Den kveldende forsiktighetskulturen

Etter Utøya skulle beredskapen i Norge skjerpes, og nye regler for samhandling mellom blålysetatene ble utarbeidet. Men har vi egentlig kommet noe lenger?

Det okkes og stønnes over regelrytteriet og utbredelse av en begrensende forsiktighetskultur i arbeidslivet som drives fram av politikerne og mediene. Ledere er livredde for å gjøre feil og det er lite innovasjon der forsiktighetskulturer rår.

Statistikk har blitt en naturlig del av den moderne staten. Men statistikkens innsyn representerer også en kontroll- og overvåkingsmekanisme, som ikke bare informerer, men manipulerer samfunnsborgeres valg.

Voksne vil overvåke stadig mer av barns lek. Barn blir ofre for voksnes angst for alt som kan være fysisk eller mentalt skadelig. Barna går glipp av mestringsopplevelser som er nødvendig for at de skal utvikle seg til trygge voksne.

Usikre tider øker behovet for en sikkerhet som kan trygge vår frihet og våre verdier. Men kravet om sikkerhet og forsiktighet kan gjøre oss mer sårbare og utrygge.

Korona har avslørt et sikkerhets- og helsehysteri i samfunnet vårt. Vi har en forestilling om at vi har en slags rett til en sykdomsfri tilværelse. Vi må spørre oss om det er de reddeste blant oss som skal bestemme.

Ved å forstå hjernen er det mulig å si noe om hvordan den enkelte og samfunnet bør forholde seg til frykt og farer.