iStock.
Statistikk, stat og styringskunst
Lesetid: ca. 8 minutter.
At den moderne statens framvekst hang nøye sammen med moderne krigføring, er en kjent læresetning fra statsvitenskapen. «Staten gikk til krig, og krigen skapte staten», skrev den amerikanske sosiologen og historikeren Charles Tilly. Like sant er det at staten ble skapt i statistikkens bilde: Staten skapte statistikk, og statistikk skapte staten.
For omtrent to hundre år siden begynte europeiske stater å samle inn tall om befolkningene sine, enorme mengder tall. Våre ideer om korrelasjon og kausalitet, om hendelser på befolkningsnivå, populasjonsgjennomsnitt, og normalitet oppsto i kjølvannet av denne informasjonsinnhentingen. Slik revolusjonerte staten vår idéverden. Samtidig spilte statistisk praksis en avgjørende rolle i å konstituere det Michel Foucault kalte den moderne stats styringskunst. Hva gjør man med dem som ikke klarer å styre seg selv? Med utgangspunkt i statistisk kunnskap skal befolkningen oppdras og forbedres.
Fra vugge til grav våkes vi i dag over av statistikere.
Fra determinisme til tilfeldighet
I opplysningstiden var troen på tilfeldigheter bannlyst som et uttrykk for irrasjonalitet. Opplysningstiden var dominert av en orientering mot nødvendighet: alt som skjer, iallfall i den fysiske verden, skjer som et ledd i en lang rekke nødvendige årsakssammenhenger.
Å forklare en hendelse, betyr i denne idéverdenen å belyse de årsakene som nødvendiggjorde den. Man kan avfinne seg med at det er «tilfeldig» hva terningen vil vise, men bare fordi man ikke vet nok om hvilken kraft den kastes med, hvilken retning den kastes mot, hvordan den vil lande mot underlaget etc. Å si at en faktor økte sannsynligheten for en hendelse med et visst antall prosent, var i denne konteksten et uttrykk for uvitenhet; det røpet en manglende kunnskap om de underliggende årsakssammenhengene. Å la tilfeldigheter spille inn som en grunnleggende del av forklaringen, ble avvist som vulgært.
Hva gjør man med dem som ikke klarer å styre seg selv?
Dette har blitt dokumentert av Ian Hacking, kanadisk vitenskapsfilosof og tidligere vinner av blant annet Holbergprisen. Hans klassiker fra 1990, The Taming of Chance, er på Modern Librarys liste over de 100 beste sakprosa-bøkene på engelsk siden 1900. Hacking siterer blant andrenet David Hume, som i 1748 skrev at: «It is universally allowed that nothing exists without a cause of its existence, and that chance, when strictly examined, is a mere negative word, and means not any real power which has anywhere a being in nature.» Som representant for tidsånden omtrent 150 år senere, er det i stedet filosofen C. S. Pierce Hacking trekker frem: «I believe I have thus subjected to fair examination all the important reasons for adhering to the theory of universal necessity, and shown their nullity.» Verden styres, ifølge Pierce, av tilfeldigheter. Noen tiår senere tuftet kvantefysikken vår forståelse av universets mest grunnleggende fysiske sammenhenger på tilfeldighet.
Hackings bok er en fortelling om denne overgangen, fra en idéverden hvor kausalitet og nødvendighet nødvendigvis hørte sammen, til én hvor tilfeldigheter får grunnleggende betydning. Et av hans sentrale poeng er at et nytt verdenssyn vant fram til dels fordi det i løpet av 1800-tallet ble mulig å forstå verden som regulær og lovmessig, selv om den ikke var deterministisk. En ny type lovmessighet ble oppdaget; statistiske sannsynlighetsmodeller vant gjennomslag som grunnleggende forklaringer. Hackings viser også at denne overgangen bare kan forstås hvis vi ser den i sammenheng med tidens utviklinger i sosial og politisk vitenskap, samt nye former for statsbygging og politisk administrasjon.
Snøskredet av tall
Byråer som SSB er blitt en helt naturlig del av den moderne staten. Vi har blitt vant til at staten for eksempel teller hvor mange av oss som mosjonerer, hvor ofte vi drikker alkohol eller snuser, hvor mye vi sover, hvor mye vi ser på tv, og hvor mange innbyggere med innvandrerbakgrunn som benytter seg av kulturtilbud. Men denne statlige nysgjerrigheten er et relativt nytt fenomen. Enhver statsdannelse, iallfall en som baserer seg på skatteinnkreving, krever en viss oversikt over befolkningen. På starten av det 19. århundret var det imidlertid ikke lenger først og fremst befolkningens økonomiske aktivitet staten var interessert i. Europeiske stater begynte å samle inn enorme mengder tall, et «snøskred av skrevne tall», med Hackings egne ord.
Kvantefysikken tuftet vår forståelse av universets mest grunnleggende fysiske sammenhenger på tilfeldighet.
Det var kun når disse tallene eksisterte at vitenskapsfolk, byråkrater, og nysgjerrige amatører kunne begynne å oppdage mønstre og regelmessigheter. Disse mønstrene var synlig på et nivå over det individuelle. Hendelser ble satt i sammenheng med årsaksfaktorer, men ikke enkelthendelser; det var på «befolkningsnivå» at den nye statistiske kunnskapen opererte. Basert på korrelasjoner på befolkningsnivå forsøkte man så å oppdage kausale sammenhenger; denne nye formen for statistisk kausalitet ble uttrykt med sannsynligheter.
iStock.
En ny styringskunst
Helt tilfeldig eller usystematisk var statens nye vitebegjærlighet ikke. Fortsatt var staten mer interessert i noen tall enn andre, mer nysgjerrig på av noen deler av befolkningen enn andre. I tillegg til ønsket om grundigere skattlegging tilpasset den framvoksende markedsøkonomien, var entusiasmen for statistikk fôret av en fascinasjon for sykdom og galskap, prostitusjon og kriminalitet, de arbeidsløse og fattigfolk: hele den truende, men fengslende underverdenen fanget av begrepet les miséèrables. Flere av de viktigste teoretiske diskusjonene om denne nye formen for kunnskap var utløst av tall om statistikk over selvmord.
I forbindelse med at nye sammenhenger ble analysert, begynte man å undersøke mulighetene for å manipulere dem. Interessen for risikoer, fare og avvikende populasjonsgrupper tydeliggjør hvem den nye statistiske kunnskapen var for. De nylig opprettede statlige byråene for statistikk ble opprettet og styrt av en reformvennlig byråkratisk elite. Sakte, men sikkert vokste det fram et byråkratisk maskineri for overvåkning og kontroll av befolkningen. Røttene til våre ideer om korrelasjon og statistisk kausalitet finner vi i forsøkene på å assistere, kontrollere, korrigere, og forbedre avvikende befolkningsgrupper.
Fortsatt var staten mer interessert i noen tall enn andre, mer nysgjerrig på noen deler av befolkningen enn andre.
Holdningene hos denne eliten overfor dem de forsøkte å overvåke og forstå, strakk seg fra det paternalistiske, men velmenende, til det bent fram kontrarevolusjonære. (Som Hacking påpeker i essayet «Biopower and the Avalanche of Printed Numbers», oppsto moderne statistikk oppsto i et tidsrom som er ganske presist innrammet av årene 1830 og 1848). Motivasjonene som drev fram denne styringskunsten varierte altså fra medlidenhet til avsky, fra et ønske om å hjelpe, til en erkjennelse om nødvendigheten av å forbedre stillingen til de lavere klasser for å forhindre at de tok saken i egne hender.
Statistisk fatalisme
I dag har statistisk styringskunst fått en egen indre logikk. Så viktig har god statistikk blitt, at den av og til behandles som et mål i seg selv, og ikke et middel. SINTEF har avslørt hvordan NAV-ansattes behandling av saker kan påvirkes av hva som er «gunstig for statistikken». I politiet har det blitt avdekket at betjenter trikser med tall for å «pynte på statistikken». Statistisk styring fungerer også mer eller mindre bevisst. Hacking og andre har understreket hvordan overgangen fra et nødvendighetsbasert verdensbilde og over tili ett som fant plass til tilfeldigheter, drevet fram av ny statistisk kunnskap, hang sammen med utviklingen av en ny forståelse av normalitet, sett i lys av idéen om populasjonsgjennomsnitt. Begrepet fikk to motstridende betydninger. På den ene siden sto det normale i motsetning til det patologiske, eller avvikende. På en annen side kunne det normale bety det gjennomsnittlige, og stå i kontrast til det uvanlige eller ekstreme. Begge betydninger er tilsynelatende empiriske beskrivelser av virkeligheten med uomtvistelig normative implikasjoner. Statistisk praksis forvalter slik ett av den moderne tids viktigste ideologiske verktøyer.
Så når den moderne staten beskytter oss for risikoer, når den dytter oss skånsomt i sunnere og tryggere retninger, når staten forsøker å oppdra og normalisere befolkningen, gjør ikke staten bare hva statistisk praksis har oppdratt den selv til å gjøre? Kan vi ville noe annet nå? Hvis vi vet hvordan vi kan kontrollere og forbedre, hvorfor skal vi ikke kontrollere og forbedre? Og hvorfor skulle vi ikke ville vite?
Sakte, men sikkert vokste det fram et byråkratisk maskineri for overvåkning og kontroll av befolkningen.
En deterministisk forståelse av virkeligheten er vanskelig å forene med vår selvforståelse som frie mennesker, til en viss grad ansvarlige for hvem vi er og hvordan vi handler. I en verden hvor alt som skjer må forstås som et ledd i en lang rekke nødvendige årsakssammenhenger, hvordan kan det være plass til noe som fortjener å bli kalt frihet? Noen filosofer har derfor funnet oppmuntring i nedbrytningen av den deterministiske idéverdenen (uten at det er helt intuitivt hvordan tilfeldighet er mer kompatibelt med frihet). Da dette nye statistiske verdensbildet vokste fram, og sammenhengene ble flyttet opp på befolkningsnivå, gav det imidlertid liten trøst. Tvert imot var mange av de sentrale aktørene i denne utviklingen dypt plaget av den.
For hvis vi vet at et visst antall mennesker vil komme til å ta livet sitt i år, er det mulig å holde fast ved en forestilling om at alle likevel er frie til ikke å begå selvmord? Hvis vår sosiale verden er nøye konstruert og manipulert for å få oss til å ta det ene eller det andre valget, gir det fortsatt mening å beskrive dette som et valg? Hacking kaller tvilen som ledsaget disse spørsmålene for statistisk fatalisme. Hva sier det om oss og vår tilpasning til det enorme maskineriet for informasjon og kontroll som vi lever under, at vi ikke lenger synes å plages av denne tvilen?
Forsiktighet og maktesløshet
Statistisk styringskunst innebærer altså fabelaktige muligheter for kontroll. Har det også normalisert en forsiktighetskultur som fortrenger verdien av frihet, verdien av å individualitet, verdien, som Hannah Arendt beskrev den, av å kunne skape noe nytt? Et annet tankekors er hva slags forsiktighet statistisk styringskunst har muliggjort. Tross all den makten som statistikk gav staten: tar vi den dominerende trusselen vår sivilisasjon står overfor i betraktning, er det likevel statens maktesløshet som trer tydeligst fram. Tross all den sikkerhet statistisk informasjon og byråkratisk manipulasjon har kunnet garantere, virker vi fortsatt relativt forsvarsløse overfor de kreftene og de vanene som ødelegger våre naturlige livsbetingelser.
Hvis vi vet at et visst antall mennesker vil komme til å ta livet sitt i år, er det mulig å holde fast ved en forestilling om at alle likevel er frie til ikke å begå selvmord?
Er det fordi det er en annen form for kontroll som kreves enn den styringskunsten statistisk praksis bygger opp under: makt til å styre en økonomi, ikke til å manipulere en befolkning? Eller er det fordi det er andre motkrefter som må bekjempes, motkrefter som selv har samlet til seg mye makt via egen statistisk praksis?
Uansett hvor svaret ligger, paradokset lyser oss i ansiktet. Staten skapte statistikk, og statistikk skapte en stat med et enormt potensial for kontroll over befolkningen sin. Men risikoen for økologisk kollaps, den har vi blitt tvunget til å lære å leve med.
Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.