– Den ­optimale kunstformen

Hun synger ikke, hun sier det med en fast og rolig og behagelig stemme. Norges trolig mest kjente mezzosopran, som har vært direktør for Operaen i et snaut år nå, virker i det hele tatt rolig og behersket og likefrem. Men man skal ikke grave lenge før hun er inne på hvordan Operaen har lidd under koronaen. Og da mener hun ikke primært økonomi, men at sangere og de andre kunstnerne ikke har fått utøve sin kunstart.

Økonomisk har det gått fint. I løpet av fjoråret mistet Operaen mer enn to tredjedeler av publikum i salen i forhold til et normalår på grunn av nedstengningene , men det ble mer enn oppveiet av digitale oppsetninger. Der var suksessen overveldede. Det har vært over 1.100.000 seere på Operaens forestillinger – inkludert ballett – på skjerm i 2020. Nettforestillingene har stort sett vært gratis – og det vil de fortsette å være.

– Opera handler om store følelser, kjærlighet, sjalusi, død. Ting som er viktige for alle mennesker. Og en operaforestilling tar tid. En Wagner-opera varer godt over tre timer. Det er intenst. Du som sitter i salen blir fanget, du blir rykket ut av hverdagen og dras inn i en annen verden. Det skjer ikke på samme måte når du sitter og ser på en skjerm og kan stoppe forestillingen eller gå fra og til, sier Stene.

– Det er eksepsjonelt med opera. Magien ved å sitte i samme rom som solister og et storslått kor og orkester, og la alle sansen fylles, også den visuelle.

Kulturen sist

Operaen har vært stengt siden november, og Stene er skuffet over at kultur er blitt prioritert lavere av byrådet i Oslo enn den gjenåpningsplanen og rekkefølgen som regjeringen har lagt opp til. Hun etterspør fremdeles Oslo-politikernes vilje til å prioritere kulturen.

– Jeg synes fortsatt at vi i hovedstaden bør ha de samme muligheter som resten av landet i forhold til rekkefølge i åpningsplanen, sier Stene utålmodig.

Nå har butikkene i Oslo fått lov til å åpne, konstaterer hun, og endelig ser det også ut til at Operaen og resten av kulturinstitusjonene også kan åpne opp så smått. Hun påpeker at Operaen har store saler, god ventilasjon og mulighet for å holde god avstand, og synes det er «veldig rart» at et stort og ansvarlig operahus, som tar så godt hånd om smittevern, og som har en kjempestor og godt ventilert sal, må være blant de som åpner sist.

Det har vært uhyre lite smitte blant de ansatte, opplyser Stene, og ingen har så vidt man vet blitt smittet i salen.

– Allikevel kommer vi langt ned på listen for gjenåpning, fastslår hun.

– Du har tidligere sagt at det virker som om at politikerne tenker at kunst er den minst viktige sektoren i samfunnet?

– Ja, hvordan skal man ellers se det. Og det inntrykket blir bekreftet av opptrappingsplanen.

MINI-CV: Randi Stene

Født: 1963

Stilling: Operasjef ved Den Norske Opera & Ballett

Utdannet: Norges musikkhøgskole, Operaskolen ved Det kongelige teater i København

Sivilstand: Gift med cellisten Henrik Brendstrup, to barn på 22 og 26.

Karriere: Var ansatt som mezzosopran solist ved Det Kongelige Teater i København 1989-2020, og har sunget store roller i verdens største operahus, som Covent Garden i London, Bastille-operaen i Paris og Metropolitan i New York. Blant hennes mest kjente roller: Octavian i Rosenkavaleren, Cherubino i Figaros bryllup, Orfeus i Orfeus og Euridike, Bizets Carmen, Amneris i Aida, Eboli i Don Carlos, Clairon i Richard Strauss' Capriccio, Charlotte i Massenets Werther, Olga i Tsjaikovskijs Eugen Onegin, Varvara i Janaceks Katia Kabanova, Silla i Palestrina av Hans Pfitzner og Wagner-roller som Brangäne i Tristan og Isolde, Magdalene i Mestersangerne i Nürnberg, Fricka i Der Ring des Nibelungen og Kundry i Parsifal. Har også sunget det meste i det kirkemusikalske kjernerepertoaret og flere mindre spilte verker. I konsertrepertoaret har hun blant annet sunget verker av Mahler, Sibelius, Brahms, Wolf, Dowland, Schütz, Britten og mange nyere komponister. Har vært professor i sang ved Norges Musikkhøgskole og operasjef i Trondheim Symfoniorkester & Opera.

Fjernledelse

Under normale omstendigheter hadde hun kanskje ikke sittet sammen med meg i foajeen i Snøhettas vakre bygg i vannkanten og snakket om opera som kunstform og lederskap. Hun hadde trolig vært altfor travelt opptatt med reise ut i verden og se operaoppsetninger og planlegge repertoaret for de neste tre-fire årene.

Men korona har satt en effektiv stopper for hele kulturlivet, også for den relativt nyansatte operasjefens bevegelsesradius. Hun har måttet holde seg i Oslo, og har hatt sine første møter med de ansatte på zoom.

– Det har vært annerledes enn jeg hadde trodd. Alt har gått veldig fra dag til dag. Vi kan ikke planlegge langt frem, slik vi vanligvis gjør i et operahus, for opera er ikke en kunstart hvor man spontant setter opp nye verk i neste måned eller neste halvår. Hver oppsetning krever nitid planlegging og svært lange tidshorisonter, forklarer hun, men legger til at når hun ikke kan reise, har hun desto mer tid til de ansatte.

– Koronatiden har vært en stor frustrasjon for oss alle her, men hvis jeg skal prøve å se det positive i det, for meg også en gave. Jeg er blitt kjent med kompaniet og huset. Jeg har jo bodd 32 år i København, sier hun og viser til sin lange periode som fast ansatt solist på Det kongelige teater.

Har sunget drømmerollene

– Hvorfor reiste du derfra? Hvorfor ville du bli leder, du som har sunget på store scener som Metropolitan i New York og Covent Garden London, og har sunget Wagner i Nürnberg? Er det ikke litt leit å slutte å ha store roller og heller lede andre?

– Egentlig ikke. Og jeg har jo hatt noe ledererfaring som operasjef for Trondheim Symfoniorkester & Opera og har ledet en sommerfestival. Og dessuten er jeg formelt pensjonert som sanger, for det blir man når man er 56, som er for to år siden for mitt vedkommende.

– Det er 40 år siden jeg debuterte. Jeg er ikke ferdig med å synge, men jeg har hatt en ganske lang karriere som sanger og gjort mye av det jeg har lyst til, så det føles naturlig å gå over i en hel lederstilling, sier hun nøkternt.

– Hva liker du spesielt godt ved ledelse som fag?

– Jeg må si det så enkelt som at jeg liker å skape ting. Jeg har aldri bare vært opptatt av stemmen min, har alltid sett produksjonen som helhet, og sett meg selv som brikke i helheten. Her skiller jeg meg kanskje ut fra en del av mine kolleger. Jeg begynte å lete etter prosjekter som jeg kunne lede allerede da jeg var 40.

Primadonnaer

– For meg er operaen den optimale kunstformen med alle elementene i seg: scenekunst, solistsangere, kor, orkester, koreografi, scenografi, sier Randi Stene.

– I ledelsesfaget har det vært mye snakk om å lede primadonnaer, i overført betydning. Altså vanskelighetene ved å lede sterke personligheter som har veldig sterke oppfatninger av hvordan de skal gjøre jobben sin. Dette begrepet er jo hentet fra opera. Er det sant at solistsangere og andre operakunstnere er spesielt vanskelig å lede?

– Jeg er litt lei av at ordet primadonna blir brukt negativt, for det er spesielt utfordrende for de man pleide å kalle primadonnaene, «første-damene» og deres mannlige kolleger. De vil gjøre en god jobb, utbryter hun impulsivt.

– I et operahus skal det være høy temperatur. Vi skal ikke være en dagligdags arbeidsplass. Vi utøver kunst, da bli det temperatur! Hvis kunstnere har sterke meninger, er det ikke fakter, det er ikke fordi de vil fremme seg selv. Solister stiller seg frem, står foran alle de andre på scenen, og tar i mot alt som kommer både fra publikum og presse. Det er klart at det må blusse litt rundt sånne!

Etter stormen

Stene måtte tiltre som operasjef tidligere enn planlagt fordi hennes forgjenger Annilese Miskimmon sluttet midt i sitt åremål, to år før tiden, og begynte som direktør for English National Opera. Det hadde stormet en del rundt nord-irske Miskimmon, hun kom ifølge pressen på kant med både solister og daværende musikksjef (som skrev et åpent brev om at det var umulig å samarbeide med henne). Miskimmons forgjenger Per Boye Hansen, fikk kun ett åremål, selv om han hadde ønsket å fortsette.

– Magasinet Scenekunst mener din personalpolitikk er mer forsonende enn Miskimmons, kan du si noe om hvordan den er annerledes?

– Jeg har inntrykk av at hun gjorde mye bra og hadde mange gode intensjoner, men tror hun kom uheldig ut fra start. Det er ikke lett å komme utenifra. Min fordel er at jeg kjenner kompaniet fra før og kjenner dynamikken i et lignende operahus, sier Stene diplomatisk.

Hun har bare positive ting å si om begge sine forgjengere. Per Boye Hansen er en gammel venn, som hun synes har «skapt mange spennende ting». Boye Hansen var eksperimenterende, han satte opp mange nyere og ikke alltid så lett tilgjengelige verk, og det berømmer hun ham for.

– Man må tørre litt. Opera må avspeile samfunnet. Vi kan ikke leve som om det var for 100 år siden.

Mezzo-ledere

Stene ser ut til å unngå forgjengernes skarpe kanter. Ingen klager har kommet media for øret i hvert fall. Og hun har heller ikke forsøkt å kutte ned på faste solist-stillinger, slik  Miskimmon gjorde. Det er nå syv faste solister på Operaen, en av dem er nyansatt etter at en annen ble pensjonert, og det er fire praktikanter.

– Både du og ballettdirektøren, Ingrid Lorentzen, er nå norske. Begge har vært utøvere, hun som prima ballerina, du som mezzosopran. Er det en fordel å være norsk når man leder en norsk kulturinstitusjon?

– Ja, jeg tror det er en fordel i denne stillingen å kjenne den norske kulturen, mentaliteten og det politiske bildet, sier hun og legger til at det ikke er noe uvanlig i at opera-ledere kommer fra opera-verdenen selv. I hennes bransje har få ledere primært økonomisk bakgrunn.

– Nesten alle operadirektører har vært utøvere, men inntil for kort tid siden var det vanlig at de kom fra regi. Skjønt nå er lederne for operaen i Helsinki og Stockholm også mezzosopraner, mens i København har de en regissør, forteller hun.

Jeg spør, litt tøysete, om det er en fordel å være mezzo fremfor sopran, og hun svarer med et ertende smil i de direkte, gråblå øynene:

– Kanskje er det en fordel? Vi mezzoer er ikke vant til å stå aller først. Vi synger vanligvis ikke den uskyldige unge piken. Vi synger den voksne kvinnen, og det er ofte en birolle.

Hjerte for sangere

– Jeg ser meg ikke som noen leder av et hvilket som helst foretak. Jeg leder nasjonaloperaen, og målet mitt er å utbre denne kunstarten til så mange som mulig og skape så gode forestillinger som mulig, understreker Stene.

– Jeg har et særlig hjerte for sangere. Jeg kjenner på kroppen min hvordan de har det. Når de blir gode, blir jeg så glad. Når jeg sitter i salen og ser hvordan en solist har løftet seg fra første prøvedag til premieren, vet jeg at noe av dette har jeg bidratt til som leder. At dette er resultat av all jobben jeg har gjort i forkant.

Hun møtte faktisk mannen sin, den danske cellisten Henrik Brendstrup, på scenen. Det vil si: Hun sto på scenen på Det Kongelige Teater og sang, og han var i orkestergraven.

– Det var stemmen min som fascinerte ham først. Så han gløttet opp for å se hvem det var som sang, men da så han bare en utrolig stor hatt. For jeg hadde på meg en diger hatt i den oppsetningen, minnes hun.

Etter det gikk de og kikket på hverandre en stund, og så ble de bedre kjent og så gikk det som det gikk. Hun var 25 og han var 29. Og så fikk de dansktalende barn – som nå er voksne og etablerte. 

Hjembyen København

Resten av familien bor fremdeles i København, forteller hun, mens hun har fått seg leilighet på St Hanshaugen og bruker en halvtime på å gå til Operaen hver morgen. Før koronaen var planen at de begge skulle pendle litt frem og tilbake mellom Oslo og København, for Henrik har jo fremdeles jobb der nede. Det har blitt vanskelig, hun har ikke sett familien mer enn én gang på et halvår nå. Men hun har sett innsiden av karantenehoteller mer enn én gang.

– Karantenehotell er ikke noe jeg vi anbefale. Og det er jo trist at myndighetene definerer reiser for å se mann og barn som unødvendige reiser, kommenterer hun tørt.

– Du har bodd i København svært lenge, siden 1989, fortell litt om det?

– Jeg har et veldig sterkt forhold til København. Det er en fantastisk by, halvveis i Skandinavia og halvveis på kontinentet, med et rikt kulturliv. Det er der jeg har bodd lengst i livet, siden jeg var 26. Det er blitt hjembyen min, selv om jeg begynner å bli glad i Oslo også.

Jeg tror det er en fordel i denne stillingen å kjenne den norske kulturen, mentaliteten og det ­politiske bildet

Odelsjente

Opprinnelig kommer hun fra gården Stene, som ligger i Byneset sørøst for Trondheim. Men derfra dro derfra da hun var nitten.

– Du er odelsjente. Vil du dra tilbake og slå deg ned på gården når du engang bli pensjonist?

– Det tviler jeg på. Vel, man skal aldri si aldri, tiden får vise. Jeg har jo en mann også, sier hun uten å utbrodere mer.

– Hva slags gård var det forresten? Kjørte du skurtresker som barn eller plukket jordbær?

– Jeg var med på alt. Jeg var med på jordene og plukket stein og plukket potet og klippet plen. Jeg var med i fjøset da jeg var liten, for vi sluttet med dyr tidlig.

– Var det noe i den oppveksten som har påvirket ditt nåværende liv som leder? Noe jordnært kanskje?

– Tja, den store bass-sangeren Bryn Terfel er fra en sauefarm i Wales? Og både Åse Nordmo Løvberg og Birgit Nilsson vokste opp på en gård, sier hun, men spiller landbruksmotivet i sitt eget liv noe ned.

Opera ­handler om store følelser, kjærlighet, sjalusi, død. Ting som er viktige for alle men­nesker

Flagstad

Det var på skolen at sangtalentet hennes ble oppdaget, av musikklæreren Harald Bjørkøy, som skjønte at stemmen hennes egnet seg til opera, og hun fikk sangundervisning fra hun var 16.

Men før det hadde hun sunget på alle skoleavslutninger, og da hun var liten og spilte  trompet i skolemusikkorpset, husker hun at de spilte triumfmarsjen fra Aïda.

– Det var kanskje mitt første møte med opera. Virkelig opera møtte jeg først på plate, det var Kirsten Flagstad som sang «Didos klage» av Purcell. Da var jeg 18. Det var noe ved stemmen til Flagstad, og ved hvordan hun formidlet det tragiske innholdet i teksten.

– Hva lytter du mest til nå?

– Jeg lytter ikke til musikk bare for meg selv lenger, men ser det alltid som jobb. Til høsten skal vi sette opp «Eugen Onegin» av Tsjajkovskij igjen, hvor jeg har rollen som Larina. Det er en rolle jeg har sunget allerede.

– Men jeg skal ikke gjøre det til vane å være med i produksjoner fremover! Det har jeg ikke tid og krefter til. Å være operasjef er absolutt en heltidsjobb.

Norsk klang

– Da Miskimmon tiltrådde og jeg intervjuet henne, sa hun at hun blant annet ville satse på den italienske bel canto-tradisjonen. Du har sagt at du vil satse mer på det tyske repertoaret fremover?

– Hvis vi går ut i fra det vi kan kalle stemmer med en «norsk klang», så passer et tysk repertoar bedre. Med norsk mener jeg for eksempel sopraner av typen Lise Davidsen og Elisabeth Teige. Jeg har lyst til å sette opp for eksempel Wagners operaer. Men vi skal også spille det italienske repertoaret.

– Hvilken rolle var du selv mest glad i å synge?

– Kanskje Octavian i «Rosenkavaleren» av Richard Strauss.

– Den sang du relativt tidlig i karrieren. Måtte du gjøre research for å spille en ung mann?

– Ja, da jeg først begynte å synge slike bukseroller, studerte jeg det keitete uferdige kroppsspråket til unge gutter, forteller hun.

Stene deler sangkarrieren grovt opp i tre epoker: Først hun spilte unge gutter, så pasjonerte kvinner av typen Carmen, og så erfarne kvinner.

– Jeg liker slike karakterroller, den sterke kvinnen, som er operaens motsetning til den unge piken som bare er søt og snill. Slike roller har mer dybde. Denne kvinnen kan være autoritetsperson, iblant er hun ond. Men det er alltid en grunn til at hun er ond eller såret for disse rollene er ikke endimensjonale. Og det er kjempegøy.