Munch skal få mer digitalt trøkk

I en rar tid der det ikke er sikkert hva som sprer seg raskest – sykdom eller frykt – ringer Munchmuseet-direktør Stein Olav Henrichsen via den rare tidens hyppigst brukte kommunikasjonsform: Videochat.

Henrichsen har det bra, sier han, i alle fall «etter forholdene». Mens flere av hovedstadens største kulturinstitusjoner har permittert brorparten av sine ansatte, har ikke Munchmuseet permittert én eneste en.

– Jeg tenker at du har to muligheter hvis du mister inntekter: På den ene siden kan du legge ned mest mulig og kutte mest mulig kostnader og tenke at nå setter vi alt i bero og gjør ingenting til dette går over av seg selv. Alternativet er jo å sette inn mer trøkk, enda flere ressurser og si at vi skal bruke anledningens muligheter til å skape andre inntekter og å øke kunnskap og kompetanse, sier Henrichsen. Det klirrer i porselenet til kaffekoppen han har rigget seg til foran skjermen med.

– Jeg drikker litt kaffe mens vi holder på, opplyser han, som om det var noe som trengte en forklaring.

– Jeg også. Skål!

– Skål! svarer Henrichsen som hever kaffekoppen lett i det ansiktet folder seg i et bredt, virtuelt smil som former seg i nokså pikselert oppløsning på den lille skjermen.

Alternativet er jo å si at vi skal bruke anledningens muligheter til å skape andre inntekter.

«Mer trøkk»

«Mer trøkk» er altså metoden Henrichsen har valgt for å styre Munchmuseet gjennom koronakrisa. En metode som er lettere inspirert av japanernes innstilling om å investere i nedgangstider, forteller han.

– For mange faller det naturlig å kutte ned på aktiviteten i krisetider, men det blir raskt en negativ spiral. Hvis koronakrisen varer lenge og man fortsetter å kutte aktivitet, vil spiralen bare gå nedover. Tenker man derimot omvendt og investerer, kan man få spiralen til å peke i motsatt retning, altså oppover. Skal man som leder satse på at spiralen går nedover? Da når du raskt bunnen og har allerede tapt. Men spiralen oppover har jo egentlig ikke noe tak, sier Henrichsen og legger til:

– Vi kommer oss gjennom denne krisen ved å bruke ressursene på en annen måte, flytte på dem, gi ansatte alternative arbeidsoppgaver og hente inntekter andre steder.

Blant annet innebærer det å sende ansatte på kurs for å øke sin kompetanse, krysse av punkter på listen over ting man ellers ikke har tid til og på ulike måter bestrebe evighetsprosjektet det er å bli en «bedre» organisasjon.

– Både Munchmuseet og våre ansatte skal være vesentlig bedre skodd når vi åpner igjen, understreker Henrichsen.

Blåser liv i fremtidsvisjoner

En kunstsamling er jo strengt tatt ikke avhengig av et åpent museum i vår digitale hverdag, påpeker han. I likhet med de fleste sjokkrammede kulturinstitusjoner verden over har også Munchmuseet tatt raske steg i digital retning for å finne alternativer til et hjemmeisolert publikum. Internett har som kjent færre publikumsbarrierer enn den fysiske verdenen. Da sier det seg selv at publikumspotensialet er enormt. Altså fungerer koronakrisen nærmest som et påskudd for å blåse liv i flere av Munchmuseets fremtidsvisjoner.

Med budskapet «We bring Edvard Munch to you» har museet lastet opp digitale omvisninger, kunstverksted for barn og bilder av verk til plattformene sine i sosiale medier.

Klarinett og saksofon

Stein Olav Henrichsen har bakgrunn i musikken, ikke i billedkunsten, slik en kanskje vil tenke at er mest naturlig for lederen av museet som rommer verkene til nasjonens mest kjente billedkunstner gjennom tidene. Som 13-åring ble han plukket opp som talent og sendt på toget fra barndomshjemmet i Oppegård med stipend til det som den gang enda var Musikkonservatoriet i Oslo.

– Jeg spilte både klarinett og saksofon. Vi var fire stykker som ble det første kullet som studerte saksofon i Norge. I begynnelsen fikk vi ikke lov til å spille saksofon på elevkonsertene fordi ingen syntes egentlig saksofon hørte hjemme i den fine, klassiske familien, mimrer Henrichsen og ler av tanken på fortidens utdaterte visdom.

Foto

«Livets dans» er et av Munchs mest ikoniske verk og er inspirert av tiden kunstneren oppholdt seg i Åsgårdstrand. Perioden gjorde stort inntrykk på Henrichsen som ung. Foto: Munchmuseet

Hjemme hos Henrichsen var det ikke den store kunstinteressen å arve, men hele familien var opptatt av litteratur. Som barn, altså flere tiår før internettets tid, leste Henrichsen «døgnet rundt». Som student ved konservatoriet meldte Henrichsen seg som teaterkontakt og skaffet hele klassen tilgang på gratisforestillinger til Det Norske Teatrets «livlige samtidsprogram». Videre ble musikken en vei til billedkunsten, gjennom konsertserier på museet han flere år senere selv skulle vise seg å lede.

– Det ble holdt flere konsertserier på Munchmuseet. En av lærerne mine var med på en av de konsertene og jeg dro for å høre ham. Det var sånn jeg ble kjent med Edvard Munch og interessert i samtidsbilledkunst, forteller Henrichsen.

– Det er så lenge siden nå, men jeg husker jeg ble veldig betatt av det, sier han.

Det mellommenneskelige

Særlig festet han seg ved Munchs Åsgårdstrand-periode som ga inspirasjon og opphav til berømte verk som «Pikene på broen», «Melankoli» og «Livets dans».

– Det er jo i Åsgårdstrand at Munch som ung mann møter kjærligheten, erotikken og ikke minst står han overfor eldre, utadvendte kvinner i en tid hvor Kristiania-bohemen med Hans Jæger i spissen har lært nordmenn at de skal ha fri sex. På den andre siden er det maleriet «Melankoli» hvor kompisen hans Jappe sitter på en sten ved fjorden i Åsgårdstrand og ikke har lykkes med sin kjære, men er sjalu og lei seg. Alt dette var veldig fascinerende for meg den gangen, sier Henrichsen som forteller at han som ung oppsøkte Åsgårdstrand og Munchs hus – et lite gult hus som er majestetisk og strategisk plassert på toppen av en skråning og med vindu vendt mot havet.

– Ofte spør folk meg om hvorfor Munch fremdeles er så populær i verden i dag, og det er noe jeg har reflektert mye over. Noe av svaret ligger nok i at han har brukt så mye tid på å forstå mennesket og det mellommenneskelige. Han klarer å gå dypt inn i relasjoner og mestrer å gjenskape ulike forhold vi mennesker møter eller må ta stilling til, valg vi må ta og tilstander vi befinner oss i gjennom et liv. Han har et eget visuelt språk som samtidig er universelt, sier Henrichsen.

Foto

Henrichsen trekker frem «Stjernenatt over Ekely» (bildet) som et av sine favorittverk malt av Munch. Andre malerier han nevner er «Galopperende hest» og «Den gule tømmerstokken». Foto: Munchmuseet

Nettopp det kan bevitnes fra mange steder omkring i verden: Både i Tokyo og Paris var interessen for Munchs malerier så stor at det stod folk i kø fra dag til kveld da Munchmuseet lånte verk til midlertidige utstillinger. Nesten 700.000 så Munch-utstillingen i Tokyo i løpet av tre måneder i slutten av 2018 og begynnelsen av 2019.

Kompromissløs og ærlig

– Munch forsket jo hele livet, sier Henrichsen og forteller at da Munch døde som 80-åring var det fordi han pådro seg lungebetennelse etter at han stod opp og gikk ut i bare pyjamasen for å tegne katastrofen i Oslofjorden da motstandsbevegelsen sprengte et tysk visjonsskip i lufta like før andre verdenskrig tok slutt i 1943.

– Han var veldig opptatt av å forstå og være med på det som foregikk rundt ham, sier Henrichsen.

– Kanskje er det fordi Munch er så ærlig i sin kunst at det fremdeles er så relevant?

– Ja, jeg tenker det er et viktig tema. Alle store kunstnere er ærlige, kompromissløse og har ingen skrupler med å utlevere seg selv. Det gir en innsikt i det som er naturlig for alle mennesker. Begrenser man ærligheten klarer man ikke å komme til dybden av eksistensielle spørsmål og i alle fall ikke å formidle dem, sier Henrichsen.

Snart blir det Lambda

Nå skal de over 1000 maleriene, nærmere 18.000 grafiske bladene, 4500 akvarellene, flere tegninger, 13 skulpturer og Munchs litterære notater få nye rom og nye vegger å henge på. Et nytt Munchmuseum har vært diskutert siden århundreskiftet, og allerede i 2009 vant prosjektet «Lambda» konkurransen for nytt Munchmuseum i Bjørvika. Først 11 år senere nærmer den høye bygningen i Bjørvika seg formen til en faktisk museumsbygning.

Foto

Lambda-prosjektet har fått mye kritikk, men til høsten er det ingen vei tilbake: Da står det nye Munchmuseet klart og skal etter alle solemerker åpnes for publikum. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Veien dit har vært lang. Knapt et år etter at Henrichsen startet i jobben som Munchmuseets nye leder i 2010, valgte bystyret i Oslo å skrinlegge hele Lambda-prosjektet. Protestene mot flyttingen fra Tøyen og kritikken rettet mot det spanske arkitektselskapet Herreros Arquitectos som stod bak Lambda-tegningene tok nesten knekken på Munchs fremtid i Bjørvika.

Kritikken haglet også etter at Henrichsen tiltrådte som ny direktør. Flere mente det var fullstendig uhørt at en person uten utdanning innen kunsthistorie og erfaring fra billedkunsten skulle sitte i sjefsstolen for Munchmuseet. Henrichsen kom rett fra rollen som operasjef i Bergen. Som en kunstkritiker sa til NRK: «Jeg kjenner ikke denne mannen, og kan ikke si noe om ham».

– Man snakker ofte om glasstaket i forbindelse med kjønn, men jeg tror jeg må ha brutt et eller annet tak den gangen, sier Henrichsen nå.

– Da jeg først deltok på et museumsledermøte var jeg den eneste av rundt 15 direktører som ikke var kunsthistoriker. Men da jeg deltok sist hadde halvparten av direktørene annen bakgrunn enn kunsthistorie!

– For å si det enkelt så har fokuset gått fra eksperten til lederen, påpeker Henrichsen. 

Foto

Kritikken haglet da Henrichsen tok over som direktør for Munchmuseet i 2010. Selv mener han både kritikk og begeistring er uttrykk for engasjement. Bak Henrichsen henger tre utgaver av Munchs verk «Vampyr». Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Siden den gang har Munchmuseet med Henrichsen i spissen tidoblet det lokale besøket til Munchmuseet og satte publikumsrekord i fjor med 280.000 besøkende. Henrichsen synes heller ikke det er negativt at folk stiller kritiske spørsmål.

– Jeg tenker at det handler om engasjement som handler om både kontroll og begeistring. Noen applauderer og stiller seg ved din side i ulike spørsmål, mens andre har rett og slett andre interesser, sier Henrichsen.

Den norske psykologien

Munch-direktøren påpeker at kulturledere ofte sitter i en posisjon der de må balansere spesielt mange behov fordi man har medarbeidere under seg, et styre over seg og departement og regjering som kommer med ressurser og befalinger. Samtidig skal man til enhver tid strekke seg for å tilfredsstille publikum, og media er der for å overvåke.

– Men jeg liker den situasjonen. Det er utrolig mange utfordringer. Hvis folk ikke var engasjert i det jeg holdt på med og hverken syntes det var positivt eller negativt så hadde jeg blitt veldig …

Henrichsen nøler litt.

– … jeg vil ikke si lei meg, men jeg ville i alle fall kjedet meg, sier han og ler.

– Det er vel derfor jeg prøver å være litt spissformulert også. For å skape litt debatt og energi der ute.

– Mener du for eksempel som da du for fire år siden sa at nordmenn har den svakeste estetiske sansen i hele Europa?

– Haha, sa jeg det?!

– Å forstå den norske psykologien er jo et livsverk i seg selv, vil jeg si. Haha. Men det jeg mente å få frem handler om hvordan vi håndterer og prioriterer kunstfeltet og posisjonen det har i samfunnet, utdyper Henrichsen.

Å forstå den norske psykologien er jo et livsverk i seg selv, vil jeg si.

To ting han gjerne vil se er høyere krav til estetisk utdanning av grunnskolelærere og mindre bruk av kompetanse fra næringslivet i landets kulturstyrer.

– Kulturstyrene har mange ledere og representanter fra næringslivet og politikken, mens det brukes jo nærmest aldri ledere fra kunstfeltet i næringslivet og politikken, påpeker Henrichsen som mener det er «misbruk av kompetanse i samfunnet».

– Kunsten er ikke prioritert. Det ser vi også i krisen vi står i nå. Både kultur og media er veldig lavt prioritert i regjeringens krisestrategi. Det er kanskje et tegn på det jeg mente å si den gangen.

Det kan også ligge en forklaring i det faktum at Norges kunsthistorie er relativt kort. Mens den økonomiske utviklingen har skutt i været i tempo med utvinningen av olje, har den eksistensielle og kunstneriske bevisstheten gått litt saktere, mener Henrichsen.

– Vi var det siste landet i Europa som fikk et operahus og vi var det nest-siste som fikk et universitet, så sent som i 1811. Da hadde Sverige allerede hatt universitet i over 400 år. Det er det lett å glemme!

Foto

Norsk kunst har mye å bidra med ute i verden, mener Henrichsen. Her hilser han dronning Sonja velkommen under åpningen av utstillingen «Det Moderne Øye» i 2012. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

– Så vi er helt blottet for kunstnerisk sans vi da?

– Nei, absolutt ikke! Jeg vil ikke snakke vår kultur og bevissthet ned, jeg vil bare forsøke å sette kunsten i en større samfunnsmessig kontekst. Vi er et land med masse kunstnerisk potensial. Vi flagger med verdier som menneskerettigheter, tillit og ytringsfrihet. Vi har masse å bidra med til det internasjonale samfunnet. Mye av det kan vi også spre ved hjelp av vår kunst.

Digital business-modell

Om to år er tiden som direktør for Munchmuseet over for Henrichsen. Ved siden av å (forhåpentligvis) åpne dørene til det nye museet til høsten, investere mer i forskning og videreutvikle kunsttilbudet for barn, har han satt seg et helt konkret mål i tråd med internett-æraen: Innen han takker for seg skal de digitale inntektene være høyere enn inntektene i døra. Ifølge ham er også museene i ferd med å finne sin digitale business-modell.

– Munch har et enormt publikum, og de fleste kommer aldri til å besøke Munchmuseet. Folk kommer til å bli mer opptatt av de digitale opplevelsene, og i fremtiden kommer de til å være noe helt annet enn bare en digital visning av en kunstutstilling eller et verk. Det kommer til å bli en helt annen dynamikk. Men vi treffer nå også helt andre enn det vi vanligvis ville gjort for bare noen år siden. Selv om mange kinesere kommer til Munchmuseet så kommer det fortatt å være 1,2 milliarder kinesere som ikke gjør det.

Et nytt steg ut i den digitale formidlingen skal Henrichsen ta om få timer når han da rigges opp av Viking Cruises og skal prate til et publikum på over 45 millioner amerikanere for å bringe den norske kunstneren hjem til dem.

Man kan lure på hva Edvard Munch ville sagt om han visste det.