Farsott.
Evolusjonens føringer for livslykke
Lesetid: ca. 8 minutter.
Evolusjonen har utstyrt oss med frykt. Det er ingen tvil om hvorfor, følelsen er der for å unngå at vi risikerer liv og lemmer. Evolusjonen har også lagt inn noen føringer med tanke på hva vi skal være redde for. Jeg tror at ved å forstå hjernen er det mulig å si noe om hvordan den enkelte og samfunnet bør forholde seg til farer.
I boken Verden fram til i går kommer biologen Jared Diamond med noen relevante observasjoner. Han brukte mye tid på feltarbeid i Papua Ny-Guinea, der han studerte fugler og mennesker. Kombai-folket fant han spesielt interessante. De bor på plattinger anlagt høyt oppe i trærne – visstnok for å unngå insekter og kannibalistiske hodejegere. Det første er det mye av. Plattingene ligger ti−tjue meter over bakken, de bruker ikke spiker eller tau, det fins heller ikke rekkverk, sikkerhetsnett eller bygningsforskrifter. Likevel kravler barna fritt rundt der oppe. Går det bra?
Norske foreldre ville ganske sikkert bundet barnet fast til nærmeste sikre punkt.
Det går bra. Riktignok er barnedødeligheten høy i denne delen av verden, men det skyldes ikke at de faller ned. Det å unngå å falle utfor stup inngår i våre medfødte føringer.
Sikte på lykkelig overskudd
Følelser kommer i to sjatteringer: gode og vonde. Frykten er som regel vond, men av og til gir den en god følelse, som for eksempel i form av adrenalinkicket som driver en fjellklatrer. Positive følelser er lagt inn for å styre oss mot alt som er bra for genene; de negative skal holde oss unna det som er ugunstig. Intensjonen er at individet skal veie potensialet for nytelser opp mot mulighetene for smerte og styre sin adferd i retning av mest mulig velbehag.
Frykt kan føles godt fordi det noen ganger er i genenes interesse at du tar sjanser. Evolusjonen har tilpasset hjernen til et liv i steinalderen. Den gangen klarte ikke en jeger å legge ned et stort bytte uten å trosse farer. Det samme gjaldt om han var i krig med nabostammen. Sjansen for å lykkes i slike situasjoner er bedre om du har pågangsmot og risikovilje, enn om du blir redd i negativ forstand og mister troen på å kunne takle oppgaven. Derfor sørger genene for at du i visse situasjoner møter farer med en positiv innstilling.
Frykt kan føles godt fordi det noen ganger er i genenes interesse at du tar sjanser.
Som lykkebiolog studerer jeg hva som skal til for å få et best mulig liv. Enkelt sagt dreier det seg om å sette opp et livstidsregnskap for positive og negative følelser. Summen avhenger av det daglige humør, samt hvor lenge du lever. Det er viktig å merke seg at negative følelser kan bidra til å øke summen. Hvis barnet som kravler rundt på plattingen til kombaiene gir blaffen i frykten for å falle ned, vil det ikke oppleve mye lykke. Du trenger å føle ubehaget ved frykt for å unngå skader og tidlig død.
Jeg tenker at et greit mål for det enkelte individ er å bli lagt i kisten med et solid overskudd i livets lykkeregnskap. Målet for samfunnet bør være at summen for befolkningen blir høyest mulig.
Farsott.
Vektskålprinsippet
Begge deler dreier seg om å bruke vektskålprinsippet. Det er to forskjellige, men beslektede, avveininger som må gjøres. For individet dreier det seg om beslutninger det må å ta. Kommer du til en vannkilde der det ligger en løve, skal du veie faren ved å bli angrepet mot behovet for å slukke tørsten. Du bør også veie øyeblikkets nytelser, for eksempel sex, sjokolade og heroin, mot muligheten for at de påfører deg negative følelser en gang i framtiden. For samfunnet dreier det seg om å veie et tiltak med tanke på hva slags utslag det har for folks muligheter for gode liv.
Jeg tenker at et greit mål for det enkelte individ er å bli lagt i kisten med et solid overskudd i livets lykkeregnskap.
Ingen av disse avveiningene er lette, poenget er å gjøre beslutningene best mulig. Den høye forekomsten av problemer som angst, depresjon, rusavhengighet og overvekt, tyder på at verken individ eller samfunn gjør det videre bra – for disse tilstandene har lett for å senke livslykken. Slike problemer var neppe like hyppige i steinalderen, men vi verken kan eller vil tilbake til steinalderlivet. Vårt samfunn har tross alt mange fordeler.
Vi kan skape noe som er bedre enn både hva de hadde den gangen, og dagens samfunn, men for å få til det må vi bruke vektskålprinsippet. Det hjelper å forstå hva gode og vonde følelser dreier seg om. Vi trenger også å vite hva som skaper problemene i dagens samfunn, hva gjør vi galt i forhold til i steinalderen? Diamonds budskap i Verden fram til i går er at vi kan lære av folk som fortsatt lever sånn omtrent slik evolusjonen tilpasset oss å leve.
Gjennomregulering mot frihet
Det er forståelig at foreldre, politikere og byråkrater prioriterer helse og lengden på livet. Dette er lett målbart og betyr selvsagt mye for livslykkeregnskapet. Dermed får vi røykeforbud, bilbeltepåbud, fartsgrenser og utallige andre forskrifter og regler. Alt som kan medføre en tenkelig fare, blir grundig regulert i en slags nulltoleransetankegang. Jeg ser poenget, selvsagt trenger vi regler, men ingen medisin er uten bivirkninger. Reglene har en pris. Blir de for mange og for restriktive, har de en lei tendens til å gå ut over livskvaliteten.
Trivsel er dessverre ikke like målbart som skader og død, dermed havner ikke konsekvensene for trivsel på vektskålen. Du blir oppgitt over byråkratiet når alt du ønsker er å bygge en platting foran huset, helst uten rekkverk; og tenåringer mistrives når foreldrene nekter dem å gjøre det de har lyst til. Samfunnet trenger at noen forsøker å legge slike negative følelser inn i regnskapet.
For samfunnet dreier det seg om å veie et tiltak med tanke på hva slags utslag det har for folks muligheter for gode liv.
Vårt samfunn er mer komplisert og farene mindre intuitive enn hos kombaiene, så selv ved fornuftig bruk av vektskålen bør vi tåle å leve med flere regler. Vi slipper riktignok kannibaler, men bilene våre utgjør antakelig en større fare. Evolusjonen har ikke lagt inn føringer som stopper oss fra å løpe ut foran en bil, så her er det viktig at hastigheten blir regulert, og at barnet blir formanet til forsiktighet.
Mitt poeng er at vi bør prøve å finne fram til de faktorene som i dag mangler på vektskålen. Finne ut hva vårt gjennomregulerte samfunn egentlig gjør for livslykken. Kanskje tillate en økt risiko for at noen skader seg hvis alternativet er å knuse alles følelse av frihet.
Farsott.
Byråkratisk sykdom
Det virker ikke som om dagens byråkrati er skodd for denne oppgaven. Byråkraten føler seg ansvarlig for tallene i ulykkesstatistikken, men ikke for mistrivselen reglene skaper. For urfolk er frihet en selvfølge, vi mistet noe ved utviklingen av industrisamfunnet.
Legen Olav Hilmar Iversen beskrev på 1970-tallet byråkratiet som en sykdom forårsaket av byråkratitis-viruset. Ifølge ham dreier det seg om et usedvanlig smittsomt virus som angriper hjernen og gir stor fare for ondartet utvikling. Vi har så langt reddet oss gjennom en koronavirusepidemi, men er langt fra en løsning når det kommer til byråkratitis.
Hos urfolk er barn gjerne regnet som voksne når de kommer i puberteten. Vår art har fra naturens side en ekstremt lang barndom, men puberteten er ment å markere at denne perioden er over. Da skal du være et selvstendig individ med rettigheter over eget liv. Slik er vi skapt, slik føler ungdommen det, men slik har de det ikke. Vi har utviklet et samfunn som passer dårlig til denne siden ved vår biologi. Krav om utdannelse gjør at ungdom ofte ikke blir uavhengige av foreldre før de er ferdige med tenårene. Som de fleste tenåringsforeldre er klar over, skaper dette lett konflikter.
Byråkraten føler seg ansvarlig for tallene i ulykkesstatistikken, men ikke for mistrivselen reglene skaper.
Trangen til selvstendighet ligger i psyken til tenåringer, dermed er prisen for å begrense den ekstra høy. Dette forholdet bør foreldre ta hensyn til når de vurderer sine regler. I tillegg kommer det at ungdom, kanskje særlig gutter, er spesielt rettet mot å utforske farer. De skal tøffe seg. Også dette bunner i føringer som ligger i genene. Det dreier seg om en periode i livet der det er viktig å få status for å framstå i stammen, eller skolegården, som en person andre ønsker å være sammen med, særlig de av motsatt kjønn. For deres livslykkeregnskap betyr det mer å oppleve adrenalinkicket – helst på en måte som blir lagt merke til. Det hele inngår i utviklingen av sosiale relasjoner samt menneskets kompliserte paringslek.
Selvsagt er det dumt om det skjer noe som fører til alvorlig skade, men i likhet med byråkratene sliter også mange foreldre med å få plassert ulempene på vektskålen. Her fins ingen fasit, hver ungdom er unik, men man bør ta hensyn til de negative følelsene som begrenset frihet forårsaker.
Farsott.
Vi burde lære nærkontakt
Så langt har jeg lagt argumenter på vektskålen som tipper i retning av å nedregulere påpasselighet og forbud. Jeg ser ett viktig unntak fra denne tankegangen, og det dreier seg om et paradoks: Der vi virkelig burde holde oss tett på et annet individ, velger vi ofte armlengdes avstand – eller vel så det.
Babyer har begrenset innsikt i farer. Høyder er noe de intuitivt passer seg for, men de vet ingenting om innbruddstyver, biler eller rovdyr. De trenger ikke vite. Menneskets biologi er innrettet slik at det er foreldrene som sørger for at barnet overlever om noe er i ferd med å skje. Å binde barnet fast til en trestamme gir kanskje foreldrene en følelse av trygghet, men ikke barnet. Det hjelper heller ikke å låse døren og skru på alarmen, for spedbarn aner ikke hva slikt dreier seg om. Det eneste som gir dem trygghet, er å ha en omsorgsperson innen rekkevidde. Helst hud mot hud.
Slik nærhet må til for å unngå fryktfølelsen på dette stadiet av livet. Dessverre har det vært en tendens til at foreldrene legger barnet i et eget rom og lar det skrike til det sovner, eller at de legger det i en vogn istedenfor å bære. Babyen har det vondt, og det er dessuten en oppskrift på å skape et individ med overdreven fryktfølelse – som i angstlidelser – fordi stadig aktivering av frykt styrker denne funksjonen i hjernen. Her bør vi lære av kombai-folket, de gir mer nærkontakt enn oss.
Fininnstille loddene
Jeg har sett på tre stadier av livet: babyer, ungdom og voksne. I mine øyne har vi ikke klart å fininnstille vektskålen for noen av disse gruppene. Det er mye å hente, med tanke på livslykkeregnskapet, ved å få plassert negative følelser på vektskålen – enten det gjelder byråkratiets nye forordninger, tenåringsforeldres formaninger eller babyens behov for trygghet.
Hvis man måler livslykken, er det håp om at man også vil jobbe for å skape et best mulig resultat.
Vi har ikke noe dårlig samfunn, men forekomsten av psykiske lidelser tilsier at det fins et forbedringspotensial. Heldigvis har vi begynt å innføre livskvalitet som en parameter det skal styres etter. Statistisk sentralbyrå tar nå med spørsmål om lykke når de prober landets tilstand. Hvis man måler livslykken, er det håp om at man også vil jobbe for å skape et best mulig resultat.
Mitt poeng er at for å få til dette trenger både foreldre og politikere innsikt i menneskets biologi. Det er viktig å forstå de føringene evolusjonen har lagt inn i mennesket, spesielt det som dreier seg om positive og negative følelser. Vi trenger slik innsikt for å finne fram til de riktige loddene å legge på vektskålen.
For mer om temaet, se Appen som er deg
– en bok om følelser (Bjørn Grinde, Fair forlag, 2020).
Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.