Løper fortere enn de fleste

Kjersti Mohar nettopp kalibrert hode og kropp. Det er det hun kaller det når hun snakker om å sykle eller løpe for å komme i balanse, mentalt og fysisk. Et par dager før jeg møter henne har hun kjørt terrengsykkel i Telemark. Oftest sykler hun på vei med den hvite elektriske sykkelen som står nedenfor på gaten mens hun snakker med meg.

− Jeg er gjerne i skogen hver dag, løper eller går, sier hun.

− Jeg tenker best når jeg er ute i skogen. Jeg snakker til meg selv også når jeg går i skogen alene. Jeg formulerer problemstillinger og mulige løsninger for meg selv. Så ringer jeg leder for strategisk stab og spør om han kan høre på at jeg snakker.

− Hva driver deg som leder?

Svaret kommer fort mens hun legger fra seg den svarte sykkelhjelmen.

− Å skape og å lære. Jeg prøver alltid å se nye måter å gjøre ting på, å lære av andre som kan tilføre nye perspektiver. Jeg er vant til å tenke kommersielt, hva som treffer forbrukeren og lage nye prosesser for stadige endringer. Nå er jeg jo i forvaltningen, men også her vil jeg gjøre organisasjonen så effektiv som mulig, slik at vi kan levere best mulige resultater for både bransjene og publikum, som i den ene enden finansierer det vi holder på med, og er sluttbrukere av norske serier, film og spill

Global og digital

Kjersti Mo har laget ny strategi og forandret på organisasjonskart. Hun er i ferd med å utvikle nye arbeidsprosesser og har planlagt ombygging som innebærer fritt plassvalg i de nye kontorlokalene, alt i løpet av halvannet år, og alt under koronaen.

– Blir du ferdig noen gang? Hva skal du gjøre de resterende fire og et halvt år av ditt åremål?

− Man blir aldri ferdig! Denne bransjen, film, serier og spill, forandrer seg kontinuerlig. Det er viktig at det norske Filminstituttet forandrer seg med den. Folk vil fortsette å gå på kino, men strømmetjenestene blir stadig flere, og vi ser mer levende bilder enn noen gang. Da må vi sørge for at norske filmer og TV-produksjoner er representert der også.

− Vi må sørge for at godt norsk innhold er tilgjengelig slik at også nye generasjoner utvikler en relasjon til de norske fortellingene og vår virkelighet.

− Hvilke norske fortellinger opptar deg?

− Språk og identitet og demokrati og hvem vi er i verden. Verdier som åpenhet, deltagelse, likestilling, sosial rettferdighet. Hvem andre enn oss kan fortelle våre historier og formidle våre verdier?

− Verden blir mer globalisert, bransjen mer digital. Alt er i endring hele tiden. Jeg opplever det som at det er like nødvendig for forvaltningen å følge opp og møte de nye utfordringene som det er for en privat virksomhet.Norske aktører er en del av et globalt marked, det gir mange muligheter, men også tøff konkurranse. Vi prøver å legge til rette for at vi skal hevde oss på flere områder. Spill er allerede den største kulturelle eksportartikkelen Norge har, men vi er bittesmå sammenlignet med Sverige og Finland. Det må vi prøve å gjøre noe med.

Ikke overta tragedien

Det er ingen overdrivelse å si at Kjersti Mo er energisk − og den energien ser det ut til at hun ble født med

For hun startet tidlig. Da var ti, var hun i leder for junioravdelingen i ungdomsklubben Juventas. Hun fulgte opp med å starte et lokallag i Natur og Ungdom i 1988, da hun var fjorten. Hun ble leder for gymnasisastsambandet i fylket, før hun ble nestleder i sentralstyret. I tillegg kom AUF, der hun endte som nestleder i Oslo.

− Hvilke tanker hun har om tragedien på Utøya nå som det er ti år etter, siden du var så aktiv i AUF – skjønt det var en del år før?

− Johanne Butenschøn, som selv overlevde massakren, skrev i Aftenposten forleden at på et tidspunkt begynner vi andre som ikke var en del av det som skjedde,å legge inn følelser som påvirker de som var der. Noen romantiserer det som skjedde, mens andre mener mye som de overlevende synes det er vanskelig å forholde seg til. Samtidig som de unge som faktisk var til stede har kjempet i ti år for å få livet sitt tilbake, sier Kjersti Mo – og virker med ett mye mer introspektiv.

Hun sitter med begge hender opp mot sidene av ansiktet nå − i en slags beskyttende posisjon. De oransje neglene lyser mot meg mens hun forteller at hun kjente flere som hadde barn der. Ingen som ikke overlevde heldigvis, men flere som måtte svømme i land for å overleve.

− Det som hendte på Utøya var en tragedie for oss som samfunn. Men tragedien for de som overlevde og de som mistet barna sine kan ikke sammenlignes med hva «vi andre» opplevde. Det var et angrep på vårt samfunns viktigste verdier, og på en bevegelse som har bygget grunnmuren i samfunnet vårt, sier hun.

Foto

Daværende kulturminister Trine Skei Grande ga den nye sjefen ved Norsk Filminstitutt et endringsmandat. Derfra takket Kjersti Mo ja til jobben. (Foto:  Ole Berg-Rusten / NTB)

Bono

Selv har hun tre barn, på tolv, ni og fem. Hun giftet seg i Roma da nummer to var født, med tidligere kollega, Lars Karelius Noer, som fremdeles er produsent og prosjektleder i NRK. Hun beskriver et aktivt, men stabilt hverdagsliv med barna og Lars.

− Lars er en super fyr. Han skjønte hva det ville si å gifte seg med meg. Det kan bli litt mye av meg, og han har rom for det. Det blir i hvert fall ikke kjedelig, vi er enige om at det er det viktigste. Han er tålmodig og smart og snill. Vi har stort rom for å holde på med hver våre ting, sier hun.

Hunden Bono (2,5 år), en Cockapoo, som er en blanding av cocker spaniel og puddel, hører også med til familien og krever turer og kos.

− Er han oppkalt etter rockestjernen?

− Ja, og jeg har hørt mye på U2 i livet Og vi hentet ham på bursdagen til Bono, derfor navnet. Sønnen min sier at hvis du vet hvem Bono er, har du bevist at du er over 40, ler 47-åringen.

− Før du ble samme med Lars var du kjæreste med Fredrik Skavlan i seks år, ifølge medieoppslag. Så jeg googlet på «Kjersti Mo» og «premierefester», men der fant jeg ingenting. Holder du bevisst en lav profil?

Hun smiler litt igjen – men virker mer tilbakeholden:

− Det var vel mer enn seks år. Hva skal jeg si om det? Fredrik og jeg er venner fremdeles. Men alt til sin tid. Jeg synes uansett at det er bedre å få oppmerksomhet for hva jeg gjør selv, enn for å bare være kjæresten til noen.

Ville bli journalist

− Hvem omgås du: mediefolk, politikere, kunstnere, akademikere, naboene, gamle venner fra skolen?

− Ikke så mange gamle venner fra skolen. Det blir en del foreldre av barnas venner i forbindelse med skole og fritidsaktiviteter. Gjennom de siste 30 årene har jeg samlet opp en del venninner som også er ledere. Jeg har venninner jeg løper og går på ski med, men vi drikker litt vin innimellom også.Og nå blir det mer kulturopplevelser igjen, det gleder jeg meg til.

Noen ganger kan det å løfte noen opp for fort, være å gjøre dem en bjørnetjeneste

− Ville du også jobbe med film da du vokste opp, eller var drømmen å bli journalist eller leder?

− Jeg ville bli politiker! Gjøre noe for samfunnet. Men det kan man også som journalist, påpeker hun og viser til sin første jobb.

Hun begynte i NRK som 22-åring etter å ha tatt to grunnfag i samfunnsfag på Blindern. Og hun hadde ikke vært der lenge før Charlo Halvorsen la merke til henne og ga henne lederansvar for ulike prosjekter.

Et av dem var forløperen til Nytt på nytt, de laget piloten «Onde tunger». Jeg spør om det var hun som fant på den snertne tittelen, men det tror hun var Knut Nærum, som var programleder for prosjektet.

Sjefen for alle egoene

− Og så trakk du deg som leder, for du mente du var for uerfaren, selv med ditt tempo og dine ambisjoner?

− Ja, jeg fant at det ikke var så heldig å være 23 år gammel og sjefen til alle egoene.

−Det var mange av dem i NRK?

− Det var noen, og særlig en, som jeg ikke skal navngi. Det kan være vanskelig for en kvinnelig programleder og ha en sjef som er en yngre kvinne. Og da fant jeg ut at det ikke var verdt kampen bare for å bli leder som 23-åring.

− Du har sagt om ledelse: «Vent til du blir trygg på deg selv». Tror du det er vanlig at unge lederemner blir spottet for tidlig og at de ikke tør si nei, for da tror de at de kanskje ikke får flere sjanser?

− Noen ganger kan det å løfte noen opp for fort, være å gjøre dem en bjørnetjeneste. Jeg synes selv at det er stimulerende og morsomt å finne flinke, unge folk, men det er en balansegang mellom å gi folk muligheter og å hjelpe dem til å bidra, og å ta hensyn til hvor de er i arbeidslivet og livsløpet sitt. Man må gi dem en rolle de kan lykkes i.

− Da jeg trakk meg som prosjektleder, første gang jeg hadde fått tilbud om en lederstilling, tenkte jeg at dette var gøy, men det kan jeg gjøre senere. Jeg er jo mye bedre leder enn jeg er journalist, og skjønte nok det også allerede da. Men jeg vurderte journalistikk-faget høyere enn lederfaget den gangen. Jeg trengte bli litt eldre for å se at generalist-genet mitt egner seg aller best til ledelse, sier hun.

Tenker kommersielt

Tiden for ledelse kom i 2003. Da jobbet hun som reporter i TV-programmet Puls, og programlederen ble syk. De trengte en vikar. Samtidig var det kommet et forslag om å lage et papirmagasin basert på Helse- og livsstilsmagasineti samarbeid med Aller Media, og de trengte en redaktør. Kjersti Mo påtok seg begge deler. Etter å ha drevet det som var en tidlig flermedial redaksjon, endte det med at hun gikk over til privat sektor.

− Det passet meg veldig godt å jobbe kommersielt, understreker hun.

− I medier uten verken pressestøtte eller lisens må man jobbe for å nå kommersiellemål, og for å komme dit må man både treffe publikum med gode saker ogprodukter og bruke det til å generere inntekter av ulike slag. Vi hadde jo mål vi skulle nå i NRK også, men du kunne ikke påvirke budsjettet ditt selv om du overpresterte på seere. Internfaktureringen opplevdes litt som «lekepenger». Men jeg var lenge i NRK, lærte mye og trivdes godt der også. Nå er de dessuten blitt helt rå på målgruppe-arbeidet, det er skjedd mye siden jeg sluttet der.

− Og nå er du tilbake i det offentlige?

− Ja, og jeg kan nesten ikke tro det selv! Jeg overrasket meg selv da jeg sa ja til jobben.

− Du ble tilbudt direktørstillingen via hodejeger?

− Ja, og jeg ble interessert da det viste seg at jeg fikk et endringsmandat, et moderniseringsmandat, av daværende kulturminister Trine Skei Grande.

Sa nei til Førde

En annen gang da Kjersti Mo faktisk sa «nei» til en jobb, forteller hun, var da hun ble oppringt og spurt om hun ville bli politisk rådgiver i Næringsdepartementet. Dette skjedde da Grete Knudsen var statsråd.

− Da hadde jeg nettopp begynt som journalist og syntes det var så spennende at jeg ikke ville slutte. Det var like spennende som å være politiker, tenkte jeg. Så jeg takket nei. Da fikk jeg en telefon fra Einar Førde.

Han sa – her etterligner hun den karakteristiske stemmen til den tidligere NRK-sjefen: «Eg vil berre seie at det er ingenting i vegen for at du seier ja til å bli politisk rådgjevar».

− Hvorfor tror du han ringte?

− Det var vel fordi Grete Knudsen hadde bedt ham om det. De var gode venner.

− Da du var i Egmont, jobbet du med kvinnesegmentet og var blant annet redaktør for «Kamille». Noen synes kvinneblader er litt mindre imponerende eller mer trivielt enn blader med kjønnsnøytrale temaer – eller det å være politisk rådgiver. Hva synes du?

− Da jeg tok den jobben, fikk jeg faktisk to tilbud på samme dag, det var en gang i juni 2008. Sjefredaktør for Kamille var det enetilbudet, det andre tilbudet var å bli sjefredaktør for et interiørmagasin i et annet forlag. Jeg valgte Kamille fordi det handlet om mennesker og ikke om møbler.  Og jeg så at det var gode muligheter for å jobbe skikkelig kommersielt, som jeg hadde lyst til.

Uten bakst og strikk

− Men jeg har et helt greit forhold til kvinnestoff, selv om jeg har lest mest utenlandske magasiner, tilføyer hun.

− Kamilles målgruppe var kvinner på min egen alder. Det var et moderne blad som ikke dreide seg primært om bakst og strikk. Vår strategi var å bekrefte unge kvinners selvbilde, fortelle dem at du er god nok som du er. Du behøver ikke streve etter å bli en annen. Vi skulle være den gode venninnen som lærer leserne noe nytt, gir inspirasjon og påfyll, men ikke får dem til å føle seg utilstrekkelige.

− Dette var ikke bare en god merkevare, vi tjente også mye penger for Egmont.

− Dette med å ikke streve etter noe annet strider en anelse med hvem du er selv, for du har jo stadig kommet deg videre?

− Profesjonalitet er å lage et produkt som passer for målgruppen, ikke å være slik selv. Og herregud, jeg liker stæsj og pynt! Og jeg er ikke enig i de som måtte mene at man ikke kan tenke filosofi og neglelakk på samme dag. Jeg har alltid neglelakk på, også på hjemmekontor, opplyser hun muntert.

− Du trenger ikke være dum selv om du er opptatt av interiør og mote. Dette er jo selvsagt nå, men var det kanskje ikke like selvsagt da. Det er noe frigjørende ved å ikke unnskylde seg for hvem du er, og det står jeg fortsatt på.

Å si opp folk

− I Kampanje for seks år siden, da det var en kuttrunde i Egmont, ble du omtalt som en leder som kutter, en hardhaus som rydder opp. Er du det?

− Bakhistorien var at jeg fikk tre barn da jeg jobbet i Egmont. Hver gang jeg hadde foreldrepermisjon, kom jeg tilbake til nye oppgaver og større ansvar. Etter hvert ble porteføljen så stor at jeg ikke lenger var så tett på de redaksjonelle produktene. Det medførte større avstand. Når du ikke er så tett på, handler det mer om økonomi, porteføljestyring og målgruppeorientering.

− Og da er det lettere å si opp folk?

− Da er det lettere å se det store bildet. Du ser mønsteret og det blir mulig å være mer konseptuell i å utforme arbeidsprosesser.

Kartet skal tegnes med blyant, ikke med penn. Det er viktig å ikke være «religiøs» på de løsningene man velger når man omstrukturerer

− Det ble jo innskrenkninger i Norsk filminstitutt også i 2019, og folk som måtte gå, skjønt det skjedde visst like før du tiltrådte?

− Ja, og da jeg ble presentert for de ansatte på et allmøte den dagen ansettelsen ble gjort kjent, sa jeg: «Jeg vet at dere antagelig har googlet meg i dag, men jeg vil dere skal vite at jeg ikke har tatt denne jobben for å nedbemanne».

Hun tilføyer at hun er tatt godt imot av medarbeiderne. Noen har nokment at det er igangsatt vel mange parallelle prosesser, mens andre har tatt imot alle endringene med åpne armer.

− Filminstituttet består av tre virksomheter som ble slått sammen i 2008, men uten at det har blitt til én organisasjon eller én kultur. Det er det jeg prøver å gjøre noe med. Flere ansatte har kommet og takket meg for det. De syntes det var på høy tid.

Ikke alle svarene

− Hender det at du er usikker eller tviler på deg selv?

− Jeg har ikke alle svarene selv. Det er en del av ledelse å orke ikke å ha alle svarene.  Du må dessuten holde blikket så langt frem at det er umulig å ha alle svar. Lederteamet har strategien, men ikke fasiten på hvordan den skal gjennomføres til enhver tid, for verden rundt oss endrer seg stadig.

Hun legger til:

− Kartet skal tegnes med blyant, ikke med penn. Det er viktig å ikke være «religiøs» på de løsningene man velger når man omstrukturerer en virksomhet. Om noen år må vi antagelig endre igjen. Tidene forandrer seg, og man tar med det beste fra de ulike modellene videreDet er ikke et nederlag å endre, det er en forutsetning.

− Du har sagt om ledelse at du vil være tydelig, blid, greie å skape fremdrift og endring, og å være i dialog med medarbeiderne. Du er synlig og trives med det, har du sagt. Hva får du dårligst til, hva har du minst av, av de egenskapene og ferdighetene du mener en leder bør ha?

− Mine styrker er at jeg har godt humør, ser sammenhenger oger konseptuell, og har sterk fremdrift. Det jeg må jobbe mer med, er å få alle til å forstå hvorfor vi tar de valgene vi gjør. Jeg har en tendens til å løpe fort, og er kanskje ikke så god på å være nok til stede og å feire suksesser underveis. Jeg mener forankring og felles forståelse er veldig viktig å etablere, men klarer ikke alltid å bruke nok tid på dette selv.

Vi sier «ha det», Kjersti Mo griper sykkelhjelmen og vi går hver til vårt − det vil si jeg går, mens hun kaster seg på sykkelen. Hun skal til barnehageavslutning, jeg skal hjem. Idet jeg snur meg, ser jeg henne suse forbi meg.