– Intellektuell latskap å definere andre feminister

I 2017 kom Sumaya Jirde Ali´s første artikkel på trykk i det feministiske tidsskriftet Fett. Fire år senere har den frittalende bodøværingen tatt over stafettpinnen som redaktør i Norges største feministiske tidsskrift.

Den gang savnet hun mannlige minoritetsstemmer i samfunnsdebatten om feminisme og antirasistisk kamp. Det var dette temaet hennes første artikkel i Fett handlet om.

Nå lover hun å bidra til at flere stemmer kommer på trykk – både unge, eldre og minoriteter for å skaffe seg et bredere publikum i hele Norge. Kunst og dramatikk i form av anmeldelser og essays skal også få større plass i tidsskriftet.

Oppskriften hennes på suksess for Fett er at tidsskriftet skal være åpnet, tilgjengelig og inkluderende for alle som vil utrykke sitt engasjement.

Regnet pøser ned i Oslo dagen før sommeren gjør sitt inntog i hovedstaden. Utenfor den feministiske bokhandelen Kingos 4 står Jirde Ali og speider utover Alexander Kiellands plass.

Hennes fargerike antrekk og glisende smil står i sterk kontrast til den ellers så grå mai-dagen. Det er nå litt over en uke siden hun tok over vervet som redaktør i Fett.

– Merket du at jeg scannet gaten da vi møttes utenfor? spør Jirde Ali da vi har rigget oss godt til rette midt i den fargerike og intime bokhandelen.

Prisen for å ytre seg

Jirde Ali satte sinnene i kok hos mange på ytre høyresiden i Norge da hun høsten 2016 skrev et innlegg i Aftenposten hvor hun kritiserte mangelen på mangfold norske reklamer, filmer, magasiner og i offentlige etater.

Lite viste hun som 18-åring om den enorme mengden netthets og sjikane hun kom til å bli utsatt for da hun trykket disse ordene på tastaturet:

«Jeg forstår ikke hvordan politikerne kan snakke så flittig om integrering når de selv er verstingene i klassen».

Trakasseringen stoppet ikke i kommentarene. Jirde Ali har kjent på kroppen hva det koster å ytre seg i den norske offentligheten. Hun ble forfulgt på gaten og har opplevd flere ubehagelige situasjoner på offentlige steder.

Snart fikk hun beskjed om å gå med voldsalarm. Rører den ved noe i mer enn tre sekunder, går alarmen hos politiet.

– Alt dette fordi noen der ute ikke tåler trynet ditt. Det er absurd. Jeg måtte lade alarmen hver kveld og ha den med meg til enhver tid. Jeg var konstant redd for at den minste berøring skulle utløse den.

Sykemeldt av hets

I 2018 ble Jirde Ali syk og sengeliggende som følge av hetsen. Da en ung jente kontaktet henne på et skrivekurs i Bergen for tips til å skrive et innlegg i avisen, advarte Jirde Ali henne om konsekvensene av å ytre seg og ba henne være forsiktig.

– Jeg tror jeg endte opp med å skremme henne bort. Etter denne første artikkelen kom det en lang periode der jeg tenkte at det ikke var verdt det å utrykke meningene mine offentlig. Det er ikke verdt å bli syk og kjenne seg utsatt til enhver tid.

Etter noen år gikk Jirde Ali bort fra denne tankegangen og oppfordrer og hjelper i dag alle unge forfatterspirer som tar kontakt med henne på sosiale medier eller på arrangementer.

Det er ergerlig og slitsomt at hetsen tar så mye plass

– Folk må prøve for sin egen del. Det er ikke gitt at alle opplever det samme. Spørsmålet handler om mengden av hets, sjikane og motbør man får.

En av de som har opplevd mye rasistiske og kvinnefiendtlige utsagn og trusler i norsk offentlighet, er MDG-politiker Lan Marie Berg. Jirde Ali forteller at Berg er en av dem som har hjulpet henne med å finne gode strategier for å håndtere hets og sjikane.

Å hele tiden scanne områder hun beveger seg i, ikke reise alene og alltid bli hentet på flyplasser er noen av tiltakene Jirde Ali har innført for å kunne beskytte seg selv.

– Det er ergerlig og slitsomt at hetsen tar så mye plass. Det skjer ikke bare på sosiale medier, men er veldig synlig i hverdagen også.

All hatet har ført til langvarige traumer og paranoia. Hun forklarer at det ikke er en irrasjonell frykt når man har opplevd å bli forfulgt. Men paranoia kan lett bikke over i urimelige tanker.

– Det verste jeg har opplevd er etterdønningene som manifesterer seg i det trivielle. Som når folk jeg ikke kjenner godt spør om telefonnummeret mitt. Da vil jeg ikke gi det fra meg. Jeg må hele tiden beskytte meg, selv om det til tider kan oppfattes som irrasjonelt.

Ung og dum

Foto

– Jeg vil leve av å skrive, skape, delta og være engasjert. Perioden jeg var borte fikk meg til å savne alt dette, sier Sumaya Jirde Ali. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

I 2019 tok Jirde Ali en pause fra norsk offentlighet for å være student på fulltid.

– Jeg ville være ung, dum og leve livet rundt jevnaldrende. Det året ønsket jeg ikke å ta noen kamper eller følge med på nyheter. Jeg ville koble meg vekk fra en verden som på mange måter presset meg til å gli fra den mentalt.

På det tidspunktet klarte ikke den prisvinnende poeten å ta innover seg alt det fine hun hadde opplevd så lang i livet. Hun rømte fra to boklanseringer fordi hun fikk angstanfall. Selv det fantastiske og vakre ble for intenst.

Da hun ble tildelt Ytringsfrihetsprisen av Norsk forfatterforening i 2018 ble hun bare lei seg, fordi hun visste hvor mye hets det kom til å føre med seg.

– Det er den største prisen jeg har fått. Det var en gigantisk ære.

Jirde Ali fikk prisen fordi hun har vært en spesielt utsatt forfatter, men ble samtidig så redd for nyheten i seg selv fordi hun visste hvor mye hets den kom til å føre med seg. Og det var nettopp det som skjedde.

– Det ble nødvendig for meg å ta en pause og trekke meg tilbake. Jeg ble tryggere på meg selv, hvem jeg ønsker å være og hva jeg vil gjøre.

I dag har den unge forfatteren mange baller i luften. Hun vil gi ut flere diktsamlinger, skriver på sin første roman, jobber med en sakprosabok, skriver bokanmeldelser og lager teater av sin tredje diktsamling «Når jeg ser havet, slukner lyset».

– Jeg vil leve av å skrive, skape, delta og være engasjert. Perioden jeg var borte fikk meg til å savne alt dette.

Det var hennes tredje diktsamling som fikk henne til å returnere til det offentlige søkelyset. Hun er i gang med flere skriveprosjekter, har levert bacheloroppgave i sosialantropologi og forteller at hun føler seg privilegert over å kunne være forfatter, skribent, redaktør og poet.

Identitetskrise

Siste året på videregående var Jirde Ali Bodøs ungdomsrepresentant for «Young ambassadors» i Oslo. På dette tidspunktet var det viktig for forfatteren å passe inn. Som en forsvarsmekanisme ble Bodø-dialekten erstattet med østlandsdialekt da hun landet i hovedstaden.

– Jeg var ikke bevisst på at jeg byttet dialekt. Ingen forstod meg. Det var en stor identitetskrise.

Familien og vennene hennes fra Bodø oppfattet henne som pretensiøs. De følte at hun viste langfingeren ved å si «jeg» i stedet for «æ». Oppdragsgivere ble skuffet over frafallet av den nordnorske dialekten.

Men på en scene svitsjet hun plutselig tilbake til sin gamle identitet. I det ene sekundet snakket hun Østlandsdialekt, i det andre slo hun over til Bodø-dialekten.

– Inne meg tenkte jeg «nu skjer det». Det er noe av det morsomste jeg har gjort. Hele rommet ble stille og jeg merket at folk vridde seg i stolene. Noen gispet. De tenkte nok «hva skjer nå?».

Det at hun i en periode la om dialekten, kan ha vært et utrykk for hennes eget selvhat, reflekterer hun tilbake på.

– Jeg ville bare passe inn, sier hun oppgitt.

Jirde Ali har kjent mye på selvhat som følge av identitetskrise og det å ikke vite om hun er somalisk eller norsk. Det var ingen i barndommen hennes som fortalte henne at hun kunne være begge deler.

– Ingen fortalte meg at jeg kunne vært Bodøs egen Hannah Montana om jeg hadde ønsket.

Identitet er en tematikk som engasjerer forfatteren mye. Det var en traumatiserende affære for hennes del fordi hun ikke visste hva hun kunne være – og ble som en konsekvens av det mindre seg selv.

– Jeg gikk under lyktestolper da jeg var ungdom slik at hudfargen min alltid skulle vises på kvelden. Hvis jeg ikke selv tydeliggjorde hudfargen min, var jeg redd for at det kom til å bli prat om den. Da kom det til å bli stadfestet at jeg var annerledes og at jeg ikke var norsk. Det var et stressende tankekjør.

I dag tror hun at dialektendringen kom av at kroppen hennes internaliserte traumene.

– Folk utenfor Nord-Norge pleide å ape etter Bodø-dialekten min og sa den var spennende, ny og kul. Jeg hørte folk lo av meg. Det verste man vet er å bli hånet og latterliggjort her i verden. Dette tok underbevisstheten min til seg.

Den dag i dag synes hun det var så sårt å ikke bli forstått. Like etter dialektskiftet sendte barndomslæreren hennes en SMS hvor det stod: «Sumaya, du må ikke hate deg selv. Det er ikke slik det skal være. Skammer du deg over å være fra Bodø?»

– Jeg begynte å gråte da jeg fikk den meldinga.

Feminist med hijab

En problemstilling som Jirde Ali har engasjert seg i er påstanden om at innvandrerkvinner, ofte muslimer med hijab, ikke kan være feminister.

– Budskapet fra noen kvinner fra ytre høyresiden handler om at feminister på venstresiden har berøringsangst for saker som man tror kun omhandler innvandringskvinner, som tvangsekteskap og omskjæring. Denne holdningen gir ingen rom for nyanser og oppleves som splitt og hersk.

Jeg var ikke bevisst på at jeg byttet dialekt. Ingen forstod meg. Det var en stor identitets-krise

Gjennom flere meningsinnlegg fikk forfatteren innpass i norsk kvinnebevegelse og ble kjent med flere av de ulike grupperingene. Det var gjennom dette nettverket hun oppdaget Fett.

– En misoppfattelse i feminismen er at man omfavner patriarkalsk kultur dersom man går med hijab. De tre største religionene i verden er mannsdominerte – ikke bare i teologi, men også praksis.

Selv om hun mener mange kvinner også kan være portvoktere for patriarkalsk kultur, er det også mange kvinner som kjemper mot patriarkatet fra innsiden i religiøse miljøer.

– Man kan bare skape endring innenfra. De er viktig at kvinnene i mannsdominerte miljøer er de som kritiserer. Hvis du skal stå utenfor å peke med fingeren, har du ikke troverdighet. Nyansene forsvinner når du får beskjed om å ta av deg hijaben for å kalle deg feminist.

Ikke definere hverandre

Man trenger ikke støtte alle andre kvinner til enhver tid, for å kalle seg feminist, mener Jirde Ali. En dag kan man være allierte, og den neste dagen kan man være meningsmotstandere.

Det som virkelig provoserer Fett-redaktøren er kvinner som prøver å definere feminismen overfor andre kvinner.

– Disse feministene opplever jeg som trangsynte. De tror at deres definisjon av feminisme ene og alene er den viktigste. De får sin egen virkelighetsoppfattelse til å utelukke den neste. Det er intellektuelt latskap, men det er fremdeles feminisme.

Feminisme for henne handler om muligheten til å kunne kritisere hverandre, stille krav og ha forventinger til hverandre.

Jirde Ali beskriver seg selv som en «interseksjonell feminist». Denne type feminisme handler om å se alle former for undertrykkelse og privilegier samlet. Man ser ikke sexisme, rasisme og homofobi som separate fenomener – men heller sammenhengene mellom dem.

Måten du møter og blir møtt av verden på, påvirkes nemlig av flere ulike faktorer. Ulike identiteter møter ulike former for diskriminering og ulike privilegier.

– Jeg er svart, muslim, kvinne, somalisk og nordlending. Mange av disse minoritetene er stigmatiserte og det er knyttet en kamp til dem. Min feminisme anerkjenner de ulike kampene jeg må gå gjennom på grunn av hvem jeg er.

Motsatt mener hun at en feminisme som ikke anerkjenner funksjon, aldersdiskriminering, diskriminering basert på seksuell orientering og etnisitet, er en fattig, navlebeskuende og veldig lite humanetisk feminisme.

– En person kan oppleve dobbelt og trippel diskriminering basert på ulike faktorer ved seg selv.

Viktig å være en stige

Redaktørens personlige kamp handler om å skape rom for flest mulig. Det er viktig for henne å være en stige og gi mikrofonen videre til nestemann.

– Denne jobben muliggjør det å være backstage, å løfte andre opp på et høyere nivå. I den norske offentligheten er det mange som sier seg fornøyd med sin egen streben. De har kjempet, klatret og kommet seg fram. Da er de fornøyde og da hviler de. Hvis ikke du kan se til neste person, synes jeg ikke disse menneskene burde ta den plassen de gjør.

Når Jirde Ali blir kontaktet for å være med på arrangementer eller panelsamtaler, er hun bevisst på å anbefale andre dersom hun selv ikke har anledning til å stille opp. Hvis det er noen som kan tematikken bedre enn henne, henviser hun ofte journalister videre til dem.

– Journalister eller arrangører som ikke har tilgang til disse nettverkene burde ta kontakt med noen som kan åpne dørene.

Som offentlig person har man mye påvirkningskraft. Folk lytter til deg og tar deg på alvor. Da mener Jirde Ali at det er viktig å kreve at også andre får plass.

– Mange hvite, kvinnelige skuespillere anbefaler og går sammen med sine svarte kollegaer for å kjempe for at de skal få mer i lønn. Denne solidariteten, å sette seg selv i skuddlinjen, kan føles ubehagelig. Men atirasisme og feminisme er ikke behagelig. Man mister kontrakter, ansikt og man blir ikke alltid tatt på alvor. Men jeg syns man burde prøve. Det er det for få som gjør i dag.

Foto

Feminisme for Sumaya Jirde Ali handler om muligheten til å kunne kritisere hverandre, stille krav og ha forventinger til hverandre. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Oppfattes som kompromissløs og sint

Mange oppfatter kanskje Jirde Ali som en uredd feminist. Hver gang hun møter folk som gjenkjenner henne på gaten, retter hun seg alltid litt opp i ryggen og smiler.

– Jeg tror folk oppfatter meg som mer kompromissløs og sint enn det jeg faktisk er. Folk blir ganske overrasket når de møter meg og blir kjent med meg.

Flere av de som har møtt henne har sagt de har blitt overrasket når hun forteller om favoritthobbyen sin, nemlig å se på den franske krimserien Poirot.

– Jeg elsker Poirot. Krim er favorittsjangeren min. Jeg valgte tross alt Aschehoug fordi Jo Nesbø er der. Harry Hole-serien var inngangen min til krimverden.

Selv har hun ingen planer om å skrive en krimroman med det første. På den første julefesten til Aschehoug ville redaktøren hennes at de skulle gå bort å hilse på Nesbø. Det blånektet hun.

– Jeg var fornøyd med å kun være i samme rom som ham. Jeg var veldig behersket, men ville bevare det bildet jeg har av forfatteren som jeg hadde skapt meg.

Forskrekket og fascinert

Å vokse opp i Bodø beskriver Jirde Ali som fantastisk. Det eneste hun savnet var å se folk som seg selv. Da hun besøkte familie i London så hun for første gang mangfold i befolkningen. Tilbake i Nord-Norge boblet frustrasjonen over og hun tydde til tastaturet for første gang.

Jirde Ali endte opp i Bodø som sjuåring som følge av familiegjenforeningen etter at faren hadde vært i landet siden 2003. To år etter kom resten av familien.

– Jeg er veldig privilegert og har ikke måttet flykte over hav slik mange flyktninger må.

Likevel var det noe ved Norge som føltes annerledes og rart for den unge jenta. Osten smakte «for jævlig» og melken var ikke søt.

– De første dagene var veldig skuffende, men jeg ble vant til det etterhvert.

Første gang hun så snø var både en forskrekkende og fascinerende opplevelse. Hun forklarer at en av menneskehetens største tragedier er at vi tar for gitt det som omgir oss hele tiden. Vi glemmer å gi det verdi.

– En somalisk gutt i klassen inntok ekspertrollen ved å forklare meg hva snø var. Han hjalp meg veldig mye i starten av skoleåret og hevder den dag i dag at han lærte meg norsk. Det gjorde han ikke.

Ukene hennes på barneskolen var lagt opp med norsk skole i hverdagene og arabisk og koran-skole i helgene. Litteraturen fant hun gjennom biblioteket i Bodø.

– I klassen hadde vi perioder hvor vi var besatt av ulike ting. Jentene var i en periode besatt av å hoppe tau, en annen periode engasjerte bøker oss. Alle skulle lese.

Den første bokserien hun og jentegjengen leste var «Ever – for alltid». Jirde Ali kom ikke fra et bokhylle-hjem, og måtte derfor låne bøker av venner.

– De kjøpte bøkene, jeg lånte. Det var et problem hjemme at jeg leste så mye. Jeg ville ikke spise eller være med vennene mine. Mamma pleide å gjemme bøkene mine, mens pappa tok lånekortet mitt.

Psykisk helse i jobbfokus

Mesteparten av poetens redaksjonelle erfaring kommer fra Voks tidsskrift, hvor hun har vært redaksjonsmedlem siden 2017. Hun har også vært redaktør for hip hop-nummeret til tidsskriftet.

– Hvordan er du som leder?

– Typen min og jeg har kartlagt at min store utfordring i livet er at jeg er utålmodig. Samtidig er jeg flink til å ta høyde for ansattes psykiske helse. Det er viktig å ha forståelse for sykdom og at folk har mye på gang i livet. Jeg er ikke en veldig streng leder.

Det kan fort bikke over til at noen grupper blir mer dominerende enn andre. Da setter de standarder og premisser, noe som fører til at andre gjør seg selv mindre

Hun er helt åpen for at kvinner kan amme barn under zoom-møter og at overarbeidede skribenter ikke nødvendigvis trenger å bidra til hvert eneste nummer.

– Jeg synes ikke medarbeidere skal minimere sin egen identitet og hverdag for å være en del av Fett. Man skal kunne være den man er og ta hensyn til alle områdene i livene sine. Det viktigste er at de er engasjerte, leverer og forholder seg til tidsfrister.

Jirde Ali beskriver seg også som en inkluderende leder som alltid lytter til alles meninger.

– Jeg er obs på at det kan oppstå grupperinger på en større arbeidsplass. Det viktige at disse grupperingene ikke tar for stor plass. Det kan fort bikke over til at noen grupper blir mer dominerende enn andre. Da setter de standarder og premisser noe som fører til at andre gjør seg selv mindre.

En aggressiv gymlærer

– Hvordan håndterer du konflikter?

– Jeg kaller inn til møte. Jeg er veldig glad i å ta ansvar der jeg kanskje ikke alltid har ansvar. Det er naturlig at jeg som leder går inn i en konflikt når den går utover arbeidet. Hvis det skjer, er jeg klar for å veilede og hjelpe.

– Hvordan motiverer du ansatte?

– Jeg er en blanding av en god venninne, heiagjeng, matchmaker og en aggressiv gymlærer. Jeg har troen på folk, men i blant kan det bikke over og jeg må roe meg litt ned. Selv blir jeg motivert av mitt eget engasjement.

Hater bedrevitere

Planene videre for Jirde Ali er å gå hele utdanningsløpet for å bli professor. Hun fikk tidlig høre av lærere at hun burde drive med undervisning fordi hun var god til å kommunisere. Det har hun aldri glemt.

– Det som er bra med å være lærer er at man automatisk blir litt mer tålmodig, sier hun med et smil.

Når det kommer til det som irriterer forfatteren mest i norsk offentlighet, er folk som kjenner på en overlegenhet i form av kunnskap.

– De tror at fordi de kan noe som ikke andre kan, gjør det dem til bedre mennesker. Bedrevitere som lever av å belære og trykke andre ned er det verste jeg vet. Vær ydmyk og åpen.

Usjarmerende bedrevitere vil hun verken forholde seg til i arbeidslivet eller livet generelt. På et tidspunkt i karrieren deltok hun i et bokprosjekt hvor en av gjesteredaktørene brukte navnet hennes for å trykke ned en av bidragsyterne som spurte etter høyere honorar.

– Han brukte mitt og andres navn for å gjøre et poeng ut av at vi ikke hadde klaget på honoraret, så da burde ikke vedkommende gjøre det heller. Jeg trakk meg fra prosjektet selv om forlaget ville at jeg skulle fortsette. Det er viktig at arbeidsgivere innser at de har folk i ledende posisjoner som er opptatt av å trykke andre ned.

Økonomisk utnyttelse

Kulturbransjen har lenge blitt kritisert for økonomisk utnyttelse av unge kunstnere, skribenter og skuespillere. Koronapandemien har på mange måter vært et forstørrelsesglass for denne problematikken og har tvunget bransjen til å ta en nærmere kikk på praksisen sin.

– Jeg blir forbannet når jeg hører om økonomisk utnyttelse og vil ikke ha noe med det å gjøre. Folk jobber mye, men blir betalt veldig lite. Kulturbransjen er gode på å trykke folk ned og ikke la dem forhandle honorarer.

Tidlig i karrieren ble Jirde Ali fortalt av arrangører at de forhold seg til Norsk forfattersentrums minstesatser. I dag er situasjonen helt annerledes.

– Koronapandemien har gjort at folk i kulturbransjen blir honorert redelig og passende for arbeidet som gjøres. Bevisstheten rundt lønn i kulturbransjen føler jeg har økt det siste året. Bransjen har også blitt mer solidarisk – hvis et oppdrag blir avlyst, blir du likevel honorert 50 prosent. Det er et viktig skifte som har skjedd.

Selvtilliten har ikke alltid vært høy for bodøværingen. Hun fant først stemmen sin i løpet av det første året på videregående da hun fikk sitt første, genuine og gjensidige vennskap.

– Før jeg møtte min første bestevenninne var jeg alltid en del av en overfladisk gruppe som var mer opptatt av hvordan vi så ut og ikke hvordan vi faktisk hadde det. Det å få en skikkelig bestevenninne ga meg selvtillit. Det største i livet er å bli sett og forstått. Hun så meg og forstod meg slik jeg aldri hadde blitt sett eller forstått. Det gjorde at jeg begynte å tro på meg selv.

Uten dette vennskapet, tviler Jirde Ali på at han hadde kastet seg ut i skrivingen. Hun forklarer at det aldri er et riktig øyeblikk å gjøre noe i livet, og at man ikke kan sitte å vente på at folk tar kontakt med deg.