Svein Inge Olsen: Mangfold som strekkes for langt

Black Lives matter gikk for langt. Metoo gikk for langt. Nå har også mangfold gått for langt, skriver Svein Inge Olsen.

Mangfold er et ømt og varmt ord, nesten som noe man kan trekke over seg når man fryser. Det minner litt om toleranse. Men tidsånden har herjet litt med begge, så de varmer ikke like godt lenger. De er blitt slitt, som et ullpledd som er utvasket og kanskje med små hull i.

Vi mennesker har en tendens til å alltid skal gå litt lenger enn det vi trenger, til å gå i flokk, jage i flokk og til å ta overdoser av det vi får høre at er bare positivt. På den måten har toleranse ført til at mange av de som roper høyest om toleranse er blitt de mest intolerante.

Det er litt det samme med mangfold. Når alt skal handle om mangfold, når spørsmål om mangfold står som et eget punkt å krysse ut på søknadsskjemaet, har vi allerede stengt noen ute. Jeg tror mangfold er blitt et moteord, for å sitere Frank Rossavik. Det er ikke uten grunn at Samtidens siste utgave i fjor ble hetende «Det jævla mangfoldet». Noen ganger må man stoppe opp å tenke før man går videre, nesten som hun som på en lang reise satte seg ned på mellomlandingen for å vente på sjelen.

Hvis alt skal handle om mangfold, vil det naturligvis kunne gå utover andre kvaliteter. Ta f.eks. sammensetningen av et styre, der kompetansebehov kanskje må ofres på mangfoldets alter for at det skal bli balanse i kjønn, legning, minoritetsbakgrunn osv.

I det finlandssvenske magasinet Ny Tid fortalte kunsthistorikeren Pontus Kyander om da han gav fra seg hele drømmejobben fordi han kom til å spørre om han kunne få ansette noen flere menn i staben sin. Han syntes det var for mange kvinner. Men så var det noen som stilte spørsmål om hvorfor han hadde glemt å nevne binære personer, og da stoppet alt opp i en håpløs diskusjon. I kronikken spør han om ikke de som støtter opp om minoriteter, rettferdighet og menneskerettigheter i ord og handlinger også har et ansvar om å verne om den åpne samtalen?

Kamala Harris er helt sikkert en god kandidat som visepresident i USA. Hun var kjent som en dyktig statsadvokat. Men selv folk i Demokratene er oppriktige på at hun ble valgt på grunn av krav til mangfold. Hun var kvinne ,og hun var farget, og hun ville av den grunn appellere til kvinner og de svarte velgerne. Hvis vi fortsetter å bruke mangfold som begrunnelse, får vi ikke nødvendigvis de beste folkene, de vi trenger mest. Det er mitt poeng. Det er bra med mangfold i passe dosering, men det må ikke bli et totalitært krav.

Derfor må vi tenke mer over mangfolds-begrepet, mener jeg. Vi må begynne å stille andre spørsmål når vi er opptatt av mangfold; som når Kulturrådet sender et skjema for utfylling til dem som får penger, der alle spørsmålene handler om mangfold. Trenger vi mer mangfold? Skal vi si at det holder nå? Er det noen grupper som blir støtt ut på grunn av alt mangfoldet? Hva med dem som ikke klarer å matche alle punktene? Er mangfold en god verdi i seg selv, eller kan det ordet også bli et så omfattende og inkluderende begrep at det faktisk skaper mindre inkludering og mindre mangfold? Er det alltid sånn at mangfold er det viktigste her i verden? Kan mangfoldskravet bli overdosert? Den debatten mener jeg vi må tørre å ta!

Black Lives matter gikk for langt. Metoo gikk for langt. Nå har også mangfold gått for langt. Jeg håper vi også kan snakke litt om hvor grensen skal gå, om ikke det holder nå, om ikke vi trenger en pause. Kanskje finnes andre verdier som er like viktige, men som er kommet i skyggen, når alt og alle skal ha fokus på mangfold? I det minste trenger vi en felles forståelse av mangfoldsbegrepet.

Medieviter Maria Lervik skriver om temaet at det er nødvendig å forstå hvorfor man setter opp mangfold som mål, fremfor å nøye seg med å anse mangfold som et mål i seg selv. Hun sier noe som er helt vesentlig. Målet om mangfold må være oppriktig og begrunnet. Ellers vil det smake bittert.