Superhelt redder verden – igjen
En amerikansk superheltfilm er over oss igjen. Denne gangen «Wonder Woman 2», som ifølge omtalen «redder verden».
Jeg var ikke klar over at det hadde vært noen Wonder Woman-film nummer 1. Men at det er adskillige superhelter, etter hvert også av begge kjønn, ute og flyr iblant har jeg som alle andre fått med meg. Den kvinnelige varianten har gjerne utringet, ekstremt ettersittende kostyme over perfekte kurver. Og høyhælte støvler, som ikke hindrer henne i de mange kampscenene.
Basert på tegneserier
Hvor kommer disse amerikanske superheltene fra? Mange av dem er basert på tegneserier, og flere av disse så dagens lys tidlig i det 20 århundre, i avisene eid av William Randolph Hearst (han som Citizen Kane er basert på). Dette var «the yellow press», populærpressen, skandalepressen, og comic strips var lesermagneter.
Mandrake the Magician av Lee Falk, han som senere skapte Fantomet (som aldri har gjort det så bra på film), begynte som tegneserie i 1934. I 1939 kom den første av 12 Mandrake-filmer. Denne superhelten opptrådde ukentlig i en radioføljetong fra 1940-42, og i 1954 viste han seg på amerikansk TV. En annen tidlig superhelt var Lyn Gordon, som reddet jorden fra en fiendtlig planet. Denne serien gikk i amerikanske aviser fra 1934-1992. Den første filmen kom i 1936, og den første TV-serien i 1954.
Supermann ble født som tegneserie i 1939 – ikke i Hearst-avisene, men i tegneserieheftene til DC Comics. Der fikk han raskt fikk selskap av Lynvingen (1939) og Wonderwoman (1940). Heltene kjempet mot superskurker som Lex Luthor og The Joker, som hadde som mål å ødelegge verden.
Superman kom raskt inn i avisene også, og fra 1940 kunne amerikanerne følge hans eventyr i den første radioserien. Fra 1941 dukket han opp i tegneseriefilmer, og i 1948 i den første spillefilmen, som var beregnet på barn.
Superheltenes gylne tiår
Tegnserieforskere kaller 1940-tallet for superheltenes gylne tiår, og setter det i forbindelse med Andre Verdenskrig. De nevnte heltene samt en masse nykommere, inkludert Doctor Fate, The Atom, Hawkman, Green Arrow, Aquama, the Human Torch, the Sub-Mariner og Captain America gjorde stor lykke – ikke minst da sistnevnte banket opp Hitler i 1941.
Superheltprodukter i alle genre kom i rasende fart på det amerikanske markedet i flere tiår. Wonderwoman fikk fra 1950-tallet selskap av en serie kvinnelige superhelter som Batwoman, Bat-Girl og Miss Arowette. Forlaget Marvel Comics (startet 1939, senere også filmselskap) var hjem for en hel flokk, Edderkoppen, Iron Man, Captain America, Wolverine, Thor, Hulken, Ant-Man, Fantastic Four og X-Men holdt til der. De fleste av disse har etter hvert opptrådt på film – vanligvis en serie filmer. Thor, som ble lansert i 1962, er forresten løst basert på den norrøne guddommen.
For amerikanerne var TV-serien om Supermann fra 1952-1958 med George Reeves i hovedrollen en milepæl, fordi flere amerikanske regissører slukte serien som barn, og ble påvirket av superuniverset.
Åpnet slusene
Men det var Supermannfilmen fra 1978 med Christopher Reeve i hovedrollen som åpnet slusene for filmsjangeren som fenomen i andre land enn USA. Den var den første av en serie med filmer med superbudsjetter – særlig dyre var «the special effects». Det var også filmen som hadde størst økonomisk suksess i USA det året, og den er visstnok siden nummer seks på listen av filmer med størst inntjening. Og inntjening er noe amerikanere legger merke til.
Superheltene er flate som papir, uten antydning til psykologi
Superheltene har hatt sine motstandere. Steven Spielberg mente i 2015 at nå var det snart nok. Superhelt-filmene ville forsvinne som sjanger på samme måte som Western-filmene, trodde – eller håpet – han. Marvel-filmene kan ikke engang kalles «film», men må klassifiseres som «theme parks» – av typen Disneyland – framholdt Martin Scorsese tre år senere. Superheltene er flate som papir, uten antydning til psykologi. Og uten ordentlige karakterer, kan man ikke lage noen ordentlig historie, påpekte regissøren av Taxi Driver og Gangs of New York. Den britiske sosialrealistiske og sosialistiske regissøren Ken Loach kaller i The Guardian superheltfilmene for «varer, som hamburgere». Kritikeren Armond White beskriver i National Review sjangeren som «søppel», «triviell», «fordummende», «politisk infantiliserende» og et tegn på at amerikansk kultur nekter å bli voksen.
De kappekledde heltene med superkrefter har også fått sitt pass påskrevet av enkelte psykologer og medievitere, som har påpekt at flere av dem stygt ligner psykopater. Psykologen Robin Rosenberg, som har skrevet en bok om superhelter, mener derimot at de er gode rollemodeller, som lærer oss å takle motstand, ta ansvar og være helten i vårt eget liv.
Selv er jeg mest tilbøyelig til å være enig med Spielberg, Scorsese og White. Men det spørs om vi har forregnet oss. Bare Marvel-selskapet kommer med seks filmer og seks TV-serier i år. I tillegg er det produsert flere som først blir vist neste år på grunn av pandemien. Det er bare å stålsette seg.