å være enklere enn man skulle tro.

Fagpersonen versus privatpersonen

Selv begynte jeg på medievitenskapelig studie ved NTNU i Trondheim, for så å gå over på Filmvitenskap og det etterfølgende masterprogrammet.

Underveis i løpet av disse årene var jeg igjennom 5,5 år med medie- og filmvitenskapelige fag. Dette inkluderer grovt forenklet en grundig innføring i filmhistorie, begrepsforståelse, genreforståelse, forskjellen på klassisk filmfortelling versus alternativ og hvordan vi anvender dette i akademiske analyser av film.

Filmteoretiske posisjoner innenfor ulike epoker og kognitiv psykologi var også områder vi lærte mye om. I tillegg, som ved alle former for høyere utdanning, lærte vi evnen til kritisk tenkning og diskusjon – noe som er viktig for å forstå debattklimaet, tilnærming til vårt fagområde og evnen til å ordlegge oss senere i livet.

Når vi tilnærmer oss et nytt fag, starter på en utdanning og / eller begynner i en ny jobb, utvides forståelsen for faget, området og hele dets enorme rekkevidde. Film er likeså. Plutselig åpnet det seg en verden hvor jeg forsto at film jammen meg ikke bare er den verdenen som man ser på kino.

At film ikke bare lages i Hollywood. Og at film er et over 100 år gammelt medium som vi mennesker har brukt for å fortelle så uendelig mange historier, om oss selv. Innenfor alt dette ligger det enorme innfallsvinkler og måter, både å se og tolke film på.

Grunnen til denne lille innførende og forklarende introen, er et forsøk på å slå fast at man som kritiker ofte har en form for utdanning og bakgrunn rundt filmfaget som mannen i gata vanligvis ikke har. Det kan høres selvsagt ut, men undertegnede har ikke tall på hvor mange ganger han har måttet minne folk på at det å snakke om og skrive om film, faktisk ikke bare handler om å presentere sin egen subjektive mening.

En filmkritiker skal nemlig også tilføre noe annet og bringe et tillegg inn i en debatt eller tekst om film, noe mannen i gata ikke i like stor grad er i stand til. Det er her den faglige utdannelsen og / eller kunnskapen rundt film kommer inn. Kritikeren skal se film med litt andre øyne, gjerne sette filmen inn i et lys av historikk, bredde, genreforståelse og menneskelig persepsjonspsykologi.

Den forhatte terningen

For hvis ikke er filmkritikk, anmelderi og all form for tilnærming til film noe som alle kan gjøre. Akkurat som at en person som jobber med mat skal kunne mer og ha andre tilnærminger til faget mat, så holder det ikke bare med å uttale seg personlig om nettopp mat, om man er spesialist innen faget. Man må kunne tilføre noe mer, noe ekstra og oppvise en bredere kunnskapsforståelse.

For mange er film, eller mat, noe man nærmest kun forbinder med enkel og overfladisk underholdning og en hverdagssyssel. Imøtegår man filmfaget på et litt bredere grunnlag, skjønner man fort at det er noe langt mer enn som så. For hva blir en filmviter, en matkritiker, eller en bilspesialist for den saks skyld, uten ekstern og utvidet kunnskap om feltet sitt?

Terningen er med på å forsterke dette enkle og urettferdig overfladiske rundt film, og som ofte kjennetegner forskjellene mellom oss kritikere og folket

Ironisk nok er det likevel mange som tror at man som filmkritiker nærmest bare sitter og ytrer sine egne subjektive meninger, triller en terning, og vips så er jobben gjort. Bruken av den er, for oss kritikere, derimot ofte ansett som «den forhatte terningen», et verktøy som dessverre reduserer filmkritikk til noe flyktig, overfladisk og overenkelt. Tradisjonen med terningkastet startet faktisk nettopp her i Norge.

Det var nærmere bestemt regissør og journalist Arne Skouen som helt tilbake til 1952 introduserte terningen i VG. Skouen står bak filmklassikere som Oscar-nominerte «Ni Liv» (1957) og «An-Magritt» (1969) med Liv Ullmann, men Ironisk nok angret han fort på at han introduserte terningen som vurderingsverktøy. Hvorfor? Jo, fordi den altså forenkler tilnærmingen til faget og kunstformen film samt alle andre områder hvor terningen i dag brukes.

Men terningen kan vel være grei for oss vanlige folk i gata, tenker du kanskje da. Og jo da, absolutt, det er også derfor at terningen i så utstrakt grad også har blitt værende og blir brukt i kommersiell og tabloid sammenheng: den illustrerer så umiddelbart og godt hva man synes om det som konkret er vurdert.

Slik ble terningen til en forbrukerveileder for folket, til en visuell pekepinn som øynene våre registrerer umiddelbart, bare med et blikk. Den er med andre ord også med på å forsterke dette enkle og urettferdig overfladiske rundt film, og som videre ofte kjennetegner forskjellene mellom oss kritikere og folket. For, på den annen side: hva sier terningen egentlig om filmen?

Problemet med slike overforenklede måter å bedømme og kritisere film på er ofte at leseren ikke gidder å lese selve teksten. Man skummer rett og slett bare gjennom terningkastene, og dropper å sette seg dypere inn i begrunnelsen og bedømmingen av hvorfor terningen faktisk ble som den ble. Da blir både filmkritikk, og leseropplevelsen, raskt veldig mye fattigere. Og sant nok – film er, som så mye annet – også en vare.

Film er i stor og utstrakt grad et kommersielt produkt, på lik linje med en sjokolade eller et kjent klesmerke – den skal konsumeres og brukes i enkle former, og så stort sett fort bli glemt.

Men … hva med oss andre da? Hva med dem som gjerne vil se, lese om og høre om film utover en slik popcorn-tilnærming? I det enorme spennet mellom film som hjernedød, masseprodusert og konsumert underholdning på den ene siden, og en langt mer kunstnerisk, givende og alternativ uttrykksform på den andre, ligger det et hav av mellomfilmer.

Hva blir en filmviter, en matkritiker, eller en bilspesialist for den saks skyld, uten ekstern og utvidet kunnskap om feltet sitt?

Dette er filmer som eksempelvis kan tilby både en heftig underholdende funksjon, men også gi oss som mennesker noe mer, gjerne i form av essensiell, mental, psykologisk og opplevelsesmessig stimulans utover det helt elementære underholdningsbehovet. Hvor mange har ikke opplevd sterke emosjonelle opplevelser, eller å bli truffet som av et tog av en sterk film?

Filmkritikk utover det subjektive

Film er vårt desidert sterkeste medium, hvor både lyd og bilder i teorien kan formidle hva som helst. Grensene er uendelige, spesielt i våre dager, hvor det teknologiske åpner dørene for uante muligheter rundt hva filmmediet faktisk kan formidle troverdig og realistisk. I lys av dette blir det en kritikers fordømte plikt å påpeke og kommentere slikt, gjennom sin kritiske og litt dypere tilnærming til film.

Og her kommer vi til et viktig punkt, nemlig hvorfor kritikere ofte synes å omfavne og hylle filmer som mange blant folket kanskje synes både er kjedelige, treige og er for lite underholdende. Som kritiker skal man finne en best mulig balanse mellom å være subjektiv og objektiv, men man skal også være mest mulig rettferdig bedømmende. Dette innebærer blant annet å gi ros og kreditt til filmer selv om man personlig og på et subjektivt plan ikke nødvendigvis synes filmen er så voldsomt fengende eller interessant.

Foto

Illustrasjon: Ellen Hegtun.

Et enkelt eksempel er om man ser en film om fotball, men selv ikke bryr seg nevneverdig om idretten. Med andre ord: man skal ha respekt for fotballinteressen, og være rettferdig overfor en film som har satt seg mål om å skildre fenomenet fotball. For mannen i gata som eventuelt ikke liker fotball, blir derimot en film om dette fort til kun en film man kaller for «dårlig» eller «uinteressant».

For en kritiker, holder det derimot ikke med slike enkle og subjektive beskrivelser. Kritikeren må ta høyde for at svært mange andre kan elske fotball, og derfor også denne filmen, av samme grunner som at man selv ikke gjør det. Da må man være saklig, objektiv og respektfullt bedømme filmen deretter.

Dette er en problemstilling man som kritiker kommer borti nærmest daglig, men som man som privatperson ikke engang trenger å vie en tanke, eller en kalori. Et tips undertegnede ofte derfor har til folk, er å be dem sette seg ned og forsøke å skrive en kjapp og enkel bedømming av en film de nettopp har sett.

Da innser man raskt at man må omstille hjernen litt fordi man da plutselig må skrive for noen andre, og ikke bare kan ytre sine egne subjektive meninger. Dette gjør underverker med hjernen vår, fordi man merker hvordan tankegangen forandrer seg og tilnærmingen til filmen blir langt bredere, mer saklig og derfor også mer respektfull overfor en film og regissør man i utgangspunktet ikke nødvendigvis selv liker.

Erfaringsmessig er det også slik at jo lengre og dypere man dykker ned i en film, jo mer forstår man den også. Man klarer rett og slett å få mer ut av filmen, selv om den også skulle virke temmelig enkel, overfladisk og / eller uinteressant i utgangspunktet. Jo mer kompleks, flersidig og tung en film er, desto mer får man ut av den – som opplevelse, som kunstnerisk uttrykk og som samfunnsmessig, kulturelt og menneskepsykologisk verk.

Filmer som dette, som altså tilbyr og gjerne henviser mer til dypere hjerneaktivitet, blir slik oftere også avvist av mannen i gata som «kjedelig», «fisefin», «pretensiøs» og «tullball». Det er jo ingen hemmelighet at en gjennomsnittlig person oftere vil velge minste motstands vei, heller enn det mer intellektuelle og tunge produktet, og følgelig kan det være forståelig at mange kan tenke at slike filmer, og tilhørende kritikerhyllest, er noe «fisefint tullball» som man ikke forstår greia rundt.

Men slik har alltid kunsten og kritikken av den blitt mottatt. Her kan det være greit å tenke på at en kritisk anmeldelse like mye er et utgangspunkt for en debatt, for å sette i gang tankeprosesser som for mange oppleves som intellektuelt stimulerende, interessant og engasjerende – en personlig konkluderende smaksdom. For kunsten, inkludert filmmediet, vil alltid i større eller mindre grad være uttrykk for menneskers intellekt, enten på et overfladisk nivå, eller på et dypere plan.

Ikke skyt budbringeren

Men, er nå vi kritikere i utgangspunktet så fisefine i smaken? Ikke nødvendigvis. Undertegnede kan fremdeles selvsagt like en skikkelig god Blockbuster like godt som en sær og spesiell fransk film. Det handler om så mye mer enn bare det enkle mot det mer intellektuelle. Og, som man etter hvert også lærer og forstår, kan det være vel så vanskelig å lage en gigantisk og komplisert kommersiell velfungerende Blockbuster, som det kan være å lage en særegen og annerledes liten film.

Så fort et fagområde åpner seg opp for en, så blir man også raskt mer vant med flere sider av fenomenet: man får en mer utvidet forståelse og smak for det. Dette gjelder for alle. Om man imøtegår film som noe mer enn bare enkel underholdning, åpner både hjerne og hjertedør for at film kan tilby noe mer og dypere, kommer også de gode filmopplevelsene på løpende bånd. Som kritiker er man ofte derfor i skuddlinjen om man påpeker og forsøker å forklare folket hvorfor filmen er dårlig.

Som budbringer av slike nedslående budskap, får man derfor som kritiker ofte høre at det er noe galt med en selv, og ikke nødvendigvis filmen. Det er et klassisk fenomen som går igjen. Da får man ofte høre at man har fisefin smak, ikke skjønner filmen i det hele tatt og at det ikke finnes noen grunn til «å bry seg om hva anmeldere mener». Selv regissørlegenden Ingmar Bergman valgte en gang regelrett fysisk å slå til en kritiker, for så etterpå gladelig å ta imot en bot på 5000 kroner for den fysiske utfoldelsen.

På spørsmålet om boten var verdt det, svarte Bergman et rungende ja!. Men sant nok, man trenger ikke bry seg om kritikere. Faktisk ikke i det hele tatt. Ifølge professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim, Anne Gjelsvik, har dessuten filmkritikkens rolle stadig blitt sett på som utdøende, helt siden førkrigstiden på 1930-tallet og frem til i dag.

Likevel lever filmkritikken i beste velgående. Om man forstår funksjonen en kritiker kan ha i samfunnet og i den sosiale sfæren, og videre i ens eget møte og omgang med kunst, kan man derimot få noe langt mer ut av filmkritikk enn hva man kanskje tror. Da kan man imøtegå en kritiker og hens argumenter på et mer intellektuelt nivå. Som i kunstens ånd innbyr til en bredere forståelse av den aktuelle filmen.

Man kan plutselig åpne opp hjernens magiske evner til å forstå og se filmen på andre måter, og slik få bedre og mer utvidede opplevelser av film generelt. Imøtegår man heller anmeldelser og kritikere med bevisst hat og med fordommer, har man derimot allerede bestemt seg for at man skal mislike budbringeren. Filmkritikk handler om så mye, men først og fremst handler det om innstilling og mental imøtekommelse av både filmen og tekstene om denne.

Dunning-Kruger-effekten er et kjent psykologisk fenomen, en såkalt kognitiv bias, som betyr tankefeil. Den henviser til at vi mennesker ofte kan ha sterke meninger og tror vi kan mye om egenskaper vi faktisk ikke innehar. Man overvurderer rett og slett sine egne evner og egenskaper. I forbindelse med film oppstår dette hele tiden. Man har sterke meninger og formeninger om en film, men uten at man faktisk trenger å ha sett selve filmen det ytres meninger om. Da leker man plutselig spesialist overfor en film, eller en kritiker, og blir forutinntatt om noe man egentlig kanskje ikke har peiling på eller grunnlag for å uttale seg om.

Fordi film er en så kommersielt utbredt og vanlig ting hos oss mennesker, går mange i fella og tror at de faktisk også kan mye om film. Men om man ikke kan verken filmhistorie, filmpsykologi og en haug av tilhørende retninger rundt filmmediet, så kan man strengt tatt ikke så veldig mye om film som man kanskje først tror.

Man får med andre ord ikke nødvendigvis en utvidet og dypere kunnskap om et felt, kun i kraft av å (for)bruke det jevnlig – enten det gjelder å spise mat, høre på musikk, eller å se film. Man blir riktignok mer erfaren, men det tar tid å bygge opp viten og kunnskaper rundt et fag. Eventuelt må man konkret studere det, i dybden. Det krever sin herre å trekke pusten dypt, og åpne sinnet. For øvrig er en av våre vanligste logiske tankefeil en tendens til å henge oss opp i alt som bekrefter ens egen oppfatning, og samtidig ignorere alt som ikke gjør det.

Dette skaper fort et ensformig og lite fruktbart syn på noe, som for eksempel film. Har man bestemt seg for å «ta» kritikeren, eksempelvis fordi hen ikke har den samme smaken, og / eller blir skuffet fordi filmen ifølge kritikeren ikke er så bra som man hadde håpet på, er det fort gjort å falle inn i en slik tankefeil og et slikt sinnelag.

Selv undertegnede klarer å relatere seg til dette. Jeg kan selv huske å ha kjent på følelsen over å bli skuffet eller «tråkket på» i forhold til min egen smak, gjerne nettopp av en kritiker. Derfor føler mange føler at en anmelder «umyndiggjør» og fordummer ens egen subjektive smak, opplevelse og forståelse for filmen. Så blir man i ettertid litt fornærma og går i forsvarsposisjon.

Men her er det viktig at man forstår at absolutt ingen, selv ikke en kritiker, kan ta fra en ens egen subjektive filmopplevelse! En kunnskapsrik anmelder kan derimot tilføre noe, ja kanskje til og med mye, i enkeltmenneskers forståelse av filmen. Det er blant annet derfor vi kritikere ønsker at folk skal lese selve teksten / anmeldelsen / artikkelen, og ikke bare se på terningkastet. Rett og slett for å forstå begrunnelsene og argumentene bak terningkastet, og slik kanskje få åpnet opp sine egne tolkningsevner og opplevelser rundt filmen.

Da kommer man trolig også nærmere en forståelse for kritikerens bedømming. Det kan være tungt, og et tiltak, for det er mye enklere å avfeie en meningsmotstander som en særing. Det er også en kjent sak at evnen til kritisk tenkning, og det å ta til seg saklig kritikk, er en øvelsessak – noe folk med lite utdannelse av og til ikke forstår, dessverre.

Da får vi som kritiserer ofte en tilleggsoppgave med å forsøke å få dem til å roe seg, puste godt med magen og forsøke å ta til seg det vi faktisk sier. For om man ikke engang evner eller gidder å trekke pusten, for slik å imøtegå en meningsmotstander på halvveien, kan det være lett å misforstå og mistolke en kritikers kunnskapsfelt som noe «overlegent» og «bedrevitende». Man kjenner kanskje heller ikke igjen den konstruktive debatten, retorikken og skrivemåten, men mistolker den som noe annet, som noe fornærmende og bedrevitende.

Da er forholdet mellom kritiker og mannen i gata dømt til å bli skjevt og preget av misforståelser og uenighet. Det krever forsåvidt også noe å innrømme overfor seg selv, at selv om man liker noe, så kan det også være særs dårlig innenfor sitt felt. Undertegnedes personlige favorittmåte å illustrere dette på, handler om pizza Grandiosa. Det sier mye om mitt forhold til film, at jeg, som de fleste andre, godt kan like en Grandis i ny og ne, men likevel omtaler jeg aldri Grandiosa som god og fantastisk mat av den grunn.

Dette gjelder også for film. Man kan lett misforstå negativ kritikk mot lettfordøyelig film som overlegent og nærmest uforståelig fisefint, mens det likevel ikke trenger å bety at kritikeren på generelt grunnlag misliker all form for enkel film. Om man skulle gi lettbeinte og middels underholdende filmer terningkast 5 hele tiden, blir jo dette grundig urettferdig overfor de filmene som faktisk fortjener terningkast 5.

Derfor får ofte slike enkle filmer nettopp heller terningkast 3 eller 2. Som kritiker må man bruke skalaen rettferdig, og det gjelder begge veier på skalaen.

Filmkritikkens rolle i dagens samfunn

Tidligere i historien var kunst- og filmkritikk forbeholdt og utført av den virkelige eliten. Da snakker vi virkelig fisefine mennesker. Kun et knippe høytstående journalister var i besittelse av denne posisjonen og høythengende kritikertittelen, og følgelig var deres meninger langt mer tungtveiende i verdens aviser, enn hva de er i dag. I dag kan hvem som helst påta seg rollen som kritiker, ikke minst igjennom sosiale medier og på nettet.

Noe av problemet med dette blir at enkelte kanskje kan komme i fare for å tro at de kan mer om film enn de strengt tatt kan. Men det å ha rett til å uttale seg om noe, for det har vi jo i ytringsfrihetens navn, kan aldri trumfe verken fakta eller bredere kunnskaper om et (fag)felt. Man kan dessuten også overvurdere sin egen rolle som meningsytrende individ.

Foto

Illustrasjon: Ellen Hegtun.

Men det blir en begrenset form for filmkunnskap, og som ikke kan måles med et utdanningsløp og en mer akademisk tilnærming til feltet. I vår verden hvor flommen av usaklig, ofte surmaga og kontekstløse (nett)ytringer er noe alle kan lire av seg fra hofta, er derfor seriøse kritikere viktigere enn noen gang. Man trenger ikke være enig med dem, ja det er til og med lov å bli fornærma fordi yndlingsserien ikke viste seg å bli skamrost, men å skyte budbringeren er noe av det enkleste man kan gjøre. Dog er det ikke så veldig fruktbart eller meningsfullt. Det sier ikke minst veldig lite om selve filmen eller tv-serien man diskuterer.

Men, bevares, det finnes tullinger blant oss kritikere også. Undertegnede både vet om og har lest nok av både anmeldelser, tekster og artikler om film til å vite at også kritikere kan bli høye på pæra og stå i altfor stor kontrast til mannen i gata. Det verste er kanskje tilfeller hvor kritikeren ikke lenger synes å være i kontakt med bakkeplanet, typisk fordi hen ikke lenger synes å skrive for en leser, men kun av egne subjektive meninger.

Dette vises igjen i tekster hvor kritikeren babler i vei om ting som åpenbart ikke trenger å bli oppfattet slik av leseren. Da har man, etter mitt syn, fjernet seg for langt fra hva den aktuelle filmens faktiske hensikter og mål er – noe som vil slå tilbake på kritikeren. Et annet eksempel på en kritiker som er utgått på dato, er gjerne når hen ikke lenger blir begeistret for åpenbare kvaliteter i filmer. Greit nok at vi kritikere har sett hundrevis av filmer, gjerne også den «samme» filmen ørten ganger.

Men når vi glemmer at det kommer nye generasjoner til, at andre (og yngre) mennesker blant oss kan bli tiltrukket av noe vi selv også tidligere syntes var fengende, mener jeg kritikeren har mistet sin evne til å være en saklig og objektiv kritiker. Og når man ikke lenger fenges av eksempelvis åpenbare effektive og velfungerende filmatiske grep, er det kanskje på tide å legge inn årene.

Forholdet mellom kritikere og publikum innehar også en annen funksjon. Det er en tresidig symbiose mellom leseren, kritikeren og kunstneren – de lever av hverandre. Kritikeren jobber med å sette ord på- og formidle opplevelsen av kunsten, mens kunstnerens verk får reklame og oppmerksomhet ved å få konstruktiv kritikk. Kunstneren kan også lære noe av kritikken og ta til seg saklige innspill, mens kritikeren også lærer stadig mer, om kunst, tolkning, får erfaringer, større referanserammer og sammenligningsgrunnlag.

Til slutt sitter leseren og får intellektuelle og meningsfulle innspill, noe som tross alt oppleves som givende for mange av oss mennesker. For den overhengende hensikten og funksjonen med kritikk, og kunst, er å skape debatt og sette i gang givende tankeaktivitet hos sitt publikum.

Kunst på et generelt plan skal engasjere, sette i gang følelser, skape diskusjoner og meningsytringer. Hvis kunsten ikke klarer dette, har den få, om noen, mening utover å tilby enkel, hjernedød underholdning. Mellom disse to ytterpunktene finnes det millioner av muligheter. Det er innenfor her at man skal vurdere hvor en film / serie ligger, og om serien da bare er god og underholdende, tilbyr den ikke nødvendigvis noe mer enn nettopp dét. Ergo skal det ofte godt gjøres å få terningkast 5 eller 6. En kritiker skal operere innenfor denne skalaen, og om enkeltpersoner koser seg gløgg ihjel på et privat subjektivt nivå med en film / serie, betyr ikke dette at filmen / serien sett i et større lys er en supertopp produksjon av den grunn.

Her må det, og bør det, være et skille, et skille mange synes ikke å se i all sin provokasjon og emosjonelle utbrudd over at favorittserien blir slaktet. Kritikerens funksjon blir å stille spørsmål og holde liv i den gode, intellektuelt stimulerende og engasjerende debatten rundt film som medium samt enkeltfilmers givende, eller ikke-givende, egenverdi.

Kommersiell og overfladisk film innbyr sjeldnere til slikt, og fortjener derfor ofte terningkast 3, 2 eller 1. Derfor hever man annerledes, kunstnerisk utfordrende og / eller nyskapende film mer opp, og bedømmer dem som bedre – de tilbyr rett og slett det menneskelige intellekt noe mer, bedre og langt mer spennende, enn masseprodusert samlebåndspizza … eh, unnskyld, film. Når den kraftige tilstedeværende hjemmekritikeren, som alle og enhver i dag kan innta rollen som, dominerer ordskiftet om film, senkes samtidig både kvaliteten og kunnskapene om film.

Debattene og uttalelsene gjøres ofte dessuten av folk som egentlig ikke innehar den samme kunnskapen om filmmediet som fagfolk og utdannede folk besitter. Personlige og subjektive uttalelser om hva en enkeltperson mener om en film, tilbyr lite eller ingenting til andre folk. Hvem bryr seg om hva naboen mener om en film, liksom? Det må mer kunnskap, dypere forståelse og et bredere engasjement overfor filmen som uttrykk til, for at en tekst om nettopp film skal bli noe givende og ha større verdi.

Det er en tresidig symbiose mellom leseren, kritikeren og kunstneren 
– de lever av hverandre

Hvem som helst kan si sin hjertens mening på Facebook om en film, men der stopper også ofte debatten og meningsutvekslingen, eventuelt går den over i krangling og usakligheter, noe som er totalt meningsløst.

Det saklige og dedikerte er viktigere enn noen gang

I lys av dette blir fagkvalifisert og profesjonell filmkritikk desto viktigere, særlig i vår tid, nå som motstanden består så mye av lettbeint filmkritikk på nett – også fra mannen i gata. Hvor hadde det blitt av litteratur-, mat- eller bilkunnskapene, om debattene og ordskiftet rundt slikt for det meste hadde blitt preget av vanlige folks kunnskapsnivå rundt bøker, mat, og bil? For noen holder det fint å si sin egen mening om film, selv til andre. For andre gir dette svært liten intellektuell og hjernemessig stimulans.

Film er, og skal være, en kommentar til tiden vi lever i, til alt hva vi mennesker gjør og bedriver eller betyr noe for, og hvor en seriøs kritiker kan være med på å løfte de virkelig gode filmene frem i lyset, mens folket i stor grad er flinkest på å løfte frem nok en franchise-film eller Hollywood-oppgulp av en masseprodusert «vare». I fare for å virke litt vel surmaga og kritisk overfor folket i gata generelt, må det understrekes at det selvsagt også er flust av mennesker, verken faglærte eller særlig kunnskapsrike, som likevel har en fornuftig tilnærming til både film, kunst og det meste annet. Ting er selvsagt satt på spissen her, men dette kjennetegner nok likevel mye, hos mange folk der ute.

Dagens filmkritiker har kanskje ikke like mye makt som tidligere, og på mange måter er dette også bra. Vi har alle godt av å bli revet litt ned av vår høye hest. Likevel blir seriøs og profesjonell filmkritikk desto viktigere, ikke minst som motvekt til alt tullet, usaklighetene og den enorme veksten av kommersielle interesser der ute som ofte skyggelegger virkelig kvalitetsfilm og den gode samtalen om film.

Det kan også legges til en liten presisering her: at en filmanmeldelse og filmkritikk ofte er litt forskjellige sider av samme sak. En anmeldels’ er den korte teksten man ser oftest, typisk i dagsmedia og med den vedhengende vederstyggeligheten av en terning festet til seg. Filmkritikk, derimot, er gjerne en lengre tekst, som dykker dypere og mer inn i materien, for slik å sette filmen i en større kontekst og sammenheng, enn den kortere anmeldelsen. Begge deler er likevel en mangelvare, men hvor den korte anmeldelsen, dominerer mannen i gatas forhold til film- og kritikk.

Forholdet mellom kritikeren og mannen i gata er litt oppsummert fremdeles ofte ganske så stor. Dette skyldes mye, men avstanden mellom dem er med på at man misforstår hverandre. Egentlig er det ganske enkle psykologiske og holdningsmessige forklaringer på hvorfor det er slik. En filmkritikers oppgave og hensikt er nemlig bare en hakket mer saklig, seriøs og kunnskapsbasert tilnærming til filmen, mens mannen i gata aldri eller i langt mindre grad trenger å forholde seg på samme måte til den konkrete filmen i det hele tatt. Her oppstår derfor ofte problemene, og begge parter kan derfor gå i fella og ikke forstå eller ta til seg at deres funksjon og hensikt er to sider av samme sak.

Klarer man imidlertid å erkjenne dette, kan forholdet mellom kritiker og leser derimot eskalere til noe ganske så vakkert og givende: en mer saklig, engasjert og oppriktig filmelskende dialog, hvor man diskuterer den aktuelle filmen, regissøren, skuespilleren eller genren i et herlig, emosjonelt og saklig ordelag. Så vakkert dette er, den sjeldne gangen noe slikt faktisk skjer. Måtte dette bli stadig vanligere, i en tid hvor dette føles som en mangelvare.

Tore Andre Øyås er film- og freelanceskribent som har sin utdannelse fra NTNU i Trondheim hvor han har Bachelor i Medievitenskap, og Mastergrad i Filmvitenskap.

Denne teksten sto originalt på trykk i KulturPlot, vår søsterpublikasjon.