Motkultur i motbakke

Svein Inge Olsen er leder for Protestfestivalen.

SYNSPUNKT | Jeg vil løfte fram norsk motkultur og dele litt av det jeg har opplevd som leder av Protestfestivalen gjennom mer enn tjue år. Festivalen har overlevd mot alle odds og vist seg å være mer seigliva enn mange andre motkulturelle aktører. Ut fra mine erfaringer vil jeg stille noen begrunnede spørsmål til norsk kulturliv.

På mange måter kan man lese den norske motkulturens nyere historie ved å lese boka om Protestfestivalen. Den tar kronologisk for seg tematikk, utvikling og utfordringer tilbake til millenniumskiftet, for det var da endringen for alvor tok til; den endringen som innebærer mer problematiske kår for motkulturen. Boka har tittelen «Et varsel om uro», som også er hovedtemaet på årets festival.

En av initiativtakerne til festivalen – Kai Erland – hadde den gang nettopp avsluttet arbeid med feiring av overgangen til år 2000 i Kristiansand kommune. Han var oppgitt over mangel på visjoner. «Folk var bare opptatt av hvor høyt rakettene kunne gå», som han formulerte det.

Da vi startet, var det meningen at vi skulle holde på fram til år 2005, til 100-årsjubileet for unionsoppløsningen, men samfunnsutviklingen lokalt og nasjonalt gjorde at vi fortsatte. Vi reagerte på ensretting og større selvsentrering, men også på at meningsflertallet til enhver tid vil bestemme agendaen og hva som skal fram i offentligheten. Originalene er mer eller mindre blitt borte til fordel for konformitet. Selv om vi lever i et demokrati, kan trakassering og økt konformitetspress føre til at mindretall i større grad skjuler seg, sitt liv og sine meninger.

I en kronikk på forskning.no skrev Henriette Wangen og Mathilde Torsøe at nordmenn fikk et nytt verdisyn på 90-tallet. Materialismen skjøt fart – nordmenn ønsket seg stadig mer – og ikke minst fikk definisjonen på hva som var viktig ny betydning.

Mange mener derfor Protestfestivalen er Norges viktigste festival. Direktør i Fritt Ord Knut Olav Åmås beskriver den som Norges viktigste debattfestival, med evne til å se temaer tidlig. Jahn Teigen mente den var en av de viktigste festivalene i Norden. Erik Bye mente den var viktig fordi den motvirket det han kalte «den store tausheten». Og derfor deler vi årlig ut Erik Byes minnepris.

Spørsmålene mine etter mitt liv med og i Protestfestivalen vil jeg knytte til fem temaområder der motkulturen i dag møter utfordringer.

1.ØKONOMI

Hvorfor er det økonomisk blitt nesten umulig å danne noe nytt og originalt innen det som defineres som motkultur?

Protestfestivalen har et budsjett på ca. 1.2 millioner, som hele tida er avhengig av at vi skriver nye søknader hvert år. De fleste støtteordninger i dag krever søknad på standardiserte skjemaer og gir lite rom for avvik fra svært så nøyaktige kriterier. Offentlige organ vil sjelden støtte noe som ikke passer inn i standard-støpeskjeen.

Næringslivets sponsorer er heller ikke særlig mottakelige for avvik fra det «vanlige» og «seriøse». Og når vi arrangerer en Protestfestival, som bl.a. er «mot den ensporede markedstenkningen», er det ikke lett å få gehør hos kommersielle bedrifter. Festivalen må få inn sponsormidler og annonseinntekter for å overleve. Vi må fra år til år prøve å få private forretningsmenn til å stille opp.

2. MEDIA

Hva kan gjøres for at media skal løpe mindre i flokk?

Utviklingen av de tradisjonelle massemedia har vært en tragedie. En ting er at de løper mer i flokk enn noensinne.

For det andre, med få unntak (som Arendalsuka) drar de i liten grad ut der ting skjer, men holder seg på sine kontorer i Oslo eller andre storbyer, der de har sine mediehus; eller – i disse dager – på sine hjemmekontor. Til programposter med form og innhold som gjorde at pressen i festivalens første år dukket opp, kommer nå ingen. Kulturredaksjonene har krympet. Det betyr bl.a. at de få som er igjen, har stor makt til å velge hva som skal dekkes, hva redaksjonens profil skal være, hva som skal løftes fram og hva som skal ties i hel eller aktivt angripes.

Er det akseptabelt at enkeltpersoner skal ha så stor makt? I Kristiansand vil Fædrelandsvennens kulturredaktør ikke dekke Protestfestivalen, men sier hun ser fram til at den dør. Hvorfor? Jo, fordi Protestfestivalen i 2008 inviterte kristenfolket inn i debatten om ny ekteskapslov. Fortsatt kaller hun festivalen en «kristenkonservativ suppe». Hva gjør ensrettinga i dagens samfunn med mulighetene for å drive motkulturell aktivitet?

3. KULTURRÅDET

Hva betyr at vi har et kulturråd som lite eller ikke er åpen for motkultur?

Kulturrådet har laget flere båser man kan søke innenfor. Musikk og litteratur er to av dem. Scenekunst en annen. Men innenfor de fleste kategoriene er det strenge krav til såkalt kvalitet, hva nå det til enn hver tid måtte være. Hva som skal være krav til kvalitet bestemmer i realiteten Kulturrådets egne folk. En countryartist fra Lillesand vil neppe havne inn under den kategorien. Protestfestivalen baserer seg på ulike typer innhold; debatter og samtaler er hovedinnhold; men det kan suppleres med film, litteratur, musikk og kunst. Et slikt konsept faller utenfor alle båser og kriterier.

For mange år siden troppet jeg opp hos nå avdøde Jon Lilletun på Stortinget for å fortelle om problemet med Kulturrådets kriterier. Han ønsket å endre regelverket, Det har ikke skjedd. For få år siden – da vi en periode uten å vite det var flyttet fra en egen post på statsbudsjettet til Kulturrådet – falt vi fort ut av budsjettet. Kulturrådet sa at vi lå utenfor kriteriene for støtte derfra. Dette gjelder også Nordisk Kulturfond, som i stor grad bruker samme prinsippet for støtte. Det har vi fått erfart. Hvor mange andre motkulturelle aktører er i samme situasjon?

4. INTERESSEORGANISASJONER

Hvorfor er det blitt så vanskelig å få annerkjennelse for at noe må skje på dugnad?

Det at Protestfestivalen er basert på dugnad og «charity», er den viktigste årsaken til at den fortsatt eksisterer. Aktørene kommer fra hele Norden, fordi de synes dette er viktig, ikke fordi det er en jobb for dem. Morten Krogvold sa en gang at den dagen Protestfestivalen begynner med honorar, da kan den legge ned, for da er hensikten borte. Det er også det som driver meg til å holde på med dette, at de faktisk kommer, fordi så mange synes det er viktig. Uansett hadde det ikke vært mulig for oss å betale honorar til 60 deltakere på vårt budsjett.

Interesseforeninger for forfattere, musikere og kunstnere liker ikke dugnad, i alle fall ikke vår form for dugnad. De motarbeider i økende grad at deres medlemmer stiller opp på noe som helst uten honorar. Et typisk eksempel er Norsk Forfattersentrum. Selv om vi gjør avtale med forfattere som gjerne vil delta og derved få promotert sine bøker, virker det som foreningen nekter eller presser dem til ikke å stille. Er også de påvirket av det nyliberalistiske prosjektet som har påvirket samfunnsutviklingen siden 1990-tallet??

Det meste som går under kategorien motkultur, er i stor grad basert på dugnad. Motkultur har vanskeligere kår i en gjennomkommersialisert tid, der det er lite rom for individuelle vurderinger, og der alt må skje etter standardoppskrift.

5. KORONA-PANDEMIEN

Er det akseptabelt at store kommersielle aktører og statlige tunge kulturinstitusjoner stikker av med nesten hele krisehjelpen?

Det er tappende for inspirasjon og pågangsmot, opprivende og oppleves urettferdig at kommersielle festivaler som Palmesus mottar mangfoldige millioner i korona-støtte fra Kulturrådet og Kulturdepartementet, for så å avlyse og beholder pengene. Motkulturer, grasrotfestivaler og andre arrangement som er mer «anti-kommersielle» eller ikke-kommersielle, faller ofte utenfor kriteriene.

I fjor anbefalte Abid Raja kulturlivet å arrangere, under forutsetning av at man fulgte smitteverntiltakene. Det skulle ikke stå på penger. Vi arrangerte, som nesten den eneste festivalen. Vi fikk økte utgifter og reduserte billettinntekter grunnet smittevern-tiltak. Vi var likevel ikke kvalifisert til «korona-støtte». I år taper vi minst 50 000 bare i annonseinntekter fra butikker som sliter for å overleve; en betydelig sum for oss. Risikerer vi at motkulturen blir ytterligere svekket etter korona-krisen, som vi ennå ikke er ute av?